Vi er nå i Tysfjorden, ikke langt fra Lofoten – dit skal vi jo også snart. I tilfelle bedre vær kunne vi se Lofoten herifra.
Det finnes jo mange vakre turmuligheter her. Vi drar til Skarberget. Med tanke på været skal det litt motivasjon til for å komme i gang, men … det er alltid flott å være underveis, med snø og frisk vind! Utsikten er kanskje ikke helt hva som den kunne være …
Rett etter frokosten går vi langs den lille kaia i Skrolsvik på Senja. Det skifter fort fra sol til snøbyger og tilbake. Her finnes det mange muligheter, alt fra en liten spasertur til krevende toppturer. Noen av oss tar en tur mot fjellet – ikke hele veien opp, det ville nok bli for langt, men langt nok for en fin utsikt over Skrolsvik og sørspissen av Senja. Ellers er det anledning til en lett spasertur til kysten sør for Skrolsvik. I midten av det vakre kystlandskapet bygget tyskerne noen svære forsvarsanlegg under krigen.
Eierne til Gammelbutikken er så vennlige å åpne for oss. Huset ble byggd i 1870 og her var det butikk fra 1925 til 1992. I dag er det en slags museum; veldig hyggelig, veldig historisk. Og man kan fortsatt kjøpe nydelige ting og tang her ☺
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Så fortsetter vi til Harstad. Her tar vi bussen til Trondenes. Også her byggde tyskerne noen veldig svære forsvarsanlegg under krigen. Helt vanvittig! Trondenes historiske museum og kirken er dessverre stengt i dag.
Det var med gode håp at vi forlot Finnkroken med en nordøstlig kurs veldig tidlig i dag – gode håp om a finne spekkhoggere som ble sett i området rundt Skjervøya i det siste. Men slik skulle det ikke bli, været hadde andre planer. Det er ikke noe vits i å lete etter hval hvis det blåser med styrke 6-7. Her var det bare å snu. Vi satte heller noen seil, noe som var mye gøy i snødriften …
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
… og så kom vi til Nord-Lenangen noen timer senere, en liten by i en vakker liten fjord. Fin snø, fint lys, fin vintersteming og mye plass for en liten tur.
Senere drev vi med noen mentale og foto-tekniske forberedelser for flere nordlysobservasjoner som vi håper vi får kanskje se de neste dagene (hvis du har lyst å lese litt om nordlys og hvordan det fotograferes så finner du en del informasjon og bilder på Rolf sin side om nordlys).
Og så fortsatte vi turen sørover, forbi Tromsø og mot Senja.
En nydelig vinterdag i Tromsø – været er kalt og klart, rolig og stille.
Sent på ettermiddagen kommer gruppen ombord SV Antigua. Det føles som sent på natten, men det er faktisk bare sent på ettermiddagen. Sola forsvinner bak horisonten rett etter kl. 3, og en time senere begynner det å bli mørkt.
Senere blir lyset slått på igjen. Nordlys. Full fart! Vi nyter spektakelet en stund i havna, med den store broa og den berømte ishavskathedralen i foregrunnen, og senere mens vi seiler nordover.
Etter to timers seilas går vi langs kaia i Finnkroken på Reinøya. En liten kveldstur og anledning til å sette stativet opp på fast grunn – nordlyset holder fortsatt på med å danse på himmelen.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Til vår stor overraskelse blir vi møtt av veldig hyggelige folk. Jo Martin er en av en dusin mennesker som bor her (er det virkelig så mange?). Han eier en gammel handelspost fra 1802. Mye står som det var i gamle dager og på denne måten blir stedet nesten til en riktig tidsmaskin. Samtidig er det anledning til en spasertur i skogen. Stien er markert med fakkler og på denne måten er det lett å finne frem til en lavvo som er faktisk oppvarmet med bål under nordlyset. Så vakkert! En veldig flott begynnelse til denne ukesturen fra Tromsø til Bodø!
Nå begynner polarnatten i Longyearbyen, årets siste soloppgang og solnedgang er faktisk i dag. Men her i Tromsø har vi jo en del dagslys igjen, så vi begynner snart å seile i dette området, mellom Tromsø – eller litt lenger mot nord, til og med – og Bodø. Nordens lys, nordlys, vakre landskap og steder og spekkhoggere, det er det som står på ønskelisten for den neste uken.
