Woodfjorden

Wood­fjor­den er en stor fjord på Spits­ber­gens nord­kyst.
På ves­t­siden av Wood­fjor­den lig­ger Lief­defjor­den og Bock­fjor­den.

Gener­elt

Wood­fjor­den er en stor fjord på Spits­ber­gens nord­kyst. Det er fak­tisk snakk om et helt fjord­sys­tem med fle­re gre­ner: Lief­defjor­den og Bock­fjor­den lig­ger på Wood­fjor­dens ves­t­side.

Ves­t­siden av Wood­fjor­den lig­ger i Nord­vest Spits­ber­gen nas­jo­nal­park, øyene i inn­gan­gen til Lief­defjor­den er fug­le­re­ser­va­ter (se Lief­defjor­den). Øst­siden av Wood­fjor­den til­hø­rer ikke i noe sær­s­kilt ver­neom­rå­de, men her som i hele Sval­bard gjel­der selv­føl­ge­lig Sval­bard­mil­jøl­oven.

Utsikt mot sør over den nord­li­ge delen av Wood­fjor­den (Gråhu­ken).

Wood­fjor­den skjæ­rer omt­rent 60 kilo­me­ter inn fra nord­kys­ten mot sør. Bort­sett fra de nevn­te fjor­de­ne på ves­t­siden er det spar­somt med for­gre­nin­ger og bukter. Det fin­nes to bukter og noen odder og nes på øst­siden men ingen øyer (Stas­jonsøya­ne og Måkeøya­ne til­hø­rer Lief­defjor­den, selv om det­te kan vir­ke som litt geo­gra­fisk kar­ve­spik­ke­ri. Der­med vir­ker Wood­fjor­den litt som en lang slan­ge, sam­men­li­gnet med man­ge and­re fjor­der som har en mer vari­iert kyst­lin­je og en rike­re topo­gra­fisk-hydro­lo­gisk struk­tur.

Utsikt mot nord over den ind­re delen av Wood­fjor­den.

Dyb­de­for­hol­de­ne er litt spe­si­el­le i at fjor­den er stort sett gans­ke dyp, 60-100 i den ind­re delen og mer enn 100 meter nord for en lin­je mel­lom Bock­fjor­den og Ver­dals­pyn­ten. Det som er litt spe­sielt er at van­net plei­er å være dypt helt inn til kys­ten hvor bun­nen kom­mer bratt opp mot land. Det­te med­fø­rer at mind­re skip som liker å kas­te anker på 5-20 m dyp­de har ikke alt­for man­ge gode ank­rings­mu­li­ghe­ter. Det er enten for dypt eller for for grunnt, med lite plass imel­lom!

Og når den over­ord­ne­te vind­ret­nin­gen er fra nord til sør eller omvendt, plei­er Wood­fjor­den å være litt av en vind­ka­nal hvor det kan blå­se gans­ke kraft­ig. Men på en vær­fin dag er lands­ka­pet med sine røde fjell og grøn­ne tun­draom­rå­der utro­lig vak­kert! Det kan da vir­ke mind­re ugjes­t­mildt en i Lief­defjor­den med sine store isbre­er og brat­te fjell, lands­kaps­ele­men­ter som ikke fin­nes på den sam­me måten i Wood­fjor­den. Her er det ingen isbre­er i nær­he­ten av kys­ten, det er fak­tisk ikke man­ge isbre­er som er syn­li­ge fra havet. Andrée Lan­det som lig­ger mel­lom Wood­fjor­den og Wij­defjor­den er fak­tisk blant de områ­de­ne på Sval­bard som er i mins­te grad bre­dek­ket.

Wood­fjord pan­ora­ma

Det fin­nes fle­re sider viet til loka­li­te­ter i Wood­fjor­den på den­ne hjem­mesi­den. Her fin­ner du fle­re bil­der, 360 gra­der pan­ora­ma­bil­der og mer bak­grunn­in­formas­jon:

• Vel­komst­pyn­ten lengst nor­døst på Reins­dyr­flya. Her fin­nes det res­ter etter ei hyt­te byggd i sin tid av Stock­holm-Sven.
• Gråhu­ken på nord­kys­ten, hvor Chris­tia­ne Rit­ter over­vin­tret («Kvin­ne i polar­nat­ten», se avs­nitt om his­to­rie neden­for).
• Mus­ham­na, en sam­ling berøm­te fang­sthyt­ter.
• Wig­dehl­pyn­ten, et lite nes med karak­te­risk lands­kap og vak­re omgi­vel­ser langt inne i Wood­fjor­den.

