spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
pfeil Fotobok: Spitsbergen - kald skjønnhet pfeil

Liefdefjorden

Portrett av den berømte fjorden nord på Spitsbergen

Liefdefjorden kart

Lief­defjor­den er en del av Wood­fjor­den-områ­det nord på Spits­ber­gen.

Gener­elt

Lief­defjor­den er på Spits­ber­gens nordsi­de. Den er fak­tisk en del av Wood­fjor­den-områ­det og lig­ger på ves­t­siden av den­ne store fjor­den. Lief­defjor­den er omt­rent 30 kilo­me­ter lang (Wood­fjor­den: 60). Hvis noen har lyst på litt fli­se­spik­ke­ri: gren­sen mel­lom dis­se to fjor­de­ne går fra Wors­leyne­set som lig­ger på sørøst­siden av Reins­dyr­flya til Roos­ne­set (for fle­re geo­gra­fis­ke detal­jer er det bare å se på Polar­in­sti­tutt sitt topo-kart.

Lands­ka­pet rundt Lief­defjor­den er vak­kert og variert, fra den vids­trak­te Reins­dyr­flya på nordsi­den til det alpi­ne fjell- og bre­lands­ka­pet innerst i fjor­den. Blant bree­ne er er Mona­co­b­reen som er en av Spits­ber­gens mest berøm­te isbre­er. Det er nok først og fremst det­te vak­re lands­ka­pet som gjør at Lief­defjor­den er et godt kjent og gans­ke populært sted.

Monacobreen

Mona­co­b­reen og Seli­ger­breen (i bak­grun­nen) er sen­tra­le ele­men­ter i lands­ka­pet
innerst i Lief­defjor­den (fugle­per­spek­tiv, 2023).

Fug­le­re­ser­va­tet Lief­defjor­den ble eta­blert i 2019. Den omfat­ter Andøya­ne (inklu­dert Ring­hol­men), Ler­nerøya­ne, Måkeøya­ne og Stas­jonøya­ne. Her er det ikke lov å kom­me nær­me­re inn på kys­ten enn 300 meter i hek­ke­se­son­gen (15. mai – 15. august).

Fuglereservat Liefdefjord: Stasjonsøyane

Stas­jonsøya­ne er en del av Lief­defjor­den fug­le­re­ser­vat.

Lief­defjor­den Pan­ora­ma

Det fin­nes fle­re sider om enkelt­lo­ka­li­te­ter i Lief­defjor­den på den­ne hjem­mesi­den. Side­ne inne­hol­der van­lig­vis bak­grunn­in­formas­jon, 360 gra­der pan­ora­ma­bil­der og foto­gal­le­ri­er.

  • Vil­la Oxford, en fang­sthyt­te og dens omgi­vel­ser på Reins­dyr­flya.
  • Andøya­ne nord i Lief­defjor­den.
  • Texas Bar, en fang­sthyt­te på ves­t­siden av Lief­defjor­den.

Geo­lo­gi og lands­kap

Lief­defjord-områ­det består av et geo­lo­gisk mosa­ik som bidrar mye til det varier­te og vak­re lands­ka­pet. Det er fak­tisk ikke så vel­dig van­skel­ig å få en over­sikt over de geo­lo­gis­ke byg­ge­ma­te­ria­le­ne. Det for­ut­set­ter ikke at man er geo­log, bare at man er inter­es­sert i saken. Der­for er det­te avs­nit­tet litt mer omfat­ten­de. Jeg syn­es at det løn­ner seg. Det er i førs­te omgang bare snakk om to enhe­ter: grunnf­jel­let og Old Red sand­stone.

Til å begyn­ne med har vi grunnf­jel­let som består av ski­fer og mar­mor. Det er berg­ar­ter som fram­gikk av eld­gam­le sedi­men­ter: fin­kor­net leir­stein og kalk­stein, hen­holds­vis. Gjen­nom trykk og høy tem­pe­ra­tur ble dis­se omd­an­net til ski­fer (i til­fel­let leir­stein) og mar­mor (den kris­tal­li­ne vari­an­ten av kalk­stein). Det skjed­de for omt­rent 450 mil­lio­ner år siden, under den kale­dons­ke fjell­d­an­nel­sen.

Geologi Liefdefjorden: marmor (grunnfjell), Hornbækpollen

Mar­mor med fol­der i Horn­bæk­pol­len til­hø­ren­de grunnf­jel­let.

