spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker
HomeSval­bard info­si­deDyre­liv → Hval­ross

Hvalross (Odobenus rosmarus)

Hvalross

Nysgjer­rig hval­ross, Hin­lo­penstre­tet.

Bes­kri­vel­se: Hval­ros­sen er den størs­te sel­ar­ten i Ark­tis og den nest størs­te i ver­den. Bare sjø­e­le­fan­t­han­nen blir stør­re. Det frems­te kjen­ne­teg­net er de opp til én meter lan­ge støt­ten­ne­ne, som hos hun­nen er noe kor­te­re. Hval­ros­sen er van­lig­vis brun. Det kan imid­lertid varie­re; hvis hval­ros­sen over noe tid har opp­holdt seg på land med var­me­re vær, øker blo­dom­lø­pet for å avle­de var­men og huden blir rosa. Omvendt er hval­ros­sen nes­ten grå når den kom­mer ut av van­net, for da, for å mini­me­re var­me­ta­pet, er blo­dom­lø­pet sva­ke­re. Hval­ross­ok­sen kan bli 3,5 m lang og veie 1500 kg. Kua kan bli 2,5 m lang og veie 900 kg. Ved fød­se­len vei­er hval­ros­sun­gen 60-85 kg og er 1,3 m lang.

Hval­ros­sen i Stil­le­ha­vet (O. r diver­gens) er noe stør­re enn den Atlan­ti­s­ke hval­ros­sen (O. r. ros­ma­rus), men beg­ge er under­ar­ter av sam­me art.

Det kan være van­ske­lig å se for­skjel­len på kjøn­ne­ne. Ved full­voks­ne okser ser man det lett på stør­rel­sen, mens det er van­ske­lig å se for­skjel­len på yng­re okser og kuer. Oksen har man­ge arr rundt hal­sen, og nak­ken har en karak­te­ris­ti­sk ru over­fla­te som ser ut som vor­ter.

Hvalross

Hval­ross ved Lågøya. Dyret til høy­re er ganske klart en okse.

Årsa­ken til de lan­ge støt­ten­ne­ne er ikke fulls­ten­dig klar­lagt, de har ingen betyd­ning ved letin­gen etter næring. De er imid­lertid nyt­ti­ge i en kamp mot isbjør­nen – for­kom­mer sjel­den – og når hval­ros­sen skal opp på et is ak. I hvertfall for oksen er den vik­tigs­te betyd­nin­gen som sta­tus­sym­bol og som våpen ved parings­kampe­ne. Hval­ros­sen lever vide­re hvis dis­se ten­ne­ne skul­le brek­ke, men de vok­ser ikke igjen.

Hvalross

Hval­ross med bare en ståt­tann i Isfjor­den.

Hval­ros­sen er sosia­le dyr og er van­lig­vis sam­men i okker på 20-60 dyr. Flok­ker på over 100 dyr, til og med over 300 dyr fore­kom­mer på Sval­bard.

Utbredelse/vandringsmønster: Det fin­nes fle­re, mer eller mind­re adskil­te popu­las­jo­ner med hval­ros­ser i Nor­døst-Cana­da og Vest-Grøn­land, samt i Beringst­re­det og i den øst­li­ge rus­sis­ke delen av Ark­tis. Den atlan­ti­s­ke hval­ros­sen er utb­redt fra Nor­døst-Grøn­land over Sval­bard og Frans Josefs Land og frem til det sør­li­ge Kara­ha­vet. Et hove­dom­rå­de for popu­las­jo­nen er regio­nen Sval­bard og Frans Josefs Land, hvor­av fleste­par­ten av dyre­ne er på Frans Josefs Land. Det er omt­rent 3000-4000 hval­ros­ser på Sval­bard og bestan­den er øken­de. Det er lite utveks­ling av dyr mel­lom Øst­grøn­land og Sval­bard.

Inter­es­sant er adskil­lel­sen av kjøn­ne­ne: På Sval­bard ser man stort sett mest okser mens kue­ne med kal­ve­ne stort sett hol­der til i den nor­døst­li­ge, høy­ark­ti­s­ke delen av Sval­bard eller på Frans Josefs Land. I mel­lomtiden kan man også på and­re deler av Sval­bard i øken­de grad stø­te på kuer og kal­ver. Den­ne gle­de­li­ge utvik­lin­gen tyder på at hval­ros­sen ven­der til­ba­ke til sine opprin­ne­li­ge lig­ge­p­las­ser etter at den ble total­fre­det på 1950-tal­let etter fle­re hund­re år med intens jakt.

