Den velk­jen­te isbjørn­bin­na «Frost» døde i fjor på lang­f­re­d­ag sam­men med ungen sin ved Vin­dod­den i Sas­senfjor­den. Saken had­de tiltruk­ket mye opp­merksom­het (trykk her for å lese mer om hen­dels­en). Den lil­le isbjørn­fa­mi­li­en had­de kom­met til et hytteom­rå­de på Vin­dod­den og ble skremt bort av folk som opp­holdt seg der på van­lig måte, som gener­elt gjer­ne inklu­de­rer var­sels­kudd med signal­pis­tol og, hvis for­hol­de­ne til­la­ter det, bruk av kjø­re­tøy som snøs­ku­ter eller heli­ko­pter som ska­per en del støy. Bjør­nene lå ut på svøm i fjor­den men bin­na ble snart sett dri­ven­de død i van­net. Sys­sel­mes­te­ren ble til­kalt og sik­ret krop­pen til Frost. Ungen begyn­te å oppfø­re seg aggres­sivt og måt­te der­for skytes av Sys­sel­mes­te­ren.

Det ble snart kjent at Frost og ungen sin had­de blitt bedø­vet 2 dager tid­li­ge­re av polar­in­sti­tuttets viten­skaps­folk, noe som led til spe­ku­las­jo­ner at bedø­vel­sen kun­ne ha bidratt til at bin­na døde. Det er meget uvan­lig at isbjørn dør etter kort tid i van­net; van­lig­vis kan de svøm­me store avstan­der i iskaldt vann uten van­skel­i­ghe­ter.

Nå fin­nes det en obduks­jons­rap­port som Sval­bard­pos­ten fikk se på kon­to­ret til Sys­sel­mes­te­ren. Iføl­ge rap­por­ten kun­ne man fast­slå at bedø­vel­sen ikke var død­sår­sa­ken. Det vis­te seg at Frost had­de pådratt seg bety­de­li­ge ind­re ska­der inklu­dert bru­kne rib­ber, punkt­ert lun­ge og blod­tap i i buken. Frost skal ha dødd som føl­ge av dis­se ind­re ska­dene.

Det er ukjent hvor­dan Frost pådro seg ska­dene, men et fall fra en bratt fjells­i­de kan være en muli­ghet. Det fan­tes fak­tisk ryk­ter om at noen kun­ne ha kjørt med snøs­ku­ter inn til siden på bin­na, men det er ingen­ting som fak­tisk tyder på det og det er en sce­na­rio som gener­elt vir­ker vel­dig lite sann­syn­lig.

Viten­ska­per­ne had­de fore­tatt bedø­vel­sen godt 2 dager før Frost og ungen døde i Tem­pel­fjor­den, 6-7 kilo­me­ter øst for Vin­dod­den. Etter bedø­vel­sen had­de viten­ska­per­ne ven­tet en stund og obser­vert hvor­dan isbjør­nene våk­net og begyn­te å bli akti­ve igjen. Adfer­den deres skal ha vært nor­mal og der­med blir det fra offi­si­ell side ute­luk­ket at bedø­vel­sen kan ha bidratt til døden til Frost, inklu­dert en indi­rek­te vir­k­ning ved å bidra til et fall.

En isbjørn­fa­mi­lie i Isfjor­den.
Det er mulig men ukjent om bin­na i bil­det er Frost.

Hvert år blir et to- til tre­si­fret antall isbjør­ner på Sval­bard bedø­vet for å ta prø­ver, vekt og stør­rel­se og for å plas­se­re en mar­ke­ring og del­vis også sen­de­re. Frost, kjent til viten­ska­pet under det litt mer nøk­ter­ne nav­net N23992, had­de vært gjen­nom den­ne pro­se­dy­ren fle­re gan­ger i sitt 18 år lan­ge liv. Isbjørn­for­sker Jon Aars og kol­leg­aer har vært med på å omt­rent 1000 bedø­vel­ser og man kjen­ner til 3 til­fel­ler hvor bjør­ner døde som føl­ge av bedø­vel­sen. I til­legg fin­nes det et til­fel­le til hvor det fin­nes en tids­mes­sig sam­men­h­eng uten at bedø­vel­sen kun­ne fast­slås som død­sår­sak. Den­ne typen forsk­ning blir kri­ti­sert av mil­jøak­ti­vis­ter som mener at den med­fø­rer stor stress for dyre­ne.

Bin­na Frost var godt kjent til man­ge, blant annet for­di hun had­de gjort det til en vane å opp­hol­de seg ved hyt­ter og boset­nin­ger. Hun ble også fle­re gan­ger omtalt i medier inklu­dert doku­men­tar­fil­men «Dron­ning uten land» av Asge­ir Hel­ge­land. Fil­men ble også over­satt til engelsk og tysk. Trykk her for å lese litt mer om Frosts even­tyr­lig og del­vis tra­gisk liv på den­ne hjem­mesi­den.

