spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  
Marker
HomeSvalbard infosideDyreliv → Hvalross

Hvalross (Odobenus rosmarus)

Hvalross

Nysgjerrig hvalross, Hinlopenstretet.

Beskrivelse: Hvalrossen er den største selarten i Arktis og den nest største i verden. Bare sjøelefanthannen blir større. Det fremste kjennetegnet er de opp til én meter lange støttennene, som hos hunnen er noe kortere. Hvalrossen er vanligvis brun. Det kan imidlertid variere; hvis hvalrossen over noe tid har oppholdt seg på land med varmere vær, øker blodomløpet for å avlede varmen og huden blir rosa. Omvendt er hvalrossen nesten grå når den kommer ut av vannet, for da, for å minimere varmetapet, er blodomløpet svakere. Hvalrossoksen kan bli 3,5 m lang og veie 1500 kg. Kua kan bli 2,5 m lang og veie 900 kg. Ved fødselen veier hvalrossungen 60-85 kg og er 1,3 m lang.

Hvalrossen i Stillehavet (O. r divergens) er noe større enn den Atlantiske hvalrossen (O. r. rosmarus), men begge er underarter av samme art.

Det kan være vanskelig å se forskjellen på kjønnene. Ved fullvoksne okser ser man det lett på størrelsen, mens det er vanskelig å se forskjellen på yngre okser og kuer. Oksen har mange arr rundt halsen, og nakken har en karakteristisk ru overflate som ser ut som vorter.

Hvalross

Hvalross ved Lågøya. Dyret til høyre er ganske klart en okse.

Årsaken til de lange støttennene er ikke fullstendig klarlagt, de har ingen betydning ved letingen etter næring. De er imidlertid nyttige i en kamp mot isbjørnen – forkommer sjelden – og når hvalrossen skal opp på et is ak. I hvertfall for oksen er den viktigste betydningen som statussymbol og som våpen ved paringskampene. Hvalrossen lever videre hvis disse tennene skulle brekke, men de vokser ikke igjen.

Hvalross

Hvalross med bare en ståttann i Isfjorden.

Hvalrossen er sosiale dyr og er vanligvis sammen i okker på 20-60 dyr. Flokker på over 100 dyr, til og med over 300 dyr forekommer på Svalbard.

Utbredelse/vandringsmønster: Det finnes flere, mer eller mindre adskilte populasjoner med hvalrosser i Nordøst-Canada og Vest-Grønland, samt i Beringstredet og i den østlige russiske delen av Arktis. Den atlantiske hvalrossen er utbredt fra Nordøst-Grønland over Svalbard og Frans Josefs Land og frem til det sørlige Karahavet. Et hovedområde for populasjonen er regionen Svalbard og Frans Josefs Land, hvorav flesteparten av dyrene er på Frans Josefs Land. Det er omtrent 3000-4000 hvalrosser på Svalbard og bestanden er økende. Det er lite utveksling av dyr mellom Østgrønland og Svalbard.

Interessant er adskillelsen av kjønnene: På Svalbard ser man stort sett mest okser mens kuene med kalvene stort sett holder til i den nordøstlige, høyarktiske delen av Svalbard eller på Frans Josefs Land. I mellomtiden kan man også på andre deler av Svalbard i økende grad støte på kuer og kalver. Denne gledelige utviklingen tyder på at hvalrossen vender tilbake til sine opprinnelige liggeplasser etter at den ble totalfredet på 1950-tallet etter flere hundre år med intens jakt.

Ved fem hvalrosskolonier (Lågøya, Storøya, Kapp Lee og Andréetangen på Edgeøya, Havmerra i Tusenøyane) har Norsk Polarinstitutt montert automatiske kameraer for å kunne dokumentere bestanden og deres oppførsel. Foreløpige resultater tyder på at bestanden vokser og at den ikke lar seg nevneverdig af sere av verken isbjørn eller turister. Over tid varierer antall hvalrosser på de enkelte plassene, noe som antakeligvis skyldes variasjoner i næringsgrunnlaget.

Fortsatt finnes hvalrosser på Svalbard fremfor alt i nord og i øst, lokalt også på vestkysten og der fremfor alt i Forlandsundet. En kjent koloni finnes på den fredede øya Moffen.

Hvalross, Amsterdamøya

Hvalrossflokk på Amsterdamøya.

Hvalrossen tilbringer hele året i den samme regionen, men trekker seg om vinteren tilbake til iskanten eller åpnere farvann. Dette er polynjaer, områder med åpent farvann i drivisen året rundt. Disse finnes eksempelvis på nordsiden av Svalbard og Frans Josefs Land. Om sommeren, så snart snøen og isen er borte fra plassene deres på land, vender de tilbake hit. De bruker de samme liggeplassene år etter år; flate strender i nærheten av is og snø i nærheten av produktiv, ikke for dypt, farvann som gir dem gode beitemarker. Etter at de er forsynt med føde, hviler de noen dager ut på stranden – det finnes en gammel beretning om en skikkelig fordøyelses-lur på sju uker.

