spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker
HomeSvalbard infosideHistorie → Gruvedrift

Gruvedrift

Svalbards historie

‘Taubanesentralen’ i Longyearbyen. Dette var snuplassen for taubanen som transporterte kull fra gruvene til havnen.

Taubanesentralen in Longyearbyen. This was the pivot for the cableway to transport coal from the mines to the harbour

Brucebyen i Billefjord. Et skotsk firma hvor blant annet William Spierce Bruce var involvert i undersøkelser av kullforekomster.

Brucebyen im Billefjord

Da geologer hadde oppdaget forskjellige mineralavsetninger som, slik mange trodde, kunne være av betydelig størrelse, begynte en periode med aktivitet som kan minne litt om gullrushet i Alaska – ikke like dramatisk, men mange selskaper og entusiastiske enkeltpersoner tok del i mineralutvinningen og gruveaktivitetene i Arktis. Hvalfangerne på 1600-tallet visste at det var kullforekomster her, men det første kullet som ble fraktet fra Svalbard til fastlandet for å selges lot vente på seg til 1899. Det var norske Søren Zachariassen som hadde utvinnet kullet på Bohemanneset i Isfjorden og fraktet det til Tromsø, og derved satte starten for kommersiell gruvedrift på Svalbard. Før han hadde kull fra Svalbard kun blitt tatt ut lokalt i veldig liten skala, stort sett til lokal bruk.

Søren Zachariassen

Søren Zachariassen

Mange nylig etablerte selskaper tok raskt over store områder på Svalbard, som fortsatt var ingenmannsland. Selve driften og omfanget av aktivitetene på de ulike stedene varierte. Noen ganger betalte selskapene fangstmenn og jegere, som likevel var i området for å jakte, for å holde et øye med eiendommene. Andre steder ble mye tid og krefter lagt ned for å få start på gruvedriften, som noen ganger ble satt i gang for fort.

Maskiner brukt av NEC på Blomstrandhalvøya.

Blomstrandhalvøya

Et godt eksempel er det gamle marmorbruddet som det engelske selskapet Northern Exploration Company (NEC) drev på Blomstrandhalvøya, i dag kjent som London eller Ny London. Ernest Mansfield, som var en av de fremtredende figurene i NEC som tilbragte mye tid på Svalbard, inkludert en overvintring i Bellsund, skal ha funnet marmorforekomster der som kunne utkonkurrere det berømte italienske marmorbruddet Carara Marmor både i kvalitet og kvantitet. Dette var slett ikke tilfellet, og mye penger ble kastet bort.

Ernest Mansfield

Ernest Mansfield

Virkelig gruvedrift ble satt i gang kun på få lokaliteter, og de dyre anleggene byttet eier flere ganger. Etter hvert som Norge forsøkte å få kontroll over så mye av Svalbards landareale som mulig, unngikk mange entreprenører økonomisk krise ved å selge rettighetene sine til Norge, som i tillegg kunne subsidierte norske gruveselskaper i noen tilfeller, i det minste inntil Svalbard var helt under norsk kontroll (ved Svalbardtraktaten som ble signert i 1920, og trådde i kraft i 1925).

John Munro Longyear

John Munro Longyear

Samtlige av dagens bosettinger på Svalbard startet som kullgruvebosettinger og er det fortsatt, til en viss grad. Amerikanske John Munro Longyear grunnla Longyearbyen (Longyear City) i 1906 og solgte området allerede i 1916 til det norske Store Norske Spitsbergen Kullkompani (SNSK). SNSK eller ‘Store Norske’ har fått kullgruvedriften i Longyearbyen dit den er i dag, og nærmer seg slutten da det kun er én gjenværende gruve (gruve 7 i Adventdalen) som fortsatt er i drift, dog på liten skala – men selskapet er fortsatt en av hovedaktørene i bosetningen. I dag er Longyearbyen sentrum for administrasjon, serviceindustri, forskning og turisme på Svalbard.

Gammel gruveinngang nær Longyearbyen.

Gammel gruveinngang nær Longyearbyen.

Ny-Ålesunds historie kan sammenlignes med Longyearbyen til en viss grad. Kullforekomstene i Kongsfjorden var kjent for hvalfangerne allerede på 1600-tallet, som fant biter med kull i elveleier og på strender, men gruveaktiviteten begynte ikke før på 1900-tallet. Driften stanset opp flere ganger, og ble til slutt gitt opp i 1962 etter flere ulykker som endte med dødsfall. I dag er Ny-Ålesund, som er omringet av et vakkert landskap, en internasjonal forskningsbosetting hvor mange nasjoner driver forskningsstasjoner under norsk oppsyn. Landeieren er fortsatt det statseide Kings Bay (tidligere Kings Bay Coal Company).

I motsetning til i Longyearbyen og Ny-Ålesund, fortsatte gruvedriften i stor skala i Sveagruva i Van Mijenfjorden. Her drev det norske statseide Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK) Svea Nord som var den mest produktive gruven i gruvedriftens historie på Svalbard. I 2013 ble gruva i Lunckefjellet åpnet, men det ble ikke satt i gang med produksjon fordi kullprisene var ikke høye nok for lønnsom drift. I 2015 ble gruvedriften i Svea stanset på grunn av den vanskelige økonomien, og i 2017 besluttet staten som eier av SNSK å avvikle gruvedriften og gruvebyen Sveagruva.

Det russisk statseide Trust Arktikugol står for den russiske kulldriften i Barentsburg i Isfjorden. Russisk gruvedrift foregikk også i Pyramiden inntil bosettingen ble forlatt i 1998. I dag er russisk aktivitet konsentrert i Barentsburg nær inngangen til Isfjord.

For å oppsummere var gruveaktivitet klart den viktigste økonomiske aktiviteten på Svalbard under 1900-tallet, selv om driften sjeldent ga økonomisk gevinst og stanset under andre verdenskrig. Ette ren “vill” tidlig periode hvor man forsøkte å sikre seg eiendommer, ble det snart klart at gruvedrift kun lot seg gjøre enkelte i områder. Driften har blitt grunnlaget for dagens nettverk av bosetninger.

Barentsburg 1999

Barentsburg 1999

Pyramiden 1997

Pyramiden 1997

Tilbake

Siste modifikasjon: 06.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php