spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker

Grumantbyen: russisk gruveby på Svalbard, 1932-1962

Kart Grumantbyen

Karts­kis­se over Grum­ant­by­en ved mak­si­mal utbyg­gel­se.
Bare huse­ne som vises som svart rekt­an­gel står forst­satt (per 2020). De gråe huse­ne eksis­te­rer ikke len­ger og det fin­nes bare tuf­ter etter dem, om noe i det hele tatt.
Kil­den had­de ingen topo­gra­fis­ke detal­jer (høy­de­kur­ver, elva), noe som gjor­de det van­ske­lig å iden­ti­fi­se­re objek­ter som fort­satt fin­nes. Det­te kar­te er der­for bare en skis­se og man må reg­ne med unøyak­ti­ghe­ter. Posis­jo­nene til pan­ora­ma­bil­de­ne på den­ne siden er mar­kert med gule prik­ker, men her gjel­der det sam­me, det er bare en tilnær­melse.
Egen skis­se basert på en kart i Adolf Hoel: Sval­bards His­to­rie (1966).

Den­ne siden tren­ger fort­satt språk­vask, noe som av øko­no­mis­ke årsa­ker for tiden ikke er tilg­jen­ge­lig på den van­li­ge måten. Gje­r­ne ta kon­takt hvis du fin­ner feil – det fin­nes helt sik­kert en del – og hvis du som er nor­sk mor­språks­bru­ker mener at den­ne siden er ver­dt en liten dugnad med tan­ke på språk­vask, så vil det helt sik­kert være hje­r­te­lig vel­kom­men!

Grumantbyen, omgivelser

Ter­ren­get rundt omk­ring Grum­ant­by­en er pre­get av brat­te skrå­nin­ger og klip­pe­kys­ter, noe som har skapt man­ge van­ske­li­ghe­ter.

Pan­ora­ma­bil­der

  1. Grum­ant­by­en
  2. Jern­ba­ne
  3. Monu­ment
  4. Jern­ba­ne, kje­ler
  5. Jern­ba­ne, gruvein­ngang
  6. Jern­ba­ne, gruvein­ngang
  7. Sen­trum
  8. Byggning (inne)
  9. Ves­t­lig byggning (inn­gang)
  10. Ves­t­lig byggning (inne)
  11. Uts­ikt over Grum­ant­by­en

Pan­ora­ma 1 – Grum­ant­by­en

Fra og med 1912: Han­dels­hu­set Grumant – A.G. Aga­fel­off & Co

Fle­re under­sø­kel­ser ble sent ut fra Russ­land fra og med 1912 for å under­sø­ke kull­fo­re­koms­ter og sik­re ret­ti­ghe­ter på Spits­ber­gen. Den førs­te eks­pe­dis­jo­nen, i 1912, ble ledet av Vla­di­mir Rus­a­nov, men han forsvant med eks­pe­dis­jons­ski­pet Her­ku­les og de fles­te del­ta­ker­ne i nor­døst­pas­sas­jen sene­re den sam­me som­me­ren. Men Rudolf L. Samoi­lo­witsch og to and­re del­ta­ke­re had­de for­latt eks­pe­dis­jo­nen i Kongsfjor­den og reist hjem. Fra og med 1913 ble Samoi­lo­witsch en leden­de figur i de rus­sis­ke akti­vi­te­te­ne innen gru­ve­drift på Spits­ber­gen. Han sik­ret ret­ti­ghe­te­ne til loven­de fore­koms­ter blant annet i Cole­s­buk­ta og kys­tom­rå­det øst for Cole­s­buk­ta, hvor også Grumant lig­ger. Det var Han­dels­hu­set Grumant – A.G. Aga­fel­off & Co som sto bak eks­pe­dis­jo­nene i den­ne tid­li­ge peri­oden og som eide anleg­ge­ne og ret­ti­ghe­te­ne som resul­ter­te.

Grumantbyen kysten

Tilg­jen­ge­li­ghe­ten til Grumant fra havet er begren­set til peri­oder med gode for­hold på sjøen.
Det er mye far­lig jerns­krot i van­net rett uten­for kys­ten.

Men etter 1915 trakk Rus­ser­ne seg i førs­te omgang til­ba­ke fra Spits­ber­gen. Les mer om den tid­li­ge fasen av rus­sisk gru­ve­virksom­het på Spits­ber­gen på den siden her.