Geo­lo­gi

Geo­lo­gien i områ­det er spen­nen­de og den pre­ger lands­ka­pet. Der­for løn­ner det seg å se litt nær­me­re på den. Det kre­ver ingen for­kunn­s­ka­per, bare litt inter­es­se. Så det er bare å set­te i gang 🙂

Du kan også lese det tils­va­ren­de avs­nit­tet på siden om Lief­defjor­den. Geo­lo­gien er del­vis den sam­me, men i Wood­fjor­den den er mind­re kom­pl­eks.

Det geo­lo­gis­ke byg­ge­ma­te­ri­al­et i Wood­fjor­den kan bes­kri­ves med ett begrep: Old Red. Et for­søk å for­kla­re det med mer eller mind­re kor­te ord: Old Red er en svær pak­ke avset­nings­ber­gar­ter som er nær 400 mil­lio­ner år gam­le.

Går vi litt lengre til­ba­ke på den geo­lo­gis­ke tids­ska­l­aen ser vi en kol­lis­jon mel­lom to tek­to­nis­ke pla­ter, noe som før­te til dan­nel­sen av den kale­dons­ke fjellkje­den. Som all­tid når store jor­d­mas­ser hever seg over sine omgi­vel­ser ble den­ne fjellkje­den raskt utsatt for eros­jon. Det ero­der­te mate­ri­al­et ble avsatt i lav­lan­det i nær­he­ten av fjellkje­den. Samt­idig med avset­nin­gen sen­ket lav­lan­det seg, noe som gjor­de at løs­mas­se­ne som ble avsatt kun­ne dan­ne en vel­dig tjukk pak­ke med man­ge lag. Tjuk­kel­sen lig­ger på minst 10 kilo­me­ter, og godt mulig det var enda mer!

I den tid­li­ge fasen av den­ne pro­ses­sen var det store høy­de­for­skjel­ler mel­lom fjel­let og lav­lan­det og der­med gans­ke kraft­i­ge, ener­gi­ri­ke trans­port­pro­ses­ser. Det gjor­de at de avsat­te berg­ar­te­ne er gans­ke gro­ve og dår­lig sor­tert. Gro­ve kon­glo­me­ra­ter og breks­jer er typi­ske berg­ar­ter for den­ne tid­li­ge peri­oden, avsatt i bek­ker med raskt fly­ten­de vann og på brat­te hen­ger. Det er noe som man også fin­ner på kan­ten av and­re høy­fjel­lom­rå­der både i den geo­lo­gis­ke his­to­ri­en og i dag.

Høy­de­for­skjel­le­ne ble mind­re over tid ved at fjel­let ble ero­dert og der­med lave­re. Samt­idig ble eros­jons-, trans­port- og avset­nings­pro­ses­se­ne lang­som­re og sak­te­re. Resul­ta­tet ble mye fin­kor­net lei­re som ble avsatt som gjør­me i store sjøer og lagu­ner og til og med per­fekt sor­ter­te (dvs. med hen­syn til par­ti­kel­s­tør­rel­sen) sand­dy­ner for å nev­ne to eks­emp­ler. Peri­ode­vis fors­vant lav­lan­det under et grunnt sok­kel­hav.

Det er gans­ke sjel­dent at man fin­ner fos­si­ler i Wood­fjor­den. Mus­ling­av­trykk ved Gråhu­ken.

Det for­holds­vis var­me og del­vis tør­re kli­ma­et før­te til dan­nel­sen av røde jer­noks­i­der kjent som hema­titt. Men hema­titt fin­nes ikke gjen­nom­gåen­de i hele sedi­ment­pak­ken. Selv om hele pak­ken er kjent som Old Red, er det stort sett bare den eld­re delen som har rød­far­gen.

