Haudegen-basen var den mest berømte tyske militære værstasjonen i Arktis under andre verdenskrig. Værdata var en viktig ressurs for de militære. Sivile værstasjoner var ikke operative under krigen, så tyskerne satte opp sine egne meteorologiske stasjoner i prekære områder. Selv i 1944, på en tid da de manglet det meste i Tyskland, satte man opp flere værstasjoner i Arktis. Disse hadde utstyr som andre enheter bare kunne drømme om å få. Mannskapet på Haudegen-basen ble transportert til Wordiebukta i Rijpfjorden på Nordaustlandet i en u-båt. Et skip i overflaten ledsaget dem og fraktet alt utstyret deres. Beliggenheten skulle være så avsidesliggende som mulig for å unngå å bli oppdaget.
Navnet Haudegen er en avledning av etternavnet til lederen på stasjonen, Wilhelm Dege. Denne fremgangsmåten var vanlig for å komme opp med et navn til slike stasjoner. Haudegen betyr noe som ´krigshest´ på tysk.
Overvintringen gikk fredelig for seg; de fikk bare besøk av en og annen isbjørn. Etter krigen holdt mannskapet fra Haudegen kontakten med norske myndigheter og forsynte dem videre med værdata. Ryktene om at de ble glemt bort på den fjerne stasjonen stemmer ikke, men norske styrker hadde viktigere oppgaver i månedene etter krigens slutt enn å hente tyske soldater ned fra Nordaustlandet. Først 3. september 1945 ankom et norsk fartøy Wordiebukta. Da Wilhelm Dege overga seg neste dag, gjorde han det som den aller siste tyske militære lederen som fremdeles var på posten sin. Tyskerne i Wordiebukta var bare glad til. De hadde sett fram til å bli henta og sendt hjem til familiene sine. Sammen med nordmennene la de inn en typisk arktisk feiring med rikelig med alkohol involvert.
Hovedbygningen, en ”papphytte”, har fått gjennomgå av vær og vind i årenes løp, men den står stadig. Den ble fredet i 2010, så nå er det ikke tillatt å gå for nærme eller å gå inn i den. Det råtne gulvet ville nok ikke vært i stand til å tåle det heller. Som du kan se på disse panoramabildene, fikk bygningen et nytt tak i 2016.
Wilhelm Dege var opprinnelig geograf, og han følte seg mer som en vitenskapsmann enn som soldat. Han gjennomførte flere lange ekskursjoner for å samle inn geografiske data om området. Mulighetene hans var begrensede, og han endte ikke med vitenskapelige funn av større betydning. Slik som med alle andre stedsnavn gitt av tyske styrker under krigen, ville heller ikke norske kartmyndigheter anerkjenne navnene Wilhelm Dege ga til stedene han besøkte.
Og til syvende og sist mitt nytt Ceterum censeo:
ny bok
min ny bok, fotoboka «Norwegens arktischer Norden (3): Die Bäreninsel und Jan Mayen» (tysk tekst) er nå i trykk og kan bestilles fra nå av. Klikk her for mer info 🙂
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.
Svalbards hytter gjenstand for lengsel for mange. Selv om øyne og oppmerksomhet som oftest er rettet mot naturen, blir de fleste fascinert av spennende historier om oppdagere og ekspedisjoner, eventyrere og fangstfolk.
Prosjektet inkluderer alt fra ruiner til kjente fangsthytter som Fredheim i Tempelfjorden og Bjørneborg på Halvmåneøya. Haudegenstasjonen på Nordaustlandet som stammer fra krigens dager er med, og det samme gjelder Würzburgerhytta på Barentsøya og Hammerfesthuset på Bjørnøya, Svalbards eldste bygg.