Tusenøyane

Gener­elt & ver­ne­sta­tus

‘Tusenøya­ne’ er et gans­ke pas­sen­de navn for øygrup­pa, selv om antal­let på øyene er fak­tisk langt fra så høyt. Ingen er stør­re enn et par km². De er gans­ke eks­po­nert for åpent hav, og lig­ger i grun­ne områ­der, noe som gjør dem vel­dig utilg­jen­ge­li­ge. Tusenøya­ne er en del av Søraust-Sval­bard natur­re­ser­vat. Fra og med 2014 er det ikke len­ger mulig å besøke Tusenøya­ne samt far­van­net rundt omkring dem mel­lom 15. mai til 15. august for å bes­kyt­te fugle­li­vet.

I til­legg, er det fra og med 2010 ikke lengre mulig å besøke noen av øyene over­ho­det (Zieg­lerøya, Delit­schøya, Spekkhol­men og mes­te­par­ten av Halv­må­neøya) for å bes­kyt­te kul­tur­min­nene i områ­det. Dis­se restriks­jo­nene er svært kon­tro­ver­si­el­le, men de er nå i kraft.

Halv­må­neøya og Ryke Yse­øya­ne er strengt tatt ikke en del av Tusenøya­ne, men jeg tar dem med her for­di man kan godt inbefat­te dem med tan­ke på geo­lo­gien, lands­kap, flo­ra og fau­na og his­to­ri­en. Den enes­te for­skjel­len er nok at de lig­ger litt langt bor­te fra Tusenøya­ne ellers, på øst­siden av Edgeøya.

Geo­lo­gi

Tusenøya­ne består ute­luk­ken­de av dia­bas, en basalt­li­gnen­de stør­king­s­ber­g­art fra øvre Jura til ned­re kritt. Sedi­men­ter fra tri­as, hvor dia­ba­sen har trengt seg inn, har blitt fjer­net full­sten­dig av eros­jon. De fin­nes lengre nord, der de for­mer Edgeøya. And­re berg­ar­ter kan bli fun­net her og der, men det er kun snakk om flytt­bl­okk, stein som har kom­met med isbre­er.

Lands­kap

Små, stei­ne­te øyer uten isbre­er. Man­ge av Tusenøya­ne er gans­ke ufrukt­ba­re og er dek­ket av blokk­mark med man­ge store stei­ner, i mens and­re har vak­re, mose­te tun­dra med små tund­rat­jern.

Kar­rig lands­kap på Hav­mer­ra.

Det fin­nes ingen store høy­der eller isbre­er på Tusenøya­ne.

Blokk­mark på Halv­må­neøya: typi­sk for Tusenøya­ne.

Flo­ra og fau­na

Høyark­tisk. Øyene er del­vis vel­dig kar­rig, mens and­re steder fin­nes det rik mose­tun­dra. Den­ne kan være vel­dig sår­bar – trå på stein eller tørr vege­tas­jon som er mye mind­re sår­bar. Det er små tjern på noen av øyene, hvor små­lom ofte hek­ker – vak­re fug­ler i et nyde­lig mil­jø, men de er lett å fors­tyr­re ved redet. Hold avstand! Tusenøya­ne er et vik­tig områ­de for ærfugl og gjess. De store områ­de­ne med grunt vann gir gode for­syn­in­ger for hval­ross, som lever av skjell, som igjen lever i gjør­ma på bun­nen av havet.

Dyre­liv på Tusenøya­ne (I): hval­ross.

Det er ikke uvan­lig at isbjørn rus­ler gjen­nom områ­det.

Dyre­liv på Tusenøya­ne (II): isbjørn.

His­to­rie

Tid­lig på 1600-tal­let viss­te hval­fangst­menn områ­det og eta­bler­te et par landstas­jo­ner i områ­det. I den­ne regio­nen var hval­ross vel minst like vik­tig som hval som byt­te­dyr for hval­fan­ger­ne.

Spek­kovn (trip­pel-ovn) fra 1600-tal­let, Tusenøya­ne.

Tusenøya­ne var også et favo­rittom­rå­de for jakt og fangst av Pomo­re­ne, som kan­skje var der før Wil­lem Barents offi­sielt opp­daget Spits­ber­gen i 1596. Tid­lig på 1900-tal­let, fan­get nor­ske fang­st­menn et stort antall isbjørn her, spe­sielt på Halv­må­neøya og i Tjuv­fjor­den, på sør­si­den av Edgeøya.

Fang­st­s­tas­jon Bjør­ne­borg på Halv­må­neoya.

Tusenøya­ne (gal­le­ri)

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

←Til­ba­ke