Tids­pe­ri­oden da dis­se lagene ble avsatt er kjent som Devon­ti­den.

Old Red lands­kap i Wood­fjor­den.

Det er ikke opp­lagt at sedi­m­ent­lag over­le­ver så lan­ge tids­rom som nes­ten 400 mil­lio­ner år. I den­ne sam­men­hen­gen var det uten tvil hjelp­som at områ­det hvor løs­mas­se­ne sam­let seg sen­ket seg, noe som før­te til at sedi­mentet ble bes­kyt­tet mot eros­jon (i mot­set­ning til et fjel­lom­rå­de som er hevet over sine omgi­vel­ser og blir utsatt for eros­jon). Sen­king­en skjed­de langs store geo­lo­gis­ke brudd som geo­lo­ger kal­ler for for­kast­nin­ger. Den hele syn­ken­de struk­tu­ren kal­ler man gra­ben. Oslo­gra­ben fra permt­iden er et kjent eks­em­pel fra fast­lan­det. Det hele store områ­det som inklu­de­rer Wood­fjor­den og Andrée Land (lan­dom­rå­det mel­lom Wood­fjor­den og Wij­defjor­den) er blant fag­folk kjent som Andrée Land Gra­ben.

Den røde delen av Old Red fin­ner man hovedsa­ke­lig i den ind­re delen av Wood­fjor­den. Nær­me­re nord­kys­ten er lagene mer grå­far­ge­te (steds­navn «Gråhu­ken»). I sør har fjel­le­ne en kraft­ig rød far­ge. Det kan være et vel­dig vak­kert lands­kapsinn­trykk på en fin som­mer­d­ag!

Grå del av Old Red («Grey Hook for­ma­ti­on») ved Mus­ham­na.

På ves­t­siden av Wood­fjor­den, på Reins­dyr­flya, fin­ner man røde lag også helt i nord.

Der­med er vi fer­dig med 99 % av geo­lo­gien i Wood­fjor­den. Res­ten er for de spe­sielt inter­es­ser­te. Det var vul­kansk akti­vi­tet i områ­det i mio­cent­i­den (for 15 mil­lio­ner år siden) og store lava­strøm­mer rant ut og langs de lave og vids­trak­te dale­ne som fan­tes i lands­ka­pet den­ne gan­gen som ble på den­ne måten fylt med lava. Sene­re ble lands­ka­pet hevet av tek­to­nis­ke kref­ter og dagens fjell og dal ble skå­ret ut av eros­jon. Det vis­te seg at lava­strøm­me­ne kun­ne mot­s­tå eros­jo­nens kref­ter bed­re en avset­nings­ber­gar­te­ne ellers i områ­det, noe som før­te til at det om en gang had­de vart daler fylt med lava­strøm­mer sene­re ble fjell­top­per. Det er en pro­sess som geo­lo­ger kal­ler for omvent reli­ef. Fak­tisk kan man se tils­va­ren­de stør­k­nings­ber­gar­ter på fle­re fjell­top­per øst for den ind­re delen av Wood­fjor­den.

For­grunn: Old Red fra Devon­ti­den. Bak­erst: lava­strøm­mer fra mio­cen.
Sett fra Ver­dals­pyn­ten.

I kvar­tært­iden («isti­den») fore­kom enda mer vul­ka­nis­me, noe som nå er syn­lig først og fremst i Bock­fjor­den hvor man kan se Sver­ref­jel­let, en vul­kan­rui­ne som er omt­rent én mil­li­on år gam­mel, og noen var­me kil­der. I Wood­fjor­den fin­ner man Halv­dan­pig­gen, en vul­kans «skor­stein» som står i 800 m høy­de på en fjells­i­de. Men det er bare en geo­lo­gisk detalj for de spe­sielt inter­es­ser­te.

Halv­dan­pig­gen (til høy­re for mid­ten) er det ero­der­te inn­d­re av en gam­mel vul­kan.

Lands­kap

Lands­ka­pet i Wood­fjor­den er gans­ke sære­gent. Årsa­ken er for stør­s­tede­len knyt­tet til geo­lo­gien, og kli­ma­et spil­ler som all­tid en vel­dig vik­tig rol­le. Sam­men­li­gnet med and­re fjor­der både i vest og i øst er det påfal­len­de at det fin­nes ingen isbre­er i nær­he­ten av kys­ten. Tvert om fin­nes det en del store isfrie daler, noe som ellers er en sjel­den­het over store deler av Sval­bard.

