spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker

Brucebyen, William S. Bruce og The Scottish Spitsbergen Syndicate

Skotsk forsøk på kullgruvedrift på Svalbard: historie og bilder

Brucebyen er en liten hytteklynge i Billefjorden ikke langt fra den store Nordenskiöldbreen og den gamle russiske gruvebyen Pyramiden. Båtturer fra Longyearbyen til Pyramiden passerer Brucebyen ofte under avstikkeren til breen. Vanligvis får hyttene ikke mye oppmerksomhet ved slike anledninger, noe som er litt synt fordi stedet er både vakkert og spennende.

Panorama – Brucebyen

Brucebyen: Natur og landskap

Den naturskjønne omgivelsen er en av flere aspekter med stedet, som ville absolut være verdt et besøk til og med uten historie og kulturminnene. Nærområdet er et slettelandskap med godt utviklede gamle strandvoller og lille innsjøer hvor smålommen hekker (det er lett å skremme bort fra reiren, så det er viktig å holde god avstand) og rødnebbterna har sine reir på tundraen (de blir aggressive når man kommer for nært, så … samme her). Det er ikke uvanlig at en isbjørn ruslet gjennom området, så det er viktig å holde øyene åpne og ta de vanlige forholdsreglene.

Brucebyen

Brucebyen med en del av Nordenskiöldbreen synlig i bakgrunnen (bilde fra 1997).

William Speirs Bruce

Men det er i tillegg mye spennende historie knyttet til Brucebyen og omgivelsene. Det var den berømte skotske polarforskeren William Speirs Bruce som sto bak det skotske forsøket å drive kullforekomstene i området. Bruce deltok på sin første reise i polarområdene allerede i 1892 under en hvalfangstreise ombord Balaena til Antarktis. I 1896-97 overvintret han med Jackson og Harmsworth på Franz Josefs Land, hvor han møtte Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen etter dere legendariske overvintring. I 1898 deltok Bruce i Andrew Coats ekspedisjon til Novaya Zemlya og Kolgujev i russiske arktiske strøk ombord Blencathra. På tilbakeveien fikk han et første glimt av Svalbard da ekspedisjonen kom nær Kong Karls Land og Hopen, men på grunn av dårlig vær ble det ikke anledning til å gå i land.

Men denne sjansen skulle han allerede få senere den samme sommeren. I Tromsø møtte Bruce fyrsten Albert I. av Monaco som var på forskningstokt til Spitsbergen med jakten Princess Alice. Fyrsten tilbud Bruce å være med, et tilbud som den skotske polarentusiasten takket ja til med glede.

The Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd.

Bruce kom til å delta i flere av fyrstens ekspedisjoner og var med på å kartlegge store deler av Spitsbergens vestkyst og flere fjorder på nordkysten. Han fikk mye kunnskap om geologien i området og så potensial for gruvedrift flere steder. Det var mest kull som han ble oppmerksom på, men også andre mineraler som jernmal (på Prins Karls Forland) og oljeholdig skifer (i Storfjorden). Kullprøver tatt i 1908 viste seg å være av lovende kvalitet og sammen med andre dannet Bruce The Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd. (SSS) i Edinburgh i juli 1909. Blant stifterne var menn som Charles H. Urmston og Burn Murdoch, navn som man kan finne på kartet fortsatt i dag, sammen med deltakere på syndikatets ekspedisjonene som Rudmose Brown og John Mathieson. Fyrst Albert I. var blant de første som tegnet aksjer.

Hytte Gipsdalen

Hytte i Gipsdalen, bygget av The Scottish Spitsbergen Syndicate
for å undersøke kullforekomstene (bildet tatt i 2010).

Bruce så muligheten til gruvedrift i flere forskjellige områder, men først og fremst i Isfjordens indre forgreninger: i Tempelfjorden ble han oppmerksom på gipsforekomstene og så var det kullfløtsene i Bünsow Land (området som ligger mellom Tempelfjorden og Billefjorden). Syndikatet sendte ekspedisjoner i 1910, 1912, 1914, 1919, 1920, 1921 og 1922 for å undersøke disse forekomstene og andre deler av Svalbard.

Til og med 1925 hadde Bruce og The Scottish Spitsbergen Syndicate gjort krav på hele Prins Karls Forland, hele Barentsøya, store deler av Edgeøya, området mellom Isfjorden og Storfjorden og vestkysten sør for Bellsund!

Undersøkelser av kullfløtsene i Billefjorden: Bruce City

Men tilbake til Billejorden. Her drev SSS med undersøkelser av kullforekomstene på forskjellige steder fra og med 1919. Geologi og tilgjengelighet var hovedgrunnene for valget av Kapp Napier på sørsiden av Adolfbukta som syndikatets hovedbase i Billefjorden. En kullfløts i den lille dalen til Carronelva hadde tiltrukket oppmerksomheten til selskapets geologene. Fløtset ble funnet til å ha en tjukkelse av en meter, noe som man kunne si seg fornøyd med. To hus ble bygget sør for Kapp Napier og denne basen ble snart kjent som Bruce City (Brucebyen). Senere ble to hus til bygget.

Ekspedisjonen i 1919 hadde skipene Phantom og Petunia til rådighet. Andre arbeidsområder i denne sommeren omfattet Prins Karls Forland, Tempelfjorden og Storfjorden samt Barentsøya. Krav ble gjort på forskjellige området, selv om man hadde ikke gjort funn av større betydning.

Brucebyen: jernbanespor

Jernbanespor ved Brucebyen.