I til­legg fin­nes det en del yng­re sedi­men­ter, men «ung» er i den­ne sam­men­hen­gen helt klart et rela­tivt begrep 🙂 når den kale­dons­ke fjellkje­den ble dan­net, ble den snart utsatt for eros­jon. Løs­mas­se­ne ble avsatt i fjellkje­dens omgi­vel­se­ne. Det var sen­king­s­om­rå­der på beg­ge sider av fjellkje­den og der­med kun­ne vel­dig store meng­d­er av løs­mas­ser sam­le seg både vest og øst for fjellkje­den. På den­ne måten oppsto sedi­m­ent­lag med tjykkel­ser opp til 10 kilo­me­ter, eller enda mer! Det fore­gikk over man­ge mil­lio­ner år. Den elds­te (neders­te) delen av sedi­m­ent­la­ge­ne er et grovt kon­glo­me­rat. Når man kom­mer oppo­ver i den geo­lo­gis­ke struk­tu­ren, inn mot yng­re lag, plei­er de å bestå av fin­kor­net sand- og silt­stein. Dis­se inne­hol­der gjer­ne jer­noks­i­der som gir dem en karak­tis­tisk rød far­ge. Der­for er hele pak­ken av sedi­m­ent­lag kjent under nav­net Old Red. Det ble avsatt i devon­ti­den, mel­lom 360 og 400 mil­lio­ner år siden.

Geologi i Liefdefjorden: Old Red, Andøyane

Rød sand­sten fra devon­ti­den: «Old Red», her på Andøya­ne.
Isbjørn som måle­s­tokk 🙂

Beg­ge enhe­ter, grunnf­jel­let og Old Red, fin­nes i Lief­defjor­den og i fjor­de­ne mot vest (Raud­fjor­den) og øst (Bock­fjor­den, Wood­fjor­den, Wij­defjor­den). I det­te hele områ­det dan­ner de en mosa­ik av stri­per i en ret­ning fra nord til sør. Stri­pene er skilt fra hver­and­re av store for­kast­nin­ger (geo­lo­gis­ke bruddsoner).

Geology Liefdefjorden: Old Red, Roosfjella

Old Red i all sin prakt. Roos­fjel­la.

For­skjel­len mel­lom det eld­re grunnf­jel­let og det yng­re Old Red er lett å se for­di de har for­skjel­li­ge far­ger og struk­turer og dan­ner for­skjel­li­ge typer fjell og skrå­nin­ger når de for­vi­trer. Lands­ka­pet i Lief­defjor­den som består av grunnf­jel­let har en utpre­get ten­dens mot brat­te og spis­se fjell som den mek­ti­ge fjellkje­den på ves­t­siden av Mona­co­b­reen som inklu­de­rer Stortingspre­si­den­ten (1001 m). I mot­set­ning til det dan­ner Old Red fjell med skrå­nin­ger som er mind­re bratt og som har del­vis til og med run­de fjell­for­mer som på Roos­fjel­la øst for Ler­nerøya­ne. Far­ge­ne her er helt impon­e­ren­de! Og de fla­te øyene på nordsi­den av Lief­defjor­den – Måkeøya­ne, Andøya­ne og Stas­jonsøya­ne samt Reins­dyr­flya – består av Old Red alle sam­men, med vak­re far­ger og en utpre­get man­gel på for­høy­nin­ger.

Ler­nerøya­ne, til syven­de og sist, er en spen­nen­de blanding av både grunnf­jell og Old Red, selv om det er grunnf­jel­let som domi­ne­rer det mes­te av den­ne lil­le øygrup­pen.

Alt det betyr selv­føl­ge­lig ikke at Old Red lands­kap all­tid og over­alt er lavt­lig­gen­de og uten brat­te fjell. Og selv­føl­ge­lig fin­nes det and­re steder slettel­and som består av grunnf­jell­ber­gar­ter. Alt er mulig i geo­mor­fo­lo­gi, avhen­gig av en rek­ke for­skjel­li­ge fak­to­rer inklu­dert den tek­to­nis­ke utvi­k­lin­gen (beve­gel­ser i jor­ds­kor­pen). Men med tan­ke på Lief­defjor­den er det et godt utgangs­punkt for å fors­tå sam­men­hen­gen mel­lom geo­lo­gi og lands­kap.

Geologi i Liefdefjorden: grunnfjell, Lernerøyane

Geo­lo­gisk mosa­ikk på Ler­nerøya­ne: lys­grå mar­mor og mørk ski­fer.

Lands­kap

Avs­nit­tet om geo­lo­gi er et godt utgangs­punkt å fors­tå lands­ka­pet i Lief­defjor­den. Som sagt, fin­nes det lav­lig­gen­de slettel­ands­kap og småøy­er nord i fjor­den som består av Old Red som gjer­ne har vak­re far­ger. Det fin­nes res­ter av fos­si­le strand­vol­ler hevet etter isti­den man­ge steder selv om de ikke er like iøy­ne­fal­len­de som and­re steder hvor grun­nen leg­ger mer til ret­te til det. Man­ge steder fin­nes store flyt­te­bl­ok­ker etter­latt av isti­dens bre­er.

