Svalbards øyer - Spitsbergen og omegn.

Trykk på kar­tet for mer detal­jert informas­jon og kar­tuts­nitt.

For mer og detal­jert info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Bjørnøya (liten øy mel­lom Spits­ber­gen og Nor­ge)

Les detal­jer om regio­nene på kar­tet oven­for, eller ved å trykke på len­ke­ne neden­for:

• Barent­søya, Edgeøya, Tusenøya­ne
• Hopen
• Isfjord
• Kong Karls Land
• Kvi­tøya
• Nord­aus­t­land
• Prins Karls For­land
• Sval­bard – nord
• Sval­bard – sør

• Bjørnøya

Per dags dato er man­ge steder og regio­ner bes­kre­vet med bil­der, pan­ora­ma­bil­der og tekst i delen av den­ne netts­iden som omhand­ler Spits­ber­gen pan­ora­ma­bil­der.

Gene­rell info: Spits­ber­gen er nav­net på hove­døy­en, mens Sval­bard er det offi­si­el­le nav­net på øygrup­pen mel­lom 76°26’N (Bjørnøya) og 80°50’N (Sjuøya­ne), og 10°30’Ø and 28°10’Ø. Tid­li­ge­re ble hove­døy­en kalt Vest-Spits­ber­gen, men det nav­net gjel­der ikke lengre.

Det tota­le land­area­let er på 62,450 km², hvo­r­av 39,500 km² oer på hove­døy­en Spits­ber­gen,  Edgeøya spen­ner seg over 5,150 km², Barent­søya 1,300 km², og Prins Karls For­land 650 km². Sval­bard er under norsk her­re­døm­me og admi­nis­tras­jon, men bor­ge­re fra alle ver­dens­h­jør­ner har adgang her (se Sval­bard­trak­ta­ten). For å bes­kyt­te mil­jøet og kul­tur­min­ner, samt å sik­re til­rei­sen­de en trygg opp­le­vel­se, er det en del reg­ler man må føl­ge, gitt av norsk lov­giv­ning og sunn for­nuft (se her).

Geo­lo­gi: Vel­dig variert; man­ge kapit­ler med jor­dens his­to­rie og en stor varias­jon i berg­ar­ter er repre­sen­tert i et rela­tivt lite områ­de. Det­te inklu­de­rer noen fos­sil­ri­ke sedi­men­ter i til­legg til mine­ra­ler som er (eller var) av øko­no­misk inter­es­se, hovedsa­ke­lig kull. And­re ver­diful­le mine­ra­ler ble under­søkt på 1900-tal­let, men før­te ikke til noen suk­sessfull gru­ve­drift. Utforsking av mine­ra­ler her er fort­satt pågåen­de (se de for­skjel­li­ge områ­de­ne i kar­tet oven­for). Det er ikke akti­ve vul­kaner i Spits­ber­gen.

Sedi­men­tæ­re lag i Fuglef­jel­la vest for Lon­gye­ar­by­en.

Kli­ma: Kli­ma­et er ster­kt påvir­ket av to vik­ti­ge hav­strøm­mer. Det­te ska­per et polar-mari­timt kli­ma med mind­re kal­de vint­re og som­rer kjø­li­ge­re enn i mer kon­ti­nen­ta­le områ­der i Ark­tis, som for eks­em­pel Nord-Cana­da. Den årli­ge gjen­noms­nitts­tem­pe­ra­tu­ren i sen­tra­le Spits­ber­gen Isfjor­den) er -7,5°C, som er varmt i for­hold til hvor nær Nord­po­len områ­det lig­ger på mel­lom 78°N og 80°N. Det­te på grunn av effek­ten fra den var­me Vest-Spits­ber­gen-strøm­men (Golf­strøm­men, se neden­for). Mid­natt­s­so­len skin­ner på 78°N i rundt 4 måne­der, fra 20. april til 20. august.

Vest-Spits­ber­gen-strøm­men er den nord­ligs­te avs­tik­ke­ren av Golf­strøm­men, og frak­ter rela­tivt varmt vann til nor­d­om­rå­de­ne langs Spits­ber­gens ves­t­kyst. Det­te fører til at kli­ma­et langs Spits­ber­gens vest- og nord­kyst er rela­tivt mild, med lite sjøis. Det sen­tra­le ves­t­kys­ten (sær­lig Kongsfjor­den) er tilg­jen­ge­lig ved bruk av båt mes­te­par­ten av året.

Øst­li­ge deler av Sval­bard påvir­kes av en kald strøm fra nor­døst, hvor kaldt polar­vann og mye sjøis fra pol­ha­vet fin­nes også om som­me­ren. Den­ne kal­de strøm­men frak­ter dri­vis fra nor­døst til og rundt sørspis­sen av Spits­ber­gen (Sør­kapp-strøm­men). Isen kan dri­ve rundt sørspis­sen og nord­o­ver langs ves­t­kys­ten. Det­te betyr at sørfjor­de­ne på ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen kan være ful­le av dri­vis, selv når nord­li­ge­re fjor­der aller­e­de er isfrie. Det kun­ne være dri­vis i Isfjor­den hele året rundt, men det­te er sjel­den­het nå i klima­en­drin­gens tider.

Lands­kap: Lands­ka­pet er svært variert grun­net geo­lo­gien og kli­ma­et. Nær ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen er lands­ka­pet vel­dig alpint med spis­se fjellt­in­der, og derav fikk Spits­ber­gen sitt navn. Sen­tra­le, nord­li­ge og øst­li­ge deler av Sval­bard har et mer vids­trakt lands­kap, med fla­te fjell­top­per. De høy­es­te fjel­le­ne lig­ger nor­døst på Spits­ber­gen (Ny Fries­land): New­ton­top­pen er 1, 713 m. o.h., men ruver ikke over de omkring­lig­gen­de, høye pla­tå­b­ree­ne – i alle fall ikke når man ser fjel­let fra avstand. Fjel­le­ne nær ves­t­kys­ten tår­ner seg over hav­ni­vå mer enn 1000 meter rett opp fra like ved fjor­de­ne, og ser mer spek­ta­kulæ­re ut, som for eks­em­pel Horn­sund­tind i Horn­sund, Sør-Spits­ber­gens høy­es­te topp med sine 1431 meter.

Omt­rent 60% av Sval­bards land­are­al er dek­ket av isbre­er, med en syn­ken­de trend grun­net klima­en­drin­ger. Isbree­ne end­rer seg lokalt på grunn av lokal­kli­ma­et; ned­bør og der­med isbreens volum øker gener­elt sett med høy­de og mot vest, som er områ­det som får mest fuk­tig luft. Nord­li­ge luft­mas­ser frak­ter også med seg snø, og der­for er det mye gla­si­as­jon på Nord­aus­t­land og Kvi­tøya, som har store iskap­per.

Bre­front i Kongs­for­den

Vest og nord­vest­kys­ten på Spits­ber­gen har en rek­ke spek­ta­kulæ­re fjor­der, mens nor­døst­li­ge og øst­li­ge deler av Sval­bard impone­rer som avsi­des­lig­gen­de, impon­e­ren­de lands­kap.

←Til­ba­ke