spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker

Grumantbyen: russisk gruveby på Svalbard, 1932-1962

Kart Grumantbyen

Kartskisse over Grumantbyen ved maksimal utbyggelse.
Bare husene som vises som svart rektangel står forstsatt (per 2020). De gråe husene eksisterer ikke lenger og det finnes bare tufter etter dem, om noe i det hele tatt.
Kilden hadde ingen topografiske detaljer (høydekurver, elva), noe som gjorde det vanskelig å identifisere objekter som fortsatt finnes. Dette karte er derfor bare en skisse og man må regne med unøyaktigheter. Posisjonene til panoramabildene på denne siden er markert med gule prikker, men her gjelder det samme, det er bare en tilnærmelse.
Egen skisse basert på en kart i Adolf Hoel: Svalbards Historie (1966).

Denne siden trenger fortsatt språkvask, noe som av økonomiske årsaker for tiden ikke er tilgjengelig på den vanlige måten. Gjerne ta kontakt hvis du finner feil – det finnes helt sikkert en del – og hvis du som er norsk morspråksbruker mener at denne siden er verdt en liten dugnad med tanke på språkvask, så vil det helt sikkert være hjertelig velkommen!

Grumantbyen, omgivelser

Terrenget rundt omkring Grumantbyen er preget av bratte skråninger og klippekyster, noe som har skapt mange vanskeligheter.

Panoramabilder

  1. Grumantbyen
  2. Jernbane
  3. Monument
  4. Jernbane, kjeler
  5. Jernbane, gruveinngang
  6. Jernbane, gruveinngang
  7. Sentrum
  8. Byggning (inne)
  9. Vestlig byggning (inngang)
  10. Vestlig byggning (inne)
  11. Utsikt over Grumantbyen

Panorama 1 – Grumantbyen

Fra og med 1912: Handelshuset Grumant – A.G. Agafeloff & Co

Flere undersøkelser ble sent ut fra Russland fra og med 1912 for å undersøke kullforekomster og sikre rettigheter på Spitsbergen. Den første ekspedisjonen, i 1912, ble ledet av Vladimir Rusanov, men han forsvant med ekspedisjonsskipet Herkules og de fleste deltakerne i nordøstpassasjen senere den samme sommeren. Men Rudolf L. Samoilowitsch og to andre deltakere hadde forlatt ekspedisjonen i Kongsfjorden og reist hjem. Fra og med 1913 ble Samoilowitsch en ledende figur i de russiske aktivitetene innen gruvedrift på Spitsbergen. Han sikret rettighetene til lovende forekomster blant annet i Colesbukta og kystområdet øst for Colesbukta, hvor også Grumant ligger. Det var Handelshuset Grumant – A.G. Agafeloff & Co som sto bak ekspedisjonene i denne tidlige perioden og som eide anleggene og rettighetene som resulterte.

Grumantbyen kysten

Tilgjengeligheten til Grumant fra havet er begrenset til perioder med gode forhold på sjøen.
Det er mye farlig jernskrot i vannet rett utenfor kysten.

Men etter 1915 trakk Russerne seg i første omgang tilbake fra Spitsbergen. Les mer om den tidlige fasen av russisk gruvevirksomhet på Spitsbergen på den siden her.

Panorama 2 – Jernbane

Fra og med 1920: Anglo Russian Grumant (ARG)

I 1920 ble selskapet Anglo Russian Grumant Company Ltd dannet i London. Direktøren, bergingeniør Gregory Mikhailovitsj Nachimson, var siden 1918 andelshaver i handelshuset Grumant – A.G. Agafeloff & Co og han var kjent med forekomstene på Spitsbergen. Det kan virke som om han ville sikre rettighetene i utlandet mens revolusjonen foregikk i Russland og risikoen for ekspropriasjon dukket opp på horisonten, men dette er spekulasjon. I 1920 sendte ARG en første ekspedisjon ti Spitsbergen med 21 deltakere. Et bohus ble bygget ved Isfjorden på østsiden av Grumantdalen og en del teknisk infrastruktur ble etter hvert etablert på vestsiden av den lille bratte dalen: kraftverket (diesel), kullageret, kai og gruvebane. Allerede i 1920 begynte ARG å produsere kull ved en fløts som lå i 35 m høyde over havet på vestsiden av dalen. Hele 2000 tonn kull ble skipet til fastlandet. Utbyggelsen av infrastrukturen fortsatte til 1925.

Panorama 3 – Monument

En slags liten monument bak bosetningen. Bakgrunnen er ukjent.

