spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker

Blomstrandhalvøya: Ny London - Camp Mansfield - Marble Island

360 graders panoramabilder av en marmorgruve på Svalbard

Blomstrandhalvøya i Kongsfjorden er et av de mest berømte stedene på Svalbard sett bort ifra dagens bosettinger. Turister går ofte i land her. Vi har det fantastiske landskapet i Kongsfjorden rundt øyen, inntrykkene man får av dyrelivet og tundraen her, og mange valg hva gjelder dagsturer herfra, fra lange, enkle turer til fotturer i fjellet hvor det høyeste fjellet, Irgensfjellet, har en høyde på 385 m. oh.

Blomsterhalvøye er ikke, slik navnet tilsier, en halvøy, men en øy. Det var en halvøy inntil omtrent 1990, da Bomstrandbreen som sammenkoblet halvøyen til hovedøya Spitsbergen trakk seg tilbake og koblingen brast, og Blomstrand ble en øy.

Det mest berømte stedet på Blomstrandhalvøya er den gamle marmorgruven kjent som Ny-London, eller ganske enkelt London. Navnet er ikke historisk korrekt, da det aldri ble brukt slik den gangen gruvedriften var i gang i området – det ble introdusert senere. Engelskmannen Ernest Mansfield som «oppdaget» marmorforekomsten på Blomstrandhalvøya og startet gruvedriften her for firmaet Northern Exploration Company, kalte stedet for Marble Island (Marmorøya). Et passende navn tatt geologien i betraktning, som for det meste består av marmor, og var det navnet som ble tatt i bruk en stund den gangen. Men i dag er navnet London offisielt anerkjent (og brukes på det offisielle topografiske kartet) og brukes av allmennheten, så derfor bruker også vi det.

Mansfield oppdaget marmoren på Blomstrand først i 1906. Den lille viken Peirsonhamna på sørsiden av Blomstrandhalvøya danner en nokså nyttig naturlig havn i det minste for små skip, noe som er et viktig logistisk krav for en suksessfull gruvedrift. Ferskvann var også lett tilgjengelig, så Northern Exploration Company (NEC) begynte driften på stedet i 1911 for å undersøke forekomsten og det økonomiske potensialet. Først ble hytter bygget, og elleve menn skal ha tilbragt vinteren 1912-13 i London. Til sammen ble 8 hytter bygget, men bare to av dem står igjen. Begge brukes ofte av forskere fra Ny-Ålesund, som ligger kun 4,6 km unna på andre side av fjorden, til arbeid og fritid. De er av samme type som hyttene NEC bygges andre steder (Camp Miller, Camp Morton).

På skiltet ovenfor døren på en av hyttene står «Camp Mansfield». Dette navnet var antagelig ikke i bruk den gangen NEC drev gruvene her, men ble introdusert senere.

Enkelte av bygningene fra London/Marble Island ble tatt med til Ny-Ålesund på 1950-tallet, hvor de nå er kjent som «Londonhus» og brukes til å huse den nederlandske forskningsstasjonen.

Det er noen iøynefallende levninger etter maskineri nær gruvecampen på Marble Island (London 🙂 ). Disse er dampdrevne maskiner som ble brukt til geologiske undersøkelser; dampdriller og steinkuttere. Maskinene står på treplattformer som den gangen antageligvis dannet gulvet i et stort verksted, veggene og taket kan ha blitt tatt ned for å brukes et annet sted.

Grunnundersøkelser av mineralforekomster ble gjort gjennom flere drillinger og graving av testgroper. Det mest iøynefallende av disse teststedene ligger 300 meter nordvest for den tidligere lille bosetningen Camp Mansfield/London/Marble Island (hva du måtte foretrekke).

Teknisk sett ble denne testgropen lagd gjennom sprengning. Det er den eneste på Blomstrand hvor man kan se at marmor faktisk ble tatt ut av området. Ved siden av dette teststedet står en gammel kran lagt for å brukes på små jernbanespor; en annen del av industriell arkeologi som er ganske unik i en regional (Svalbard) kontekst.

Det er flere steder på Blomstrandhalvøya hvor testgroper ble lagd, men disse er lite bemerkelsesverdige, noen ble oppdaget ganske nylig. I et par av dem i det minste er boremaskiner brukt i stedet for sprengstoff for å få marmor ut i blokker av ønsket størrelse.

Den vakreste marmor er ubrukelig hvis man ikke kan transportere den til markeder. For å gjøre dette mulig ble et lite system med togskinner bygget – den nordligste jernbane på Svalbard! Den bestod faktisk bare av et par hundre meter med togskinner, og selv disse ble ikke ferdigstilte.

For skipsfart ble en kran bygget på en liten klippe på vestsiden av Peirsonhamna. Små skip kunne stille seg langs klippen for å ta imot laster med marmor.

Så hvordan endte det? Det sies at det var marmorens dårlige kvalitet, med i alle fall delvis synlige sprekker, som gjorde innsatsen forgjeves. Likevel var det noen optimistiske ekspertuttalelser fra marmoreksperter basert på prøvene fra Blomstrandhalvøya/Marble Island/London. Det kan virke som teorien om marmorens dårlige kvalitet i det minste er ufullstendig. Publiseringer som nå forberedes av historikere og geologer kan kaste nytt lys over saken i aller nærmeste framtid – det blir spennende å se hva de kommer fram til.

Det gjenstår å si at NEC solgte sine eiendommer på Marmorøya til det norske gruveselskapet Store Norske i 1932. Alle forsøk fra NEC på å utvinne mineralressurser på Svalbard med profitt hadde mislyktes. I de fleste tilfeller i alle fall, var høye forventninger angående kvaliteten og kvantiteten på forekomstene (kull, jernmalm, asbest, marmor) blant hovedgrunnene til at forsøkene på å utvinne disse mislyktes økonomisk, for å si det mildt.

For videre lesing kan jeg anbefale Frozen Assets, doktorgradsavhandlingen til Frigga Kruse som gjennomførte et omfattende studie av den tidlige gruvedriften på Spitsbergen på 1900-tallet. Det blir spennende å se hvilken ny kunnskap Frigga og hennes kollegaer kan grave fram fra steinbruddene på Marble Island/Blomstrand/(Ny) London/Camp Mansfield (det er alle navnene jeg kan komme på).

Kruse, F. (2013). Frozen assets: British mining exploration, and geopolitics on Spitsbergen, 1904-53. Tilgjengelig på nett via Researchgate.

Tilbake

Siste modifikasjon: 26.02.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php