Ver­da­len er en av fle­re store isfrie daler i Andrée Land.

Rundt omkring den nord­li­ge delen av Wood­fjor­den fin­nes det vids­trak­te kyst­s­let­ter som er dek­ket med strand­vol­ler som føl­ge av land­he­vin­g­en etter isti­den.

Kyst­s­let­te med gam­le strandlin­jer ved Gråhu­ken.

Det er bety­de­lig mind­re lav­land­som­rå­der i ind­re Wood­fjor­den. Her er det nes­te av ter­ren­get mer eller mind­re bratt, bort­sett fra noen mind­re nes og lands­pis­ser og dal­bun­nene. Ellers sti­ger fjel­le­ne bratt opp fra kys­ten, men fjell­for­me­ne er mind­re bratt og spiss en i Lief­defjor­den eller på nord­vest­kys­ten, i Smee­ren­burg­fjor­den og Mag­da­le­nefjor­den. Fjell som består av Old Red (se avs­nitt om geo­lo­gi) har en ten­dens å dan­ne mind­re brat­te fjell med run­de skrå­nin­ger. Her er det geo­lo­gien som er avgjø­ren­de for lands­kaps utse­en­de.

Lav­land på Ver­dals­pyn­ten.

Det fin­nes noen spen­nen­de enkelt­lo­ka­li­te­ter. Den mest kjen­te er sik­kert lagu­nen i Mus­ham­na som er avskjæ­ret fra fjor­den ved en lang, smal land­tun­ge. Her fin­nes bare en smal inn­gang som gjør at lagu­nen er bare tilg­jen­ge­lig for mind­re skip, men for dis­se er Mus­ham­na en av Sval­bards bes­te og vak­res­te ank­rings­plas­ser.

Inn­gang i lagu­nen Mus­ham­na.

Den som har spe­si­ell inter­es­se i geo­mor­fo­lo­gi vil kan­skje gle­de seg over pin­goen i Ver­da­len. Den står sik­kert ikke på top­pen av lis­ten over Spits­ber­gens mest spek­ta­kulæ­re pin­goer, men den er i hvert fall en av få som står i nær­he­ten av kys­ten, noe som er gans­ke uvan­lig.

Innerst i Wood­fjor­den har bree­nes til­ba­ke­gang skapt et vel­dig more­ne­lands­kap med den store inns­jøen Jäder­in­vat­net. Her strøm­mer en stor smel­tevann­selv mot fjor­den. Rest øst for det­te mars­lands­ka­pet lig­ger Wood­fjord­da­len, som er en av de størs­te isfrie­ne dale­ne nord på Spits­ber­gen. På fine som­mer­d­a­ger gir fjel­le­nes røde far­ger sam­men med den grøn­ne tun­draen et fan­tas­tisk lands­kapsinn­trykk!

Flo­ra og Fau­na

Det er slett ikke uvan­lig at en isbjørn rus­ler rundt et eller annet sted i Wood­fjor­den, og selv­føl­ge­lig fin­nes det reins­dyr, om ikke i den tet­the­ten man kan­skje tror å kun­ne for­ven­te. Men ellers er det nok ikke dyre­li­vet Wood­fjor­den er berømt for. Det fin­nes ingen hval­ross­ko­lo­nier (selv­føl­ge­lig kan man i teo­ri­en all­tid fin­ne en eller to i fjæra) og hel­ler ingen stør­re fuglef­jell. Men den nord­li­ge delen av Wood­fjor­den til og med nord­kys­ten har et godt renom­mé for å være en bra plass å se hva­ler, inklu­dert sværin­ger som finnhva­ler og til og med en eller annen blåh­val som fin­ner vei­en hit for å lete etter mat om som­me­ren.

Blåh­val i ytre Wood­fjor­den.