Det finnes lite av informasjon om denne tidlige fasen av kulldriften i Grumant, men noen nøkterne tall får illustrere at virksomheten var kontinuerlig og produktiv, selv om den var nok ikke på industriell nivå av internasjonal betydning:

BefolkningDerav kvinner/barnKullproduksjon (tonn)Kulleksport (tonn)
Sommer 19202120002000
Vinter 1920-2138-/-
Sommer 192145?7000
Vinter 1921-2222-/-
Sommer 192220??
Vinter 1922-23?-/-
Sommer 1923200?
Vinter 1923-2425-/-
Sommer 192490?16000
Vinter 1924-2566-/-
Sommer 1925?20200?
Vinter 1925-2642-/-
Sommer 1926Gut 809000?
Vinter 1926-27Bare vaktmannskap-/-
Sommer 19276?

Produksjonen ble gjengitt, så lant det overhodet finnes data, som årsproduksjon, uten videre opplysninger om vinter- og sommerproduksjon. Det var ingen skipstrafikk og dermed ingen kulleksport om vinteren. Opplysninger etter Hoel (1966): Svalbards historie.

Panorama 4 – Jernbane, kjeler

I 1923 fokusserte man på den videre utbyggelsen av infrastrukturen. Det var ingen kullproduksjon.

Tallene er ikke fullstendige, men den totale produksjonen f.o.m. 1920 t.o.m. 1924 skal ha vært på 33000 tonn. Samtidig ble det brukt 90000 britiske pund.

Fra og med 1926: slutten av Anglo Russian Grumant

Prisforfallet på verdensmarkedet i midten av 1920-tallet gjorde at alle gruveselskaper på Spitsbergen kom i vanskelig farvann. ARG ble nødt å innstille virksomheten til høsten 1926. Kun et vaktmannskap ble igjen på stedet gjennom vinteren 1926-27 og 6 menn (bestyrer, kokk, stiger, 3 gruvearbeidere) tok vare på infrastrukturen i 1927. Til høsten ble bedriften avviklet. Hele 62200 tonn kull var inntil da blitt produsert. For ARG var det bare å selge eiendommen.

Panorama 5 – Jernbane, gruveinngang

Fra og med 1931: den russiske tiden begynner – først Sojusljesprom, så Trust Arktikugol

Om sommeren 1931 begynnte det russiske selskapet Sojusljesprom å drive Grumant-feltet. Den 12. juli ankom isbryteren Sibiriakoff fra Arkhangelsk i Isfjorden med 80 arbeidere, blant dem 12 kvinner. De fleste arbeiderne kom fra Donetsk og ble godt betalt (300 kroner per måned, ved fri kost og forpleining).

Grumant utsikt

Utsikt over det som var igjen av Grumant i 2020.

Arbeiderne gikk straks i gang med å bygge flere hus, blant annet 2 store bohus. På grunn av de vanskelige havneforholdene var planen fra begynnelsen å bruke Colesbuka som havn.

Ytterlige 117 arbeidere ankom Grumant til slutten av juli, blant dem 10 kvinner. Først ble bohus og en radiostasjon bygget. Til slutten av sommeren sto 2 barakker klar som hver kunne huse 100 folk, samt et klubbhus og et sykehus. Men mye sto igjen å bli gjort før man kunne tenke på å ta kullproduksjonen opp igjen.

Gamle kjeler

Gamle kjeler (?).

Det er bemerkelsesverdig at selskapet Sojusljesprom gikk så straks i gang med så omfattende arbeidene, fordi formelt var det fortsatt ARG Ltd. som satte på eiendommen. Men rettighetene gikk over til det russiske statseide selskapet Trust Arktikugol, et offentlig selskap som hadde som formål å utvikle kull og andre geologiske ressurser i de russike nordområdene.

Panorama 6 – Jernbane, gruveinngang

Fra og med 1931: Gjenoppbyggging og kullproduksjon

Lite er kjent om driften i Grumant/Colesbukta fra 1931. Det er i første omgang noen nakne tall og nøkterne tektniske detailjer som Adolf Hoel har samlet i Svalbards Historie. Originalkilden som Hoel brukte var Bergmesterens rapporter fra hans årlige inspeksjonsturer til gruveanleggene på Svalbard. Derved blir det i det mindste klart at Trusten Arktikugol satset rett fra begynnelsen stort på kull fra gruven i Grumant. Trusten regnet med en årsproduksjon av 120000 tonn. Til 1962 var Grumant viktigere enn Pyramiden, i hvert fall med hensyn til befolkning og produksjon. Til og med Barentsburg lå i noen år bak Grumant.

