Tempelfjorden - Sassenfjorden

GD = Gips­da­len, T = Tunab­reen, VP = Von Post­breen, F = Fred­heim, S = Sas­send­a­len, DG = De Geerd­a­len, D = Dia­ba­sod­den, L = Lon­gye­ar­by­en

Gener­elt: Den vak­re, inners­te delen av Isfjor­den. Etter­som Tem­pel­fjor­den er svært vak­ker og lig­ger nær Lon­gye­ar­by­en, er den et populært mål for dag­tu­rer om vin­te­ren (mars-tid­lig mai) med snøs­ku­ter eller hun­de­sle­de, og om som­me­ren med båt­tu­rer. Lan­det øst for Tem­pel­fjor­den er dek­ket av bre­er. Nav­ne­ne er noe for­vir­ren­de: fjor­den kal­les Tem­pel­fjord i ind­re deler og Sas­senfjord lengre vest, til den flet­tes sam­men med Bil­lefjor­den. Sas­senfjor­den er en for­len­gel­se av det store dal­sys­te­met Sas­send­a­len, og Tem­pel­fjor­den var en side­dal inn i den­ne før den ble overs­vømt av sjø­vann.

For mer og detal­jert info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Tem­pel­fjor­den er let å nå med snøs­ku­ter fra Lon­gye­ar­by­en i mars og April, og det er et vak­kert sted uan­sett års­tid. Ta en titt her for å få et inn­trykk av stedet:
Tem­pel­fjor­den april 2013
Tem­pel­fjor­den mai 2013

Geo­lo­gi: For det mes­te sedi­men­ter fra over­gan­gen perm-kar­bon. Kar­bon­ti­den har etter­latt seg kar­bo­na­ter, eva­po­rit­ter (anhydritt/gips) og klas­tis­ke sedi­men­ter, mens de over­lig­gen­de perm-sedi­men­tene van­lig­vis er gans­ke iøy­ne­fal­len­de grun­net sine har­de (‘klip­pe­dan­nen­de’) kalk­steins­formas­jo­ner (Kapp Sta­ros­tin formas­jo­nen). På sør­si­den av de ind­re dal­strøke­ne fin­nes eks­po­ner­te lei­re/­silt- og sand­stein fra tri­as. Sedi­m­ent­la­ge­ne rett under gren­sen mel­lom perm og tri­as fin­nes ikke på Sval­bard, så her er det bare en dis­kordans (eller hia­tus). Sedi­men­tene fal­ler stort sett mot sør­ve­st.

Bil­lefjor­den for­kast­nings­so­ne skjæ­rer gjen­nom inn­gan­gen til fjor­den og for­flyt­ter berg­ar­ter fra øvre paleozoikum/mesozoikum nord og sør for for­kast­nin­gen, selv om for­kast­nin­gen selv var mest aktiv under dan­nel­sen av grunnf­jel­let (pre-kar­bon­ti­den, om ikke eld­re). Vak­re fol­der og for­kast­nin­ger er syn­lig i Bil­lefjor­den, øst for De Geerd­a­len og i ind­re deler av Nor­dens­ki­öld Land (lan­det mel­lom Isfjor­den og Bell­sund).

Gips nær Kapp Schoultz. Tem­pelf­jel­let i bak­grun­nen.

På sør­si­den av Tem­pel­fjor­den fin­ner vi sted­vis dia­ba­s­in­tru­si­ver fra sen-jura til kritt som til­hø­rer den sam­me intru­siv­se­ri­en som er van­lig på øst­siden av Sval­bard (Hin­lo­pens­tre­tet, Barent­søya og Edgeøya, Tusenøya­ne etc.). For­di berg­ar­ten er rela­tivt hard dan­ner den ofte iøy­ne­fal­len­de klip­per som ved Dia­ba­sod­den. Klip­pen er hjem til polar­lom­vier, teis­ter og lun­de­fug­ler. I De Geerd­a­len, lig­ger det fine fos­se­fal­let Hyperit­fos­sen over en dia­bas­klip­pe (her lig­ger gjess på top­pen av klip­pen, hold avstand under hek­ke­se­son­gen).