Hen­nes vane å besøke hyt­ter og boset­nin­ger, noe som i man­ge til­fel­ler før­te til bety­de­li­ge ska­der på hyt­te­ne, var ikke vel­dig populær blant lokal­be­fol­knin­gen, og det var ikke fritt for at noen tok nyhe­ten om hen­nes død med lettel­se.

Radioc­tiv? Cesi­um? Tapt? Det kan muli­gens få blod­trykket til å sti­ge. Men vi kan slap­pe av, det er ingen fare.

Ligner på sak i Aus­tra­lia

Saken ligner på en hen­del­se i Aus­tra­lia i janu­ar 2023 hvor en liten kap­sel med cesi­um gikk tapt under vei­trans­port over 1400 kilo­me­ter. Hvis man hånd­te­rer slike mate­ria­ler på feil måte så er det fak­tisk stor fare for hel­se og mil­jø. Der­for sat­te man straks i gang med en stor leteaks­jon og kap­sel­sen ble fak­tisk fun­net etter to dager.

Cesi­um-kap­sel på Brein­osa gikk tapt i 1984

En lignen­de cesi­um-kap­sel gikk tapt på Brein­osa i nær­he­ten av gruve 7 øst for Lon­gye­ar­by­en på Sval­bard. Det skjed­de aller­e­de i 1984, for snart 40 år siden. Nå ble saken tatt opp igjen i sam­men­h­eng med for­ber­edel­se­ne for å sten­ge gruve 7 i 2025. Saken ble også omtalt i Sval­bard­pos­ten.

For­skjel­len til saken i Aus­tra­lia: kap­se­len på Sval­bard ble aldri fun­net og den er fort­satt hvor den gikk tapt i 1984. Og den vil bli der i alle tider.

Gruve 7 og Brein­osa: cesi­um-kap­se­len lig­ger under 300 meter fjell
(bil­det ble tatt fra rutefly­et til Lon­gye­ar­by­en).

Radio­ak­tiv cesi­um 137 i gru­ve­drift

Hva skjed­de? En radio­ak­tiv kil­de som en kap­sel med cesi­um 137 blir i sam­men­h­eng med gru­ve­drift eks­em­pel­vis brukt under leting av nye fore­kom­s­ter. Tan­ken er at inten­sit­e­ten til strå­lin­gen regis­trert av måleutstyr plas­sert i en viss avstand er avhen­ging av kil­dens inten­sit­et, dens avstan­den til måle­ren og tet­the­ten til fjel­let mel­lom beg­ge to. Der­som både kil­den og avstan­den er kjent kan man bru­ke resul­ta­tet for å bereg­ne tet­the­ten til fjel­let, noe som fortel­ler geo­lo­ger noe om berg­ar­te­ne som fin­nes i områ­det inklu­dert fore­kom­s­ter som eks­em­pel­vis kull.

Men det er ikke en del av den van­li­ge pro­se­dy­ren å la cesi­um­kil­den fors­vin­ne i et bore­hull på 314 meters dyp­de. Og det var det som skjed­de på Brein­osa i 1984. Og kap­se­len lig­ger fort­satt i dyp­den nederst i bore­hul­let.

Cesi­um-kap­se­len vil få lig­ge i fred

Det er ikke mulig å nå frem til kap­se­len nederst i bore­hul­let uten vel­dig store kost­n­ader. På den and­re siden er det mer enn rime­lig å ann­ta at kap­se­len lig­ger godt og sik­kert i sin posis­jon uten fare for mil­jøet med over 300 m fjell over seg. Eks­per­ter sier at det er ingen fare for at grunn­vann kom­mer til å vas­ke cesi­um ut og det vil ta man­ge tusen år før eros­jo­nen vil kla­re å fjer­ne så mye som 300 meter fjell.

På den and­re siden står hal­ve­ring­s­ti­den for radio­ak­ti­vi­te­ten i cesi­um som angis med 30,1 år. Det betyr at akti­vi­te­ten har aller­e­de mer enn hal­vert seg siden 1984. Etter 10 hal­ve­ring­s­ti­der kan man gener­elt anta at even­tuelt res­teren­de meng­d­er av radio­ak­ti­ve mate­ria­ler nep­pe er påvi­selig og langt fra ska­de­lig. Alt i alt har myn­di­ghe­ter og gru­ve­sels­ka­pet kon­klu­dert med at cesi­um­kap­se­len skal få lig­ge i fred i bore­hul­let. Men det ble bes­lut­tet å doku­men­te­re saken slik at dens eksis­tens og posis­jon vil være kjent i lang tid fre­mo­ver. I til­fel­le noen skul­le kom­me på å dri­ve en tun­nel i fjel­let net­to­pp der.