Kapp Linne og Isfjord Radio, Russekeila, Festningen

Ves­t­kys­ten og Isfjor­den med Kapp Lin­né og omgi­vel­ser.

Gener­elt

Kapp Lin­né lig­ger på Spits­ber­gens ves­t­kyst på sør­si­den av Isfjor­den. I 1933 ble Isfjord Radio byg­get på Kapp Lin­né. Stas­jo­nen erstat­tet radiostas­jo­nen på Fin­nes­et i Grønfjor­den. Isfjord Radio ble auto­ma­tis­ert i 1999 og snart deret­ter ble den teknis­ke drif­ten avs­lut­tet etter at en for­bin­del­se med fiber­ka­bel ble eta­blert mel­lom Lon­gye­ar­by­en og det nor­ske fast­lan­det. Siden sent på 90-tal­let ble byggn­in­ge­ne brukt som hotell. Helt sik­kert over­nat­tings­stedet med den vak­res­te belig­gen­he­ten på Sval­bard! 🙂 Ta kon­takt med Base­camp Spits­ber­gen hvis du er inter­es­sert i en tur dit. Hotel­let ble reno­vert for noen år siden. Litt av sjar­men av en gam­mel­dags ishavss­tas­jon gikk nok tapt i den­ne pro­ses­sen, men samt­idig ble det litt mer modernt og kom­for­ta­belt.

Kapp Lin­né: tid­li­ge­re Isfjord Radio, i dag hotell­be­drift.

Sør­kys­ten av Isfjor­den mel­lom Kapp Lin­né og Grønfjor­den er på man­ge måter et spen­nen­de og natur­skjønt områ­de, og det vil løn­ne seg å til­brin­ge fle­re dager her.

Ver­neom­rå­der

Fyrs­jøen og inns­jøe­ne samt våt­mar­ka sør for Kapp Lin­né er fug­le­re­ser­vat, noe som med­fø­rer ferd­sels­for­bud i hek­ke­se­son­gen. Fest­nin­gen samt nærom­rå­det er geo­top, men det inne­bæ­rer ingen ferd­sels­re­striks­jo­ner. Det kre­ves til­l­atel­se for å ta geo­lo­gis­ke prø­ver o.l., men det kre­ves uan­sett på hele Sval­bard.

For mer og detal­jert info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Geo­lo­gi

Kyst­st­re­knin­gen mel­lom Kapp Lin­né og Grønfjor­den er geo­lo­gisk sett vel­dig spen­nen­de. I fag­li­ge kretser er områ­det kjent som Fest­nin­gen-pro­fi­len. Det som er spe­sielt er at du kan se for­skjel­li­ge stein­ar­ter, mest sedi­men­tæ­re lag, fra nes­ten alle kapitt­ler i Sval­bards jor­d­his­to­rie. Det er sånt for­di lagene ble snudd rundt i den eld­re ter­tiært­iden slik at de nå har en tilnær­met lodredd posis­jon, slik at de står som side­ne i en bok. Der­med kan du vand­re gjen­nom fle­re hundre mil­lio­ner år av geo­lo­gisk his­to­rie ved å spa­se­re noen kilo­me­ter langs Isfjor­den. En tur som løn­ner seg for den inter­es­ser­te!

På ves­t­kys­ten, rundt Kapp Lin­né, fin­ner vi meta­mor­fe berg­ar­ter, stort sett ski­fer, som til­hø­rer grunnf­jel­let. De er de elds­te berg­ar­te­ne i områ­det. Gren­sen mel­lom det gam­le grunnf­jel­let og de yng­re sedi­men­tæ­re lagene som lig­ger oven­på lig­ger et stykke len­ger øst, mel­lom Kapp Lin­né og mun­nin­gen til Lin­né­el­va.

Fjel­let øst for Lin­né­vat­net er tyde­lig pre­get av den geo­lo­gis­ke struk­tu­ren med sine lag av sedi­men­tæ­re berg­ar­ter. Her er det mest snakk om kalk­stein fra øvre kar­bon- og permt­iden. Dis­se har­de lag løper ut i Isfjor­den og byg­ger opp Kapp Sta­ros­tin. Det fin­nes man­ge fos­si­ler som bra­chio­po­der (arm­fo­tin­ger) og bryo­zoa (mos­dyr) i dis­se lagene.

Sedi­men­tæ­re lag ved Kapp Sta­ros­tin.

