Portrett av den berømte fjorden nord på Spitsbergen
Liefdefjorden er en del av Woodfjorden-området nord på Spitsbergen.
Generelt
Liefdefjorden er på Spitsbergens nordside. Den er faktisk en del av Woodfjorden-området og ligger på vestsiden av denne store fjorden. Liefdefjorden er omtrent 30 kilometer lang (Woodfjorden: 60). Hvis noen har lyst på litt flisespikkeri: grensen mellom disse to fjordene går fra Worsleyneset som ligger på sørøstsiden av Reinsdyrflya til Roosneset (for flere geografiske detaljer er det bare å se på Polarinstitutt sitt topo-kart.
Landskapet rundt Liefdefjorden er vakkert og variert, fra den vidstrakte Reinsdyrflya på nordsiden til det alpine fjell- og brelandskapet innerst i fjorden. Blant breene er er Monacobreen som er en av Spitsbergens mest berømte isbreer. Det er nok først og fremst dette vakre landskapet som gjør at Liefdefjorden er et godt kjent og ganske populært sted.
Monacobreen og Seligerbreen (i bakgrunnen) er sentrale elementer i landskapet
innerst i Liefdefjorden (fugleperspektiv, 2023).
Fuglereservatet Liefdefjorden ble etablert i 2019. Den omfatter Andøyane (inkludert Ringholmen), Lernerøyane, Måkeøyane og Stasjonøyane. Her er det ikke lov å komme nærmere inn på kysten enn 300 meter i hekkesesongen (15. mai – 15. august).
Stasjonsøyane er en del av Liefdefjorden fuglereservat.
Liefdefjorden Panorama
Det finnes flere sider om enkeltlokaliteter i Liefdefjorden på denne hjemmesiden. Sidene inneholder vanligvis bakgrunninformasjon, 360 grader panoramabilder og fotogallerier.
Villa Oxford, en fangsthytte og dens omgivelser på Reinsdyrflya.
Texas Bar, en fangsthytte på vestsiden av Liefdefjorden.
Geologi og landskap
Liefdefjord-området består av et geologisk mosaik som bidrar mye til det varierte og vakre landskapet. Det er faktisk ikke så veldig vanskelig å få en oversikt over de geologiske byggematerialene. Det forutsetter ikke at man er geolog, bare at man er interessert i saken. Derfor er dette avsnittet litt mer omfattende. Jeg synes at det lønner seg. Det er i første omgang bare snakk om to enheter: grunnfjellet og Old Red sandstone.
Til å begynne med har vi grunnfjellet som består av skifer og marmor. Det er bergarter som framgikk av eldgamle sedimenter: finkornet leirstein og kalkstein, henholdsvis. Gjennom trykk og høy temperatur ble disse omdannet til skifer (i tilfellet leirstein) og marmor (den kristalline varianten av kalkstein). Det skjedde for omtrent 450 millioner år siden, under den kaledonske fjelldannelsen.
Marmor med folder i Hornbækpollen tilhørende grunnfjellet.
I tillegg finnes det en del yngre sedimenter, men «ung» er i denne sammenhengen helt klart et relativt begrep 🙂 når den kaledonske fjellkjeden ble dannet, ble den snart utsatt for erosjon. Løsmassene ble avsatt i fjellkjedens omgivelsene. Det var senkingsområder på begge sider av fjellkjeden og dermed kunne veldig store mengder av løsmasser samle seg både vest og øst for fjellkjeden. På denne måten oppsto sedimentlag med tjykkelser opp til 10 kilometer, eller enda mer! Det foregikk over mange millioner år. Den eldste (nederste) delen av sedimentlagene er et grovt konglomerat. Når man kommer oppover i den geologiske strukturen, inn mot yngre lag, pleier de å bestå av finkornet sand- og siltstein. Disse inneholder gjerne jernoksider som gir dem en karaktistisk rød farge. Derfor er hele pakken av sedimentlag kjent under navnet Old Red. Det ble avsatt i devontiden, mellom 360 og 400 millioner år siden.
Rød sandsten fra devontiden: «Old Red», her på Andøyane.
Isbjørn som målestokk 🙂
Begge enheter, grunnfjellet og Old Red, finnes i Liefdefjorden og i fjordene mot vest (Raudfjorden) og øst (Bockfjorden, Woodfjorden, Wijdefjorden). I dette hele området danner de en mosaik av striper i en retning fra nord til sør. Stripene er skilt fra hverandre av store forkastninger (geologiske bruddsoner).
