Øyer i Hinlopenstretet (Svalbard)

Gener­elt: Det fin­nes et antall av stør­re og mind­re øyer i Hin­lo­pen­st­re­det. De fles­te er gans­ke like, geo­lo­gisk og topo­gra­fisk sett, med unn­tak av Wil­hel­møya som er ulik de and­re. Kyst­lin­jen dan­ner ofte brat­te klip­per, men det er mulig å gå i land på de fles­te øyene bort­sett fra på de aller mins­te. For­de­len er at det ofte er en lesi­de hvor land­gang kan gjø­res når and­re kyst­lin­jer er ufors­var­lig å inn­ta grun­net sterk vind- og bøl­ge­ak­ti­vi­tet, men hold øyne­ne godt åpne for dri­vis og isbjør­ner. Noen av dia­basøyene er van­skel­ig å gå på, og på Wil­hel­møya gjør soli­fluks­jon bak­ken sted­vis ekstremt gjør­me­te og klis­tre­te.

For mer og detal­jert info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Dri­vis, isdekt kyst­lin­je og kar­rig tun­dra på Nystrømøy.

Geo­lo­gi: For det mes­te dia­bas (fra jura/tidlig kritt), med inns­lag av eld­re kar­bo­nats­edi­men­ter (fra perm; sær­lig på Wahl­ber­gøya).

Grov­kor­ne­de dia­bas­bl­ok­ker kan gjø­re det van­skel­ig å ta seg fram (Fran­zøya).

Wil­hel­møya er unn­ta­ket som bevi­ser rege­len og består av hori­son­ta­le lag med sedi­men­tæ­re berg­ar­ter som stamm­er fra jurati­den. Det anses som den nord­li­ge utlig­ge­ren av den meso­sois­ke platt­for­men sørøst på Sval­bard (Barent­søya, Edgeøya). På Wil­hel­møya fin­nes også uts­tik­ken­de fjell­knau­ser og fla­te fjell­top­per som gjer­ne består av dia­bas.

Fjell av sedi­men­tæ­re berg­ar­ter fra jurati­den dek­ket av tid­li­ge­re dia­ba­s­in­tru­si­ver.

Gam­melt hval­bein, moser og lav i dia­ba­stun­dra på Fran­zøya.

Lands­kap: De fles­te øyene er kar­ri­ge og stei­ne­te. Store dia­bas­bl­ok­ker gjør det van­skel­ig å ta seg fram. Man­ge bak­ker på Wil­hel­møya er dek­ket med gjør­me­te, klis­tre­te, dyp soli­fluks­jons­jord som bur­de unn­gås. Den lyse kalk­stei­nen fra permt­iden er det let­tes­te mate­ri­al­et å beve­ge seg på der det fin­nes. På jev­ne over­fla­ter som ikke er dek­ket av store blok­ker kan man ofte fin­ne fasci­ne­ren­de syn fra typi­sk ark­tis­ke lands­kap som struk­tur­mark, strand­vol­ler med fos­si­ler og gam­le hval­bein osv., så det er mye inter­es­sant å fin­ne.

Driv­ved langs kys­ten av Nystrømøya.

Wil­hel­møya er den størs­te øyen i Hin­lo­pen og den enes­te som har fjell og daler på øyen; her min­ner lands­ka­pet mer om det man fin­ner enkel­te steder på Franz Josef Land len­ger øst. Som nevnt kan for­vit­re­de sedi­men­ter fra jurati­den være myke og gjør­me­te, og bur­de der­for unn­gås.

Høyark­tis­ke inn­trykk fra Wil­hel­møya.

Kar­rig tun­dra med noe lav og moser (Gul­dé­nøya, Wahl­enberg­fjor­den).

Plan­te- og dyre­liv: De fles­te områ­der er det svært lite vege­tas­jon, men enkel­te steder fin­ner man rike, far­ge­ri­ke “tep­per” med moser og lav. Det fin­nes nep­pe reins­dyr her, men noen steder kom­mer hval­ross i land for å hvi­le, og det er ikke uvan­lig å fin­ne isbjør­ner som strei­fer langs den stei­ne­te kys­ten. Noen kolo­nier hovedsa­ke­lig av polar­lom­vi fin­nes på brat­te­re par­tier i klip­pene.

Sel­ves­te kon­gen av Ark­tis på Fran­zøya.

His­to­rie: De fles­te jakt- og viten­ska­pe­li­ge ekspe­dis­jo­ner til Hin­lo­pens­tre­tet besøk­te også en eller fle­re av øyene, og det gjor­de også den berøm­te svens­ke opp­dage­ren Adolf Erik Nor­dens­ki­öld.

Den svens­ke delen av Arc-de-Meri­di­an ekspe­dis­jo­nen kart­la Hin­lo­pens­tre­tet 1899-1904 og byg­de var­der på man­ge steder, og man­ge av dem kan fort­satt ses.

For ikke len­ge siden var Kie­per­tøya, som til­hø­rer øygrup­pen Bas­tianøyene, vit­ne til en tra­ge­die da manns­ka­pet på et lite skip gikk i land uten til­strek­ke­lig med våpen og ble angre­pet av en isbjørn. En mann ble drept og en annen alvor­lig ska­det. Bjør­nen ble sene­re skutt.

Gal­le­ri: øyer i Hin­lo­pen

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Gal­le­ri: Wil­hel­møya

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

←Til­ba­ke