Pan­ora­ma 2 – Jern­ba­ne

Fra og med 1920: Anglo Rus­si­an Grumant (ARG)

I 1920 ble sels­ka­pet Anglo Rus­si­an Grumant Com­pa­ny Ltd dan­net i Lon­don. Direk­tø­ren, berg­in­ge­niør Gre­go­ry Mikhai­l­o­vitsj Nachim­son, var siden 1918 andels­ha­ver i han­dels­hu­set Grumant – A.G. Aga­fel­off & Co og han var kjent med fore­koms­te­ne på Spits­ber­gen. Det kan vir­ke som om han vil­le sik­re ret­ti­ghe­te­ne i utlan­det mens revo­lus­jo­nen fore­gikk i Russ­land og risi­ko­en for eks­pro­pri­as­jon duk­ket opp på hor­i­son­ten, men det­te er spe­ku­las­jon. I 1920 send­te ARG en førs­te eks­pe­dis­jon ti Spits­ber­gen med 21 del­ta­ke­re. Et bohus ble byg­get ved Isfjor­den på øst­siden av Grum­ant­da­len og en del teknisk infra­struk­tur ble etter hvert eta­blert på vest­siden av den lil­le brat­te dalen: kraft­ver­ket (die­sel), kul­la­ge­ret, kai og gru­ve­ba­ne. Alle­re­de i 1920 begy­n­te ARG å pro­du­se­re kull ved en fløts som lå i 35 m høy­de over havet på vest­siden av dalen. Hele 2000 tonn kull ble ski­pet til fast­lan­det. Utbyg­gel­sen av infra­struk­tu­ren fort­sat­te til 1925.

Pan­ora­ma 3 – Monu­ment

En slags liten monu­ment bak boset­nin­gen. Bak­grun­nen er ukjent.

Det fin­nes lite av informas­jon om den­ne tid­li­ge fasen av kull­drif­ten i Grumant, men noen nøk­ter­ne tall får illus­tre­re at virksom­he­ten var kon­ti­nu­er­lig og pro­duk­tiv, selv om den var nok ikke på indus­tri­ell nivå av inter­nas­jo­nal betyd­ning:

Befol­k­ningDer­av kvinner/barnKull­pro­duks­jon (tonn)Kul­leks­port (tonn)
Som­mer 19202120002000
Vin­ter 1920-2138-/-
Som­mer 192145?7000
Vin­ter 1921-2222-/-
Som­mer 192220??
Vin­ter 1922-23?-/-
Som­mer 1923200?
Vin­ter 1923-2425-/-
Som­mer 192490?16000
Vin­ter 1924-2566-/-
Som­mer 1925?20200?
Vin­ter 1925-2642-/-
Som­mer 1926Gut 809000?
Vin­ter 1926-27Bare vakt­manns­kap-/-
Som­mer 19276?

Pro­duks­jo­nen ble gjen­gitt, så lant det overho­det fin­nes data, som års­pro­duks­jon, uten vide­re opp­lys­nin­ger om vin­ter- og som­mer­pro­duks­jon. Det var ingen skips­tra­fikk og der­med ingen kul­leks­port om vin­te­ren. Opp­lys­nin­ger etter Hoel (1966): Sval­bards his­to­rie.

Pan­ora­ma 4 – Jern­ba­ne, kje­ler

I 1923 fokus­ser­te man på den vide­re utbyg­gel­sen av infra­struk­tu­ren. Det var ingen kull­pro­duks­jon.

Tal­le­ne er ikke fulls­ten­di­ge, men den tota­le pro­duks­jo­nen f.o.m. 1920 t.o.m. 1924 skal ha vært på 33000 tonn. Samt­idig ble det brukt 90000 bri­ti­s­ke pund.

Fra og med 1926: slut­ten av Anglo Rus­si­an Grumant

Pris­for­fal­let på ver­dens­mar­ke­det i mid­ten av 1920-tal­let gjor­de at alle gruve­sels­ka­per på Spits­ber­gen kom i van­ske­lig far­vann. ARG ble nødt å inn­stil­le virksom­he­ten til høs­ten 1926. Kun et vakt­manns­kap ble igjen på stedet gjen­nom vin­te­ren 1926-27 og 6 menn (bes­ty­rer, kokk, sti­ger, 3 gru­ve­ar­bei­de­re) tok vare på infra­struk­tu­ren i 1927. Til høs­ten ble bedrif­ten avvi­klet. Hele 62200 tonn kull var inn­til da blitt pro­du­sert. For ARG var det bare å sel­ge eien­dom­men.

