Hvalfangst på 1600-tallet

Både over­le­ven­de etter Barent­sz-ekspe­dis­jo­nen og and­re opp­dage­re som Hen­ry Hud­son brag­te med seg fortel­lin­ger hjem om de rike jakt­mar­kene på hval i de ark­tis­ke far­vann. Det gikk bare et få år før de førs­te hval­fan­ger­ne fra Europei­s­ke nas­jo­ner, hovedsa­ke­lig Eng­land og Hol­land, seil­te opp til Spits­ber­gen. Bri­te­ne var de førs­te, men foku­set var på hval­ross hel­ler enn hva­ler de førs­te seson­ge­ne. Den gan­gen var det en over­flod med hval­ross på ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen og Bjørnøya, hvor hundre­vis av dem ble slak­tet.

Neder­lands­ke entre­prenø­rer kas­tet ikke bort tiden og sen­de sine førs­te ekspe­dis­jo­ner i hæle­ne på de engels­ke. De førs­te åre­ne had­de de alle med seg bas­kis­ke hval­fan­ge­re om bord; de kun­ne lære dem hvor­dan man skul­le jak­te på de store mari­ne pat­te­dy­re­ne. Snart var fle­re stas­jo­ner eta­blert langs kys­ten. Dis­se var nød­ven­dige for å pro­ses­se­re hvalk­jøt­tet og for å koke spek­ket (fet­tet) til olje. Hva­lol­je solg­te man og tjen­te gode pen­ger på i Euro­pa, og det ble brukt til lam­peol­je, smørings­mid­del, for å lage såpe osv. Hval­bar­den kun­ne des­su­ten bru­kes i para­p­ly­er, hår­kam­mer og annen mote for kvin­ner. Det vik­tigs­te byt­tet i hval­fangs­ten var Grøn­landsh­va­len (Balea­na mys­ti­ce­tus), eller ‘den ret­te hval’. Det var ‘den ret­te hval å jak­te på’ for­di den had­de et tykt lag med spekk, svøm­te sak­te og holdt seg i over­fla­ten også etter den var død.

Sel­ve jak­ten ble gjort fra små, åpne båter. Idet en hval ble sett ble båte­ne satt på sjøen og rodd ut til hva­len. Har­pu­nen ble kas­tet for hånd til hva­len, som til slutt ble drept med en lan­se. Hva­len ble så truk­ket til en stas­jon på kys­ten, hvor den ble kut­tet i biter (‘flen­set’) på land. Spekkbi­te­ne ble kokt ned til olje, res­ten ble ikke brukt de førs­te tiå­re­ne hval­fangs­ten fore­gikk.

Man­ge kyst­s­tas­jo­ner var snart eta­blert på både Sval­bard og Jan May­en, og kon­kurran­se for gode jak­tom­rå­der og steder å eta­ble­re stas­jo­ner på økte. Med bevæp­ne­de kon­flikter ble det nød­ven­dig å stas­jon­e­re krigs­skip i områ­det. I 1693 fant den nord­ligs­te sjø­kon­flik­ten noen­sin­ne sted i Sorg­fjor­den, da tre frans­ke krigs­skip fan­get 40 neder­lands­ke hval­fan­ge­re, hvo­r­av man­ge røm­te.

Men på slut­ten av 1600-tal­let var de trav­le tide­ne for hval­fan­ge­re i Sval­bards far­vann aller­e­de svun­net. Kyst­s­tas­jo­nene, inklu­dert den kjen­te Smee­ren­burg (‘Spekkby’) på Ams­ter­damøya nord­vest i Spits­ber­gen, had­de sin stor­he­ts­tid på 1630-tal­let. På den tiden var lan­dom­rå­det og havet delt mel­lom de to mek­tigs­te hval­fangst­nas­jo­nene, Eng­land og Neder­land. I til­legg had­de dans­ker, fran­skmenn, span­jo­ler og tyske­re eta­blert sine stas­jo­ner her. Stør­rel­sen på kyst­s­tas­jo­nene ble len­ge over­dre­vet i lit­te­ra­tur, inn­til neder­lands­ke utgra­vin­g­er i Smee­ren­burg vis­te at det aldri had­de vært mer enn et par hundre men­nes­ker som arbei­det på stas­jo­nen samt­idig. Ryk­ter om kir­ker, kafeer og bor­dell­er besøkt av over 10 000 arbei­de­re, er og blir ryk­ter. Lik­e­vel kan lev­nin­ger etter spek­kov­ner og gra­ver fort­satt ses man­ge steder.

Dis­se stede­ne var kun i bruk gjen­nom som­mer­se­son­gen. Etter hval­fangs­ten for­søk­te neder­len­der­ne en over­vint­ring for å bes­kyt­te vik­ti­ge fasi­li­te­ter fra angrep. I 1633 ble et lite knip­pe med 7 menn etter­latt på Smee­ren­burg, og 7 på Jan May­en. Sist­nevn­te grup­pe omkom, mens de modi­ge hval­fan­ger­ne på Smee­ren­burg over­lev­de. En annen grup­pe ble etter­latt for en over­vint­ring i 1634; den gan­gen omkom alle sam­men.

Kyst­s­tas­jo­nene ble for­latt etter noen få tiår, etter­som hval­fan­ger­ne som had­de besøkt fjor­de­ne på Sval­bard bare en kort tid siden, plut­se­lig ble få, og avan­sert tekno­lo­gi gjor­de det mulig å pro­ses­se­re hvalk­jøt­tet mens man var til sjøs.

← Til­ba­ke