Old Red i all sin prakt. Roosfjella.
Forskjellen mellom det eldre grunnfjellet og det yngre Old Red er lett å se fordi de har forskjellige farger og strukturer og danner forskjellige typer fjell og skråninger når de forvitrer. Landskapet i Liefdefjorden som består av grunnfjellet har en utpreget tendens mot bratte og spisse fjell som den mektige fjellkjeden på vestsiden av Monacobreen som inkluderer Stortingspresidenten (1001 m). I motsetning til det danner Old Red fjell med skråninger som er mindre bratt og som har delvis til og med runde fjellformer som på Roosfjella øst for Lernerøyane. Fargene her er helt imponerende! Og de flate øyene på nordsiden av Liefdefjorden – Måkeøyane, Andøyane og Stasjonsøyane samt Reinsdyrflya – består av Old Red alle sammen, med vakre farger og en utpreget mangel på forhøyninger.
Lernerøyane, til syvende og sist, er en spennende blanding av både grunnfjell og Old Red, selv om det er grunnfjellet som dominerer det meste av denne lille øygruppen.
Alt det betyr selvfølgelig ikke at Old Red landskap alltid og overalt er lavtliggende og uten bratte fjell. Og selvfølgelig finnes det andre steder sletteland som består av grunnfjellbergarter. Alt er mulig i geomorfologi, avhengig av en rekke forskjellige faktorer inkludert den tektoniske utviklingen (bevegelser i jordskorpen). Men med tanke på Liefdefjorden er det et godt utgangspunkt for å forstå sammenhengen mellom geologi og landskap.
Geologisk mosaikk på Lernerøyane: lysgrå marmor og mørk skifer.
Landskap
Avsnittet om geologi er et godt utgangspunkt å forstå landskapet i Liefdefjorden. Som sagt, finnes det lavliggende slettelandskap og småøyer nord i fjorden som består av Old Red som gjerne har vakre farger. Det finnes rester av fossile strandvoller hevet etter istiden mange steder selv om de ikke er like iøynefallende som andre steder hvor grunnen legger mer til rette til det. Mange steder finnes store flytteblokker etterlatt av istidens breer.
Kystlandskap på sørsiden av Reinsdyrflya.
Innerst i Liefdefjorden er landskapet preget av høye, spisse fjell med bratte fjellsider som flest består av grunnfjellbergarter.
Fjell vest for Monacobreen.
Det er den store Monacobreen med en brefront på 4 km lengde som står sentralt og prominent innerst i fjorden. Også naboen på vestsiden, den mektige Seligerbreen, er blant Liefdefjordens berømte attraksjoner.
Monacobreen (til venstre), fjellet Stortingspresidenten (i midten) og Seligerbreen (til høyre), 2016.
Monacobreen og Seligerbreen hadde en felles brefront til og med 2016, men da kom Stortingspresidenten fram til kysten mens breene trakk seg tilbake.
Seligerbreen (i foregrunnen), Stortingspresidenten (i midten)
og Monacobreen (bakerst) i 2018.
Flora og fauna
Det er vidtstrakte tundraområder nord i Liefdefjorden, spesielt på Reinsdyrflya. Både der og på småøyene i området finnes det mange plantearter, fra vanlige arter som reinrose, fjellsmelle og rødsildre til mer uvanlige arter som trådsildre og mange flere. Mangfoldet byr på vakre fargespill i høysommeren.
Rødsildre på Andøyane.
Som navnet Reinsdyrflya antyder finnes det den del Svalbardrein på dette store slettelandet, men tettheten er faktisk ikke så høy som man kunne forvente når man bare ser på navnet. Fjellreven har sine territorier i Liefdefjorden og det er ikke uvanlig at en eller annen isbjørn vandrer gjennom området, selv om mitt inntrykk er at det var mer vanlig mellom 2000 og 2010 enn i dag. Denne gangen kunne man nesten være sikker på å finne en bamse et eller annet sted på kysten av Reinsdyrflya samt de nærliggende øyene. Selvfølgelig er det ikke uvanlig i dag heller, men kanskje litt mindre hyppig enn denne gangen. Men som sagt, det er bare mitt personlig inntrykk.