Pan­ora­ma 5 – Jern­ba­ne, gruvein­ngang

Fra og med 1931: den rus­sis­ke tiden begy­n­ner – først Sojuslje­s­prom, så Trust Ark­ti­ku­gol

Om som­me­ren 1931 begy­nn­te det rus­sis­ke sels­ka­pet Sojuslje­s­prom å dri­ve Grumant-fel­tet. Den 12. juli ankom isbry­te­ren Sibi­ria­koff fra Ark­han­gelsk i Isfjor­den med 80 arbei­de­re, blant dem 12 kvin­ner. De fles­te arbei­der­ne kom fra Donetsk og ble godt betalt (300 kro­ner per måned, ved fri kost og for­plei­ning).

Grumant utsikt

Uts­ikt over det som var igjen av Grumant i 2020.

Arbei­der­ne gikk straks i gang med å byg­ge fle­re hus, blant annet 2 store bohus. På grunn av de van­ske­li­ge hav­ne­for­hol­de­ne var pla­nen fra begy­n­nel­sen å bru­ke Cole­s­bu­ka som havn.

Ytter­li­ge 117 arbei­de­re ankom Grumant til slut­ten av juli, blant dem 10 kvin­ner. Først ble bohus og en radio­stas­jon byg­get. Til slut­ten av som­me­ren sto 2 barak­ker klar som hver kun­ne huse 100 folk, samt et klub­b­hus og et syke­hus. Men mye sto igjen å bli gjort før man kun­ne ten­ke på å ta kull­pro­duks­jo­nen opp igjen.

Gamle kjeler

Gam­le kje­ler (?).

Det er bemer­kel­ses­ver­dig at sels­ka­pet Sojuslje­s­prom gikk så straks i gang med så omf­at­ten­de arbei­de­ne, for­di for­melt var det fort­satt ARG Ltd. som sat­te på eien­dom­men. Men ret­ti­ghe­te­ne gikk over til det rus­sis­ke statsei­de sels­ka­pet Trust Ark­ti­ku­gol, et offent­lig sels­kap som had­de som for­mål å utvik­le kull og and­re geo­lo­gis­ke res­sur­ser i de rus­si­ke nor­dom­rå­de­ne.

Pan­ora­ma 6 – Jern­ba­ne, gruvein­ngang

Fra og med 1931: Gjen­opp­bygg­ging og kull­pro­duks­jon

Lite er kjent om drif­ten i Grumant/Colesbukta fra 1931. Det er i førs­te omgang noen nak­ne tall og nøk­ter­ne tektnis­ke detail­jer som Adolf Hoel har sam­let i Sval­bards His­to­rie. Ori­gi­nal­kil­den som Hoel bruk­te var Berg­mes­te­rens rap­por­ter fra hans årli­ge inspeks­jon­stu­rer til gru­ve­an­leg­ge­ne på Sval­bard. Der­ved blir det i det minds­te klart at Trus­ten Ark­ti­ku­gol satset rett fra begy­n­nel­sen stort på kull fra gru­ven i Grumant. Trus­ten reg­net med en års­pro­duks­jon av 120000 tonn. Til 1962 var Grumant vik­ti­ge­re enn Pyra­mi­den, i hvert fall med hen­syn til befol­k­ning og pro­duks­jon. Til og med Bar­ents­burg lå i noen år bak Grumant.

Vestlig hus, oppgang

Opp­gang til huset som står lengst mot vest i Grumant.

For­di kil­de­si­tuas­jo­nen er så dår­lig, skal det lil­le som fin­nes av informas­jon i Hoels Sval­bards His­to­rie, om kanskje ikke alle har hjem­me på hyl­la, gjen­gis her.

Befol­k­ningDer­av kvinner/barnKull­pro­duks­jon (tonn)Eks­por­tert kull (tonn)
Vin­ter 1931-32??10000
Som­mer 1932225??
Vin­ter 1932-33?17011
Som­mer 1933??0 (Betriebs­s­top)?
Vin­ter 1933-34230?38643
Vin­ter 1934-35190 Berg­ar­bei­ter?
Som­mer 193531255/75050541462
Vin­ter 1935-36350??
Som­mer 1936300?7513163909
Som­mer 193739064/677749?
Som­mer 193840758/1257984?
Som­mer 193946756/12?
Som­mer 194042675/21
Som­mer 1941609?