Kystlandskap Reinsdyrflya

Kyst­lands­kap på sør­si­den av Reins­dyr­flya.

Innerst i Lief­defjor­den er lands­ka­pet pre­get av høye, spis­se fjell med brat­te fjells­i­der som flest består av grunnf­jell­ber­gar­ter.

Fjell vest for Monacobreen

Fjell vest for Mona­co­b­reen.

Det er den store Mona­co­b­reen med en bre­front på 4 km leng­de som står sen­tralt og pro­mi­nent innerst i fjor­den. Også nabo­en på ves­t­siden, den mek­ti­ge Seli­ger­breen, er blant Lief­defjor­dens berøm­te attraks­jo­ner.

„Monacobreen,

Mona­co­b­reen (til venst­re), fjel­let Stortingspre­si­den­ten (i mid­ten) og Seli­ger­breen (til høy­re), 2016.

Mona­co­b­reen og Seli­ger­breen had­de en fel­les bre­front til og med 2016, men da kom Stortingspre­si­den­ten fram til kys­ten mens bree­ne trakk seg til­ba­ke.

Seligerbreen og Monacobreen

Seli­ger­breen (i fore­grun­nen), Stortingspre­si­den­ten (i mid­ten)
og Mona­co­b­reen (bak­erst) i 2018.

Flo­ra og fau­na

Det er vidts­trak­te tun­draom­rå­der nord i Lief­defjor­den, spe­sielt på Reins­dyr­flya. Både der og på småøyene i områ­det fin­nes det man­ge plan­te­ar­ter, fra van­li­ge arter som rein­ro­se, fjells­mel­le og rød­sild­re til mer uvan­li­ge arter som tråd­sild­re og man­ge fle­re. Mang­fol­det byr på vak­re far­ges­pill i høy­som­me­ren.

Rødsildre, Andøyane

Rød­sild­re på Andøya­ne.

Som nav­net Reins­dyr­flya anty­der fin­nes det den del Sval­bar­d­rein på det­te store slettel­an­det, men tet­the­ten er fak­tisk ikke så høy som man kun­ne for­ven­te når man bare ser på nav­net. Fjell­re­ven har sine ter­ri­to­ri­er i Lief­defjor­den og det er ikke uvan­lig at en eller annen isbjørn vand­rer gjen­nom områ­det, selv om mitt inn­trykk er at det var mer van­lig mel­lom 2000 og 2010 enn i dag. Den­ne gan­gen kun­ne man nes­ten være sik­ker på å fin­ne en bam­se et eller annet sted på kys­ten av Reins­dyr­flya samt de nær­lig­gen­de øyene. Selv­føl­ge­lig er det ikke uvan­lig i dag hel­ler, men kan­skje litt mind­re hyp­pig enn den­ne gan­gen. Men som sagt, det er bare mitt per­son­lig inn­trykk.

Storkobbe, Monacobreen

Stor­kob­be ved Mona­co­b­reen.

Småøyene (fug­le­re­ser­va­ter, se oven­for) nord i Lief­defjor­den har hek­k­epo­pu­las­jo­ner av fug­ler som liker å hek­ke i flat mark, som ærfugl, prak­tær­fugl, havel­le og polarsvøm­mes­ni­pe, for å nev­ne bare noen vik­ti­ge arter. Fugle­li­vet på Ler­nerøya­ne er mye fat­ti­ge­re og det er litt van­skel­ig å fors­tå hvor­for dis­se øyene også ble inklu­dert i fug­le­re­ser­va­tet i 2019.

Polarsvømmesnipe, Stasjonsøyane

Polarsvøm­mes­ni­pe på Stas­jonsøya­ne.

Ter­ren­get innerst i Lief­defjor­den er gans­ke bratt. Her fin­nes vege­tas­jon bare lokalt hvor lands­ka­pet leg­ger til ret­te for plan­te­vekst. Det fin­nes et mel­loms­tor fuglef­jell oppe på fjell­veg­gen mel­lom Texas Bar og Horn­bæk­pol­len.

Krykkjer, Monacobreen

Krykkjer fin­ner sin mat i opprørt smel­tevann ved Mona­co­b­reen.