Storkobbe ved Monacobreen.
Småøyene (fuglereservater, se ovenfor) nord i Liefdefjorden har hekkepopulasjoner av fugler som liker å hekke i flat mark, som ærfugl, praktærfugl, havelle og polarsvømmesnipe, for å nevne bare noen viktige arter. Fuglelivet på Lernerøyane er mye fattigere og det er litt vanskelig å forstå hvorfor disse øyene også ble inkludert i fuglereservatet i 2019.
Polarsvømmesnipe på Stasjonsøyane.
Terrenget innerst i Liefdefjorden er ganske bratt. Her finnes vegetasjon bare lokalt hvor landskapet legger til rette for plantevekst. Det finnes et mellomstor fuglefjell oppe på fjellveggen mellom Texas Bar og Hornbækpollen.
Krykkjer finner sin mat i opprørt smeltevann ved Monacobreen.
Historie
De tidligste kapitlene i Spitsbergenhistorien, hvalfangere og pomorene, har ikke etterlatt synlige spor i Liefdefjorden. Kan hende de ikke brukte området mye om de i det hele tatt besøkte det.
Med tanke på tidlige forskingsekspedisjoner som bedro til kunnskapet om Liefdefjorden er det vel Duke Albert I. av Monaco (expedisjioner til Spitsbergen i 1906 og 1907; den gang fikk Monacobreen navnet sitt). Og det var også i 1906 at den tyske journalisten og Spitsbergenentusiasten Theodor Lerner besøkte Liefdefjorden med en liten ekspedisjon som han ledet. De gjorde litt kartlegging, noe som flere stedsnavn i området vitner om som Stasjonsøyane, hvor ekspedisjonens topografer plasserte en «geodetisk stasjon» (en varde) og Lernerøyane.
Fangstmenn brukte Liefdefjorden som fangstområde, men det var først og fremst i Woodfjorden hvor det holdt til og hadde sine hovedstasjoner som Mushamna og Gråhuken. Men det fantes flere bistasjoner i Liefdefjorden. To av disse står fortsatt: Texas Bar (bygget i 1927) og Villa Oxford (1924). I begge tilfeller var en viss Hilmar Nøis involvert, som denne gangen var en ung og ukjent mann. Senere skulle han bli en legendarisk fangstmann. Han var langt fra den eneste i familien som drev med fangst på ishavet: Martin Pettersen Nøis, onkelen til Hilmar, var med når de bygde Texas Bar.
Texas Bar, en fangsthytte i Liefdefjorden og i dag en populær plass for turister, noe som man kan tydelig se på erosjonen rundt hytta.
Det var flere fangsthytter i Liefdefjorden, men noen ble ødelagt under den andre verdenskrigen av tyskerne som hadde en værstasjon i Sørdalen på Reinsdyrflya, nordvest for Andøyane. Stasjonen ble kjent under kodenavnet Kreuzritter og den ble brukt vinteren 1943-44. Senere ble den ødelagt, men man kan fortsatt se noen spredte etterlatenskaper og graven til lederen Knöspel, som døde mens han holdt på med å uskadeliggjøre en mine i en fangsthytte ikke langt fra stasjonen, rett før besetningen skulle avhentes etter overvintringen.
Etterlatenskaper etter krigsværstasjonen Kreuzritter.
I 1990-92 var Liefdefjorden hovedarbeitsområdet til en stor vitenskapelig ekspedisjon ledet av den tyske geografen professor Blümel fra Stuttgart, SPE (German Geoscientific Spitsbergen Expedition). Det var først og fremst geomorfologi og geologi som ble undersøkt og i tillegg kom studier innen biologi og økologi. En ung vitenskapsmann, Andreas Fieber, døde i et sørpeskred.
Kors til minne om Andreas Fieber som døde i 1992 i et skred
i det flate området bak korset til venstre.
Bildegalleri – Liefdefjorden
Bildene ble tatt mellom 2009 og 2023. Galleriet er en samling av inntrykk av forskjellige sorter fra hele Liefdefjorden, fra Reinsdyrflya og øyene i nord (Stasjonsøyane, Andøyane) til og med fjell- og brelandskapet rundt omkring Monacobreen samt isen som ofte driver tett i fjorden. Bildene ble tatt under alle slags værforhold og årstider fra vår til tidlig vinter, og noen av områdets kulturminner er også med.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.