Lands­kap: Det vak­re midt­punk­tet, ved siden av fjel­let Tem­pel­fjor­den har nav­net sitt fra, er Tunab­reen, isbreen innerst i Tem­pel­fjor­den. Pan­ora­ma­bil­de­ne neden­for vil tyde­lig vise deg hvor­for det­te er til­fel­let.

Som på and­re steder dan­ner de har­de kar­bo­na­te­ne fra permt­iden uts­tik­ken­de klip­per i fjell­skrå­nin­ge­ne, som har blitt skjært igjen­nom av eros­jon, med uts­tik­ken­de stein­tårn som resul­ta­tet. Et av de vak­res­te fjel­le­ne på Sval­bard er Tem­pelf­jel­let på nor­si­den av fjor­den med sam­me navn (Skan­sen på øst­siden av Bil­lefjor­den er også svært vak­ker). I de inners­te dele­ne av Sas­senfjor­den lig­ger den kal­ven­de bre­fron­ten ved Tunab­reen og Von Post­breen. Kys­ten består for det mes­te av brat­te klip­per og skrå­nin­ger, men her fin­nes også flot­te strand­vol­ler på kyst­s­let­ter på nordsi­den av Bjo­na­ham­na.

På sør­si­den av fjor­den, hvor sedi­men­tene fra tria­sti­den er eks­po­nert grun­net sør­ve­st­lig fall­ret­ning på sedi­m­ent­la­ge­ne, er skrå­nin­ge­ne mind­re spek­ta­kulæ­re og mind­re for­met av eros­jon, i det mins­te sam­men­li­gnet med stan­darden satt ved det praktful­le Tem­pelf­jel­let. Det­te betyr ikke at lands­ka­pet her ikke er flott å se på, det byr på man­ge flot­te turm­u­li­ghe­ter med vak­re utsik­ter. Et godt tur­om­rå­de er Dia­ba­sod­den, hvor­f­ra man kan gjø­re man­ge dags­tu­rer i områ­det fra let­te gåtu­rer til mer kre­ve­ned fjell­tur­er.

Plan­te- og dyre­liv: Det er man­ge fugle­klip­per på de brat­te klip­pene i områ­det. Dia­ba­sod­den på sør­si­den av Tem­pel­fjor­den er let tilg­jen­ge­lig og byr på et fint tverrs­nitt av områ­dets bio­lo­gi: Hek­ken­de polar­lom­vier og lun­de­fug­ler, og polar­rever og reind­syr er aldri langt unna (hold avstand fra hek­ken­de fug­ler, sær­lig gjes­sen som ofte bor på top­pen av klip­pen!). Og hvis du tror du aldri vil få se enisbjørn så nære Lon­gye­ar­by­en, må du tro om igjen…

His­to­rie: Jeg vet ikke om noen syn­li­ge spor etter hval­fangst­tiden, men de må ha vært i områ­det, og det var også pomo­re­ne, som har etter­latt seg syn­li­ge spor. Sent på 1800-tal­let begyn­te nor­ske fang­st­menn å bru­ke områ­det inten­sivt. Hil­mar Nøis ble en legend aller­e­de i sin levet­id, og byg­de hjem­met sitt på Fred­heim i mun­nin­gen på den store Sas­send­a­len – en av få jakthyt­ter med to etas­jer på Sval­bard, som ble et kose­lig hjem så snart Nøis kone flyt­tet inn (den førs­te ble raskt sinn­syk under Sval­bard­vin­te­ren. Men kone num­mer to, Hel­frid Nøis, lik­te seg tyde­lig­vis der, og bod­de fle­re år på Fred­heim sam­men med Hil­mar før de pens­jo­ner­te seg). Klikk her for en pan­ora­ma­tur rundt Hil­mar Nøis berøm­te hyt­te på Fred­heim.

Et for­søk på å utvin­ne gips ble gjørt på Kapp Schoultz på sør­si­den av Sas­senfjor­den, og spor etter drif­ten kan fort­satt ses. Det kom ikke langt, og fore­kom­s­ten vis­te seg å være ver­diløs øko­no­misk sett.

Spor etter for­søk på gru­ve­drift i en gips­gruve ved Kapp Schoultz.

← Til­ba­ke