spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker

Hornsund

Kart Hornsund

Horn­sund. Klikk på de gule områ­de­ne for å se
foto­gal­le­rier av de indi­vi­du­el­le områ­de­ne.
I = Isbjørn­ham­na (Pol­s­ka Stac­ja Polarna)/ Hans­breen, G-B = Gnå­lod­den, Bur­ger­buk­ta, T = Tres­ke­len, B = Bre­pol­len, B = Bau­ta­en, S = Sama­rin­vå­gen, H = Horn­sund­tind, G = Gås­ham­na

Foto­gal­le­rier: Horn­sund

Gener­elt: Den vak­res­te fjor­den på Spits­ber­gen (som Bellsund, Isfjor­den, St. Jonsfjor­den, Kongsfjor­den, Smee­ren­burgfjor­den, Lief­defjor­den osv. ?) og defi­ni­tivt den sør­ligs­te. Fan­tas­ti­sk natur! Om det er slik at været til­la­ter god sikt. Horn­sund skjæ­rer inn rundt 25 kilo­me­ter inn i øya. Bree­ne innerst i Horn­sund trek­ker seg ganske raskt til­ba­ke og det ser ut som Horn­sund, som fak­ti­sk er en fjord i dag, kan vir­ke­lig bli en sund om noen tiår og der­med vil­le Sør­kapp Land bli en stor øy.

Guidebok: Svalbard - Norge nærmest Nordpolen

For mer og detal­je­rt info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

En av mange kalvende brefronter i Hornsund

En av man­ge kal­ven­de bre­fron­ter i Horn­sund.

På grunn av topo­gra­fien, er det rela­tivt få lan­dings­p­las­ser, men å crui­se rundt i Horn­sund kan være fan­tas­ti­sk – så len­ge været ikke gjør det umu­lig.

Den pol­ske stas­jo­nen er den enes­te forsk­nings­stas­jo­nen uten­for boset­nin­ge­ne len­ger nord; det er bemer­k­ning­ver­dig at Polen har beholdt stas­jo­nen dems, mens res­te­ne av lan­de­ne har for­latt deres – Sve­ri­ge med Kinn­vi­ka på Nord­aus­t­land, Neder­len­der­ne med Kapp Lee stas­jo­nen på Edgeøya.

Det er ikke spe­sielt mye tun­dra, men på noen plas­ser kan vege­tas­jo­nen være vel­dig fro­dig og far­ge­rik. Det­te er del­vis på grunn av gjøds­ling av vel­di­ge store alke­kon­ge kolo­nier. Det er man­ge inter­es­san­te kul­tu­rel­le monu­men­ter.

Selv om det vir­ker som en para­doks, er det mer dri­vis i Horn­sund enn leng­re nord på ves­t­kys­ten. Det­te er på grunn av kal­de hav­strøm­mer som kom­mer fra nor­døst og øst­siden av Sval­bard og så vide­re rundt Sør­kapp og opp ves­t­kys­ten. Det brin­ger med seg en del is til sørde­len av ves­t­kys­ten, så Horn­sund er van­lig­vis blok­kert av is tid­lig på som­me­ren, selv om fjor­de­ne leng­re nord alle­re­de er isfrie. Det brin­ger også mye kal­de pola­re vann­mas­ser inn i Horn­sund, som hol­der seg i ind­re deler av fjor­den, som gir et høy-polart marint øko­sys­tem som er direk­te nabo med mer sub­ark­ti­sk øko­sys­tem med inn­fly­tel­se fra Golf­strøm­men. Det­te gir et inter­es­sant fau­naskil­le fra sub­ark­ti­sk til høy­ark­ti­sk innen­for et lite områ­de, et spen­nen­de områ­de for forske­re. Men i våre dager som er pre­get av kli­ma­en­drin­ger blir det mind­re og mind­re dri­vis på Spits­ber­gens sør­ve­st­kyst og i Horn­sund.

Horn­sund områ­det er en del av Sør-Spits­ber­gen nas­jo­nal­park.

Geo­lo­gi: Varie­ren­de. Horn­sund viser en rela­tivt repre­sen­ta­tiv tverr­pro­fil av geo­lo­gien til Sval­bard, ganske likt som i Bellsund. Til sam­men­ligning, er stra­ti­gra­fien mer kom­plett i Horn­sund, etter­som det fin­ne gam­mel rød sand­stein her, og blot­ning av grunn­stei­nen over store områ­der, fra ves­t­kys­ten til mer sen­tra­le deler av fjor­den. Horn­sund­tind inne­hol­der grunn­stein av kar­bo­nis­ert krystall (øvre Pro­ter­o­zoi­kum). Ellers er grunn­stei­nen i Horn­sund områ­det domi­nert av svak til medi­um meta­mor­fo­se grunn­stein (som et til­legg til for­skjel­li­ge kar­bo­na­ter, dis­se er glim­mer­ski­fer, fyl­litt, kvart­sitt osv.) Mag­ma­ti­s­ke stei­ner spil­ler kun en under­ord­net kol­le, som en mot­set­ning til grunn­stein på nord­re deler av Sval­bard.

