Sveagruva

Ved siden av Lon­gye­ar­by­en, var Sveagru­va det vik­tigs­te stedet for norsk kull­gru­ve­drift på Sval­bard store deler av 1900-tal­let. Med noen avbrudd var­te det­te fram til 2015. Kull­fo­re­kom­ste­ne ble først okku­pert av svens­ke Ber­til Hög­bom fra Jern­kon­to­ret og Tra­fik­ak­tie­bo­la­get Grän­ges­berg-Oxe­lö­sund i 1910. Hög­bom var sam­me mann som grunn­la Pyra­mi­den på tils­va­ren­de måte. Den nye okku­pas­jo­nen i Van Mijenfjor­den ble, ikke over­ras­ken­de, kalt ”Sveag­ruf­van”. Med en litt end­ret sta­ve­må­te, har nav­net over­levd fram til i dag, men på fol­ke­mun­ne er det van­lig å omta­le stedet med kort­vers­jo­nen ”Svea”.

Over­sikt over Pan­ora­ma­bil­der

I 1911 prøv­de den bri­tis­ke Nor­t­hern Explo­ra­ti­on Com­pa­ny, som aller­e­de had­de en tyde­lig tils­tede­væ­rel­se på øya (Ernest Mans­field, det var han med Ny-Lon­don på Blom­strand­hal­vøya i Kongsfjor­den) å få en fot innen­for ved å byg­ge to hyt­ter. For­søket før­te ikke vide­re kon­sek­ven­ser med seg.

↑ Til­ba­ke til kar­tet

Den førs­te kull­drifts­ak­ti­vi­te­ten star­tet i 1917 med det svens­ke firm­aet Spets­ber­gen Svens­ka Kol­fält. Aller­e­de i 1921 ble besit­tel­sen solgt til Svens­ka Sten­kols­ak­tie­bo­la­get Spets­ber­gen. De ekspan­der­te og for­bedret gru­ve­fa­si­li­te­te­ne, men i 1925 måt­te de gi seg av øko­no­mis­ke grun­ner. Fram til Nya Svens­ka Sten­kols­ak­tie­bo­la­get Spets­ber­gen gjor­de et nytt opp­start­s­for­søk, var akti­vi­te­ten på stedet redu­sert til en liten stab som ver­net om eien­dom­me­ne.

↑ Til­ba­ke til kar­tet

Den nor­ske peri­oden begyn­te i 1934 da Store Nor­ske Spits­ber­gen Kul­kom­pa­ni (SNSK) kjøp­te stedet og gru­va. På det­te tids­punk­tet spil­te den nor­ske reg­je­ri­n­gen en sen­tral rol­le i gru­ve­drif­ten på Sval­bard. Et poli­tisk øns­ke om å opp­nå reell kon­troll over stør­re områ­der på Sval­bard, had­de nok en viss betyd­ning under oppkjø­pet. En annen vik­tig fak­tor var fak­tisk å sik­re en trygg kil­de til ener­gi­for­sy­ning i Nord-Nor­ge. Det­te var også til­fel­let i Ny-Åle­sund.

↑ Til­ba­ke til kar­tet

And­re ver­dens­krig brag­te øde­leg­gel­se til Sveagru­va da en tysk ubåt angrep boset­nin­gen med bes­kyt­ning. Det­te skjed­de ikke under det store, kjen­te angre­pet i 1943 som ram­met Barents­burg og Lon­gye­ar­by­en svært hardt. Sveagru­va ble åpnet igjen kort tid etter kri­gen, men alle akti­vi­tet ble stan­set igjen mel­lom 1949 og 1970 på grunn av dår­lig øko­no­mi. SNSK bestem­te seg for å fokus­e­re på bare ett av stede­ne der de ope­rer­te, og Lon­gye­ar­by­en ble et natur­lig valg. Det­te var den vik­tigs­te boset­nin­gen på Sval­bard, admi­nis­tras­jo­nen lå her og utskip­nin­gen var enkle­re å hånd­te­re. Van Mijenfjor­den lig­ger i ly av Akseløya, og der­for blir fjor­di­sen lig­gen­de len­ger uto­ver våren her, noe som gjor­de utskip­nings­se­son­gen bety­de­lig kort­e­re.