Tal­le­ne tatt fra Hoel (1966): Sval­bards his­to­rie.

Pan­ora­ma 7 – Sen­trum

Eld­re bygg fra ARG ble fje­r­net til og med som­me­ren 1932 og erstat­tet med nye som kun­ne huse 400 men­nes­ker. Om som­me­ren 1932 fort­sat­te man med å utbyg­ge boset­nin­gen og infra­struk­tu­ren. Det var ikke plan­lagt å utbyg­ge hav­na i Grumant uto­ver noen mind­re kai­an­legg som kun­ne mid­lerti­dig bru­kes til å frak­te kull ut med pram­mer til las­teskip som ven­tet ute i fjor­den, til jern­ba­ne­for­bin­delsen til Cole­s­buk­ta og hav­na der var klar til bruk.

Vestlig hus, trapp

Gam­mel og sterk for­fal­len trapp i det ves­t­li­ge huset.

Som­me­ren 1933 ble det drifts­stans i Grumant. Ter­ren­get had­de vist seg å være så ufor­de­l­ak­tig at man satset på å vide­re­fø­re drif­ten fra Cole­s­buk­ta selv om infra­struk­tu­ren i Grumant sto klar for fle­re hund­re men­nes­ker, med bohus, syke­hus, sam­lings­hus, for­valt­ning og die­sel­ba­sert kraft­verk. Men snart fort­sat­te drif­ten i Grumant.

Vestlig hus, korridor

For­fal­len kor­ri­dor i det ves­t­li­ge huset.

Vin­te­ren 1934-35 job­bet 190 berg­ar­bei­de­re i Grumant, og i til­legg kom et ukjent ant­all per­so­ner som arbei­det i dagen. Man kan nok reg­ne med at det var i det minds­te like man­ge i dagen som i gru­ven, eller hel­ler fle­re. Ande­len gru­ve­ar­bei­der­ne utgjor­de av total­be­fol­k­nin­gen lå gje­r­ne ikke langt fra 1/3.

Til sam­men­ligning: vin­te­ren 1934-35 lev­de 1447 men­nes­ker i Bar­ents­burg, deri­bant 200 kvin­ner.

Pro­duks­jo­nen fore­gikk ved 2 fløt­ser som beg­ge lå på 60 cm mek­ti­ghet. Mel­lom dem lå en sand­stein­lag på 60 cm tjuk­kel­se. Stros­sa lå 18 meter under hav­ni­vå. I 1937 sat­te man i gang med å kjø­re opp en ny gruve på øst­siden av Grum­ant­da­len.

Gammel gruveinngang

Gam­mel gruvein­ngang.

I 1938 måt­te man byg­ge et nytt kraft­verk for­di det had­de ops­tått en brann i den gam­le gene­ra­to­ren etter en korts­lut­ning 14. desem­ber 1937. Det var bare ved hjelp av Store Nor­ske i Lon­gye­ar­by­en som kun­ne leve­re 2 gam­le gene­ra­to­rer fra Ame­ri­ka­nerti­den på rela­tivt kort var­sel at drif­ten kun­ne tas opp igjen etter 4 uker. Eller had­de man nok vært nødt til å gi Grumant opp i et halvt år i det minds­te. Kraft­ver­ket ble vide­re utbyg­get i 1939 og elva ble lagt i en tun­nel for å skape plass til et kul­la­ger i byen.

Års­pro­duks­jo­nen for de enkel­te boset­nin­ge­ne i 1939 er ukjent, men 313246 tonn ble ski­pet fra alle rus­sis­ke gru­ver på Spits­ber­gen. Det var enda ingen kull­drift i Pyra­mi­den, så hele pro­duks­jo­nen må ha kom­met fra Bar­ents­burg og Grumant.

Utbrud­det til den and­re ver­dens­k­ri­gen had­de i førs­te omgang ingen kon­sek­ven­ser for drif­ten i gru­ve­ne på Sval­bard. I 1940 byg­get man et nytt, toetas­jers bohus i Grumant på vest­siden av dalen. Pro­duks­jo­nen i den gam­le gru­ven på vest­siden av dalen ble inn­stilt og hele gru­ve­drif­ten ble flyt­tet til den nye gru­ven på øst­siden. Pro­duks­jo­nen i de enkel­te bos­est­nin­ge­ne er hel­ler ikke kjent for 1940, men en total meng­de av 269729 tonn kull ble ski­pet fra Bar­ents­burg og Grumant.