Vestlig hus, oppgang

Oppgang til huset som står lengst mot vest i Grumant.

Fordi kildesituasjonen er så dårlig, skal det lille som finnes av informasjon i Hoels Svalbards Historie, om kanskje ikke alle har hjemme på hylla, gjengis her.

BefolkningDerav kvinner/barnKullproduksjon (tonn)Eksportert kull (tonn)
Vinter 1931-32??10000
Sommer 1932225??
Vinter 1932-33?17011
Sommer 1933??0 (Betriebsstop)?
Vinter 1933-34230?38643
Vinter 1934-35190 Bergarbeiter?
Sommer 193531255/75050541462
Vinter 1935-36350??
Sommer 1936300?7513163909
Sommer 193739064/677749?
Sommer 193840758/1257984?
Sommer 193946756/12?
Sommer 194042675/21
Sommer 1941609?

Tallene tatt fra Hoel (1966): Svalbards historie.

Panorama 7 – Sentrum

Eldre bygg fra ARG ble fjernet til og med sommeren 1932 og erstattet med nye som kunne huse 400 mennesker. Om sommeren 1932 fortsatte man med å utbygge bosetningen og infrastrukturen. Det var ikke planlagt å utbygge havna i Grumant utover noen mindre kaianlegg som kunne midlertidig brukes til å frakte kull ut med prammer til lasteskip som ventet ute i fjorden, til jernbaneforbindelsen til Colesbukta og havna der var klar til bruk.

Vestlig hus, trapp

Gammel og sterk forfallen trapp i det vestlige huset.

Sommeren 1933 ble det driftsstans i Grumant. Terrenget hadde vist seg å være så ufordelaktig at man satset på å videreføre driften fra Colesbukta selv om infrastrukturen i Grumant sto klar for flere hundre mennesker, med bohus, sykehus, samlingshus, forvaltning og dieselbasert kraftverk. Men snart fortsatte driften i Grumant.

Vestlig hus, korridor

Forfallen korridor i det vestlige huset.

Vinteren 1934-35 jobbet 190 bergarbeidere i Grumant, og i tillegg kom et ukjent antall personer som arbeidet i dagen. Man kan nok regne med at det var i det mindste like mange i dagen som i gruven, eller heller flere. Andelen gruvearbeiderne utgjorde av totalbefolkningen lå gjerne ikke langt fra 1/3.

Til sammenligning: vinteren 1934-35 levde 1447 mennesker i Barentsburg, deribant 200 kvinner.

Produksjonen foregikk ved 2 fløtser som begge lå på 60 cm mektighet. Mellom dem lå en sandsteinlag på 60 cm tjukkelse. Strossa lå 18 meter under havnivå. I 1937 satte man i gang med å kjøre opp en ny gruve på østsiden av Grumantdalen.

Gammel gruveinngang

Gammel gruveinngang.

I 1938 måtte man bygge et nytt kraftverk fordi det hadde opstått en brann i den gamle generatoren etter en kortslutning 14. desember 1937. Det var bare ved hjelp av Store Norske i Longyearbyen som kunne levere 2 gamle generatorer fra Amerikanertiden på relativt kort varsel at driften kunne tas opp igjen etter 4 uker. Eller hadde man nok vært nødt til å gi Grumant opp i et halvt år i det mindste. Kraftverket ble videre utbygget i 1939 og elva ble lagt i en tunnel for å skape plass til et kullager i byen.

Årsproduksjonen for de enkelte bosetningene i 1939 er ukjent, men 313246 tonn ble skipet fra alle russiske gruver på Spitsbergen. Det var enda ingen kulldrift i Pyramiden, så hele produksjonen må ha kommet fra Barentsburg og Grumant.

Utbruddet til den andre verdenskrigen hadde i første omgang ingen konsekvenser for driften i gruvene på Svalbard. I 1940 bygget man et nytt, toetasjers bohus i Grumant på vestsiden av dalen. Produksjonen i den gamle gruven på vestsiden av dalen ble innstilt og hele gruvedriften ble flyttet til den nye gruven på østsiden. Produksjonen i de enkelte bosestningene er heller ikke kjent for 1940, men en total mengde av 269729 tonn kull ble skipet fra Barentsburg og Grumant.

Panorama 8 – Byggning (inne)

Fra og med 1941: Evakuering og ødeleggelse

Det var det tyske angrepet som var avgjørende for evakueringen av bosetningene på Svalbard. Hele befolkningen ble evakuert og den viktigste delen av infrastrukturen samt kullagrene ble ødelagt til tross for lokal protest. Sommeren 1941 var det fortsatt mer eller mindre vanlig drift i Grumant, men ingen skipning, og derfor hadde man mye kull på lageret. Det var 609 mennesker som levde i Grumant på denne tiden, mer enn noen gang før.

