spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker
HomeSvalbard infosideØygruppen Svalbard: Spitsbergen og omegnSpitsbergen nord → Danskøya, Amsterdamøya, Magdalenefjorden

Danskøya - Amsterdamøya - Magdalenefjord

Karte Nordwest-Spitzbergen: Magdalenefjord, Danskøya, Amsterdamøya, Fuglesangen, Ytre Norskøya

Generelt: Dette er en del av Svalbard som har et spektakulært landskap og interessant historie. Et flertall av bukter, fjorder og øyer danner et variert mosaik i landskapet. Området blir ofte besøkt av cruiseskip, hvorav de største skipene kommer hovedsaklig til Magdalenefjord for å la passasjerene gå i land her. Dette betyr at enkelte områder her sliter delvis med høy besøkertraffikk, og spor etter mennesker blir synlige i tundraen.
Spesielt Magdalenefjord er et populært mål for store cruiseskip fordi landskapet er meget vakkert med mange isbreer og tinder, og det er stort sett ganske enkelt å gå i land her. Med hensyn til regionale standarder er Magdalenefjord ganske overfylt i sommersesongen. Siden vestkysten og øyene i nærheten er utsatt for været fra vest, er forholdene ganske tøffe og kalde med mye vind, skyer, regn eller snø.

 

Mer informasjon finner du i vår reiseguide

Reiseführer: Spitzbergen-Svalbard

 

Geologi: Den nederste bunnen er dominert av metamorfe bergarter (gneiss, phyllite, glimmer skist etc). Sør for Smeereburgfjord finnes granitt fra «Caledonian» orogenese (såkalt Hornemanntoppen-granitt). Sterk heving og deformasjon under «Alpidic» orogenesen i øvre kritt og nedre tertiær.

Bokanbefaling for videre, lett å forstå (seriøst!) informasjon om geologi og landskap på Svalbard.

Landskap: For det meste alpint med bratte steinvegger og høye, spisse tinder som ga ‘Spitsbergen’ navnet sitt. Det høyeste fjellet er Hornemanntoppen sør for Smeerenburgfjord / øst for Magdalenefjord, som er 1115 m høy. Flatt land er begrenset, kystlinjen er for det meste bratt eller dekket med grove bergarter. Strender er ofte dekket med store mengder drivved og desserre, plastsøppel som kom hit med strømmen (mye fra fiskeflåter rund Nordatlanteren). Steinete strender og søle kan gjøre det vanskelig å vandre rundt. Innsiden av hovedøya Svalbard har mange isbreer av typen ‘Svalbard-bre’: et nettverk av mindre og større isbreer som er forbundet med hverandre, men med mange fjeller som stikker ut.

Landschaft Smeerenburgfjord

Smeerenburgfjord. ‘Spitsbergen’ har fått navnet sitt fra slike landskap.

Flora og fauna: Vegetasjon er relativt begrenset på grunn av topografien; hovedsaklig mose nær fuglekolonier. Sistnevnte er hoved-faunaen i området, viktigst av dem er de store kolonier av alkekonger på forskjellige steder i området. Til tross for ufruktbar tundra finnes det rein som kan gå over isen fra øy til øy under vinteren. Isbjørn dukker regelmessig opp, av og til også hvalross (fra Moffen).

Krabbentaucher auf Fuglesangen

Alkekonger på nordvest Svalbard.

Historie: Denne delen av Svalbard er historisk sett en av de viktigste, og har et flertall av interessante steder. Det nordvestilge hjørnet av Svalbard var ofte frekventert av hvalbåter i 17. århundre. De kom for det meste fra Nederland og England, men også fra Danmark, Tyskland og andre land. Rester etter kobberkjeler og graver kan fremdeles blir sett mange steder: Smeerenburg på Amsterdamøyer er berømt, men er bare ett eksempel. Hamburgbukta sør for Magdalenefjord ble brukt av hvalfangstmenn fra… hvor var det igjen… å ja, Hamburg.

Smeerenburg, Amsterdamøya

Rester etter kobberkjeler fra 17. århundre. Smeerenburg, Amsterdamøya.

I sent 19. og tidlig 20. århundre startet de arktiske flypionerene Salomon August Andrée og Walter Wellman sine forsøk å fly til nordpolen fra Virgohamna på Danskøya.

Virgohamna, Danskøya

Kulturelt monument i Virgohamna: drifstofffat etter Wellmans ekspedisjoner.

Tidlig i 1922 skjedde et drama på Kobbefjord på vestsiden av Danskøya, da de to nordmennene Torgeir Møkleby og Harald Simonsen strandet her med sitt lille båt. De jobbet på værstasjonen på Kvadehuken ved entréen til Kongsfjorden og skulle ut og lete etter en savnet fangstmann. Etter flere uker i isen klarte de å gå i land på Kobbefjord og døde etter flere måneder av sult, kulde og utmattelse.

Hornemanntoppen ble klatret for første gang i 1931 av medlemmer av «Österreichische Spitzbergen-Fahrt» (østerrikes svalbard-ekspedisjon), blant andre med G. Machek og R. Untersteiner.

Tilbake

 

 

Siste modifikasjon: 18.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php