Mengden av kull på feltet på sørsiden av Adolfbukta, området som ble undersøkt fra basen Bruce City, ble estimert ved 2,5 million tonn basert på data hentet inn i 1919, noe som var mindre enn forhåpet. Likevel var det fortsatt usikkerhet og man mente det kunne lønne seg å fortsette med å undersøke forekomsten i området før man kunne eventuelt sette i gang med gruvedrift.

Ekspedisjonen i 1920: Bruce City Coalfield, Gipsdalen og Storfjorden

Syndikatets Spitsbergen-ekspedisjon i 1920 brukte til og med tre skip Autumn, Eastonian og Lady of Avenel og ikke mindre enn 50 deltakere ble med denne gangen. Lady of Avenel fikk problemer med maskinen flere ganger og brukte hele 33 dager på turen opp. Så snart ekspedisjonen var ankommet i Billefjorden, ble det en stor slit å transportere det hele utstyret til Brucebyen over snø og is fordi isen lå fortsatt solid på fjorden. Likevel klarte geologene endelig å utføre flere prøveboringer og andre undersøkelser i området rundt Carronelva. I tillegg ble arbeidet på østkysten (Agardhbukta, Mohnbukta), på Edgeøya og på Barentsøya videreført. Resultatene var stort sett heller skuffende: kullfløtsene var mest av dårlig kvalitet og liten tjukkelse og tilgjengeligheten var i mange tilfeller vanskelig. Men samtidig ble den totale mengden kull på østsiden av Billefjorden, området som var kjent som “Bruce City Coalfield”, anslått å være omkring 90 millioner tonn og dermed mente man at det var forsvarlig å videreføre undersøkelsene.

Ekspedisjonen i 1921

The expedition in 1921 was smaller, with only 10 men who focussed on the northeastern part of Billefjord. They used “Bruce City” as their main base again. Additional work was done in Gipsdalen where they found a coal seam in a distance of 16 km from the shore. All in all, the results were found to be promising.

Ekspedisjonen i 1922

En mindre ekspedisjon med 15 menn, igjen under ledelse av John Mathieson, ble sendt ut i 1922. De brukte en traktor til å frakte utstyr 16 km opp Gipsdalen for å gjøre prøveboringer. Det er nok denne gamle traktoren som fortsatt står ikke langt fra fjæra i Gipsvika, ikke langt fra en hytte som ble også bygget å syndikatet i denne perioden. Traktoren veide en tonn og det var en risikabel operasjon å få den i land. En slags flåte ble bygget av to livbåter og den ble manøvrert inn i munningen til Gipsdalselva ved høyvann og under gode værforhold. Det hele gikk bra og traktoren kom på tørrt land uten skader.

Traktor, Gipsdalen

Traktoren til The Scottish Spitsbergen Syndicate i Gipsvika (bilde tatt i 2009).

Samtidig så geologene nærmere på jernmalmforekomsten på Prins Karls Forland. Det finnes flere kulturminner på Forlandet i dag med tilknyttning til The Scottish Spitsbergen Syndicate, som restene til hytta Kenmore på Dawespynten.

Inspeksjonsreiser 1923-1925

I årene som fulgte hadde SSS årlige inspeksjonsturer til sine eiendommer på Svalbard men uten å drive undersøkelsene videre eller å sette i gang med gruvedrift. Ledelsen Scottish Spitsbergen Syndicate mente at det kunne lønne seg med gruvedrift men at man måtte sammenarbeide med et annet selskap som var allerede i gang med kullutvinning på Spitsbergen. Man tok opp forhandlinger med selskapet The Anglo Russian Grumant Co. som drev kullforekomsten i Grumant. Men forhandlingene førte ikke til noe resultat og det var russiske interesser som overtok Grumantfeltet.

Slutten til The Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd.

Inspeksjonsreisen i 1925 ble syndikatets siste tur til Spitsbergen. I 1950 ble Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd. avviklet og i 1952 kjøpte den norske staten de skotske eiendommene på Svalbard.

Brucebyen

Brucebyen i 1997, med de gamle hyttene.

Brucebyen i dag

“Bruce City”, eller Brucebyen som hyttene blir kalt i dag, er den viktigste kulturminnen etter The Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd.‘s aktiviteter på Spitsbergen. Utover det finnes noen flere kulturminner etter SSS som to hytter (en av dem er nå en ruine) i Gipsdalen og traktoren som fortsatt finnes der og noen flere ruiner etter hytter på Prins Karls Forland. Dessverre ble en av hyttene i Brucebyen fullstendig ødelagt under en brann i 2010 etter at turister hadde latt en bøtte med varm aske stående i inngangen. En rekonstruksjon ble byggd av Sysselmannen på samme sted.

I dag blir en av hyttene brukt som tjenestehytte av Sysselmannen mens en annen blir disponert av Longyearbyen Røde Kors, den blir eksempelvis brukt under breøvelser på Nordenskiöldbreen.

Brucebyen

Brucebyen i 2018, med den rekonstruerte hytta til venstre.

Galleri: Brucebyen og Gipsdalen

Til syvende og sist noen bilder fra kullfeltene som The Scottish Spitsbergen Syndicate undersøkte i hovedsaken, Bruce City (= Brucebyen) og Gipsdalen.

Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.

Kilde

Adolf Hoel (1967): Svalbards historie 1596-1965, Band III. Sider 1045-1084: The Scottish Spitsbergen Syndicate.

Tilbake

Siste modifikasjon: 15.10.2020 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php