↑ Til­ba­ke til kar­tet

Gru­ve­drif­ten i Svea star­tet opp igjen i 1970, men åre­ne som fulg­te var ikke pro­blem­frie. Stedet fikk en bra opps­ving da Svea Nord ble åpnet i 2001. Her had­de kul­la­get en tykkel­se på opp til seks meter, noe som før­te til en vel­dig lønn­som gru­ve­drift. For å dri­ve Svea Nord måt­te de byg­ge en vei over en isb­re. Den størs­te kull­fo­re­kom­s­ten som noen sin­ne ble dre­vet på Sval­bard vei­de imid­lert­id opp for den inn­gri­pen­de inves­te­rin­gen.

↑ Til­ba­ke til kar­tet

Bort­sett fra noen kort­e­re peri­o­der, ble Sveagru­va rik­tignok aldri utvi­klet til å være et nor­mal­sam­funn med egen boset­ning, med fami­lier og alt det fører med seg, slik som i Lon­gye­ar­by­en. I sene­re år had­de Arbei­der­ne en to ukers skift­ord­ning. I fri­pe­ri­odene bod­de de i Lon­gye­ar­by­en og noen til og med på det nor­ske fast­lan­det. Infra­struk­tu­ren til stedet ble der­for ikke utbygd uto­ver det som var nød­ven­dig i en såkalt ”com­pa­ny town”. Det var ingen butikk i Svea, ingen sko­le, kir­ke eller and­re offent­li­ge instan­ser. Fly­for­bin­dels­en til Lon­gye­ar­by­en gjor­de det mulig for arbei­der­ne å pend­le. Om vin­te­ren kun­ne erfar­ne snøs­ku­terkjø­re­re fore­ta job­brei­sen på under en time, noe som en mind­re erfa­ren og lokalk­jent sku­ter­fø­rer bør ikke en gang ten­ke på.

↑ Til­ba­ke til kar­tet

I 2013 ble en ny gruve åpnet i Lun­ckef­jell, nord for Svea Nord. Det førs­te ton­net med kull ble hen­tet ut i novem­ber sam­me år, men den­ne utvin­nin­gen ble mest sym­bol­sk da Lun­ckef­jell aldri gikk over i pro­duk­tiv drift. Øko­no­mis­ke van­skel­i­ghe­ter gjor­de til at SNSK i 2015 måt­te set­te Lun­ckef­jell i driftsh­vi­le, noe som betyd­de at det var ingen pro­duks­jon men bare ved­like­hold.

I 2017 bestem­te den nor­ske reg­je­ri­n­gen, eie­ren av SNSK, seg for å ikke fin­an­sie­re bedrif­ten vide­re. Der­med ble også avgjø­rel­sen tatt om å leg­ge ned all gru­ve­drift i Svea. Ikke len­ge etter­på begyn­te kull­pri­sene å sti­ge igjen på ver­dens­mark­edet, og aller­e­de i 2018 kun­ne SNSK fei­re en solid fort­je­nes­te i Gruve 7 i Lon­gye­ar­by­en. Etter fle­re tøf­fe år, kun­ne man igjen anset­te nye gru­ve­ar­bei­de­re. Man kan trygt slå fast at mang en tid­li­ge­re gru­ve­ar­bei­der fra Svea har obser­vert den­ne utvi­k­lin­gen med opp­git­thet, men reg­je­ri­n­gen i Oslo var ikke lyd­hør for å gje­nopp­ta dis­kus­jo­nen om vide­re gru­ve­drift. Det mes­te av boset­nin­gen og gru­ve­ne ble ryd­det bort fra og med 2019.

Til side:  → Svea-områ­det  → Sveagru­va (gru­ve­by­en)  → Svea Nord  → Lun­ckef­jel­let  → Kapp Ams­ter­dam

← Til­ba­ke