De sedi­men­te­re berg­ar­te­ne begy­n­ner på øst­lig side av Bur­ger­buk­ta og Sama­rin­vå­gen. På nordsi­den star­ter det med gam­mel kon­glo­me­ra­ter og sand­stein, opp­følgt av den frem­t­re­den­de Kapp Sta­ros­tin For­ma­ti­on med sine har­de, fos­sil­ri­ke kalk­stei­ner. De er så vidt syn­lig ver­tikalt, likt situas­jo­nen i Bellsund, som for­mer Tres­ke­len og fjel­le­ne. Bau­ta­en er ganske så spek­ta­ku­lær: Slipt ned av bre­e­ros­jon fra beg­ge sider ser det ut som en nål om du ser fra rett per­spek­tiv, og er nes­ten like slåen­de som Horn­sund­tind som strek­ker seg 1429 m over havet, til tross for sin lave­re høy­de.

Bautaen, Hornsund

Bau­ta­en.

På øst­siden av Bur­ger­buk­ta kan du se en vel­dig fin seks­jon, der de ned­re fjells­i­de­ne blott­leg­ger gam­mel rød sand­stein, over­lig­gen­de av mørk Tri­as sedi­men­ter og til slutt top­pet av gul-brun Perm kar­bo­na­ter, der Kapp Stors­tin For­ma­ti­on hører til – og for å gjø­re det­te enda bed­re, er det fint bret­tet sam­men som en anti­kli­nal (sen­tra­le deler er bøyd opp eller imot («anti») him­me­len.

Hyrnefjellet øst for Burgerbukta med fin antiklinal (som betyr at lagene er bøyd oppover)

Hyrn­ef­jel­let øst for Bur­ger­buk­ta med fin anti­kli­nal (som betyr at lage­ne er bøyd oppo­ver). Det laves­te laget (rett under mid­ten av bil­det) gam­mel rød sand­stein, så lys­e­bryn Kar­bon og hove­dsa­ke­lig Perm kar­bo­na­ter og til slutt mørk Meso­zoi­kum sedi­men­ter.

Lignen­de situas­jo­nen leng­re nord i Bellsund, er defor­me­rin­gen av stei­ne­ne slåen­de.

Tek­to­nisk akti­vi­tet i løpet av åpnin­gen av nord­re Atlan­ti­s­ke hav fant sted vest for ves­t­kys­ten (vel, det gir mening at det er der det Atlan­ti­s­ke hav er). Des­to nær­me­re kys­ten, jo ster­ke­re opp­løft­nin­ger og defor­me­ring av stein. Nær­me kys­ten var opp­løft­nin­gen sterk nok til å blott­leg­ge grunn­stein, som er begravd under fle­re kilo­me­ter av sedi­men­tæ­re berg­ar­ter i sen­tral-Spits­ber­gen. Nær­me grunn­stei­nen, er sedi­men­tæ­re berg­ar­ter vel­dig defor­mer­te og dyp­per ver­tikalt med en nord-sør trend og blot­ter fine formas­jo­ner (øst for Bur­ger­buk­ta, Tres­ke­len og Bau­ta­en). Leng­re mot øst, der sedi­men­te­ne har bevart sin opprin­ne­lig form i hor­i­son­tal posis­jon, vil du fin­ne klas­sis­ke pla­tå-for­me­de fjell; det­te er til­fel­let øst for Bre­pol­len, den inners­te delen av Horn­sund.

Platåformede fjell satt sammen av nesten horisontale sedimentære lag øst for Hornsund.

Pla­tå­for­me­de fjell satt sam­men av nes­ten hor­i­son­ta­le sedi­men­tæ­re lag øst for Horn­sund.

Lands­kap: Spek­ta­ku­lært. Den ytre kys­ten nord og sør for Horn­sund har stort flatt lands­kap. Det førs­te fjellrek­ken er rela­tivt isfri, men det er noen stør­re del­vis isfrie daler som Gås­ham­na, hvor du kan fin­ne vel­dig fin frost­mønstret mark.