Som for­ven­tet er det tun­dra­ve­ge­tas­jon på kyst­s­let­tene hvor dis­se fin­nes, men den kan være vel­dig kar­rig, spe­sielt på Gråhu­ken, helt i nord. På Reins­dyr­flya, som også lig­ger på nord­kys­ten, fin­ner man der­imot en stør­re vege­tas­jon­stet­thet.

Step­pe­ve­ge­tas­jon i ind­re Wood­fjor­den.

Innerst i Wood­fjor­den er det ind­re ned­bør og man kan se på vege­tas­jo­nen og på jor­do­ver­fla­ten at det er gans­ke tørrt. Vege­tas­jo­nen her kan man sted­vis kan­skje bete­g­ne som ark­tisk step­pe. Mine­ra­ler på over­fla­ten anty­der også at det kan være mer for­damp­ning enn ned­bør.

Jor­do­ver­fla­te pre­get av tør­te, Wig­dehl­pyn­ten.

His­to­rie

Det skal fin­nes en grav­plass med fle­re gra­ver fra den tid­li­ge hval­fang­erpe­ri­oden et eller annet sted ved Mull­er­ne­set, på øst­siden av Reins­dyr­flya. Ellers er det ingen­ting i Wood­fjor­den som tyder til det­te tid­li­ge kapit­te­let i Spits­ber­gens his­to­rie, bort­sett fra noen steds­navn som Mus­ham­na og Vel­komst­pyn­ten som sene­re ble for­nor­sket.

Det var hel­ler fang­st­menn som har etter­latt spor man­ge steder i områ­det, ofte i form av hyt­ter eller for­skjel­li­ge typer fel­ler. 1920-åre­ne var en vel­dig aktiv peri­ode. Da byg­de Hil­mar Nøis sam­men med fle­re av sin berøm­te ishavs­fa­mi­lie fra Ande­nes en del hyt­ter i områ­det, blant dis­se ved Mus­ham­na (den gam­le hyt­ta nær­mest kys­ten), Vår­flues­jøen («Fis­ke­bay»), Gråhu­ken, Wors­leyne­set («Vil­la Oxford») med fle­re.

Fang­sthyt­te (byg­get i 1927). En ekte Nøis-hyt­te (se tekst).

Ved siden av Mus­ham­na er det nok hyt­ta på Gråhu­ken som er den mest berøm­te fang­sthyt­ta i Wood­fjor­den. Det var her Chris­tia­ne Rit­ter over­vin­tret i 1934-35 sam­men med ekte­man­nen sin, Her­mann Rit­ter, og fang­st­man­nen Karl Niko­lai­sen. Sene­re skrev Chris­tia­ne Rit­ter «Kvin­ne i polar­nat­ten» om den­ne over­vint­rin­gen. Boka skul­le bli en klas­si­ker i Sval­bard­lit­te­ra­tu­ren. Det fin­nes for­res­ten minst to bøker til basert på over­vint­rin­ger på Gråhu­ken: «Vin­ter­land. Glimt fra ei ark­tisk dag­bok» (Bjar­ne Nord­nes og Åsa Johans­son, 1975) og «Gråhu­ken. Fangst og ferie på 80 gra­der nord» (Marit Karlsen Bran­dal, 2017. Over­vint­rin­gen var i 1982-83).

Den berøm­te fang­sthyt­ta på Gråhu­ken.

I 1987 byg­get Kjell Reidar Hovels­rud sin solid og vak­ker hyt­te i Mus­ham­na som han sene­re solg­te til Sys­sel­man­nen (nå Sys­sel­mes­ter). Den ble i noen år fort­satt lånet ut til folk som ville over­vint­re på fangst for å opprett­hol­de den­ne tra­dis­jo­nen. Men det sat­te man en stop­per pa for fle­re år siden. For mye kost­n­ader og inn­sats, som det heter.

Også Kjell Reidar Hovels­rud skrev spen­nen­de bøker om sine Sval­bard-even­tyr.

Hovels­rud-hyt­ta i Mus­ham­na som i dag eies av Sys­sel­mes­te­ren.

Pho­to­gal­le­ri – Wood­fjor­den

En sam­ling med litt av hvert, fra Gråhu­ken i nord til den inners­te Wood­fjor­den. Lands­kap, dyre­liv, hyt­ter, …

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

←Til­ba­ke