Lågøya

Generelt: «Lågøya», altså «Lavøya», er et navn som beskriver øyen godt.

Vestsiden av Lågøya inkludert nordspissen som heter Purchasneset er vernet: her er det ferdselsforbud, inkludert farvannet langs kysten, hvert år 15. mai – 15. august.

For mer og detaljert info: guideboka Svalbard – Norge nærmest Nordpolen.

Lågøya, med Nordaustlandet i bakgrunnen.

Geologi:
For det meste deformerte, ikke metamorfe sedimenter (kvartsitt og karbonater) som tilhører grunnfjellet (tidlig i proterozoikum-fasen), med likhetstrekk til Sorgfjord, Murchisonfjord og Lomfjord-områdene (nordlig i Hinlopen Stretet). Delvis diabas (fra tidlig Jura, i sluttfasen av Kritt).

Fargerike striper som følge av ulike kvartsitter og dolomittbergarter.

Anbefalt bok for videre, lettfordøyelig lesing (virkelig!), med informasjon om geologi og landskapet på Svalbard.

Landskap: Terrenget på øyen er for det meste flatt, med lave åser. Enkelte laguner og innsjøer med variert størrelse preger landskapet. Bratte daler med flerfargede kvartsittbergarter former vakre, roselignende strukturer i fjellsidene. Strendene er dekket av drivved, men også plastikkrester som beklageligvis er blitt skylt innover strandsonene som følge av strømninger i havet.

Restene av et reinsdyr som led en sakte død etter den viklet seg inn i et fiskegarn, som ble skylt opp på stranden på Lågøya.

Flora og Fauna: Lågøya har et goldt landskap med lite vegetasjon. Noen ganger oppholder Polarsvømmesnipene seg ved innsjøene, mens Ærfuglene er et vanlig syn langs kysten. En av Sabinemåkens svært få hekkeplasser er lokalisert på Lågøya. Hvalrossen oppholder seg også i området, men er vanligvis i fåtall.

Historie: Det er sjelden Lågøya har blitt besøkt. På tross av dette, overvintret Norske fangstmenn på øya en håndfull ganger ved begynnelsen av 1900-tallet.

Hytta i Mollbukta, på østkysten av Lågøya.

←Tilbake