spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker
HomeSval­bard info­si­deHis­to­rie → Rus­sisk gru­ve­drift i begy­n­nel­sen av 1900-tal­let

Russisk gruvedrift på Svalbard i begynnelsen av 1900-tallet

Opphav til Barentsburg, Colesbukta/Grumantbyen og Pyramiden

Den­ne siden tren­ger fort­satt språk­vask, noe som av øko­no­mis­ke årsa­ker for tiden ikke er tilg­jen­ge­lig på den van­li­ge måten. Gje­r­ne ta kon­takt hvis du fin­ner feil – det fin­nes helt sik­kert en del – og hvis du som er nor­sk mor­språks­bru­ker mener at den­ne siden er ver­dt en liten dugnad med tan­ke på språk­vask, så vil det helt sik­kert være hje­r­te­lig vel­kom­men!

Barentsburg

Bar­ents­burg (2009). Her, inklu­dert Heerodden/»Kapp Heer» har det vært grus­sisk kull­gru­ve­drift helt fra 1932, avbrytt bare av kri­gen. Men his­to­ri­en går til­ba­ke helt til 1912.

Ved siden av Nor­ge er det bare Rus­ser­ne som har dre­vet med kull på Sval­bard over store deler av det 20. århund­re og som fort­satt gjør det. