Det finnes en gruppe av små øyer i indre Kongsfjorden kjene som Lovénøyane, men de er kun kjent til få. Om sommeren, når flest folk som kommer hit i det hele tatt besøker Kongsfjorden, er det ikke lov å gå i land eller til og med nærmere enn 300 m fra stranda. Lovénøyane er da hekkeområdet til gjess og ærfugl, og de er beskyttet som fuglereservat. Bare noen forskere fra Ny-Ålesund besøker Lovénøyane regelmessig for å gjøre forskningsarbeid med fuglepopulasjonene. Fuglene blir mindre og mindre, siden øyene blir nå besøkt av isbjørn hvert år, som plyndrer redene. Tundrahekkerne er lett bytte for rovdyr som kommer frem til øyene.
Det er et åpent spørsmål om isbjørn har lært ny oppførsel; om det er tilpassing å spise fra fuglereder på tundraøyer fremfor sel på isen, eller om Barentshavets populasjon av isbjørn (som har vokst bestandig siden 1973 etter å ha blitt kraftig jaktet på dittil) beveger seg tilbake til periferiet nå, siden flere individer befolker kjerneområdene. Svalbards vestkyst er periferien, fra isbjørnenes perspektiv. Det er bare mulig å spekulere, vi vet det ikke sikkert. Kanskje det er litt av alt.
Siden vi kan bare besøke Lovénøyane etter 15. august hvert år, har vi høstlys. Med litt flaks har vi flott lys av den lave sola i timevis over de berømte fjellene og isbreene rundt Kongsfjorden.
Tundraen har blitt befruktet i tusenvis av år av hekkede fugler og man må bevege seg forsiktig rundt for å ikke ødelegge vegetasjonen. Spesielt mosearter har dannet tjukke lag av organisk materiale.
Lovénøyane består av diverse små øyer som alle har sine individuelle egenskaper. Geologisk sett er det delvis laget av gamle grunnfjellsbergarter (finkristalline karbonater, eller «marmor») og delvis vakker rød Old Red sandstein. Pleistocene isbreer har etterlatt mange flytteblokker på øyene.
Juttaholmen, som denne øya er kalt, er nevnt etter husholderen til Gunnar Isachsen, som var leder for ekspedisjonen som kartograferte og nevnte øya i 1909 eller 1910. Sånn ble det gjort da, tidene har forandret seg.
Det sies at Ernest Mansfields berømte Norther Exploration Company (NEC) drev med breksjedrift på Juttaholmen. NEC er kjent for å ha drevet marmor på Blomstrandhalvøya («Marble Island»). Breksje er et sediment som er ikke av høy økonomisk verdi og det er vanskelig å forestille seg meningen med å drive steinbrudd på den lille og krevende øya Juttaholmen. De kan ikke ha fått ut store mengder, kanskje noen få tonn, om noe i det hele tatt. I motsetning til mange andre steder på Svalbard der NEC var aktiv, bygget de ikke hytte på Juttaholmen. Det finnes noen synlige rester etter et gammelt leirsted øverst på øya som kan ha vært brukt som innkvartering med lite komfort NECs arbeidere. Mangel på drikkevann var kun ett av mange problemer.
Hytta som står på Juttaholmen ble bygget i 1954-55 av folk fra Ny-Ålesund, så den er yngre enn aktivitetene til NEC. Den ble hovedsaklig bygget for fritidsaktiviteter. Nå er forskere fra Ny Ålesund de eneste som bruker denne hytta mer eller mindre regelmessig.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.