Ved fem hval­ross­ko­lo­nier (Lågøya, Storøya, Kapp Lee og Andréet­an­gen på Edgeøya, Hav­mer­ra i Tus­enøya­ne) har Nor­sk Polar­in­sti­tutt mon­tert auto­ma­ti­s­ke kame­ra­er for å kun­ne doku­men­te­re bestan­den og deres opp­før­sel. Forelø­pi­ge resul­ta­ter tyder på at bestan­den vok­ser og at den ikke lar seg nev­ne­ver­dig af sere av ver­ken isbjørn eller turis­ter. Over tid varie­rer ant­all hval­ros­ser på de enkel­te plas­se­ne, noe som anta­ke­lig­vis skyl­des vari­as­jo­ner i nærings­grunn­la­get.

Fort­satt fin­nes hval­ros­ser på Sval­bard frem­for alt i nord og i øst, lokalt også på ves­t­kys­ten og der frem­for alt i For­landsun­det. En kjent kolo­ni fin­nes på den fre­de­de øya Mof­fen.

Hvalross, Amsterdamøya

Hval­ross­flokk på Ams­ter­damøya.

Hval­ros­sen til­brin­ger hele året i den sam­me regio­nen, men trek­ker seg om vin­te­ren til­ba­ke til iskan­ten eller åpne­re far­vann. Det­te er polyn­ja­er, områ­der med åpent far­vann i dri­vi­sen året rundt. Dis­se fin­nes eks­em­pel­vis på nordsi­den av Sval­bard og Frans Josefs Land. Om som­me­ren, så snart snøen og isen er bor­te fra plas­se­ne deres på land, ven­der de til­ba­ke hit. De bru­ker de sam­me lig­ge­plas­se­ne år etter år; fla­te stren­der i nær­he­ten av is og snø i nær­he­ten av pro­duk­tiv, ikke for dypt, far­vann som gir dem gode bei­te­mar­ker. Etter at de er for­synt med føde, hvi­ler de noen dager ut på stran­den – det fin­nes en gam­mel beret­ning om en ski­k­ke­lig for­døyel­ses-lur på sju uker.

En gang i begy­n­nel­sen av 1900-tal­let had­de en hval­ross for­vil­let seg helt ned til den sør­li­ge Østersjøen.

Bio­lo­gisk: Hval­ros­sen ernæ­rer seg nes­ten ute­luk­ken­de av sand­skjell (Mya are­na­ria) som den fin­ner i slam­met på hav­bun­nen og som fil­tre­rer plank­ton. Med de sen­si­ble håre­ne i bar­ten (vær­hår) roter den skjel­le­ne opp og suger kjøt­tet ut av skjel­let med sine kraf­ti­ge lep­per. Bare sjel­den bru­ker hval­ros­sen ten­ne­ne for å gra­ve opp skjel­le­ne, i løst slamm bru­ker den bare snu­ten. Store hval­ros­ser kan ha opp til 70 kg skjell­k­jøtt i maven uten et enes­te skjell.

Sandskjell (Mya arenaria)

Sand­skjell (Mya are­na­ria), hval­ros­sens ynd­ligns­mat på Sval­bard. Her hand­ler deg seg om fle­re tusen år gam­le sand­skjell i mari­ne avset­nin­ger (gam­le strand­vol­ler) på Nord­aus­t­lan­det.

Enkel­te hval­ros­ser har en annen meny og lever i det minds­te del­vis av sel (ring­sel, stein­kob­be). Dis­se hval­ros­se­ne er i høye­re grad utsatt for mil­jø­gif­ter.

Parin­gen skjer ved iskan­ten mel­lom desem­ber og febru­ar. Okse­ne utkjem­per hef­ti­ge parings­kam­per og her kan det av og til kom­me til styg­ge ska­der. Kopu­las­jo­nen fore­går under vann. Etter et svan­gers­kap på 15 måne­der fødes kal­ven i mai. Kal­ven får i to år mors­melk som suk­ses­sivt erstat­tes av skjell­k­jøtt.

Hvalrossfamilie: ku med kalv

Hval­ross­fa­mi­lie: ku med kalv, ved Edgeøya.

