Ryke Yseøyane

Vir­tu­ell tur – Ryke Yse­øya­ne

En pan­ora­ma-omvis­ning fra en av de mest avsi­des­lig­gen­de stede­ne på Spits­ber­gen: Ryke Yse­øya­ne, en liten øygrup­pe beståen­de av tre små hol­mer øst for Edgeøya.

Stas­jo­ner

• Ryke Yse­øya­ne: Steinøya
• Ryke Yse­øya­ne: Heimøya
• Hyt­ta på Heimøya: inn­gang
• Hyt­ta på Heimøya: arbei­ds­rom og verks­ted
• Hyt­ta på Heimøya: hove­drom
• Ryke Yse­øya­ne: Steinøya

Ryke Yse­øya­ne: Steinøya

Dis­se øyene har en dra­ma­tisk his­to­rie. Vi begyn­ner på Steinøya som lig­ger lengst nord­vest av de tre øyene. Steinøya er bare 1,7 km lang. Fra den 40 meter høye klip­pen på den nord­li­ge enden av øya fører en snø­fonn, hvor man kan gå til fots om vin­te­ren, ned til sjøi­sen.

Steinøya er 1,7 km lang og klip­pekys­ten på nordsi­den er 40 m høy. Om vin­te­ren skal det være en snø­fonn her om gjør det mulig å gå fra top­pen til det islag­te havet.

Ryke Yse­øya­ne: Heimøya

Stei­nar Inge­b­rigt­sen og Kris­ti­an Tors­vik had­de beg­ge to over­vin­tret tid­li­ge­re, så de var ikke uten erfa­ring da de bestem­te seg at de skul­le over­vint­re to gan­ger på råd på Ryke Yse­øya­ne. De antok at det skul­le være et av de bes­te stede­ne på Sval­bard for isbjørn­fangst, og så sat­te de i gang med den førs­te over­vint­rin­gen i 1967. Da var Stei­nar 25 år gam­mel og Kris­ti­an var på 35 år.

Hyt­ta på Heimøya: inn­gang

Stei­nar og Kris­ti­an fikk anled­ning å rei­se nord­o­ver med Nor­varg, ekspe­dis­jons­ski­pet til den tyske Stau­f­er­land expe­dis­jo­nen som ble orga­nis­ert av geo­gra­fen Juli­us Büdel fra Würz­burg for viten­ska­pe­li­ge arbei­der på Barent­søya og omegn.

Hyt­ta på Heimøya: arbei­ds­rom og verks­ted

På grunn av de van­skel­i­ge isfor­hol­de­ne ble turen til Ryke Yse­øya­ne ikke lett. Det var fort­satt mye dri­vis i områ­det i august, og det var bare under det and­re anlø­pet og ikke uten hjelp av ekspe­dis­jo­nens heli­ko­pter at Stei­nar, Kris­ti­an og uts­ty­ret deres kom i land på Heimøya, den størs­te av de tre øyene grup­pen.

Hyt­ta på Heimøya: hove­drom

Stei­nar og Kris­ti­an byg­de ei hyt­te med mate­ria­le­ne som de had­de tatt med seg. De kal­te hyt­ta for en palast og øya, som er i under­kant av 2 km lang, Heimøya.

De sat­te ut selvs­kuddkas­se­ne til isbjørn­fangst på alle 3 øyer og på fas­ti­sen rundt omkring så snart det begynn­te å leg­ge seg. Lik­e­vel ble fang­s­ten ikke så bra som for­ven­tet.

Ryke Yse­øya­ne: Steinøya

Til­ba­ke til Steinøya. Den 14. mai 1969 gikk Stei­nar til klip­pen og ned på isen for å se etter selvs­kud­de­ne, slik som han had­de gjort så man­ge gan­ger før. Men den­ne gan­gen kom han ikke til­ba­ke. Kris­ti­an fant fotspo­re­ne som gikk ut fra fas­ti­sen og inn i dri­vi­sen. Beg­ge had­de vært kla­re over hvor far­lig dri­vi­sen kun­ne være, spe­sielt rundt Ryke Yse­øya­ne hvor tide­vann­strøm­men kan være over­ras­ken­de sterk. Ellers plei­de de egent­lig ikke å gå inn i dri­vi­sen, og det forb­le uklart hvor­for Stei­nar had­de valgt å gjø­re det lik­e­vel den­ne kvel­den. Han ble aldri fun­net.

Det er en min­ne­p­la­te på klip­pen, som opp­rin­ne­lig ble plas­sert inne i hyt­ta på Heimøya i 1991 under nær­vær av Steinars fami­li­e­med­lem­mer. I 1998 ble min­ne­pla­ten flyt­tet til klip­pen på Steinøya, det stedet hvor Stei­nar gikk fra øya og inn i isen den­ne fata­le dagen, 14. mai 1969.

← Til­ba­ke