På sikt kan kalk­stein løses opp i vann. Det har skjedd under­jor­disk fle­re steder under slet­ta mel­lom Lin­né­el­va og Starostinaksla/Vardeborgfjellet. Man kan anta at der fin­nes hul­er. Dis­se er ikke tilg­jen­ge­li­ge, men de har kol­lap­set fle­re steder og det fin­nes hull på over­fla­ten som ligner på mind­re kra­te­re, såkal­te doli­ner. Hele pro­ses­sen bete­g­nes som karst.

Øst for Kapp Sta­ros­tin består fjel­let av meso­sois­ke (tri­as, jura, kritt) sedi­men­ter. Mest er det snakk om fin­kor­ne­te berg­ar­ter som leir­stein, silt­stein og fin­kor­net sand­stein. Det fin­nes fos­si­ler som ammo­nit­ter og mus­lin­ger i fle­re lag, men dis­se er van­skel­ig tilg­jen­ge­lig her. På over­fla­ten er det hele decket med tett tun­dra. Fjel­let sees best ved den lil­le klip­pekys­ten, men den er ikke godt tilg­jen­ge­lig og områ­det er kan­skje mer inter­es­sant for fag­folk enn for leg­menn.

Ved inn­gan­gen til Grønfjor­den fin­ner vi lag fra den lave­re kritt-tiden. Dis­se er de yngs­te meso­sois­ke lagene på Sval­bard (lag fra øvre kritt fin­nes ikke og den elds­te delen av ter­tiært­iden er hel­ler ikke repre­sen­tert. Her mang­ler et kapit­tel i den geo­lo­gis­ke boka, noe som fag­folk bete­g­ner som en hia­tus). Det fin­nes et hard sand­stein­lag som står lod­rett i lik­het med alle lagene i områ­det, men den­ne lagen er har­de­re en res­ten og der­for står den som en mur i lands­ka­pet. Småøya rett nord for hjør­net ved inn­gan­gen til Grønfjor­den ser ut som en fest­ning og der­for ble den kalt for Fest­nin­gen. Og sand­stei­nen har igjen fått nav­net sitt etter den­ne lil­le øya, blant geo­lo­ger er den kjent som Fest­nin­gen-sand­stein.

På 1960-tal­let har man fun­net fots­por etter dino­sau­rer på fjell­over­fla­ten på øst­siden av Fest­nings­od­den. Lagene med fotav­trykke­ne er dess­ver­re for lengst rast ut i havet. I dag må man til Kval­vå­gen på Spits­ber­gens øst­kyst for å se slik spor, men stedet er van­skel­ig tilg­jen­ge­lig.

Lod­rett sand­stein­lag ved Fest­nin­gen.

Det står navi­gas­jons­uts­tyr på Fest­nin­gen som ligner på et lite fyr­tårn. I hek­ke­se­son­gen har man­ge gjess sine reir både på Fest­nin­gen og på fast­lands­si­den på Fest­nings­od­den, da er det bare å hol­de seg bort. Hvis du vil se nær­me­re på geo­lo­gien er det bare å kom­me sene­re i seson­gen, helst etter mid­ten av august.

Lands­kap

Lands­ka­pet i områ­de er kan­skje ikke like så spek­ta­kulært som det klas­sis­ke post­kort­lands­ka­pet i Mag­da­le­nefjor­den og lignen­de steder. Det fin­nes ingen bre­fron­ter og ingen fjell som stu­per rett ned i havet, men det fin­nes det store kyst­s­let­ter. Lik­e­vel er det mye å se og områ­det er spen­nen­de og vak­kert, og Kapp Lin­né er helt sik­kert blant mine favo­ritt­steder på Sval­bard.

Det kyst­næ­re ter­ren­get er pre­get av store slettel­ands­kap, del­vis med lave klip­pekys­ter men and­re steder med vak­re bukter og stren­der. Man­ge steder fin­nes det poly­gon­mark med iski­ler og stein­rin­ger og gam­le strand­vol­ler.

Slet­ta mel­lom Lin­né­el­va og Sta­ros­ti­naks­la er spen­nen­de: her fin­nes det karst­fen­om­e­ner som doli­ner (se avs­nitt om geo­lo­gi) og en vak­ker utsikt mot Lin­né­vat­net.

Stein­rin­ger ved Kapp Lin­né.

