Generelt: Murchisonfjorden er en forholdsvis liten fjord på vestsiden av Nordaustland, i det nordlige Hinlopenstretet. Den er ca 15 km lang og 10 km bred, og er oppkalt etter Sir Roderick Murchison, en engelsk geograf som levde på 1900-tallet. Med sine mange små øyer og et goldt, ørkenlignende landskap, fjell med delvis fantastiske farger og spesielle strukturer, noen av Svalbards eldste fossiler og sist men ikke minst, noen unike historiske steder som den svensk-finske stasjonen Kinnvika som stammer fra året 1957, er det et veldig spennende område.
Geologi: svakt metamorfe bergarter, for det meste dolomitter og kvartsitt, som danner en del av grunnfjellet (Hecla Hoek), med bratte fallende lag. Det er de samme bergartene som også finnes på Lågøya lenger nord eller lenger sør på den nordlige siden av Wahlbergfjorden. På enkelte steder, kan man med det blotte øyet oppdage noen av Svalbards eldste fossiler: Stromatolitter eller kolonier av kalkalger, som kan dateres tilbake til Neoproterozoikum-tiden. Med andre ord er fossilene nærmere en billion år gamle. Og ja, stromatolitter er de som vi kan takke for oksygenet i atmosfæren.
Landskap: Store, utørkede områder med polarørken. Det kystnære landskapet rundt Murchisonfjorden er stort sett isfri, men store isbreer strekker seg innlands.
Det store antallet av små øyer i fjorden, gir landskapet sitt særpreg. Øyene består av harde og bratte lag. Her kommer påvirkningen av den geologiske strukturen (NNV-SSØ) tydelig fram på kart og diagrammer fra området.
Flora og fauna: Landskapet er goldt, nesten vegetasonsfritt. Den eneste vegetasjonen på øya som det verdt å nevne, finner man i nærheten av et fuglefjell med polarlomvier og krykkjer på Floraberget. Av og til kan man kan hvalross, og det er ikke uvanlig å finne isbjørn et eller annet sted i Murchisonfjorden.
Historie: Pomorene fangstet i området i det 19. århundre og vi kan enda finne spor etter dem. De mest synlige er de to ortodokse korsene – de eneste originale på hele Svalbard som fortsatt står på sin opprinnelige plass.
Et av bare to russekors som fortsatt står på Svalbard. Krossøya, Murchisonfjorden.
Fangstmenn fra det 20. århundrede overvintret bare en sjelden gang i Murchisonfjorden, men profesjonell isbjørnjakt ble det drevet med i området så lenge det var mulig.
Kinnvika
Kinnvika er det mest kjente stedet i Murchisonfjorden. Den ligger i en godt skjermet bukt på nordsiden av fjorden. Kinnvika var en forskningsstasjon som ble satt opp som et svensk-finsk samarbeid i forbindelse med det internasjonale polaråret 1957–1959. Stasjonen var et relativt stort prosjekt og består av 10 bygninger fordelt på flere forskjellige områder i tilfelle en av dem skulle ta fyr.
Det befinner seg fortsatt mye ting og tang, som for eksempel et gammelt amfibisk kjøretøy, på stedet. Noen av gjenstandene kan dateres helt tilbake til årene 1957-1959, andre ting er av nyere alder. I årene 2003-2004 overvintret engelske Marie Tieche og den tyske fysikeren Hauke Trinks i Kinnvika. I forbindelse med det siste internasjonale polaråret 2007-08 ble stasjonen tatt i bruk igjen, med den samme intensjonen som den gang den ble satt opp. Forskere fra 10 forskjellige land undersøkte området i detalj, her ble det blant annet fokusert på isenbreen Vestfonna.
Selvfølgelig glemte ikke de svenske og finske gutta fra 1957-1959 å bygge en badstue! Denne er den nordligste badstuen man finner på Svalbard.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.