Kong Karls Land

Gener­elt: Liten, avsi­des­lig­gen­de øygrup­pe helt øst for Sval­bard. Kong Karls Land består av tre stør­re øyer og noen mind­re hol­mer, og er bes­kyt­tet som del av Nor­døst-Sval­bard Natur­re­ser­vat. Det er helårs ferd­sels­for­bud på Kong Karls Land inklu­dert far­van­net 500 m ut fra kys­ten inklu­dert småøy­er og stein. Sys­sel­man­nen kan gi til­l­atel­se til å besøke Kong Karls Land, men det­te gis ikke for turist­for­mål.

Svens­køya omgitt av tykk dri­vis.

Geo­lo­gi: Meso­zois­ke sedi­men­ter og intru­si­ver (Svens­køya og Kong­søya) som er tek­to­nisk ufors­tyr­ret og der­for lig­ger i hori­son­ta­le lagrek­ker. Dia­ge­ne­sen er ikke full­sten­dig, der­for er sedi­men­tene ikke godt kon­so­li­der­te, med and­re ord kan det være svært gjør­me­te (spil­ler ingen rol­le etter­som det er ikke lov gå i land lik­e­vel). Den lavt­lig­gen­de Abeløya helt øst består kun av basal­tis­ke intru­si­ver, lignen­de dem man fin­ner på Edgeøya. Kong Karls Land er ett av få områ­der på Sval­bard hvor vul­ka­nis­me nåd­de over­fla­ten (ekstru­siv akti­vi­tet som dan­ner lava, i mot­set­ning til intru­siv akti­vi­tet som vi fin­ner spor av man­ge steder i form av intru­si­ver). Der­for er Kong Karls Land, geo­lo­gisk sett, en link mel­lom Sval­bard og Frans Josefs Land, hvor ekstru­si­ve berg­ar­ter er mer van­lig.

Lands­kap: Pla­tå­for­me­de fjell, mind­re enn 300 meter i høy­de, og kyst­s­let­ter. Der berg­grun­nen består av basalt fin­nes store blok­ker, ellers er det svært gjør­me­te. På stren­de­ne lig­ger mye driv­ved. Til sam­men gir områ­det inn­trykk av et høyark­tisk, goldt områ­de. Kong Karls Land er omkran­set av tykk dri­vis mes­te­par­ten av året. Det er ingen isbre­er her, men noen flerå­ri­ge snø­fon­ner fin­nes.

Svens­køya.

Plan­te- og dyre­liv: Høyark­tisk. Plan­te­li­vet er høyark­tisk og goldt. Områ­det er vik­tig som «bar­ne­rom» for isbjør­ner når isbjør­nen går i hi (desem­ber til april). Det­te er grun­nen til at Kong Karls Land er ster­kt bes­kyt­tet. Den høy­es­te tet­the­ten med isbjør­ner er på skrå­nin­gen opp mot Tor­densk­jold­ber­get, et fjell på Kong­søya. De sis­te åre­ne der­imot, har det hendt av bin­ner ikke når Kong Karls Land i seson­ger med lite sjøis tid­lig på vin­te­ren.

His­to­rie: Sjel­dent besøkt og kart­lagt sent grun­net de van­skel­i­ge isfor­hol­de­ne i områ­det. Kong Karls Land duk­ket opp på kar­tet sis­te halv­del av 1800-tal­let,  gans­ke ove­re­sti­mert i stør­rel­se i de førs­te vers­jo­nene. Besøken­de Pomo­rer eller hval­fan­ge­re på 1600-tal­let vet man ikke om har vært her.

Øyene ble kart­lagt ordent­lig for førs­te gang i 1898, da de ble besøkt av både en tysk ekspe­dis­jon (Theo­dor Ler­ner på ski­pet Hel­go­land) og en svensk ekspe­dis­jon (Alfred G. Nathorst med ski­pet Ant­ark­tis).

Nor­ske fang­st­menn over­vin­tret her minst én gang tid­lig på 1900-tal­let for å jak­te på isbjør­ner, som de fikk man­ge av, men de kom seg ikke hjem den påføl­gen­de som­me­ren. Båten som skul­le pluk­ke dem opp kom seg ikke gjen­nom isen. Etter­som de ikke kun­ne over­vint­re igjen måt­te de dra robå­ten sin over isen til de nåd­de åpent vann ved Kapp Lee på Edgeøya. De rod­de seg over Storfjor­den til Agardhbuk­ta på øst­kys­ten av Spits­ber­gen, og gikk til Lon­gye­ar­by­en (eller Lon­gyear City, som byen ble kalt den gan­gen).

←Til­ba­ke