Ærfugl

Ærfug­len sees ofte ved kys­ten og nes­ten året rundt. Den er lett gjen­ken­ne­lig.

Ærfugl. Stegg til venst­re, 3 hun­ner og en kyl­ling til høy­re.

Bes­kri­vel­se: Ærfug­len er en stor dykkeand (leng­de 58 cm, vekt 1,2-2,8 kg). Hann og hunn er klart for­skjel­li­ge fra hver­and­re (se bil­de).

Ærfugl er van­skel­ig å for­veks­le med and­re arter på Sval­bard. Et unn­tak er prak­tær­fug­le­ne, som er mye sjeld­ne­re og som av og til gjem­mer seg i en stør­re okk av ærfug­ler. Sær­lig hun­nene er van­skel­ig å skil­le fra hver­and­re, kyn­di­ge obser­va­tø­rer kla­rer det­te ved å se på detal­jer på hodet. Hos han­nen er Ærfug­le­nes rygg hvit, prak­tær­fug­lens er svart – et sik­kert kjen­ne­tegn som hjel­per til å skil­le arte­ne fra hver­and­re.

Utbredelse/Migrasjon: Ærfug­ler fin­nes rundt Ark­tis og Sub-Ark­tis. For det mes­te til­brin­ger de vin­te­ren i hek­ke­om­rå­de­ne, bare popu­las­jo­nene lengst nord vand­rer søro­ver. Ærfug­ler fra Sval­bard over­vin­trer anta­ge­lig­vis for det mes­te i Nord-Nor­ge og på Island.
På Sval­bard er ærfug­len vel­dig utbredt, sær­lig på vest- og nord­kys­ten og i sørøst. Den hek­ker helst i tet­te kolo­nier på små, fla­te øyer som blir utilg­jen­ge­li­ge for fjell­rev når isen sprek­ker. I de sis­te åre­ne ska­per isbjørn som plynd­rer rei­re­ne store pro­blemer for Ærfugl og gjess på slike øyer også på ves­t­kys­ten.

Bio­lo­gi: Par­dan­nel­sen skjer aller­e­de om høs­ten, og pare­ne for­blir ofte sam­men over fle­re år, men ikke livet ut. Hek­ket­iden begyn­ner så fort hek­ke­om­rå­de­ne blir frie for snø (slut­ten av mai til begyn­nel­sen av juni). Hun­nen byg­ger rei­ret, en grunn grop i tun­draen som fôres med iso­le­ren­de dun. Det leg­ges van­lig­vis mel­lom fire og seks egg, av og til fle­re. Det kan også hen­de at to hun­ner deler på et reir. Den vel­kam­uf­ler­te hun­nen ruger i mel­lom 24 og 26 dager og tærer i den­ne tiden på fet­te­re­ser­ver i stedet for å spi­se. Han­ne­ne for­blir først i nær­he­ten, men når sving­fjæ­re­ne fel­les, hol­der de seg ofte i store grup­per ved de ytters­te skjæ­re­ne. Så fort unge­ne har klek­ket, går de i van­net med moren og blir der, nær kys­ten, til sen­som­mer eller høst.

Store «bar­ne­ha­ger» er typi­sk for ærfug­ler: Få hun­ner pas­ser på man­ge unger.

Annet: Popu­las­jo­nen på Sval­bard antas å lig­ge mel­lom 13 500 og 27 500 hek­ke­par, pluss et stør­re antall gam­le og unge fug­ler som ikke hek­ker. Tid­lig på 1900-tal­let sam­let fang­st­menn dun i stort omfang fra rei­re­ne, noe som frem­de­les skjer i dag, dog i mind­re grad enn før. Når det gjø­res rik­tig har det ikke noen kon­sek­ven­ser for fug­le­ne. Nå til dags er ærfug­le­ne og man­ge vik­ti­ge hek­ke­om­rå­de­ne deres bes­kyt­tet som fug­le­re­ser­va­ter. En stor del av egge­ne og unge­ne blir offer for polar­måker og fjell­rev. Isbjørn, som opp­hol­der seg ved hek­ke­om­rå­de­ne om som­me­ren, liker å leve av eggerø­re i peri­o­der, slik at hek­ke­se­son­gen blir et tap for ærfug­le­ne.

Som med and­re fug­le­ar­ter må man være var­som under hek­ket­iden og unn­gå å fors­tyr­re hun­nene (noe som dess­ver­re er van­skel­ig på grunn av hun­nen­es kam­uf­las­je), slik at egge­ne ikke blir fro­kost for polar­måke og fjell­rev.

←Til­ba­ke