Blomstrandhalvøya: Ny London - Camp Mansfield - Marble Island

Blom­strand­hal­vøya i Kongsfjor­den er et av de mest berøm­te stede­ne på Sval­bard sett bort ifra dagens boset­tin­ger. Turis­ter går ofte i land her. Vi har det fan­tas­tis­ke lands­ka­pet i Kongsfjor­den rundt øyen, inn­trykke­ne man får av dyre­li­vet og tun­draen her, og man­ge valg hva gjel­der dags­tu­rer her­f­ra, fra lan­ge, enk­le turer til fot­tu­rer i fjel­let hvor det høy­es­te fjel­let, Irgens­fjel­let, har en høy­de på 385 m. oh.

Blom­ster­hal­vøye er ikke, slik nav­net til­sier, en hal­vøy, men en øy. Det var en hal­vøy inn­til omt­rent 1990, da Bom­strand­breen som sam­men­ko­blet hal­vøy­en til hove­døya Spits­ber­gen trakk seg til­ba­ke og kob­lin­gen brast, og Blom­strand ble en øy.

Det mest berøm­te stedet på Blom­strand­hal­vøya er den gam­le mar­mor­gru­ven kjent som Ny-Lon­don, eller gans­ke enkelt Lon­don. Nav­net er ikke his­to­risk kor­rekt, da det aldri ble brukt slik den gan­gen gru­ve­drif­ten var i gang i områ­det – det ble intro­du­sert sene­re. Engelsk­man­nen Ernest Mans­field som «opp­daget» mar­mor­fo­re­kom­s­ten på Blom­strand­hal­vøya og star­tet gru­ve­drif­ten her for firm­aet Nor­t­hern Explo­ra­ti­on Com­pa­ny, kal­te stedet for Marb­le Island (Mar­morøya). Et pas­sen­de navn tatt geo­lo­gien i betrakt­ning, som for det mes­te består av mar­mor, og var det nav­net som ble tatt i bruk en stund den gan­gen. Men i dag er nav­net Lon­don offi­sielt anerkjent (og bru­kes på det offi­si­el­le topo­gra­fis­ke kar­tet) og bru­kes av all­menn­he­ten, så der­for bru­ker også vi det.

Mans­field opp­daget mar­mo­ren på Blom­strand først i 1906. Den lil­le viken Peir­son­ham­na på sør­si­den av Blom­strand­hal­vøya dan­ner en nokså nyt­tig natur­lig havn i det mins­te for små skip, noe som er et vik­tig logis­tisk krav for en suk­sessfull gru­ve­drift. Fersk­vann var også lett tilg­jen­ge­lig, så Nor­t­hern Explo­ra­ti­on Com­pa­ny (NEC) begyn­te drif­ten på stedet i 1911 for å under­søke fore­kom­s­ten og det øko­no­mis­ke poten­si­al­et. Først ble hyt­ter byg­get, og elle­ve menn skal ha til­bragt vin­te­ren 1912-13 i Lon­don. Til sam­men ble 8 hyt­ter byg­get, men bare to av dem står igjen. Beg­ge bru­kes ofte av for­ske­re fra Ny-Åle­sund, som lig­ger kun 4,6 km unna på and­re side av fjor­den, til arbeid og frit­id. De er av sam­me type som hyt­te­ne NEC byg­ges and­re steder (Camp Mil­ler, Camp Mor­ton).

På skil­tet oven­for døren på en av hyt­te­ne står «Camp Mans­field». Det­te nav­net var anta­ge­lig ikke i bruk den gan­gen NEC drev gru­ve­ne her, men ble intro­du­sert sene­re.

Enkel­te av bygn­in­ge­ne fra London/Marble Island ble tatt med til Ny-Åle­sund på 1950-tal­let, hvor de nå er kjent som «Lon­don­hus» og bru­kes til å huse den neder­lands­ke forsk­nings­s­tas­jo­nen.

Det er noen iøy­ne­fal­len­de lev­nin­ger etter mas­ki­ne­ri nær gru­ve­cam­pen på Marb­le Island (Lon­don 🙂 ). Dis­se er dampdrev­ne mas­ki­ner som ble brukt til geo­lo­gis­ke under­søkel­ser; damp­dril­ler og steinkut­te­re. Mas­ki­ne­ne står på tre­platt­for­mer som den gan­gen anta­ge­lig­vis dan­net gul­vet i et stort verks­ted, veg­ge­ne og taket kan ha blitt tatt ned for å bru­kes et annet sted.

