Fjell­rev

På fast­lan­det er fjell­re­ven en vel­dig sjel­den art, men på Sval­bard er den vel­dig utbredt og det er gans­ke van­lig å se den. Den kan til og med være vel­dig nysgjer­rig og kom­me nært inn på folk.

Fjell­rev i som­mer­pels, Engelskbuk­ta.

Bes­kri­vel­se: Fullt utvoks­te fjell­re­ver er omt­rent. 60 cm lan­ge (uten halen) og vei­er 2,5-5 kg. De har en meget tykk og tett pels og er van­lig­vis helt hvi­te om vin­te­ren mens pel­sen om som­me­ren er mer eller mind­re brun. Byt­te av pels skjer fra mai til juli og fra sep­tem­ber til desem­ber. I mot­set­ning til dis­se «nor­ma­le» reve­ne, fin­nes det også en «blå­rev». Hos den­ne er pel­sen også om vin­te­ren mør­ke brun. Blå­re­ven er sjel­den, kan­skje 2-3 % av hele bestan­den på Sval­bard. Beg­ge vari­an­ter til­hø­rer arten fjell­rev.

Blå­rev har mørk pels året rundt.

Utbredelse/vandringsmønster: Utbr­e­del­sen av fjell­rev i Ark­tis er sir­kum­po­lar. De har del­vis et utpre­get van­drings­møns­ter hvor de kan til­ba­kel­eg­ge store avstan­der, slik at det vir­ker som om de ikke har adskil­te sub­po­pu­las­jo­ner. Fjell­re­ven fore­kom­mer over hele Sval­bard. Selv om fjell­re­ven for det mes­te opp­hol­der seg på tun­draen, fer­des den også fra dri­vi­sen til opp i fjel­le­ne. I nær­he­ten av fugle­ko­lo­nier er popu­las­jon­stet­the­ten størst, her tren­ger den et jak­tom­rå­de på noen få kva­drat­ki­lo­me­ter. Ellers er stør­rel­sen hel­ler på 10-20 km2. Det er bare om våren og om som­me­ren at fjell­re­ven har et ter­ri­to­ri­um.

Bio­lo­gisk: Fjell­re­ven spi­ser i prin­sip­pet alt den kan svel­ge, men foretrek­ker imid­lert­id egg og kyl­lin­ger om som­me­ren. I mot­set­ning til and­re ark­tis­ke regio­ner fin­nes det på Sval­bard ingen lemen eller and­re gna­ge­re, som fjell­re­ven gjer­ne tar i and­re områ­der. Skrot­ter av aller­e­de døde dyr blir også spist. Om som­me­ren er det rikelig med næring, men om vin­te­ren er det hel­ler knapt. Om vin­te­ren må fjell­re­ven nøy seg med ryper, kada­ver, for­råd som den har anlagt om som­me­ren eller avfall fra de befol­ke­de områ­de­ne hvis det­te er tilg­jen­ge­lig. Noen fjell­re­ver føl­ger etter isbjør­nen og spi­ser res­te­ne fra isbjør­nens mål­t­i­der. Utsul­ting i de knap­pe vin­ter­må­ne­de­ne er nok den hyp­pigs­te død­sår­sa­ken.

Parin­gen skjer rundt mars og i slut­ten av mai og i begyn­nel­sen av juni inn­re­der hun­nen, ofte under store stei­ner, et hi hvor hun føder fem til seks revun­ger, i gode år til og med ere. Døds­ra­ten er i de førs­te som­mer­må­ne­de­ne lav blant revun­ge­ne, men sti­ger dra­ma­tisk når vin­te­ren kom­mer. De revun­ge­ne som over­le­ver har gode sjan­ser til å bli tre eller fle­re år gam­le og i enkel­te til­fel­le kan de opp­nå en alder på ti år.

Annet: Til tross for intens jakt over fle­re hundre år antas fjell­rev­po­pu­las­jo­nen på Sval­bard å være på et natur­lig og sta­bilt nivå. Også i dag er det til­latt for lokal­be­fol­knin­gen å fel­le fjell­rev i jakt­se­son­gen om vin­te­ren, men bare lokalt i spe­sielt til­ret­tel­ag­te jak­tom­rå­der. For best mulig å beva­re den ver­diful­le vin­ter­pel­sen usk­add, blir fjell­re­ven slått i hjel med fel­ler. I gam­le dager var den­ne pel­sen for fang­st­menn ofte deres vik­tigs­te inn­tekts­kil­de.

Ofte er fjell­re­ven nysgjer­rig og da kan det hen­de at den kom­mer mot men­nes­ker. Slike situas­jo­ner byr på fan­tas­tis­ke opp­le­vel­ser. Men fjell­re­ven på Sval­bard kan ha rabies eller reve­ben­de­lorm, som beg­ge kan være døde­lig for men­nes­ker. Man må der­for være ytterst for­sik­tig i omgan­gen med rever. Det­te gjel­der også for avføring eller døde dyr, som man ikke under noen som helst omsten­di­ghet skal berø­re.

Fjell­rev («hvit­rev») i vin­ter­pels.

←Til­ba­ke