Gruvedrift

Da geo­lo­ger had­de opp­daget for­skjel­li­ge mine­ralav­set­nin­ger som, slik man­ge trod­de, kun­ne være av bety­de­lig stør­rel­se, begyn­te en peri­ode med akti­vi­tet som kan min­ne litt om gull­rus­het i Alas­ka – ikke like dra­ma­tisk, men man­ge sels­ka­per og entus­i­as­tis­ke enkelt­per­soner tok del i mine­ralut­vin­nin­gen og gru­ve­ak­ti­vi­te­te­ne i Ark­tis. Hval­fan­ger­ne på 1600-tal­let viss­te at det var kull­fo­re­kom­s­ter her, men det førs­te kul­let som ble frak­tet fra Sval­bard til fast­lan­det for å sel­ges lot ven­te på seg til 1899. Det var nor­ske Søren Zacha­ri­as­sen som had­de utvin­net kul­let på Bohe­man­nes­et i Isfjor­den og frak­tet det til Trom­sø, og der­ved sat­te star­ten for kom­mer­si­ell gru­ve­drift på Sval­bard. Før han had­de kull fra Sval­bard kun blitt tatt ut lokalt i vel­dig liten ska­la, stort sett til lokal bruk.

Man­ge nylig eta­bler­te sels­ka­per tok raskt over store områ­der på Sval­bard, som fort­satt var ingen­manns­land. Sel­ve drif­ten og omfan­get av akti­vi­te­te­ne på de ulike stede­ne varier­te. Noen gan­ger betal­te sels­ka­pe­ne fang­st­menn og jege­re, som lik­e­vel var i områ­det for å jak­te, for å hol­de et øye med eien­dom­me­ne. And­re steder ble mye tid og kref­ter lagt ned for å få start på gru­ve­drif­ten, som noen gan­ger ble satt i gang for fort.

Et godt eks­em­pel er det gam­le mar­mor­brud­det som det engels­ke sels­ka­pet Nor­t­hern Explo­ra­ti­on Com­pa­ny (NEC) drev på Blom­strand­hal­vøya, i dag kjent som Lon­don eller Ny Lon­don. Ernest Mans­field, som var en av de fremt­re­den­de figu­rene i NEC som til­brag­te mye tid på Sval­bard, inklu­dert en over­vint­ring i Bell­sund, skal ha fun­net mar­mor­fo­re­kom­s­ter der som kun­ne utkon­kur­re­re det berøm­te ita­li­en­ske mar­mor­brud­det Cara­ra Mar­mor både i kva­li­tet og kvan­ti­tet. Det­te var slett ikke til­fel­let, og mye pen­ger ble kas­tet bort.

Vir­ke­lig gru­ve­drift ble satt i gang kun på få loka­li­te­ter, og de dyre anl­eg­ge­ne byt­tet eier fle­re gan­ger. Etter hvert som Nor­ge for­søk­te å få kon­troll over så mye av Sval­bards land­area­le som mulig, unn­gikk man­ge entre­prenø­rer øko­no­misk kri­se ved å sel­ge ret­ti­ghe­te­ne sine til Nor­ge, som i til­legg kun­ne sub­si­dier­te nor­ske gru­ve­sels­ka­per i noen til­fel­ler, i det mins­te inn­til Sval­bard var helt under norsk kon­troll (ved Sval­bard­trak­ta­ten som ble signert i 1920, og tråd­de i kraft i 1925).

Samt­li­ge av dagens boset­tin­ger på Sval­bard star­tet som kull­gru­ve­bo­set­tin­ger og er det fort­satt, til en viss grad. Ame­ri­kans­ke John Mun­ro Lon­gyear grunn­la Lon­gye­ar­by­en (Lon­gyear City) i 1906 og solg­te områ­det aller­e­de i 1916 til det nor­ske Store Nor­ske Spits­ber­gen Kull­kom­pa­ni (SNSK). SNSK eller ‘Store Nor­ske’ har fått kull­gru­ve­drif­ten i Lon­gye­ar­by­en dit den er i dag, og nær­mer seg slut­ten da det kun er én gjen­væ­ren­de gruve (gruve 7 i Advent­da­len) som fort­satt er i drift, dog på liten ska­la – men sels­ka­pet er fort­satt en av hove­dak­tø­re­ne i boset­nin­gen. I dag er Lon­gye­ar­by­en sen­trum for admi­nis­tras­jon, ser­vice­indus­tri, forsk­ning og turis­me på Sval­bard.

Ny-Åle­sunds his­to­rie kan sam­men­li­gnes med Lon­gye­ar­by­en til en viss grad. Kull­fo­re­kom­ste­ne i Kongsfjor­den var kjent for hval­fan­ger­ne aller­e­de på 1600-tal­let, som fant biter med kull i elve­lei­er og på stren­der, men gru­ve­ak­ti­vi­te­ten begyn­te ikke før på 1900-tal­let. Drif­ten stan­set opp fle­re gan­ger, og ble til slutt gitt opp i 1962 etter fle­re ulykker som end­te med døds­fall. I dag er Ny-Åle­sund, som er omrin­get av et vak­kert lands­kap, en internas­jo­nal forsk­nings­bo­set­ting hvor man­ge nas­jo­ner dri­ver forsk­nings­s­tas­jo­ner under norsk opp­syn. Land­eie­ren er fort­satt det stat­sei­de Kings Bay (tid­li­ge­re Kings Bay Coal Com­pa­ny).

I mot­set­ning til i Lon­gye­ar­by­en og Ny-Åle­sund, fort­sat­te gru­ve­drif­ten i stor ska­la i Sveagru­va i Van Mijenfjor­den. Her drev det nor­ske stat­sei­de Store Nor­ske Spits­ber­gen Kul­kom­pa­ni (SNSK) Svea Nord som var den mest pro­duk­ti­ve gru­ven i gru­ve­drif­tens his­to­rie på Sval­bard. I 2013 ble gru­va i Lun­ckef­jel­let åpnet, men det ble ikke satt i gang med pro­duks­jon for­di kull­pri­sene var ikke høye nok for lønn­som drift. I 2015 ble gru­ve­drif­ten i Svea stan­set på grunn av den van­skel­i­ge øko­no­mien, og i 2017 bes­lut­tet sta­ten som eier av SNSK å avvik­le gru­ve­drif­ten og gru­ve­by­en Sveagru­va.

Det rus­sisk stat­sei­de Trust Ark­ti­ku­gol står for den rus­sis­ke kull­drif­ten i Barents­burg i Isfjor­den. Rus­sisk gru­ve­drift fore­gikk også i Pyra­mi­den inn­til boset­tin­gen ble for­latt i 1998. I dag er rus­sisk akti­vi­tet kon­sen­trert i Barents­burg nær inn­gan­gen til Isfjord.

For å opp­sum­me­re var gru­ve­ak­ti­vi­tet klart den vik­tigs­te øko­no­mis­ke akti­vi­te­ten på Sval­bard under 1900-tal­let, selv om drif­ten sjel­dent ga øko­no­misk gevinst og stan­set under and­re ver­dens­krig. Ette ren “vill” tid­lig peri­ode hvor man for­søk­te å sik­re seg eien­dom­mer, ble det snart klart at gru­ve­drift kun lot seg gjø­re enkel­te i områ­der. Drif­ten har blitt grunn­la­get for dagens nett­verk av boset­nin­ger.

← Til­ba­ke