spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  

Edgeøya

Edgeøya

Edgeøya map

Guidebok: Svalbard - Norge nærmest Nordpolen

For mer og detal­jert info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Gener­elt: Edgeøya er den tred­je størs­te øya av de som inn­går i øygrup­pen Sval­bard, med 5150 km2. Den er opp­kalt etter Tho­mas Edge, en bri­tisk hval­fan­ger fra 1600-tal­let. Øya er ver­net som en del av Søraust-Sval­bard natur­re­ser­vat.

Geo­lo­gi: Som Barent­søya. Gans­ke ens­for­mi­ge Tri­as-sedi­men­ter (tid­lig Meso­zoi­kum, 205-250 mil­li­on år siden), for det mes­te sand-, mud­der- or lei­re. Dis­se ble avsatt i grun­ne kon­ti­nen­tal­sok­kel­hav og nær­me kys­ten (del­ta sedi­men­ter osv.), del­vis i et anoks­isk (man­gel av oksy­gen) mil­jø, men rik i et orga­nisk per­spek­tiv og ofte mør­ke i utse­en­de. Sedi­men­tene er ikke blitt defor­mert, og lagene har mer eller mind­re bev­art sin opp­rin­ne­lig hori­son­tal posis­jon. Noen lag har rikt med fos­si­ler (ammo­nit­ter, skjell osv.). Noe av sand­stei­ne­ne fra elve­del­ta inne­hol­der tyn­ne lag med kull, men på grunn av deres lave kvan­ti­tet og kva­li­tet, er de ikke av øko­no­misk inter­es­se.

Innen­for de tria­sis­ke sedi­men­tene er det ett lag av svart papir­ski­fer som ofte for­mer brat­te klip­per, syn­lig fra for eks­em­pel beg­ge side­ne av Free­man­sun­det. Der sma­le elver kut­ter gjen­nom, er det ofte små can­yo­ner.

Forvitret sedimenter på Edgeøya

Silt­stein spruk­ket opp av frost på Edgeøya.

Det er dia­bas (‘basalt’) intrus­jo­ner i noen deler fra den øvre Jura til krit­t­ald­e­ren. Etter­som de er rela­tivt har­de, for­mer ofte intrus­jo­nene odder, øyer og uts­tik­ken­de klip­per i ellers sla­ke skrå­nin­ger eller uni­for­me kyst­lin­jer.

Lands­kap: Som Barent­søya. Bre­de pla­tå­for­me­de fjell og åpne daler. Mind­re bre­er enn i øst­re deler av Spits­ber­gen, som lig­ger høye­re og får mer ned­bør.

Klikk her for pan­ora­ma­bil­der av Edgeøya.

Hvalbein i Rosenbergdalen, Edgeøya

Et gam­mel hval­bein tar del av den rike tun­draen.

Flo­ra og Fau­na: Som Edge­søya, ark­tisk. Tun­draen er ofte vel­dig rik, selv om den har fær­re arter enn nært ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen. Den rike tun­draen har en sterk bestand av reins­dyr.

Snøull på Edgeøya

Snøull. Edgeøya.

Brat­te klip­per (Tri­as papir­ski­fer) er hjem­met til kolo­nier av krykkjer, hvil­ke som tiltrek­ker fjell­rev. Vik­ti­ge migre­rings og hi områ­der for isbjørn.

Det er fle­re hvi­le­plas­ser for hval­ross på og nær­me Edgeøya, hvil­ke som har økt i antall de sis­te åre­ne.

His­to­rie: Opp­daget tid­lig på 1600-tal­let av hval­fangs­te­re, og muli­gens kjent til av Pomo­re­ne enda tid­li­ge­re enn det. Pomo­re­ne eta­bler­te fle­re fang­st­s­tas­jo­ner og bruk­te dem godt inn i 1800-tal­let. Sent på 1800-tal­let og tid­lig 1900-tal­let, var sørøst Edgeøya et vik­tig områ­de for Nor­ske fang­st­menn til å jak­te på isbjørn.

Fangstmannshytte på Edgeøya

Norsk fang­st­mannshyt­te på André­e­tan­gen, sørøst Edgeøya.
Bygg­get av den nor­ske isn­jørn­jege­ren Hen­ry Rudi i 1946.

Den Svensk-rus­sis­ke meri­dian­bue-ekspe­dis­jo­nen (1899-1904) had­de en over­vint­rings­s­tas­jon på Kapp Lee (mer pre­sist Dole­ritt­ne­set). På sam­me plass, eta­bler­te neder­lands­ke bio­lo­ger en forsk­nings­s­tas­jon på slut­tem av 1960-tal­let, der de også over­vin­ter­et for å hovedsa­ke­lig for­ske på isbjørn. Stas­jo­nen ble for­latt etter bare noen få år.

Kapp Lee, Edgeøya

Kapp Lee/Dolerittneset med gam­le hus og hval­ross.

Edgeøya (gal­le­ri)

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 19.02.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php