Sval­bar­d­rein: så man­ge fin­nes det

Sval­bard­rei­nen har opp­levd litt av hvert i århund­re­ne som har gått siden Spits­ber­gen ble opp­daget i 1596. Arten vand­ret inn for fle­re årtusen siden fra den rus­sis­ke Ark­tis og har siden utvi­klet seg til en egen under­art. Den­ne under­ar­ten (Ran­gi­fer taran­dus pla­ty­r­hyn­chus) fin­nes bare på Sval­bard. Arten ble over­bes­kat­tet gjen­nom århund­rer til den ble total­fre­det i 1925, straks etter Sval­bard­trak­ta­ten tråd­te i kraft

Sval­bar­d­rein: to kraft­i­ge buk­ker i Straums­lan­det, lengst øst på hove­døya Spits­ber­gen.

Sval­bard­rei­nen kan vand­re over store avstan­der og den kan krys­se isbre­er, fjor­dis og til og med dri­vi­sen. Ellers ville den da ikke kun­ne ha kom­met til Sval­bard etter isti­den. Men egent­lig liker de å bli i ett og sam­me områ­det så len­ge de tri­ves. Der­for kan det ta lang tid før de vand­rer til­ba­ke til de avsi­des­lig­gen­de områ­der de fors­vant til etter man­ge år med alt­for intens jakt.

I til­legg fin­nes det store fluk­tuas­jo­ner i bestan­den: i dår­li­ge år, når kraft­ig regn om vin­te­ren ska­per et isdek­ke på tun­draen, blir vege­tas­jo­nen så van­skel­ig tilg­jen­ge­lig at man­ge reins­dyr sul­ter ihjel når spekk­re­ser­ve­ne er brukt opp mot våren. And­re dør i ulykker når de fal­ler på brat­te, islag­te skrå­nin­ger. Vin­te­ren 2018-2019 var nok en van­skel­ig en for reins­dy­re­ne, i hvert fall rundt omkring Lon­gye­ar­by­en: kraft­ig regn i desem­ber før­te til mye is i ter­ren­get, og man­ge reins­dyr falt ned fra brat­te skrå­nin­ger, og and­re had­de pro­blemer med til­gang til mat i måne­de­ne som fulg­te.

Død Sval­bar­d­rein under Ope­raf­jel­let øst for Lon­gye­ar­by­en:
død­sår­sa­ken er ikke kjent, men det er sann­syn­lig at den enten styr­tet ned eller sul­tet ihjel.

På den and­re siden kan bestan­den også ta seg gans­ke raskt opp igjen i gode år. I 2017 kon­stat­er­te man at den loka­le popu­las­jo­nen i Advent­da­len had­de tatt seg kraft­ig opp etter gode for­hold.

I til­legg til kort­va­ri­ge vær­fluk­tuas­jo­ner er det klima­en­drin­ger som har en sterk inn­fly­tel­se på tun­draø­ko­lo­gien og der­med reins­dy­ret. Dagens klima­en­drin­ger brin­ger med ned­bør, også regn, om vin­te­ren. På den and­re siden kan et var­me­re kli­ma også føre til mer vege­tas­jon, noe som reins­dyr også kan nyte godt av.

Og så hol­der popu­las­jo­nen fort­satt på med å ta seg opp igjen etter over­bes­kat­tel­sen i man­ge år til og med 1925, inklu­dert re-okku­pe­ring av gam­le områ­der i avsi­des­lig­gen­de strøk.

Det er, med and­re ord, man­ge gode grunn for å føl­ge nøye med hva som skjer med Sval­bard­rei­nen i dag. Tid­li­ge­re tel­lin­ger var ufull­sten­di­ge, de gjaldt bare vis­se områ­der og de ble gjen­nom­ført stort sett bare epi­so­disk, når anled­nin­gen var til stede. Nå har en grup­pe viten­skaps­folk gjen­nom­ført en mer sys­te­ma­tisk tel­ling av reins­dyr på hele Sval­bard. Så langt som mulig ble hele områ­der under­søkt, og hvis nød­ven­dig ble det tatt stikkprø­ver. Resul­ta­tet har grup­pen med Mat­hil­de Le Moul­lec i spis­sen nå offent­liggjort i The Jour­nal of Wild­life Manage­ment.

Uvan­lig stor grup­pe av Sval­bar­d­rein i Kross­fjor­den, et områ­de hvor det ikke fan­tes rein gjen­nom store deler av 1900-tal­let.

Og hvor man­ge Sval­bar­d­rein fin­nes det? Sva­ret er 22.000, iføl­ge Le Moul­lec (22.435, med et 95% kon­fi­dens­in­ter­vall fra 21.452 til 23.425). Det er gans­ke nøyak­tig dob­belt så man­ge som ble ans­lått i 2009. Det høye­re tal­let kan godt skyl­des mer nøyak­ti­ge tel­leme­to­der, men også med den fort­satt pågåen­de pro­ses­sen av bestand­sø­k­ning etter at jakt­for­bu­det ble inn­ført i 1925, samt inn­vand­ring til «nye» gam­le områ­der. For eks­em­pel fin­nes det nå reins­dyr igjen på Kong Karls Land, noe som ikke var til­fel­le i 1959.

Det fin­nes store for­skjel­ler på tet­the­ten mel­lom områ­de­ne. Under guns­ti­ge for­hold kan det være opp til ti dyr – eller, lokalt, til og med fle­re under spe­sielt gode beting­el­ser – per kva­drat­ki­lo­me­ter mens ett enes­te dyr tren­ger det sam­me områ­det eller enda mer for å fin­ne nok å spi­se i kar­ri­ge strøk som Nord­aus­t­lan­dets polarør­ken­lands­kap.

Resul­ta­tet til den nye under­søkel­sen ble publi­sert den 4. okto­ber: Mat­hil­de Le Moul­lec et al (2019), A Cen­tu­ry of Con­ser­va­ti­on: The Ongo­ing Reco­very of Sval­bard Reinde­er. In: The Jour­nal of Wild­life Manage­ment, Vol. 83, 1676-1686.

Er du enig i at spitsbergen-svalbard.no er et fan­tas­tisk nett­sted for Sval­bard-enthu­si­as­ter?

Alt er fritt tilg­jen­ge­lig, ingen pay­wall, ingen regis­tre­ring, ingen betalt rekla­me osv. Hjelp oss å hol­de det slik ved å støt­te oss gjen­nom Ste­ady!