Hopen

Gener­elt: Hopen er en liten, avsi­des­lig­gen­de øy helt sørøst for Sval­bard og er en del av Sørøst-Sval­bard Natur­re­ser­vat. Hopen er 37 km lang og stort sett mind­re enn 2 km bred. Den er ofte van­skel­ig å besøke for­di kyst­lin­jen er eks­po­nert og utsatt for sterk bøl­ge­ak­ti­vi­tet. Grun­ner like ved kyst­lin­jen gjør det ikke let­te­re, og tra­dis­jo­nelt sett har Hopen vært omrin­get av dri­vis for mes­te­par­ten av året. Nå til dags er det sjel­dent som­mer­dri­vi­sen når øyen. Det er ofte tåke her, for­di vann- og luft­mas­ser ed ulik tem­pe­ra­tur møtes i områ­det.

Norsk meteo­ro­lo­gisk stas­jon på Hopen.

Geo­lo­gi: Hori­son­ta­le sedi­m­ent­lag fra Tri­as lik dem fun­net på Edge- og Barent­søya, men uten intru­si­ve berg­ar­ter.

Lands­kap: Lands­ka­pet var en gang del av et vide­re pla­tå som strakk seg fra Spits­ber­gen over Barents- og Edgeøya til Hopen og vide­re.  Før­gla­sia­le elver og sene­re isbre­er har skjært gjen­nom pla­tået, og kun dagens øyer står igjen. Alt som står igjen på Hopen er en lang, smal stri­pe som, i løpet av kort tid, geo­lo­gisk sett, vil fors­vin­ne som føl­ge av  marin eros­jon og isbre­er som anta­ge­lig gjør seg gjel­den­de under nes­te istid – når enn den måt­te kom­me. Deler av det ‘ori­gi­na­le’ pla­tået har over­levd så langt: Hopen består av et langt bel­te med pla­tå­for­me­de fjell, som når en mak­s­høy­de på 385 meter over hav­ni­vå (Iver­senf­jel­let) og er skilt fra hver­and­re av små daler, og gjen­nom enkel­te av dis­se kan man enkelt krys­se øyen. Kyst­lin­jen er for det mes­te brat­te klip­per, og det fin­nes kun et par stren­der og lavt­lig­gen­de områ­der hvor man kan leg­ge til under gode for­hold. Per­ma­frost og soli­fluks­jon for­vand­ler sedi­men­ter så gam­le som fra tri­as til et mykt, gjør­me­te under­lag som kan være van­skel­ig å gå på. De mør­ke sedi­men­tæ­re berg­ar­te­ne samt man­ge­len på vege­tas­jon gjør at de få besøken­de sit­ter igjen med inn­trykk av et ugjes­t­mildt sted.

Plan­te- og dyre­liv: Plan­te­li­vet er høyark­tisk og begren­set til et par egne­de steder; det mes­te av øyen, som består av brat­te klip­per, jor­ds­monn i beve­gel­se grun­net soli­fluks­jon og frost­sprengt mate­ria­le, er goldt. Dyre­li­vet er over­ras­ken­de rikt. På de brat­te klip­pene er det store kolo­nier med sjø­fug­ler som polar­lom­vi, ris­sa, ful­ma­rus osv. Antal­let hek­ken­de fug­ler her gjør Hopen til et av de vik­tigs­te hek­keplas­se­ne for sjø­fug­ler i Barents­ha­vet. Grun­net den tun­ge dri­vi­sen som ofte lig­ger rundt Hopen, frak­tet hit av strøm­mer fra nor­døst, besøker isbjør­ner ofte øyen, som er et vik­tig sted for isbjør­ner om går i hi om vin­te­ren. Antal­let bjør­nehi går der­imot ned til null når det er lite dri­vis i områ­det.

His­to­rie: Øyen ble kan­skje sett av Rijp aller­e­de i 1596, men ble helt sik­kert opp­daget av and­re hval­fan­ge­re på tid­lig 1600-tal­let. Opp­dage­ren kan ha vært Tho­mas Mar­ma­du­ke fra Hull i 1613, som ga øyen nav­net Hopen (‘Hope Island’) etter ski­pet sitt, ‘the Hope­well’. Thor Iver­sen, en norsk fis­ke­kon­sul, gjor­de sys­te­ma­tisk forsk­ning og kart­leg­ging på tid­lig 1900-tal­let. På den tiden over­vin­tret nor­ske fang­st­menn på øyen fra tid til annen, noen gan­ger med rekord­høy isbjørn­fangst.

Under and­re ver­dens­krig ble det rus­sis­ke last­ski­pet ‘Deka­b­rist’ truf­fet av en tor­pe­do nær Hopen skutt fra en tysk ubåt. Manns­ka­pet dru­knet, og bare et par klar­te med stor van­skel­i­ghet å kom­me seg i land. Det var desem­ber, den van­skel­igs­te tiden på året med full­sten­dig mør­ke, kul­de og kraft­i­ge stor­mer, og svært få over­lev­de de påføl­gen­de måne­de­ne til det gjen­væ­ren­de manns­ka­pet (inklu­dert en kvin­ne) ble red­det. I 1943-44 eta­bler­te det tyske luft­vå­pe­net værst­as­jo­nen ‘Svar­ti­sen’ sam­me sted hvor nord­men­ne­ne har hatt sin værst­as­jon siden and­re ver­dens­krig, som fort­satt er i drift i dag, beman­net av 4 per­soner. I dag har den selv­sagt sin egen netts­ide som er ver­dt en titt, og til og med en egen avis, Hopen Tide­ne.

Hopen (gal­le­ri)

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

←Til­ba­ke