En gang i begynnelsen av 1900-tallet hadde en hvalross forvillet seg helt ned til den sørlige Østersjøen.

Biologisk: Hvalrossen ernærer seg nesten utelukkende av sandskjell (Mya arenaria) som den finner i slammet på havbunnen og som filtrerer plankton. Med de sensible hårene i barten (værhår) roter den skjellene opp og suger kjøttet ut av skjellet med sine kraftige lepper. Bare sjelden bruker hvalrossen tennene for å grave opp skjellene, i løst slamm bruker den bare snuten. Store hvalrosser kan ha opp til 70 kg skjellkjøtt i maven uten et eneste skjell.

Sandskjell (Mya arenaria)

Sandskjell (Mya arenaria), hvalrossens yndlignsmat på Svalbard. Her handler deg seg om flere tusen år gamle sandskjell i marine avsetninger (gamle strandvoller) på Nordaustlandet.

Enkelte hvalrosser har en annen meny og lever i det mindste delvis av sel (ringsel, steinkobbe). Disse hvalrossene er i høyere grad utsatt for miljøgifter.

Paringen skjer ved iskanten mellom desember og februar. Oksene utkjemper heftige paringskamper og her kan det av og til komme til stygge skader. Kopulasjonen foregår under vann. Etter et svangerskap på 15 måneder fødes kalven i mai. Kalven får i to år morsmelk som suksessivt erstattes av skjellkjøtt.

Hvalrossfamilie: ku med kalv

Hvalrossfamilie: ku med kalv, ved Edgeøya.

Annet: Det blir antatt at hvalrosspopulasjonen på Svalbard og Frans Josefs Land er på 6000-7000 dyr hvorav omtrent 3000-4000 på Svalbard og med stigende tendens. Tidligere, i industrialiseringens tidsalder, hvor man brukte drivremmer i maskinene, ble det kraftige skinnet til hvalrossen brukt til fremstillingen av drivremmer. Den gangen var hvalrossens skinn veldig etterspurt, mens støttennene var samtidig like verdifulle som elfenben fra elefanter. Derfor drev man siden 1600-tallet en intens jakt på hvalrossen. Ofte ble, i løpet av et par timer, flere hundre hvalrosser slaktet. Før denne nedslaktingen må det ha vært svært mange hvalrosser på Svalbard. I gamle beretninger var det store kolonier av hvalross så langt sør som på Bjørnøya. Det blir antatt at den opprinnelige globale populasjonen, før 1596, kan ha vært på omtrent 100 000 dyr.

I 1952 ble hvalrossen totalfredet på Svalbard og det er den fortsatt. Populasjonen har på langt nær nådd sin opprinnelige størrelse, men den vokser langsomt og sikkert.

Den største trusselen for hvalrossen i dag er forstyrrelser på liggeplassen, snikende forgiftning av miljøgifter (fremfor alt for de hvalrossene, som i motsetning til det normale, lever av sel), oljeforurensning og klimaendringer.

Andre dyr er ingen reell trussel for hvalrossen. Isbjørnen forsøker, av og til, å adskille kalver eller svake dyr fra flokken, men har stor respekt for hvalrossen som vet å beskytte seg. Likevel hender det at en kraftig isbjørn tar en hvalross. Til vanns kan spekkhoggeren være farlig for hvalrossen. Det er vanskelig å si hvor gammel en hvalross kan bli, men 30 år er sikkert vanlig. Muligens kan den bli over 40 år gammel.

På land er hvalrossen ømfintlig for støy. Skal man nærme seg en gruppe hvalrosser som ligger på stranden, må dette skje forsiktig: viktig er at man nærmer seg den langsomt, unngår støy og lukt fra f.eks. motorer, at man beveger seg langsomt og at man respekterer minimumsavstanden (offisiell anbefaling er 30 m hhv. 150 m for flokker med kalver og kuer). Hvis hvalrossen viser tegn for forstyrrelse, det seg være å se mennesket, ved lyd eller lukt, bør man langsomt trekke seg tilbake til sikker avstand, og ikke først når man er så nær innpå at det i verste falle kan ende i panisk flukt ut i vannet. For å ta gode bilder bør man bruke et teleobjektiv, en brennvidde på 300 mm bør i de fleste tilfeller være tilstrekkelig.

Nysgjerrig hvalross

Nysgjerrig hvalross på Prins Karls Forland.

Selvfølgelig kjenner ikke hvalrossen disse anbefalingene og kommer av og til selv, nysgjerrig svømmende – en fantastisk opplevelse, hvis man står sikkert på land, men i små båter bør man holde respektfull avstand. Fremfor alt kuer med kalver kan være aggressive og farlige ovenfor båter. De har til og med angrepet oppankrede seilbåter og påført joller i daviten skade 1,5 m over vann aten.

Både lydkulissen og lukten av en gruppe hvalrosser som ligger og fordøyer inntil 70 kg skallkjøtt hver, er imponerende.

Tilbake

Siste modifikasjon: 16.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php