Pan­ora­ma 8 – Byggning (inne)

Fra og med 1941: Eva­kue­ring og øde­leg­gel­se

Det var det tyske ang­re­pet som var avg­jø­ren­de for eva­kue­rin­gen av boset­nin­ge­ne på Sval­bard. Hele befol­k­nin­gen ble eva­ku­ert og den vik­tigs­te delen av infra­struk­tu­ren samt kul­la­gre­ne ble øde­lagt til tross for lokal pro­test. Som­me­ren 1941 var det fort­satt mer eller mind­re van­lig drift i Grumant, men ingen skip­ning, og der­for had­de man mye kull på lage­ret. Det var 609 men­nes­ker som lev­de i Grumant på den­ne tiden, mer enn noen gang før.

1. august 1941 lå pro­duks­jo­nen i de rus­sis­ke gru­ve­ne på 183674 tonn, men bare 109414 tonn ble frak­tet ut. Så fulg­te eva­kue­rin­gen i sep­tem­ber 1941. Den rus­sis­ke befol­k­nin­gen Bar­ents­burg, Colesbukta/Grumant og Pyra­mi­den ble satt i land i Ark­han­gelsk.

Elva, Grumantbyen

Elva deler Grumant i to deler.

Den 8. sep­tem­ber 1943 ble Bar­ents­burg nes­ten fulls­ten­dig øde­lagt under et stort tyske angrep på fle­re av Spits­ber­gens boset­nin­ger. Også i Grumant var øde­leg­gel­se­ne store, her var det bare noen mind­re byggn­in­ger igjen.

Etter kri­gen: Gjen­opp­byg­ging fra høs­ten 1946

Rus­ser­ne tok ikke fatt i gjen­opp­byg­gin­gen før høs­ten 1946. Som­me­ren 1947 var hele 120 arbei­de­re i ferd med å set­te infra­struk­tu­ren i bruk­bar stand igjen. Fem mind­re hus og et stør­re var alle­re­de klar til bruk, men ingen­ting var blitt gjort så langt i gru­ven. Til høs­ten 1947 ble arbei­dsstyr­ken økt til 200. Beho­vet for kull vart stort i Russ­lands nor­dom­rå­der.

Vestlig byggning, Grumantbyen

Den store byggn­in­gen lengst mot vest er abso­lutt falle­fer­dig. Jeg tor­de bare å ta et bil­de gjen­nom vin­du­et.

Om vin­te­ren lev­de 1200 Rus­se­re på Spits­ber­gen, men det er ikke kjent hvor man­ge det bod­de i hver av boset­nin­ge­ne. Som­me­ren 1948 var gjen­opp­byg­gin­gen fort­satt en pågåen­de pro­sess. Men store deler av infra­struk­tu­ren var klar til bruk igjen, inklu­dert et lite syke­hus og kraft­ver­ket (die­sel). Og man var i gang igjen med kull­pro­duks­jo­nen. I Cole­s­buk­ta var 4 hus og kaia klar og man holdt på med geo­lo­gis­ke under­sø­kel­ser.

I desem­ber 1948 sank den lil­le isbry­te­ren Her­ku­les med 25 menn ombord. For­liset skjed­de mest sann­syn­lig under et sterk storm i nær­he­ten av Bjørnøya. Ski­pet forsvant spur­løst. Her­ku­les had­de gått i pen­del­tra­fikk mel­lom de rus­sis­ke boset­nin­ge­ne. Tapet må ha pre­get det lil­le sam­fun­net sterkt.

Pan­ora­ma 9 – Ves­t­lig byggning (inn­gang)

Ab 1949: Ruti­ne­drift

Gjen­opp­byg­gel­sen av Grumant ble avs­lut­tet i 1949. Det fan­tes et stort toetas­jers tre­hus med innkvar­te­ring, bad og vaske­ri med for­skjel­li­ge avde­lin­ger for kvin­ner og menn, for­valt­ning, kan­ti­ne, varm­la­ger og syke­hus. Mid­lerti­dig had­de man fat­tet pla­nen å byg­ge en tauba­ne mel­lom Grumant og Cole­s­buk­ta. Den­ne plan­nen had­de man gitt opp igjen, men det fan­tes en vei som mid­lerti­dig løs­ning. Befol­k­nin­gen lå på opp til 600 men­nes­ker, der­av 160 gru­ve­ar­bei­de­re og 48 i Cole­s­buk­ta. Til høs­ten 1949 voks­te befol­k­nin­gen til hele 965 per­so­ner. Det var ingen gru­ve­drift i Cole­s­buk­ta, bare geo­lo­gis­ke under­sø­kel­ser. Der fan­tes det 3 store hus og et lite, og i til­legg fjøs med kyr, hav­ne­an­legg og olje­t­an­ker.