Annet: Det blir antatt at hval­ross­po­pu­las­jo­nen på Sval­bard og Frans Josefs Land er på 6000-7000 dyr hvor­av omt­rent 3000-4000 på Sval­bard og med sti­gen­de ten­dens. Tid­li­ge­re, i indus­tria­li­se­rin­gens tid­sal­der, hvor man bruk­te driv­rem­mer i mas­ki­ne­ne, ble det kraf­ti­ge skin­net til hval­ros­sen brukt til fremstil­lin­gen av driv­rem­mer. Den gan­gen var hval­ros­sens skinn vel­dig etter­spurt, mens støt­ten­ne­ne var samt­idig like ver­di­ful­le som elfen­ben fra ele­fan­ter. Der­for drev man siden 1600-tal­let en intens jakt på hval­ros­sen. Ofte ble, i løpet av et par timer, fle­re hund­re hval­ros­ser slak­tet. Før den­ne neds­lak­tin­gen må det ha vært svært man­ge hval­ros­ser på Sval­bard. I gam­le beret­nin­ger var det store kolo­nier av hval­ross så langt sør som på Bjørnøya. Det blir antatt at den opprin­ne­li­ge glo­ba­le popu­las­jo­nen, før 1596, kan ha vært på omt­rent 100 000 dyr.

I 1952 ble hval­ros­sen total­fre­det på Sval­bard og det er den fort­satt. Popu­las­jo­nen har på langt nær nådd sin opprin­ne­li­ge stør­rel­se, men den vok­ser lang­somt og sik­kert.

Den størs­te trus­se­len for hval­ros­sen i dag er forstyr­rel­ser på lig­ge­plas­sen, sni­ken­de for­gift­ning av mil­jø­gif­ter (frem­for alt for de hval­ros­se­ne, som i mot­set­ning til det nor­ma­le, lever av sel), olje­fo­rur­ens­ning og kli­ma­en­drin­ger.

And­re dyr er ingen reell trus­sel for hval­ros­sen. Isbjør­nen for­sø­ker, av og til, å adskil­le kal­ver eller sva­ke dyr fra flok­ken, men har stor respekt for hval­ros­sen som vet å bes­kyt­te seg. Like­vel hen­der det at en kraf­tig isbjørn tar en hval­ross. Til vanns kan spekkhog­ge­ren være far­lig for hval­ros­sen. Det er van­ske­lig å si hvor gam­mel en hval­ross kan bli, men 30 år er sik­kert van­lig. Muli­gens kan den bli over 40 år gam­mel.

På land er hval­ros­sen ømf­int­lig for støy. Skal man nær­me seg en grup­pe hval­ros­ser som lig­ger på stran­den, må det­te skje for­sik­tig: vik­tig er at man nær­mer seg den lang­somt, unn­går støy og lukt fra f.eks. moto­rer, at man beve­ger seg lang­somt og at man respek­te­rer mini­mum­s­av­stan­den (offi­si­ell anbe­fa­ling er 30 m hhv. 150 m for flok­ker med kal­ver og kuer). Hvis hval­ros­sen viser tegn for forstyr­rel­se, det seg være å se men­nes­ket, ved lyd eller lukt, bør man lang­somt trek­ke seg til­ba­ke til sik­ker avstand, og ikke først når man er så nær inn­på at det i vers­te fal­le kan ende i panisk flukt ut i van­net. For å ta gode bil­der bør man bru­ke et tele­ob­jek­tiv, en brenn­vid­de på 300 mm bør i de fles­te til­fel­ler være til­strek­ke­lig.

Nysgjerrig hvalross

Nysgjer­rig hval­ross på Prins Karls For­land.

Selvføl­ge­lig kjen­ner ikke hval­ros­sen dis­se anbe­fa­lin­ge­ne og kom­mer av og til selv, nysgjer­rig svøm­men­de – en fan­tas­ti­sk opp­le­vel­se, hvis man står sik­kert på land, men i små båter bør man hol­de respekt­full avstand. Frem­for alt kuer med kal­ver kan være aggres­si­ve og far­li­ge oven­for båter. De har til og med ang­re­pet oppankre­de seil­bå­ter og påført jol­ler i davi­ten ska­de 1,5 m over vann aten.

Både lyd­ku­lis­sen og luk­ten av en grup­pe hval­ros­ser som lig­ger og for­døy­er inn­til 70 kg skall­k­jøtt hver, er impo­ne­ren­de.

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 16.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php