Grunn­un­der­søkel­ser av mine­ral­fo­re­kom­s­ter ble gjort gjen­nom fle­re dril­lin­ger og gra­ving av test­gro­per. Det mest iøy­ne­fal­len­de av dis­se test­stede­ne lig­ger 300 meter nord­vest for den tid­li­ge­re lil­le boset­nin­gen Camp Mansfield/London/Marble Island (hva du måt­te foretrek­ke).

Teknisk sett ble den­ne test­gro­pen lagd gjen­nom spreng­ning. Det er den enes­te på Blom­strand hvor man kan se at mar­mor fak­tisk ble tatt ut av områ­det. Ved siden av det­te test­stedet står en gam­mel kran lagt for å bru­kes på små jern­ba­ne­s­por; en annen del av indus­tri­ell arkeolo­gi som er gans­ke unik i en regio­nal (Sval­bard) kon­tekst.

Det er fle­re steder på Blom­strand­hal­vøya hvor test­gro­per ble lagd, men dis­se er lite bemer­kel­ses­ver­di­ge, noen ble opp­daget gans­ke nylig. I et par av dem i det mins­te er bore­mas­ki­ner brukt i stedet for spreng­stoff for å få mar­mor ut i blok­ker av øns­ket stør­rel­se.

Den vak­res­te mar­mor er ubru­ke­lig hvis man ikke kan trans­port­e­re den til mark­eder. For å gjø­re det­te mulig ble et lite sys­tem med togs­kin­ner byg­get – den nord­ligs­te jern­ba­ne på Sval­bard! Den bes­tod fak­tisk bare av et par hundre meter med togs­kin­ner, og selv dis­se ble ikke fer­digstil­te.

For skips­f­art ble en kran byg­get på en liten klip­pe på ves­t­siden av Peir­son­ham­na. Små skip kun­ne stil­le seg langs klip­pen for å ta imot las­ter med mar­mor.

Så hvor­dan end­te det? Det sies at det var mar­morens dår­li­ge kva­li­tet, med i alle fall del­vis syn­li­ge sprek­ker, som gjor­de inn­sat­sen forg­je­ves. Lik­e­vel var det noen opti­mis­tis­ke eks­per­tut­ta­lel­ser fra mar­moreks­per­ter basert på prø­ve­ne fra Blomstrandhalvøya/Marble Island/London. Det kan vir­ke som teo­ri­en om mar­morens dår­li­ge kva­li­tet i det mins­te er ufull­sten­dig. Publi­se­rin­ger som nå for­be­re­des av his­to­ri­ke­re og geo­lo­ger kan kas­te nytt lys over saken i aller nær­mes­te framt­id – det blir spen­nen­de å se hva de kom­mer fram til.

Det gjens­tår å si at NEC solg­te sine eien­dom­mer på Mar­morøya til det nor­ske gru­ve­sels­ka­pet Store Nor­ske i 1932. Alle for­søk fra NEC på å utvin­ne mine­ral­res­sur­ser på Sval­bard med pro­fitt had­de mis­lyk­tes. I de fles­te til­fel­ler i alle fall, var høye for­vent­nin­ger angåen­de kva­li­te­ten og kvan­ti­te­ten på fore­kom­ste­ne (kull, jern­malm, asbest, mar­mor) blant hoved­grun­nene til at for­søke­ne på å utvin­ne dis­se mis­lyk­tes øko­no­misk, for å si det mildt.

For vide­re lesing kan jeg anbe­fa­le Fro­zen Assets, dok­tor­grad­sav­hand­lin­gen til Frig­ga Kru­se som gjen­nom­før­te et omfat­ten­de stu­die av den tid­li­ge gru­ve­drif­ten på Spits­ber­gen på 1900-tal­let. Det blir spen­nen­de å se hvil­ken ny kunn­s­kap Frig­ga og hen­nes kol­leg­aer kan gra­ve fram fra stein­brud­de­ne på Marb­le Island/Blomstrand/(Ny) London/Camp Mans­field (det er alle nav­ne­ne jeg kan kom­me på).

Kru­se, F. (2013). Fro­zen assets: Bri­tish mining explo­ra­ti­on, and geo­po­li­tics on Spits­ber­gen, 1904-53. Tilg­jen­ge­lig på nett via Rese­arch­ga­te.

← Til­ba­ke