Finnhval

Bes­kri­vel­se: Finnhva­len er den nest størs­te av alle bar­deh­va­ler etter blåh­va­len. Hun­nen kan bli opp til 24 m lang og ha en vekt på 75 tonn, han­nen kan bli 22 m. Krop­pen er lang og slank, mør­ke­grå på over­si­den og lys­e­re på under­si­den. Den sigd­for­me­de rygg­fin­nen befin­ner seg lengre bak på krop­pen ved omt­rent tre fjerd­ede­ler av hele leng­den. Øyen­fal­len­de er det asym­me­t­ris­ke far­ge­møns­ter­et på hodet: mør­ke­grå på den venst­re siden og hvit på den ned­re delen av den høy­re siden av hodet. Også bar­ten er mørk på venst­re side og lys på høy­re side. Blå­ses­tra­len blir opp til seks meter lang.

For­skjel­len til and­re hval­arter er ikke all­tid like lett å se. Finnhva­len har en mør­ke­grå bryst­fin­ne uten en hvit flekk som vågeh­va­len. Selv­føl­ge­lig er den enor­me stør­rel­sen og den lan­ge ryg­gen et mar­kant kjen­ne­tegn: når den går opp til over ate og så dykker, er det først helt bak­erst på krop­pen man ser den for­hold­vis lil­le rygg nnen.

Utbredelse/vandringsmønster: Finnhva­len stø­ter man på i alle ver­dens­ha­ve­ne. Vin­te­ren til­brin­ger den i tem­pe­r­ert far­vann hvor også parin­gen og fødse­len fin­ner sted. Om som­me­ren trek­ker den nord­o­ver til høye­re bred­de­gra­der med nærings­rikt vann. Finnhva­len i Nord-Atlan­te­ren til­brin­ger vin­te­ren på det åpne havet, muli­gens på høy­de med Spa­nia eller også i Mexi­co­gol­fen, del­vis også i Mid­del­ha­vet. I Nord-Atlan­te­ren er de van­lig­vis å tref­fe på i det åpne havet på Øst­grøn­land.

Bio­lo­gisk: Finnhva­len er van­lig­vis under­veis i mind­re grup­per, men av og til også enkelt­vis og i stør­re okker der­som nærings­grunn­la­get er godt. Kua og oksen går adskil­te vei­er. De er ras­ke svøm­me­re og svøm­mer med 14 km/t, over kort­e­re stre­knin­ger opp i til 27 km/t. Finnhva­len duk­ker sjel­den lengre enn 15 minut­ter og ikke dypere enn 200 m. Finnhva­len ernæ­rer seg av plank­ton.

Annet: På slut­ten av 1900-tal­let, da båte­ne ble ras­ke­re og de ble uts­tyrt med har­punk­a­non med sprengsats, ble det dre­vet en intens jakt på nnhva­len. På ver­dens­ba­sis blir bestan­den i dag antatt til 75 000 dyr og i Nord-Atlan­te­ren er det antatt at det er 25 000 til 30 000 dyr. Bort­sett fra hval som omkom­mer i fis­ke­garn og en begren­set jakt på Vest-Grøn­land, har Finnhva­len i dag ikke direk­te noe å fryk­te fra men­nes­ker. Popu­las­jo­nen vok­ser atter lang­somt. Indi­rek­te trues Finnhva­len imid­lert­id av over­fis­king av dens nærings­grunn­lag, av mil­jø­gif­ter og av støy. Den sis­te trus­se­len for den­ne hva­len er en avstands­so­nar fra den ame­ri­kans­ke mari­nen for jak­ten på ubå­ter, kalt LFAS (Low Fre­quen­cy Acti­ve Sonar) med en utgangs­im­puls på 215 desi­bel, d.v.s. selv på en avstand på 480 km er trykk­ni­vået fort­satt omt­rent 140 desi­bel, hvil­ket tils­va­rer smel­let fra et geværk.

Dyre­ne kan bli nes­ten 100 år.

←Til­ba­ke