Von Otterøya

Von Otterøya er den tred­je størs­te av de man­ge øye­ne i Hin­lo­pen­st­re­det. De to stør­re øye­ne, Wil­hel­møya og Wahl­ber­gøya, skil­ler seg mar­kant ut både i lands­ka­pet og geo­lo­gisk fra Von Otterøya og de and­re mind­re øye­ne i områ­det. Von Otterøya og de mind­re øye­ne bes­tår nes­ten bare av doleritt, en mag­ma­ti­sk berg­art­ty­pe som ble kjølt ned i til­før­sels­gan­ger før den treng­te gjen­nom jor­dover­fla­ten. Så det var ikke en vul­kan på over­fla­ten. Dorit­tens søyl­e­struk­tur er ikke like godt utfor­met som de klas­sis­ke søy­le­ne av basalt, en bes­lek­tet mag­ma­ti­sk berg­art, men de er også syn­li­ge i klip­per av doleritt.

Siden alle de små øye­ne bes­tår av doleritt, er de stort sett ganske like når det gjel­der natur og geo­mor­fo­lo­gi. De er for det mes­te ganske stei­ne­te, med gro­ve blok­ker, lave åser og små klip­per.

Det er ingen store høy­der. Den høyes­te åsen på Von Otterøya er mind­re enn 76 meter over havet. De and­re små øye­ne er enda lave­re. Den størs­te avstan­den fra kyst til kyst på Von Otterøya er ca. 8 km, og på de sma­les­te områ­de­ne er det mind­re enn to kilo­me­ter.

Lands­ka­pet er svært goldt, og det vok­ser kun noen få bloms­ter der. Men lav­flora­en er ganske impo­ne­ren­de og gir stei­n­over­fla­ter et far­ge­rikt utseen­de.

Slet­telan­det har ofte velut­vik­le­de seri­er av fos­si­le strand­kan­ter, og i inn­lan­det kan man fin­ne res­ter av gam­le hval­bein.

His­to­risk sett er det ikke mye som har skjedd på Von Otterøya, uto­ver spo­ra­dis­ke besøk av eks­pe­dis­jo­ner som den svens­ke avde­lin­gen av grad­må­lings­eks­pe­dis­jo­nen (1899-1902).

← Til­ba­ke