His­to­rie

De tid­ligs­te kapit­le­ne i Spits­ber­gen­his­to­ri­en, hval­fan­ge­re og pomo­re­ne, har ikke etter­latt syn­li­ge spor i Lief­defjor­den. Kan hen­de de ikke bruk­te områ­det mye om de i det hele tatt besøk­te det.

Med tan­ke på tid­li­ge forsking­s­ek­spe­dis­jo­ner som bedro til kunn­s­ka­pet om Lief­defjor­den er det vel Duke Albert I. av Mona­co (expe­dis­jio­ner til Spits­ber­gen i 1906 og 1907; den gang fikk Mona­co­b­reen nav­net sitt). Og det var også i 1906 at den tyske jour­na­lis­ten og Spits­b­er­ge­nen­tus­i­as­ten Theo­dor Ler­ner besøk­te Lief­defjor­den med en liten ekspe­dis­jon som han ledet. De gjor­de litt kart­leg­ging, noe som fle­re steds­navn i områ­det vit­ner om som Stas­jonsøya­ne, hvor ekspe­dis­jo­nens topo­grafer plas­ser­te en «geo­de­tisk stas­jon» (en var­de) og Ler­nerøya­ne.

Fang­st­menn bruk­te Lief­defjor­den som fang­s­tom­rå­de, men det var først og fremst i Wood­fjor­den hvor det holdt til og had­de sine hovedstas­jo­ner som Mus­ham­na og Gråhu­ken. Men det fan­tes fle­re bis­tas­jo­ner i Lief­defjor­den. To av dis­se står fort­satt: Texas Bar (byg­get i 1927) og Vil­la Oxford (1924). I beg­ge til­fel­ler var en viss Hil­mar Nøis invol­vert, som den­ne gan­gen var en ung og ukjent mann. Sene­re skul­le han bli en legen­da­risk fang­st­mann. Han var langt fra den enes­te i fami­li­en som drev med fangst på isha­vet: Mar­tin Pet­ter­sen Nøis, onkelen til Hil­mar, var med når de byg­de Texas Bar.

Fangsthytte Texas Bar

Texas Bar, en fang­sthyt­te i Lief­defjor­den og i dag en populær plass for turis­ter, noe som man kan tyde­lig se på eros­jo­nen rundt hyt­ta.

Det var fle­re fang­sthyt­ter i Lief­defjor­den, men noen ble øde­lagt under den and­re ver­dens­kri­gen av tysker­ne som had­de en værst­as­jon i Sørd­a­len på Reins­dyr­flya, nord­vest for Andøya­ne. Stas­jo­nen ble kjent under koden­av­net Kreuz­rit­ter og den ble brukt vin­te­ren 1943-44. Sene­re ble den øde­lagt, men man kan fort­satt se noen spred­te etter­la­tens­ka­per og gra­ven til lede­ren Knös­pel, som døde mens han holdt på med å uska­de­liggjø­re en mine i en fang­sthyt­te ikke langt fra stas­jo­nen, rett før beset­nin­gen skul­le avhen­tes etter over­vint­rin­gen.

Krigsværstasjonen Kreuzritter

Etter­la­tens­ka­per etter krigs­værst­as­jo­nen Kreuz­rit­ter.

I 1990-92 var Lief­defjor­den hove­d­ar­beits­om­rå­det til en stor viten­ska­pe­lig ekspe­dis­jon ledet av den tyske geo­gra­fen pro­fes­sor Blü­mel fra Stutt­gart, SPE (Ger­man Geo­sci­en­ti­fic Spits­ber­gen Expe­di­ti­on). Det var først og fremst geo­mor­fo­lo­gi og geo­lo­gi som ble under­søkt og i til­legg kom stu­dier innen bio­lo­gi og øko­lo­gi. En ung viten­skaps­mann, Andre­as Fie­ber, døde i et sør­peskred.

Kors Andreas Fieder, Liefdefjorden

Kors til min­ne om Andre­as Fie­ber som døde i 1992 i et skred
i det fla­te områ­det bak kor­set til venst­re.

Bil­de­gal­le­ri – Lief­defjor­den

Bil­de­ne ble tatt mel­lom 2009 og 2023. Gal­le­riet er en sam­ling av inn­trykk av for­skjel­li­ge sor­ter fra hele Lief­defjor­den, fra Reins­dyr­flya og øyene i nord (Stas­jonsøya­ne, Andøya­ne) til og med fjell- og bre­lands­ka­pet rundt omkring Mona­co­b­reen samt isen som ofte dri­ver tett i fjor­den. Bil­de­ne ble tatt under alle slags vær­for­hold og års­ti­der fra vår til tid­lig vin­ter, og noen av områ­dets kul­tur­min­ner er også med.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 26.10.2023 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php