Lunckefjell Gruva er en del av kullgruvesystemet som er tilknyttet Sveagruva, gruvebyen innerst i Van Mijenfjorden sørøst for Longyearbyen. Lunckefjell Gruva var den siste norske kullgruven som ble bygd på Svalbard.
Kart Lunckefjellet
Planlegging og undersøkelse av forekomsten med tanke på drift begynte omkring 2005. Geologene gjorde mye feltarbeid og en del hull ble boret for å kartlegge fløtsens tykkelse og kvalitet.
Gruveinngang på Lunckefjellet.
Gruva ble åpnet i 2013 og til høsten samme året var planen at den skulle bli overgitt til gruvebusene fra det Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) for å starte regulær kullproduksjon. Men det ble det ikke noe av. Hovedgrunnen var at kullprisen på verdensmarkedet rett og slett ikke var høy nok til å kunne sikre en økonomisk drift av gruva i Lunckefjellet.
Dermed ble det besluttet at det skulle kjøres vedlikeholdsdrift i Lunckefjellet i noen år fremover for å vente på bedre rammebetingelser. I 2017 besluttet staten, som eide den største andelen av SNSK, at gruvedriften i Lunckefjellet og Sveagruva skulle avsluttes for godt. Gruvene og selve gruvebyen skulle mer eller mindre bli lagt ned, bortsett fra noen bygninger og gjenstander med historisk verdi og eventuelt noen hus som kunne benyttes i fremtiden innenfor forskning og kanskje også for turisme.
Vei over Marthabreen
Det er «bare» 12 kilometer fra Sveagruva til Lunckefjellet, men det er ikke hvilken som helst 12 kilometer. Det er ikke så enkelt som bare å kjøre avgårde med bus, taxi eller egen bil. Den første delen av turen, som er ganske spektakulær, starter med den lange hovedtunnelen i Svea Nord. Etter å ha kjørt gjennom den ni kilometer lange tunnelen, ser du dagens lys igjen (med mindre det er polarnatt) på nordsiden av fjellet Gruvhjelmen.
Nå er det 3 kilometer igjen tvers over Marthabreen. Her ble det bygd en skikkelig vei som til og med har veibelysning. Denne veien var den eneste forbindelsen mellom Lunckefjell Gruva og resten av verden – det vil si, Sveagruva. Her skulle kull transporteres med store lastebiler. For transporten gjennom Svea Nord var det planlagt å bruke transportbånd.
Etter turen over Marthabreen har vi nådd frem til daganlegget til Lunckefjell Gruva, som ligger omtrent 650 meter over havet på sørsiden av fjellet, som gav gruven sitt navn. Her kan man se et stort transportsystem for kull langs fjellsiden.
Det måtte jobbes mye for å skaffe nok plass mellom isbre og fjell til flere lagerhaller og verksteder samt en stor brakke med gruvekontor og oppholdsrom.
Her er vi ved gruveinngangen. Skiltet med den stolte innskriften «Store Norske Spitsbergen Gruvekompani Lunckefjellet» ble fjernet i februar 2019.
Skiltet hadde sitt siste offentlig opptreden – og samtidig også det første, (Lunckefjellet har aldri vært noe offentlig sted) 1. mars 2019. Det sto på scenen i gamle Huset i Longyearbyen under Spitsbergrevyen, som er en tradisjonell del av solfestuken. Her hører det til god skikk og bruk å ta opp emner som lokalbefolkningen i Longyearbyen var opptatt av i året som var. Lunckefjellet er helt klart et av disse emnene.
Skiltet fra gruveinngangen ved Lunckefjellet på scenen under Spitsbergenrevyen,
01. mars 2019 i Longyearbyen.
Innkjørsel Lunckefjellet
Nå kjører vi inn i selve gruven med en kraftig terrengbil. Tunnelen er akkurat høy nok.
Kullfløtsen og dermed også tunnelen er mer eller mindre horisontal, med noen unntak som et resultat av den geologiske strukturen eller tekniske behov. Stort sett følger du et høydenivå, men det er litt opp og ned noen steder som du også kan se i det neste panoramabildet. Man kan lure på om bilen passer gjennom, men det ble nok tatt hensyn til når høyden ble bestemt. Her finnes det ingen vertikal innkjøring med store høydeforskjeller, som i mange andre gruver i verden.
Vi er så langt inne i fjellet som vi kommer i det hele tatt, her ved tverrslag 6 i tunnel BT4A. Den eksisterende tunnelen går ikke mye videre. Gruven i Lunckefjellet skulle egentlig blitt mye større, men det meste eksisterer bare på papiret.
Geologen Malte Jochmann under prøvetaking i Lunckefjellet, i februar 2019,
rett før gruven ble stengt.
Disse bildene og panoramabilderne ble tatt under en felttur med geologer som tok prøver for vitenskapelige arbeider før gruven ble stengt for godt. Her fant geologene rester etter et tre i henget. Det fossile treet var så godt bevart at til og med årringene var fortsatt synlige!
Det ble tatt omtrent 400 kg kullprøver i løpet av de to dagene som vi tilbrakte i Lunckefjellet. Ettersom gruven aldri ble drevet produktivt, ligger produksjonskostnadene per tonn kull, for de få bitene kull som nådde omverdenen, sikkert på rekordnivå.
Geologene Malte Jochmann, Christopher Marshall og Maria Jensen
med fotograf Rolf Stange i Lunckefjellet, februar 2019.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.