Sen­tra­le og ind­re deler av Horn­sund er tykt bre­dek­ket, så det er nes­ten ikke noe tun­dra i områ­de­ne der. Det er nes­te ver­ti­ka­le stein­ve­g­ger og vil­le fjell rundt Bur­ger­buk­ta og Sama­rin­vå­gen. Vest for Sama­rin­vå­gen, rei­ser det mek­ti­ge Horn­sund­tind seg over fjor­den med sine 1429 moh, men du tren­ger ganske mye flaks med været for å se det fra topp til bunn. Bre­er kal­ver inn i buk­ta fra alle sider, så det er ofte mye is i van­net i alle stør­rel­ser; fra isfjell til mind­re isflak.

Hornsundtind

Horn­sund­tind.

Bre­pol­len, den inners­te delen av Horn­sund, er omrin­get av fle­re isbre­er. Etter­som meste­par­ten av bree­ne også på Sval­bard trek­ker seg til­ba­ke, som kom­mer vel­dig til uttrykk i Bre­pol­len, blir det mer og mer more­ner syn­lig fra kys­ten i stør­re grad enn det som er indi­kert på kar­tet oven­for.

Brefront i Brepollen (innerst i Hornsund).

Bre­front i Brepollen(innerst i Horn­sund.

Flo­ra og Fau­na: På grunn av topo­gra­fien, er det få tund­raom­rå­der, men vege­tas­jo­nen kan være vel­dig far­ge­rik rundt fug­le­ko­lo­ni­ene. Her vil du fin­ne reins­dyr, fjell­rev, gås osv. Horn­sun­det er velk­jent for sine store kolo­nier av alke­kon­ger, det er tus­en­vis av dem som hek­ker i Horn­sun­det; meste­par­ten av alke­kon­ge­ne på Sval­bard hek­ker enten er eller på nord­vest delen av Spits­ber­gen. Alke­kon­ger hek­ker under store stei­ner, som gjør at de ikke kan se redet selv. Hekke­plas­se­ne er van­lig­vis lite tilg­jen­ge­li­ge på grunn av bratt og stei­ne­te ter­reng. På and­re plas­ser, som for eks­em­pel de som er nær­me Isbjørn­ham­na, dri­ver forske­re sine forsk­nings­pros­jek­ter, hvilket som gjør at det er van­lig­vis uøns­ket at turis­ter fer­des i nær­he­ten av hekke­plas­se­ne.

Reinsdyr som godter seg med rik vegetasjon under en koloni av alkekonger i Hornsund

Reins­dyr Reins­dyr som god­ter seg med rik vege­tas­jon under en kolo­ni av alke­kon­ger i Horn­sund.

På grunn av Sør­kapp-strau­men (også kalt for Øst-Spits­ber­gen-strau­men) som tar med seg havis fra øst og rundt Sør­kapp av Spits­ber­gen inn i Horn­sund, er det­te et vik­tig migre­ringsom­rå­de for isbjør­ner. Selv om det­te var van­lig­vis mest sant i vin­ter­se­son­gen og er stort sett his­to­rie nå grun­net kli­ma­en­drin­ger, må du all­tid være for­sik­tig uan­sett årstid – det er all­tid en bjørn luren­de rundt i Horn­sund, kanskje bak stei­nen rett for­an deg …

His­to­rie: His­to­ri­en strek­ker seg langt til­ba­ke og er ganske inter­es­sant. Lignen­de som Bellsund, var det en av de førs­te fjor­de­ne som ble opp­daget av hval­fangs­te­re på 1600-tal­let . Horn­sun­det fikk nav­net sitt fra Jonas Poo­le, en bri­ti­sk hval­fangs­ter, etter at noen av men­ne­ne hans fant en bit av et reins­dyr­ge­vir der. Det er mulig at Poo­le trod­de at Hor­sund egent­lig var et sund gjen­nom til øst­kys­ten av Spits­ber­gen som var mulig å sei­le gjen­nom, så han kal­te det der­for for et sund og ikke en bukt. Det er res­ter av spek­kov­ner og gra­ver syn­lig fra fle­re plas­ser.

Også Pomo­re­ne har brukt Horn­sund til fangst.

Grav (hvalfanger eller pomorer) på Gnålodden, Hornsund

Grav (hval­fan­ger eller pomo­rer) på Gnå­lod­den, Horn­sund.

Fle­re eks­pe­dis­jo­ner har besøkt Horn­sund, som for eks­em­pel en av Øste­rik-Ungarn gre­ven Hans Wilc­zek i 1872 bør bli nevnt. Wilc­zek var en vik­tig spon­sor for pola­re eks­pe­dis­jo­ner som «Tege­t­hoff» eks­pe­dis­jo­nen med Karl Weyprecht og Juli­us Payer, som opp­daget Frans Josefs Lands i løpet av eks­pe­dis­jo­nen. Isbjørn­ham­na på nordsi­den av Horn­sund er opp­kalt etter Wilc­zeks skip, «Isbjørn», som Wilc­zek bruk­te til hjel­pe «Tege­t­hoff» i en peri­ode i Bar­ents­ha­vet. Etter at de split­tet ved Nova­ya Zem­lya, seil­te Wilc­zek vide­re mot Spits­ber­gen og besøk­te da Horn­sund. Også Wilc­ze­kod­den på vest­siden av Isbjørn­ham­na er opp­kalt etter han, i til­legg er Hans­breen leng­re øst.

