Svalbard-info: landskap, geologi, dyr og planter, historie
F = Fridtjofbreen, Fridtjofhamna (the bay near Fridtjofbreen),
S = Sveagruva, M = Midterhukfjellet
Generelt: Landskapsmessig svært variert fjordsystem med flere fjordarmer. Her ligger flere historisk interessante steder. Området sør for Bellsund og Van Keulenfjord er del av Sør-Svalbard Nasjonalpark.
Geologi: Geologisk sett er dette for meg en “klassisk” vestfjord, med et fint tversnitt gjennom jordens historie på Svalbard fra vestkysten til de indre dalstrøkene. Nær vestkysten finner man før-devonsk grunnfjell med kvartsitt, fylitt og glimmerskifer. I området er forskjellige årer med ulike mineraler, som førte til utforsking og prøving av gruvedrift på tidlig 1900-tallet, uten at det ga resultater. Det devonske “Old Red” (sandstein) finnes ikke i området så konglomerat og breccia fra karbontiden ligger direkte oppå grunnfjellet, deretter en suksesjon av bergarter lik den berømte ‘Festningen seksjonen’, med sedimenter helt fra karbon til tidlig tertiær. Sedimentene fra tertiær er eksponert på østsiden av linjen Fridtjofbreen-Midterhuken, og inneholder kullfløtser (ligner geologien rundt Longyearbyen), som ble utvinnet i Sveagruva (trykk her for mer info om Svea).
Den tektoniske deformasjonen av sedimentene er svært interessant. Tektonisk aktivitet under åpningen av Atlanterhavet fant sted vest for vestkysten (vel, det gir mening, ettersom det er her Atlanteren ligger). Jo nærmere kysten man kommer, dess sterkere er landhevingen og deformasjonen av berggrunnen. Nær kysten var landhevingen sterk nok til å eksponere grunnfjellet, som er begravd under flere kilometer med sedimenter i sentrale deler av Svalbard. Nær grunnfjellet er det sedimentære dekket sterkt deformert og heller vertikalt med en N-S trend og viser fine folder og forkastninger, særlig vakre er dem på nordlige skråninger på Midterhukfjellet. Deformasjonen blir synlig i områder med hard berggrunn, som med kalkstein fra perm i Kapp Starostin formasjonen på Akseløya. Lenger mot øst, hvor sedimentene er bevart i den originale horisontale strukturen, finner vi de klassiske platåformede fjellene.
Foldete lag eksponert på nordsiden av Midterhukfjellet.
Landskap: Fin variasjon grunnet områdets geologiske historie. Mange typer «Svalbard-landskap” finnes innen relativt korte avstander, fra kystsletter på vestkysten til skarpe fjelltinder nær det platåformede fjellandskapet i sentrale og østlige deler av Svalbard, i tillegg til Barentsøya og på Edgeøya.
Overgangen mellom disse landskapene er spesielt fascinerende, med sine sterkt deformerte sedimenter. Harde bergarter med vertikalt fall sticker ut som fjellvegger i landskapet og danner det avlange Akseløya samt deler av Midterhukfjellet, med sine vakre foldemønstre og kapper og øyer i Van Keulenfjord. Skulle du noen gang få sjansen til å gå inn i Folddalen like sør for Midterhukfjellet vil du se noen fine fossefall over de harde, brattstående sedimentære lagrekkene.
Innlandet, særlig i den sørlige delen, er sterkere bredekket enn området rundt Longyearbyen, men mindre enn det nordvestlige Spitsbergen eller Hornsundet. Dette betyr at Bellsund ikke er den mest klassiske delen av Svalbard for å oppleve store isbreer, men her finnes fortsatt noen fine breer som for eksempel Fridtjovbreen.
Nær vestkysten (Nordenskiöldkysten) finnes vidstrakte kystsletter som kan virke karrige og kjedelige, men har mye å tilby dem som verdsetter mange vakre, små detaljer; et fint stykke drivved, gamle hvalbein nær stranden, rolige tjern på tundraen med hekkeplasser for smålommen og andre fuglearter, godt utviklede strandvollserier (som utgjør fine turområder) osv. Særlig fine strandvoller med fossiler og tydelige iskiler finnes ved inngangen til Van Keulenfjord.
Plante- og dyreliv: Fin og rik tundra nær Vårsolbukta på nordsiden av Bellsund. Ytre kyststrøk påvirkes av Golfstrømmen, og gjødsel fra en nærliggende hekkeplass for fugler vil spille en rolle. Tundraen er et viktig sted for gjess tidlig om sommeren, og her finnes også mange fjellrever og Svalbardrein. Selve hekkeplassen ligger høyt oppi klippene på Ingeborgfjellet (vest for Fridtjovbreen) og er ikke let tilgjengelig, men støynivået i området er imponerende.
Det er fine tundraområder også andre steder rundt Bellsund (Recherchefjorden, Van Keulenfjorden). Isbjørner streifer i området – så vær forsiktig …
Historie: Bellsund var en av de første fjordene på Svalbard som ble besøkt og brukt av hvalfangere på tidlig 1600-tallet. Spor etter hvalfangststasjoner finnes i for eksempel i Recherchefjorden (obs ferdselsforbud Lægerneset). Noen ganger ble hvalfangere tvunget til å overvintre og overleve på mirakuløst vis. På denne måten ble overvintret noen englendere i Recherchefjorden å 1620-tallet, noe som regnes som den første overvintringen av europeer på Svalbard og muligens den første i det hele tatt, med mindre Pomorene var tidligere ute. Disse brukte området nemlig som fangstområde gjennom flere århundrer; det er også spor etter jaktstasjonene deres nær vestkysten, særlig nord for Bellsund. Her kan enkelte av dem stamme fra før 1596, altså fra før tiden Barents‘ oppdaget Svalbard.
Fangstmenn likte området på grunn av den høye bestanden av fjellrev og annet vilt. Selv Belugaer (hvithvaler, også kalt hvitfisk) ble jaktet i Van Keulenfjorden; i dag finner man blekede hvalbein i solen som minner oss om mangelen på visdom til dem som jaktet den gang i Svalbard.
Belugabein på Kapp Toscana i Van Keulenfjorden.
På tidlig 1900-tallet tiltrakk mineralfunn flere mer eller mindre seriøse gruveselskaper som den britiske Northern Exploration Company (NEC); noen av mineralforekomstene eksisterte, men viste seg å være mindre og/eller av dårlig kvalitet, andre eksisterte ikke i det hele tatt. Man håpte på sink, gull, kull, jern og asbest. Spor etter forsøk på gruvedrift finnes fortsatt på både nord- og sørsiden av Bellsund, og er tause vitner til det arktiske “gullrushet”.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.