spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
pfeil Svalbard guideboka pfeil

Bellsund - Van Mijenfjorden - Van Keulenfjorden

Svalbard-info: landskap, geologi, dyr og planter, historie

Map: Bellsund - Van Mijenfjord - Van Keulenfjord

F = Fri­dt­jof­breen, Fri­dt­jof­ham­na (the bay near Fri­dt­jof­breen),
S = Sveagru­va, M = Mid­ter­huk­fjel­let

Gener­elt: Lands­kaps­mes­sig svært variert fjord­sys­tem med fle­re fjor­dar­mer. Her lig­ger fle­re his­to­risk inter­es­san­te steder. Områ­det sør for Bell­sund og Van Keu­len­fjord er del av Sør-Sval­bard Nas­jo­nal­park.

Guidebok: Svalbard - Norge nærmest Nordpolen

For mer og detal­jert info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Geo­lo­gi: Geo­lo­gisk sett er det­te for meg en “klas­sisk” ves­t­fjord, med et fint tvers­nitt gjen­nom jor­dens his­to­rie på Sval­bard fra ves­t­kys­ten til de ind­re dal­strøke­ne. Nær ves­t­kys­ten fin­ner man før-devon­sk grunnf­jell med kvart­sitt, fylitt og glim­mer­ski­fer. I områ­det er for­skjel­li­ge årer med ulike mine­ra­ler, som før­te til utforsking og prø­ving av gru­ve­drift på tid­lig 1900-tal­let, uten at det ga resul­tater. Det devon­ske “Old Red” (sand­stein) fin­nes ikke i områ­det så kon­glo­me­rat og breccia fra kar­bon­ti­den lig­ger direk­te oppå grunnf­jel­let, deret­ter en suk­ses­jon av berg­ar­ter lik den berøm­te ‘Fest­nin­gen seks­jo­nen’, med sedi­men­ter helt fra kar­bon til tid­lig ter­tiær. Sedi­men­tene fra ter­tiær er eks­po­nert på øst­siden av lin­jen Fri­dt­jof­breen-Mid­ter­hu­ken, og inne­hol­der kull­fløtser (ligner geo­lo­gien rundt Lon­gye­ar­by­en), som ble utvin­net i Sveagru­va (trykk her for mer info om Svea).

Den tek­to­nis­ke deformas­jo­nen av sedi­men­tene er svært inter­es­sant. Tek­to­nisk akti­vi­tet under åpnin­gen av Atlan­ter­ha­vet fant sted vest for ves­t­kys­ten (vel, det gir mening, etter­som det er her Atlan­te­ren lig­ger). Jo nær­me­re kys­ten man kom­mer, dess ster­ke­re er land­he­vin­g­en og deformas­jo­nen av berg­grun­nen. Nær kys­ten var land­he­vin­g­en sterk nok til å eks­pon­e­re grunnf­jel­let, som er begravd under fle­re kilo­me­ter med sedi­men­ter i sen­tra­le deler av Sval­bard. Nær grunnf­jel­let er det sedi­men­tæ­re dek­ket ster­kt defor­mert og hel­ler ver­ti­kalt med en N-S trend og viser fine fol­der og for­kast­nin­ger, sær­lig vak­re er dem på nord­li­ge skrå­nin­ger på Mid­ter­huk­fjel­let. Deformas­jo­nen blir syn­lig i områ­der med hard berg­grunn, som med kalk­stein fra perm i Kapp Sta­ros­tin formas­jo­nen på Akseløya. Len­ger mot øst, hvor sedi­men­tene er bev­art i den ori­gi­na­le hori­son­ta­le struk­tu­ren, fin­ner vi de klas­sis­ke pla­tå­for­me­de fjel­le­ne.

Fol­de­te lag eks­po­nert på nordsi­den av Mid­ter­huk­fjel­let.

Foldete lag eksponert på nordlige skråninger på Midterhukfjellet

Lands­kap: Fin varias­jon grun­net områ­dets geo­lo­gis­ke his­to­rie. Man­ge typer «Sval­bard-lands­kap” fin­nes innen rela­tivt kor­te avstan­der, fra kyst­s­let­ter på ves­t­kys­ten til skar­pe fjellt­in­der nær det pla­tå­for­me­de fjel­lands­ka­pet i sen­tra­le og øst­li­ge deler av Sval­bard, i til­legg til Barent­søya og på Edgeøya.

Over­gan­gen mel­lom dis­se lands­ka­pe­ne er spe­sielt fasci­ne­ren­de, med sine ster­kt defor­mer­te sedi­men­ter. Har­de berg­ar­ter med ver­ti­kalt fall sti­cker ut som fjell­veg­ger i lands­ka­pet og dan­ner det avlan­ge Akseløya samt deler av Mid­ter­huk­fjel­let, med sine vak­re fol­de­mønst­re og kap­per og øyer i Van Keu­len­fjord. Skul­le du noen gang få sjan­sen til å gå inn i Fold­da­len like sør for Mid­ter­huk­fjel­let vil du se noen fine fos­se­fall over de har­de, bratt­ståen­de sedi­men­tæ­re lagrek­ke­ne.