Men det er jo en dag til vi setter i gang. I dag må jeg få noen ting gjort – blant annet er det årets samling av nye Spitsbergen drivved bilderrammer og nye Svalbard skjærefjøl som skal på tur sørover – og utover dette vil jeg møte noen venner og på kvelden er det litt av en show på nattehimmelen!
Svalbardreinen har opplevd litt av hvert i århundrene som har gått siden Spitsbergen ble oppdaget i 1596. Arten vandret inn for flere årtusen siden fra den russiske Arktis og har siden utviklet seg til en egen underart. Denne underarten (Rangifer tarandus platyrhynchus) finnes bare på Svalbard. Arten ble overbeskattet gjennom århundrer til den ble totalfredet i 1925, straks etter Svalbardtraktaten trådte i kraft
Svalbardrein: to kraftige bukker i Straumslandet, lengst øst på hovedøya Spitsbergen.
Svalbardreinen kan vandre over store avstander og den kan krysse isbreer, fjordis og til og med drivisen. Ellers ville den da ikke kunne ha kommet til Svalbard etter istiden. Men egentlig liker de å bli i ett og samme området så lenge de trives. Derfor kan det ta lang tid før de vandrer tilbake til de avsidesliggende områder de forsvant til etter mange år med altfor intens jakt.
I tillegg finnes det store fluktuasjoner i bestanden: i dårlige år, når kraftig regn om vinteren skaper et isdekke på tundraen, blir vegetasjonen så vanskelig tilgjengelig at mange reinsdyr sulter ihjel når spekkreservene er brukt opp mot våren. Andre dør i ulykker når de faller på bratte, islagte skråninger. Vinteren 2018-2019 var nok en vanskelig en for reinsdyrene, i hvert fall rundt omkring Longyearbyen: kraftig regn i desember førte til mye is i terrenget, og mange reinsdyr falt ned fra bratte skråninger, og andre hadde problemer med tilgang til mat i månedene som fulgte.
Død Svalbardrein under Operafjellet øst for Longyearbyen:
dødsårsaken er ikke kjent, men det er sannsynlig at den enten styrtet ned eller sultet ihjel.
På den andre siden kan bestanden også ta seg ganske raskt opp igjen i gode år. I 2017 konstaterte man at den lokale populasjonen i Adventdalen hadde tatt seg kraftig opp etter gode forhold.
I tillegg til kortvarige værfluktuasjoner er det klimaendringer som har en sterk innflytelse på tundraøkologien og dermed reinsdyret. Dagens klimaendringer bringer med nedbør, også regn, om vinteren. På den andre siden kan et varmere klima også føre til mer vegetasjon, noe som reinsdyr også kan nyte godt av.
Og så holder populasjonen fortsatt på med å ta seg opp igjen etter overbeskattelsen i mange år til og med 1925, inkludert re-okkupering av gamle områder i avsidesliggende strøk.
Det er, med andre ord, mange gode grunn for å følge nøye med hva som skjer med Svalbardreinen i dag. Tidligere tellinger var ufullstendige, de gjaldt bare visse områder og de ble gjennomført stort sett bare episodisk, når anledningen var til stede. Nå har en gruppe vitenskapsfolk gjennomført en mer systematisk telling av reinsdyr på hele Svalbard. Så langt som mulig ble hele områder undersøkt, og hvis nødvendig ble det tatt stikkprøver. Resultatet har gruppen med Mathilde Le Moullec i spissen nå offentliggjort i The Journal of Wildlife Management.
Uvanlig stor gruppe av Svalbardrein i Krossfjorden, et område hvor det ikke fantes rein gjennom store deler av 1900-tallet.
Og hvor mange Svalbardrein finnes det? Svaret er 22.000, ifølge Le Moullec (22.435, med et 95% konfidensintervall fra 21.452 til 23.425). Det er ganske nøyaktig dobbelt så mange som ble anslått i 2009. Det høyere tallet kan godt skyldes mer nøyaktige tellemetoder, men også med den fortsatt pågående prosessen av bestandsøkning etter at jaktforbudet ble innført i 1925, samt innvandring til «nye» gamle områder. For eksempel finnes det nå reinsdyr igjen på Kong Karls Land, noe som ikke var tilfelle i 1959.
Det finnes store forskjeller på tettheten mellom områdene. Under gunstige forhold kan det være opp til ti dyr – eller, lokalt, til og med flere under spesielt gode betingelser – per kvadratkilometer mens ett eneste dyr trenger det samme området eller enda mer for å finne nok å spise i karrige strøk som Nordaustlandets polarørkenlandskap.