Fest­nin­gen er et annet vak­kert sted, med en mur­ar­tig sand­stein­lag som står lod­rett i ter­ren­get ved inn­gan­gen til Grønfjor­den. Tun­draen mel­lom Fest­nin­gen og Kapp Sta­ros­tin kan være litt bløt, og det fin­nes noen små­da­ler som er litt slit­somt å krys­se. Slet­ta vest for Kapp Sta­ros­tin er der­imot vak­kert tur­ter­reng. Van­lig­vis er det mulig å krys­se Lin­né­el­va halv­veis mel­lom Lin­né­vat­net og kys­ten uten stør­re van­skel­i­ghe­ter.

Flo­ra og Fau­na

Hvis du er kom­met til Sval­bard for å se de store dyre­ne som lever i Ark­tis er Kapp Lin­né kan­skje ikke stedet. Rik­tignok får den gam­le stas­jo­nen jevn­lig isbjørn­be­søk så det er helt vik­tig å ta de van­li­ge for­holds­reg­le­ne, men hvis det er bjørn i områ­det så er det nok mer til bes­vær til den som har tenkt å dra ut på tur og van­lig­vis ikke noe stor dyreopp­le­vel­se. Med litt hel kan du se hval­ros­ser som hvi­ler på stran­da noen kilo­me­ter sør for Kapp Lin­né, og både Sval­bar­d­rein og fjell­rev er van­lig i det hele områ­det.

Det er man­ge fug­ler rundt omkring Kapp Lin­né i hek­ke­pe­ri­oden, spe­sielt ærfugl men også man­ge and­re arter som hek­ker i våt­mark og tun­dra.

Isbjørn på besøk på Isfjord Radio.

His­to­rie

Det fin­nes en del kul­tur­min­ner fra for­skjel­li­ge peri­o­der mel­lom Grønfjor­den og ves­t­kys­ten.

Hval­fan­ger­ne had­de fle­re stas­jo­ner i Isfjor­den på 1600-tal­let, og en skal ha vært ved Fest­nin­gen, selv om det er ingen­ting å se på stedet.

Pomo­re­ne har i man­ge år brukt områ­det som fang­st­ter­reng. De had­de en liten boset­ning ved utlø­pet til Lin­né­el­va. Stedet er fort­satt kjent som Rus­se­kei­la. Her fan­tes det for­skjel­li­ge hus og bygg og det er fort­satt fle­re tuf­ter og gra­ver å se (hyt­te­ne som står der i dag er av nye­re dato og har ingen­ting med Pomo­re­ne å gjø­re). Den legen­da­ris­ke patri­ar­ken Ivan Sta­ros­tin skal ha levd her i 32 år, man­ge av dis­se uten å rei­se til fast­lan­det i det hele tatt. Han døde i 1826 og skal være grav­lagt på Kapp Sta­ros­tin. Det fin­nes en stein­røys in nær­he­ten av anten­n­aen som kan være en grav.

Res­ter etter en pomorst­as­jon på Rus­se­kei­le.

Tid­lig på 1900-tal­let ble det gjort for­søk på gru­ve­drift på malm (bly og sink) ved Kapp Mine­ral, og her kan man fort­sett se for­skjel­li­ge res­ter.

Res­ter etter Gru­ve­drift på Kapp Mine­ral.

Det kul­tur­his­to­ris­ke høy­de­punk­tet i områ­det er natur­li­gnok sel­ve Isfjord Radio på Kapp Lin­né. Som aller­e­de nevt ble stas­jo­nen byg­get for å sik­re sam­ban­det mel­lom boset­nin­ge­ne i Isfjor­den og fast­lan­det. Isfjord Radio erstat­tet stas­jo­nen på Fin­nes­et i Grønfjor­den. Den nye belig­gen­he­ten var bed­re egnet til for­må­let, med fri utsikt mot sør. Isfjord Radio ble auto­ma­tis­ert i 1999 og snart deret­ter ble stas­jo­nen over­flø­dig da fiber­ka­belen ble lagt mel­lom Lon­gye­ar­by­en og fast­lan­det.

Gal­le­ri – Kapp Lin­né og omgi­vel­ser

Noen inn­trykk fra Isfjord­kys­ten: Kapp Lin­né – Kapp Mine­ral – Rus­se­kei­la – Kapp Sta­ros­tin – Fest­nin­gen.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

← Til­ba­ke