Inn­lan­det, sær­lig i den sør­li­ge delen, er ster­ke­re bre­dek­ket enn områ­det rundt Lon­gye­ar­by­en, men mind­re enn det nord­vest­li­ge Spits­ber­gen eller Horn­sun­det. Det­te betyr at Bell­sund ikke er den mest klas­sis­ke delen av Sval­bard for å opple­ve store isbre­er, men her fin­nes fort­satt noen fine bre­er som for eks­em­pel Fri­dt­jov­breen.

Nær ves­t­kys­ten (Nor­dens­ki­öld­kys­ten) fin­nes vids­trak­te kyst­s­let­ter som kan vir­ke kar­ri­ge og kje­de­li­ge, men har mye å til­by dem som ver­dset­ter man­ge vak­re, små detal­jer; et fint stykke driv­ved, gam­le hval­bein nær stran­den, roli­ge tjern på tun­draen med hek­keplas­ser for små­lom­men og and­re fug­le­ar­ter, godt utvik­le­de strand­voll­se­ri­er (som utgjør fine tur­om­rå­der) osv. Sær­lig fine strand­vol­ler med fos­si­ler og tyde­li­ge iski­ler fin­nes ved inn­gan­gen til Van Keu­len­fjord.

Plan­te- og dyre­liv: Fin og rik tun­dra nær Vår­sol­buk­ta på nordsi­den av Bell­sund. Ytre kyst­strøk påvir­kes av Golf­strøm­men, og gjød­sel fra en nær­lig­gen­de hek­keplass for fug­ler vil spil­le en rol­le. Tun­draen er et vik­tig sted for gjess tid­lig om som­me­ren, og her fin­nes også man­ge fjell­re­ver og Sval­bar­d­rein. Sel­ve hek­keplas­sen lig­ger høyt oppi klip­pene på Inge­borg­fjel­let (vest for Fri­dt­jov­breen) og er ikke let tilg­jen­ge­lig, men støy­ni­vået i områ­det er impon­e­ren­de.

Det er fine tun­draom­rå­der også and­re steder rundt Bell­sund (Recher­chefjor­den, Van Keu­len­fjor­den). Isbjør­ner strei­fer i områ­det – så vær for­sik­tig …

His­to­rie: Bell­sund var en av de førs­te fjor­de­ne på Sval­bard som ble besøkt og brukt av hval­fan­ge­re på tid­lig 1600-tal­let. Spor etter hval­fangst­s­tas­jo­ner fin­nes i for eks­em­pel i Recher­chefjor­den (obs ferd­sels­for­bud Læger­ne­set). Noen gan­ger ble hval­fan­ge­re tvun­get til å over­vint­re og overle­ve på mira­kuløst vis. På den­ne måten ble over­vin­tret noen eng­len­de­re i Recher­chefjor­den å 1620-tal­let, noe som reg­nes som den førs­te over­vint­rin­gen av euro­peer på Sval­bard og muli­gens den førs­te i det hele tatt, med mind­re Pomo­re­ne var tid­li­ge­re ute. Dis­se bruk­te områ­det nem­lig som fang­s­tom­rå­de gjen­nom fle­re århund­rer; det er også spor etter jakts­tas­jo­nene deres nær ves­t­kys­ten, sær­lig nord for Bell­sund. Her kan enkel­te av dem stam­me fra før 1596, alt­så fra før tiden Barents‘ opp­daget Sval­bard.

Fang­st­menn lik­te områ­det på grunn av den høye bestan­den av fjell­rev og annet vilt. Selv Belu­gaer (hvith­va­ler, også kalt hvitfisk) ble jak­tet i Van Keu­len­fjor­den; i dag fin­ner man ble­ke­de hval­bein i solen som min­ner oss om man­ge­len på vis­dom til dem som jak­tet den gang i Sval­bard.

Belugabein på Kapp Toscana i Van Keulenfjorden

Belu­ga­be­in på Kapp Tos­ca­na i Van Keu­len­fjor­den.

På tid­lig 1900-tal­let til­trakk mine­ral­funn fle­re mer eller mind­re seriø­se gru­ve­sels­ka­per som den bri­tis­ke Nor­t­hern Explo­ra­ti­on Com­pa­ny (NEC); noen av mine­ral­fo­re­kom­ste­ne eksis­ter­te, men vis­te seg å være mind­re og/eller av dår­lig kva­li­tet, and­re eksis­ter­te ikke i det hele tatt. Man håp­te på sink, gull, kull, jern og asbest. Spor etter for­søk på gru­ve­drift fin­nes fort­satt på både nord- og sør­si­den av Bell­sund, og er tau­se vit­ner til det ark­tis­ke “gull­rus­het”.

Bil­de­gal­le­ri: Bell­sund

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 26.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php