1. august 1941 lå produksjonen i de russiske gruvene på 183674 tonn, men bare 109414 tonn ble fraktet ut. Så fulgte evakueringen i september 1941. Den russiske befolkningen Barentsburg, Colesbukta/Grumant og Pyramiden ble satt i land i Arkhangelsk.

Elva, Grumantbyen

Elva deler Grumant i to deler.

Den 8. september 1943 ble Barentsburg nesten fullstendig ødelagt under et stort tyske angrep på flere av Spitsbergens bosetninger. Også i Grumant var ødeleggelsene store, her var det bare noen mindre byggninger igjen.

Etter krigen: Gjenoppbygging fra høsten 1946

Russerne tok ikke fatt i gjenoppbyggingen før høsten 1946. Sommeren 1947 var hele 120 arbeidere i ferd med å sette infrastrukturen i brukbar stand igjen. Fem mindre hus og et større var allerede klar til bruk, men ingenting var blitt gjort så langt i gruven. Til høsten 1947 ble arbeidsstyrken økt til 200. Behovet for kull vart stort i Russlands nordområder.

Vestlig byggning, Grumantbyen

Den store byggningen lengst mot vest er absolutt falleferdig. Jeg torde bare å ta et bilde gjennom vinduet.

Om vinteren levde 1200 Russere på Spitsbergen, men det er ikke kjent hvor mange det bodde i hver av bosetningene. Sommeren 1948 var gjenoppbyggingen fortsatt en pågående prosess. Men store deler av infrastrukturen var klar til bruk igjen, inkludert et lite sykehus og kraftverket (diesel). Og man var i gang igjen med kullproduksjonen. I Colesbukta var 4 hus og kaia klar og man holdt på med geologiske undersøkelser.

I desember 1948 sank den lille isbryteren Herkules med 25 menn ombord. Forliset skjedde mest sannsynlig under et sterk storm i nærheten av Bjørnøya. Skipet forsvant spurløst. Herkules hadde gått i pendeltrafikk mellom de russiske bosetningene. Tapet må ha preget det lille samfunnet sterkt.

Panorama 9 – Vestlig byggning (inngang)

Ab 1949: Rutinedrift

Gjenoppbyggelsen av Grumant ble avsluttet i 1949. Det fantes et stort toetasjers trehus med innkvartering, bad og vaskeri med forskjellige avdelinger for kvinner og menn, forvaltning, kantine, varmlager og sykehus. Midlertidig hadde man fattet planen å bygge en taubane mellom Grumant og Colesbukta. Denne plannen hadde man gitt opp igjen, men det fantes en vei som midlertidig løsning. Befolkningen lå på opp til 600 mennesker, derav 160 gruvearbeidere og 48 i Colesbukta. Til høsten 1949 vokste befolkningen til hele 965 personer. Det var ingen gruvedrift i Colesbukta, bare geologiske undersøkelser. Der fantes det 3 store hus og et lite, og i tillegg fjøs med kyr, havneanlegg og oljetanker.

I høsten 1949 levde en samlet befolkning på 2438 mennesker i de russiske bosetningene på Spitsbergen (Barentsburg, Colesbukta/Grumant, Pyramiden), inkludert 51 barn. Totalproduksjonen lå på 125000 tonn, hvorav 105446 tonn ble fraktet ut.

Gruvebane, Grumantbyen

Østlig ende av gruvebanen, som forbandt Grumant og Colesbukta fra og med 1952.

Vinteren 1949-50 ble gruven drevet på østsiden av dalen i nordlig retning, men samtidig møtte man mer og mer problemer med forkastninger i fjellet. Samtidig holdt man på med å bygge en elektrisk jernbane mellom Colesbukta og Grumant.

I 1951 var jernbanen nesten ferdig. Det var bare 140 meter av tunnel igjen vest for Grumant som måtte sprenges. Dette året ble 248791 tonn kull skipet fra de russiske bosetningene, uten opplysninger om produksjonen i de enkelte gruvene.

Jernbane, Grumantbyen

Jernskrot ved den østlige enden av jernbanen i Grumant.

I 1952 ble den norske Bergmesteren for første gang nektet adgang til de russiske gruvene, et nytt trekk i forholdet mellom de russiske og norske naboene som Hoel ellers beskrev som vennlig og imøtekommende.

