Alke­kon­ge

Bes­kri­vel­se: Alke­kon­gen er den mins­te alke­fug­len i Nord-Atlan­te­ren med sin leng­de på 20 cm og en vekt på mel­lom 120 og 180 g. Med sitt rela­tivt store hode, det kor­te neb­bet og den kraft­i­ge nak­ken har den et kom­pakt utse­en­de. Når den flyr kan alke­kon­gen skil­les fra polar­lom­vi­en ved sin mind­re stør­rel­se og tyde­lig ras­ke­re vin­g­eslag.

Utbredelse/Migrasjon: Alke­kon­gen er fug­len som fore­kom­mer i størst antall i høy-Ark­tis. På Island er det aller­e­de «for varmt» for den, eller mer spe­si­fikt: Meny­en tvin­g­er den til å hol­de seg i nær­he­ten av kaldt vann. Til gjeng­jeld hek­ker den over­alt fra Baf­fin Island i Cana­da til Sever­na­ya Zem­lya i det rus­sis­ke Ark­tis.

I Spits­ber­gen hek­ker alke­kon­gen nes­ten over­alt, de størs­te kolo­niene fin­nes imid­lert­id i det nord­vest­li­ge Spits­ber­gen, i Horn­sund og i Bell­sund. Det er vik­tig for store kolo­nier at egne­te hek­keplas­ser fin­nes: brat­te skrå­nin­ger der blok­ke­ne har en viss stør­rel­se. Alke­kon­gen hek­ker i hul­rom­me­ne under blok­ke­ne; dis­se bør ha en viss mins­tes­tør­rel­se, men må hel­ler ikke være for store, for ellers kan rev røve rei­ret. Gro­ve blok­ker er vik­ti­ge for i fin grus er hul­rom­me­ne for små. De størs­te kolo­niene omfat­ter fle­re enn 10 000 hek­ken­de par, men det fin­nes ikke et eks­akt antall på dis­se.

Alke­kon­gen er en av de førs­te trekk­fug­le­ne som kom­mer til­ba­ke til som­mer­ens hek­ke­om­rå­der. Aller­e­de i april, senest i begyn­nel­sen av mai, fin­nes den der igjen i stort antall. I mid­ten av august drar den avgår­de igjen og til­brin­ger vin­te­ren på åpen sjø nær Sør­ve­st-Grøn­land.

Bio­lo­gi: Alke­kon­gen eter hovedsa­ke­lig kreps­dyr under hek­ke­se­son­gen. I and­re halv­del av juni leg­ges et enkelt egg som ruges av beg­ge foreld­re­ne i 29 dager. Ungen for­blir i rei­ret i tre uker før den flyr til havs.

Annet: På grunn av meto­dis­ke van­skel­i­ghe­ter var for­søke­ne på å tel­le popu­las­jo­nen uten hell, anta­ke­lig­vis fin­nes det mer enn en mil­li­on hek­ke­par på Sval­bard. På grunn av det høye antal­let spil­ler alke­kon­gen en vik­tig rol­le for trans­port av gjød­sel til tun­draen. Iføl­ge vis­se ans­lag gjøds­ler en alke­kon­ge tun­draen mel­lom kys­ten og hek­kes­tedet med cir­ka et kvart kilo gua­no per sesong.

I og med at rei­ret befin­ner seg under klip­per og inni­mel­lom også i spal­ter er det nes­ten usyn­lig. Lik­e­vel kan alke­kon­gen obser­ve­res ved hek­kes­tedet, for den liker å sit­te på store stei­ner i en stund og er hel­ler ikke redd for men­nes­ker, så len­ge man sit­ter stil­le. Det er vik­tig å hol­de seg til kolo­niens ytter­gren­ser og ikke tren­ge inn i den, for ellers må man reg­ne med å fors­tyr­re. Etter­på kre­ves det tål­mo­di­ghet: På et eller annet tids­punkt kom­mer fug­le­ne og set­ter seg på stei­ne­ne (for­ut­satt at man for­hol­der seg rolig). Så fort en polar­måke kom­mer i nær­he­ten, kom­mer alke­kon­gen til å røm­me: Det­te er et godt tids­punkt for å nær­me seg kolo­nien eller trek­ke seg til­ba­ke uten å fors­tyr­re fug­le­ne.

Siden kolo­niene befin­ner seg på gro­ve skrå­nin­ger, er de ikke lett tilg­jen­ge­li­ge. Av og til er kolo­niene vel­dig akti­ve og det kan være spen­nen­de å obser­ve­re dem, av og til er det lite som skjer og lite å se på. Det­te er til­fel­le ved sterk vind, men også til and­re, ikke for­ut­sig­ba­re tider, når fug­le­ne leter etter mat eller sit­ter foran tv-en.

Den som en gang har besøkt en alke­kon­ge­ko­lo­ni til rik­tig tid, kom­mer nok ikke til å glem­me opp­le­vel­sen. De små, ener­gis­ke og man­ge fug­le­ne med sin karak­te­ris­tis­ke lyd­ku­lis­se er sel­ve beg­re­pet på kon­sen­trert, ener­gisk liv i Ark­tis. En som kjen­ner den ark­tis­ke fug­le­ver­den godt har kalt alke­kon­gen for «Ark­tis’ sjel». Det er noe i det.

Det fin­nes fle­re små alke­kon­ge­ko­lo­nier ved Lon­gye­ar­by­en (skrå­nin­ge­ne av Pla­tå­ber­get mot byen, og ved Gru­vef­jel­let over­for Nyby­en).

←Til­ba­ke