I høs­ten 1949 lev­de en sam­let befol­k­ning på 2438 men­nes­ker i de rus­sis­ke boset­nin­ge­ne på Spits­ber­gen (Bar­ents­burg, Colesbukta/Grumant, Pyra­mi­den), inklu­dert 51 barn. Total­pro­duks­jo­nen lå på 125000 tonn, hvor­av 105446 tonn ble frak­tet ut.

Gruvebane, Grumantbyen

Øst­lig ende av gru­ve­ba­nen, som for­bandt Grumant og Cole­s­buk­ta fra og med 1952.

Vin­te­ren 1949-50 ble gru­ven dre­vet på øst­siden av dalen i nord­lig ret­ning, men samt­idig møt­te man mer og mer pro­ble­mer med for­kas­t­nin­ger i fjel­let. Samt­idig holdt man på med å byg­ge en elek­trisk jern­ba­ne mel­lom Cole­s­buk­ta og Grumant.

I 1951 var jern­ba­nen nes­ten fer­dig. Det var bare 140 meter av tun­nel igjen vest for Grumant som måt­te spren­ges. Det­te året ble 248791 tonn kull ski­pet fra de rus­sis­ke boset­nin­ge­ne, uten opp­lys­nin­ger om pro­duks­jo­nen i de enkel­te gru­ve­ne.

Jernbane, Grumantbyen

Jerns­krot ved den øst­li­ge enden av jern­ba­nen i Grumant.

I 1952 ble den nor­ske Berg­mes­te­ren for førs­te gang nek­tet adgang til de rus­sis­ke gru­ve­ne, et nytt trekk i for­hol­det mel­lom de rus­sis­ke og nor­ske naboe­ne som Hoel ellers bes­krev som venn­lig og imø­te­kom­men­de.

Jern­ba­nen mel­lom Cole­s­buk­ta og Grumant ble fer­dig i 1952, og man kun­ne begy­n­ne med å frak­te kull fra gru­ve­ne til kraft­ver­ket og hav­na i Cole­s­buk­ta. Stre­knin­gen av 8 km tok toget 40 minu­ter. Et tog bes­to av 30 vogner som hver kun­ne las­te 3 tonn kull.

Pan­ora­ma 10 – Ves­t­lig byggning (inne)

Fra og med 1954: Pro­ble­mer med for­kas­t­nin­ger

I 1954-55 had­de man mye strev med å dri­ve gru­ven gjen­nom en stor for­kas­t­ning øst for Grum­ant­da­len. Det var ikke før i 1958 at det­te pros­jek­te kun­ne avs­lut­tes, men i mel­lomtiden kun­ne pro­duks­jo­nen fort­set­te mot sør og øst. I 1958 kun­ne man ende­lig fort­set­te øst for for­kas­t­nin­gen.

Et nytt bohus ble fer­digstillt i Grumant i 1959, og man arbei­det vide­re med bade­hu­set og vaske­ri. Det nye huset som inne­hold det­te i til­legg til kon­to­rer, ble fer­dig i 1960.

Hus, Grumantbyen

Rui­ner av hus is Grum­ant­by­en. Det er van­ske­lig å si nøyak­tig hva de enkel­te huse­ne ble brukt til, men vi kan fast­så at alle hus ble byg­get etter kri­gen.

1961-62: Drift­stans og ned­leg­gel­se

Pro­ble­me­ne i gru­ven med for­kas­t­nin­ger og dår­lig fløtskva­li­tet (mind­re tjuk­kel­se, mer stein og aske) fort­sat­te å øke, og der­for ble drif­ten inn­stillt i 1961. Opprin­ne­lig var tan­ken nok at drift­stan­sen skul­le bare være mid­lerti­dig, men drif­ten ble ald­ri tatt opp igjen og der­for mar­ke­rer drift­stan­sen i 1961 begy­n­nel­sen av ned­leg­gel­sen til dob­bel­bo­set­nin­gen Grumant og Cole­s­buk­ta. Befol­k­nin­gen i Bar­ents­burg, Grumant/Colesbukta og Pyra­mi­den lå på 2054 men­nes­ker. Til sam­men­ligning: hele befol­k­nin­gen på Sval­bard var på 2961. Der­me­de had­de Rus­ser­ne en stor majo­ri­tet.