Jernbanen mellom Colesbukta og Grumant ble ferdig i 1952, og man kunne begynne med å frakte kull fra gruvene til kraftverket og havna i Colesbukta. Strekningen av 8 km tok toget 40 minuter. Et tog besto av 30 vogner som hver kunne laste 3 tonn kull.

Panorama 10 – Vestlig byggning (inne)

Fra og med 1954: Problemer med forkastninger

I 1954-55 hadde man mye strev med å drive gruven gjennom en stor forkastning øst for Grumantdalen. Det var ikke før i 1958 at dette prosjekte kunne avsluttes, men i mellomtiden kunne produksjonen fortsette mot sør og øst. I 1958 kunne man endelig fortsette øst for forkastningen.

Et nytt bohus ble ferdigstillt i Grumant i 1959, og man arbeidet videre med badehuset og vaskeri. Det nye huset som innehold dette i tillegg til kontorer, ble ferdig i 1960.

Hus, Grumantbyen

Ruiner av hus is Grumantbyen. Det er vanskelig å si nøyaktig hva de enkelte husene ble brukt til, men vi kan fastså at alle hus ble bygget etter krigen.

1961-62: Driftstans og nedleggelse

Problemene i gruven med forkastninger og dårlig fløtskvalitet (mindre tjukkelse, mer stein og aske) fortsatte å øke, og derfor ble driften innstillt i 1961. Opprinnelig var tanken nok at driftstansen skulle bare være midlertidig, men driften ble aldri tatt opp igjen og derfor markerer driftstansen i 1961 begynnelsen av nedleggelsen til dobbelbosetningen Grumant og Colesbukta. Befolkningen i Barentsburg, Grumant/Colesbukta og Pyramiden lå på 2054 mennesker. Til sammenligning: hele befolkningen på Svalbard var på 2961. Dermede hadde Russerne en stor majoritet.

Colesbukta og Grumant ble nedlagt for godt i 1962.

Befolkning*Derav kvinner/barnKullproduksjon (tonn)Kulleksport (tonn)
Vinter 1946-47??
Sommer 1947120
Vinter 1947-48200?
Sommer 194845050000
Sommer 1949600, im Herbst 965
Vinter 1949-501008?/5116642
Sommer 19511106?/32
Sommer 1952830?/10122107
Sommer 1953780?/11
Vinter 1953-54986?/12120459
Vinter 1954-55962?/20103210
Vinter 1955-56958?/17105287
Vinter 1956-57965?93959
Sommer 19581035?73235
Sommer 19591047?128918
Sommer 1960??125425
Vinter 1960-61??73727

* Befolkning av Grumant sammen med Colesbukta. De feste levde i Grumant, hvor gruvene lå.
I 1949, eksempelvis, bodde 600 mennesker i dobbelbosetningen. Derav levde bare 48 i Colesbukta.
Det finnes ingen tilgjengelige data i årene som ikke er med i tabellen, eller bare oppsummerende tall for alle bosetninge samlet. Disse er gjengitt i teksten.
Tall fra Hoel (1966): Svalbards historie.

Panorama 11 – Utsikt over Grumantbyen

Adolf Hoel nevner ingenting om ulykker i boka Svalbards Historie frem til 1965 (han døde i 1964, men manuskriptet ble videreført av andre). Tvertimot for gruvene og den tekniske standarden god omtalen. Han hadde vel ingen politiske eller andre grunner til å pynte på, men det er vanskelig å tro at det skjedde ingen ulykker mens både Longyearbyen og Ny-Ålesund opplevde store gruveulykker, til dels med mange ofre.

Det gamle russiske navnet Grumant, som ble allerede brukt av Pomorene, ligner på navnet Grønland. Tidlig i historien trodde man at Spitsbergen var en del av Grønland. I dag er Grumant vanligvis kjent som Grumantbyen.

Kilde

Adolf Hoels Svalbards Historie (1966) ble brukt som den primære kilden, eller for å være nøaktig, kapittlet De Russiske Selskaper (Bd. I, S. 331-418). Det finnes ingen utførlig bok om den russiske gruvedriften på Svalbard. Her er det fortsatt en jobb å gjøre for en russisk historiker.

Tilbake

Aussicht über Grumantbyen Westliches Gebäude (innen) Westliches Gebäude (Eingang) Gebäude (innen) »Dorfplatz« Bahntrasse, Grubeneingang Bahntrasse, Stolleneingang Bahntrasse, Wasserkessel Denkmal Östliches Ende der Bahn Grumantbyen
Siste modifikasjon: 23.12.2020 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php