Den rus­sis­ke avde­lin­gen av den svensk-rus­sis­ke grad­må­lings­eks­pe­dis­jo­nen (1899-1904) had­de sitt hove­dkvar­ter i Gås­ham­na på øst­siden.

Horn­sund var kjent av fangst­menn som et fan­tas­ti­sk jak­tom­rå­de for isbjørn. Det ble der­for regel­mes­sig brukt som plass for over­vin­tring i førs­te halvdel av 1900-tal­let. En av de mest kjent figu­rene fra de tide­ne var Wan­ny Wold­stad, ei dame fra Som­marøy i Nord-Nor­ge som til­brak­te fle­re år i Horn­sund på 1930-tal­let. Ikke bare holdt hun huset rent og pent i mens part­ner Anders Sæterd­al var ute på fangst, men hun dro også ut for å gjø­re det har­de og far­li­ge arbei­det selv. Modig nok, og ikke minst med tan­ke på den sosia­le kon­teks­ten i Nor­ge på den­ne tiden. Noen gan­ger tok hun med seg sine to søn­ner for over­vin­tring, i mens de var i tenå­re­ne.

Hove­dstas­jo­nen lå i Hyt­tevi­ka nord for Horn­sund. I Horn­sund var det fle­re bistas­jo­ner: i Isbjørn­ham­na, på Gnå­lod­den (Wan­ny Wold­sta­ds Fuglef­jell-hyt­te) og i Adria­buk­ta.

Gnålodden, Hornsund

Den gam­le fangststas­jo­nen på Gnå­lod­den.

Polen eta­bler­te stas­jo­nen Isbjørn­ham­na under det inter­nas­jo­na­le polar året i 1957-58. Stas­jo­nen ble beholdt etter polarå­ret og ble etter en stund beman­net hele året. Så etter 70-tal­let er det kon­stant forske­re på stas­jo­nen. På vin­te­ren er beman­nin­gen redu­sert ned til en liten kje­r­ne, mens på som­me­ren er det ofte forske­re som kom­mer som gjes­ter fra for­skjel­li­ge nas­jo­ner. I løpet av åre­ne med jern­tep­pet var stas­jo­nen en vel­dig ver­di­full platt­form for pol­ske forske­re for å kom­me i kon­takt med kol­le­ga­er fra ves­ten. En av de vik­tigs­te opp­ga­ve­ne for enhver polar forsk­nings­stas­jon er målin­ger innen­for meteo­ro­lo­gi, jor­d­ma­gne­tisme, seis­mo­lo­gi, nord­lys osv. I til­legg er det for­skjel­li­ge pros­jek­ter i begren­sa tids­ram­mer. Her plei­de foku­set å være på geo­mor­fo­lo­gi og geo­lo­gi over leng­re peri­oder, nå har gla­sio­lo­gi blitt vel­dig vik­tig; blant annet stu­dier på isbre­er er vik­tig for å forstå for­hol­det mel­lom bree­ne og kli­ma­en­drin­ger. De nær­lig­gen­de alke­kon­ge kolo­ni­ene gjør zoo­lo­gi og ark­ti­sk øko­lo­gi til et natur­lig for­sking­som­rå­de, på sam­me måte gjør den inter­es­san­te oseano­gra­fisk mosa­ik­ken av Horn­sund (se «gener­elt» seks­jo­nen).

Polsk forskningsstasjon i Hornsund

Pol­sk forsk­nings­stas­jon i Horn­sund.

Den førs­te suk­sess­ri­ke bes­tign­in­gen av Horn­sund­tind (1429 m) ble gjen­nom­ført av den tyske kla­t­reeks­pe­dis­jo­nen av Dr. Rie­che i 1938. Horn­sund­tind er teknisk mye mer utford­ren­de enn de høye­re fjel­le­ne i nor­døst Spits­ber­gen i Atomf­jel­la områ­det, der det høyes­te fjel­let av Sval­bard, New­ton­top­pen (1713 m) lig­ger.

Til­ba­ke

Treskelen Brepollen Gnålodden, Burgerbukta Samarinvågen Hornsundtind Gåshamna Isbjørnhamna (Polske forskningsstasjonen), Hansbreen

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 22.04.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php