Cole­s­buk­ta og Grumant ble ned­lagt for godt i 1962. Iføl­ge hjem­mesi­den til Trust Ark­ti­ku­gol skal den tota­le pro­duks­jo­nen i Grumant ha vært omk­ring 2 mil­lo­ner tonn kull.

Befol­k­ning*Der­av kvinner/barnKull­pro­duks­jon (tonn)Kul­leks­port (tonn)
Vin­ter 1946-47??
Som­mer 1947120
Vin­ter 1947-48200?
Som­mer 194845050000
Som­mer 1949600, im Herbst 965
Vin­ter 1949-501008?/5116642
Som­mer 19511106?/32
Som­mer 1952830?/10122107
Som­mer 1953780?/11
Vin­ter 1953-54986?/12120459
Vin­ter 1954-55962?/20103210
Vin­ter 1955-56958?/17105287
Vin­ter 1956-57965?93959
Som­mer 19581035?73235
Som­mer 19591047?128918
Som­mer 1960??125425
Vin­ter 1960-61??73727

* Befol­k­ning av Grumant sam­men med Cole­s­buk­ta. De fes­te lev­de i Grumant, hvor gru­ve­ne lå.
I 1949, eks­em­pel­vis, bod­de 600 men­nes­ker i dob­bel­bo­set­nin­gen. Der­av lev­de bare 48 i Cole­s­buk­ta.
Det fin­nes ingen tilg­jen­ge­li­ge data i åre­ne som ikke er med i tabel­len, eller bare opp­sum­me­ren­de tall for alle boset­nin­ge sam­let. Dis­se er gjen­gitt i teks­ten.
Tall fra Hoel (1966): Sval­bards his­to­rie.

Pan­ora­ma 11 – Uts­ikt over Grum­ant­by­en

Adolf Hoel nev­ner ingen­ting om ulykker i boka Sval­bards His­to­rie frem til 1965 (han døde i 1964, men manu­skrip­tet ble vide­re­ført av and­re). Tver­ti­mot for gru­ve­ne og den teknis­ke stan­darden god omta­len. Han had­de vel ingen poli­ti­s­ke eller and­re grun­ner til å pyn­te på, men det er van­ske­lig å tro at det skjed­de ingen ulykker mens både Lon­gye­ar­by­en og Ny-Åle­sund opp­lev­de store gru­veu­lykker, til dels med man­ge ofre.

Det gam­le rus­sis­ke nav­net Grumant, som ble alle­re­de brukt av Pomo­re­ne, ligner på nav­net Grøn­land. Tid­lig i his­to­ri­en trod­de man at Spits­ber­gen var en del av Grøn­land. I dag er Grumant van­lig­vis kjent som Grum­ant­by­en.

Kil­de

Adolf Hoels Sval­bards His­to­rie (1966) ble brukt som den pri­mæ­re kil­den, eller for å være nøak­tig, kapitt­let De Rus­sis­ke Sels­ka­per (Bd. I, S. 331-418). Det fin­nes ingen utfør­lig bok om den rus­sis­ke gru­ve­drif­ten på Sval­bard. Her er det fort­satt en jobb å gjø­re for en rus­sisk his­to­ri­ker.

Til­ba­ke

Aussicht über Grumantbyen Westliches Gebäude (innen) Westliches Gebäude (Eingang) Gebäude (innen) »Dorfplatz« Bahntrasse, Grubeneingang Bahntrasse, Stolleneingang Bahntrasse, Wasserkessel Denkmal Östliches Ende der Bahn Grumantbyen

Og til syven­de og sist mitt nytt Ceter­um cen­seo:

ny bok

min ny bok, foto­bo­ka «Nor­we­gens ark­ti­scher Nor­den (3): Die Bären­in­sel und Jan May­en» (tysk tekst) er nå i trykk og kan bestil­les fra nå av. Klikk her for mer info 🙂

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 21.10.2021 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php