En mann fra Longyearbyen fikk 15.000 kroner i bot for å ha forstyrret isbjørn. Hendelsen skjedde den 10. mars 2018 under en privat snøskutertur i Tempelfjorden. Han skal ha nærmet seg fire isbjørner inntil 70 meter slik at dyrene ble forstyrret og trakk seg unna.
Henselsen ble sett av turfolk på Fjordnibba, et fjell på sørsiden av Tempelfjorden. Mannen ble snart stoppet av Sysselmannens feltinspektører. En annen mann som skal også ha vært involvert ble aldri identifisert.
Med hensyn til den økte skutertrafikken har Sysselmannen varslet om skarpe reaksjoner på slike hendelser. Boten ble ilagt mannen av statsadvokaten i Troms og Finnmark og ble straks akseptert, meddelte Sysselmannen.
Isbjørn i Tempelfjorden: Sysselmannen prioriterer verneforskriftene høyt.
I Svalbardmiljøloven (kapittel IV § 30) står det at «Det er forbudt å lokke til seg, forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn.»
Bergingen av vraket til reketråleren Northguider har vist seg å være mer vanskelig enn antatt og dermed må en ny plan på plass. Samtidig holder polarnatten på med å nærmere seg med store skritt. Som resultat er det ikke uforventet at forsikringsselskapet Gard og bergingsfirmaet Smit Salvage har bestemt at operasjonen skal utsettes til 2020, som Kystverket medeler.
Reketråleren Northguider ved Sparreneset i Hinlopenstretet i august 2019.
Det betyr at ingenting kommer til å skje med vraket i Hinlopenstretet før til sommeren i 2020 – det vil si ingenting bortsett fra det som naturens krefter som vær, is og strøm kommer til å gjøre med Northguider. Om det er da fortsatt noe å berge etter vinteren er noe som baren tiden vil vise.
Fjerningen av vraket til Northguider, reketråleren som gikk på grunn i Hinlopenstretet nord på Svalbard i fjord, blir enda mer forsinket. Operasjonen har vist seg å være enda vanskeligere enn man hadde tenkt, fordi skroget er enda mer skadet enn antatt, og dermed kan ikke operasjonen gjennomføres som planlagt.
Northguider ligger fortsatt på steiner nesten i fjæra ved Sparreneset sør for Murchisonfjorden. Rederiet er pålegget å fjerne vraket innen utgangen av 2019. Men det blir mer og mer tvilsomt om det er mulig i det hele tatt fordi polarnatten er ikke langt unna.
Northguider på grunn ved Sparreneset Hinlopen i august 2019.
Det var ikke før august at fartøyene til selskapet Smit Salvage kom til stedet, noe som ble møtt med offentlig kritikk. Deretter har vanskelige is- og værforhold ført til forsinkelser slik at det var ikke før nå i oktober at man klarte å sette vraket i en mer opprettet posisjon. Da viste det seg at skroget er lang mer skadet enn forventet. Det er en overflate på 5×12 meter som er rammet og dermed er det umulig å følge den opprinnelige fremgangsmåten for å fjerne vraket.
Nå må kystvakta, kystverket, rederiet Opilio AS, forsikringsselskapet og bergingsselskapet Smit Salvage komme opp med en ny plan. Men man kan tvile på om det blir mulig å få vraket fjernet i det hele tatt. Å utsette operasjonen til neste år ble allerede nevnt som en mulighet fra offisiell side. Men om Northguider fortsatt vil ligge tilgjengelig etter mange måneder med mye is og vær er et åpent spørsmål.
Resultatet er foreløpig, men større forandringer forventes ikke. Arbeiderpartiet har fått flest stemmer og får 5 representanter i lokalstyret. Venstre ligger ikke langt etter Ap og kan også stille med 5 representanter. Høyre og Fremskrittspartiet får 2 representanter hver og Miljøpartiet De Grønne 1 representant. Resultatet er nok skuffende for sistnevnte, men det var da heller ikke mye å høre fra De Grønne under valgkampen.
Arild Olsen fra Ap har vært lokalstyreleder siden 2015. Både Olsen og Terje Aunevik (V) er aktuelle kandidater som fremtidig lokalstyreleder.
Valgdeltakelse lå på 61,7 %. Alle fastboende er valgberettigete etter en viss periode som er avhenging av nasjonalitet.
Lokalstyrevalg i Longyearbyen. Lokalstyret møter i «Næringsbyggget» (til venstre).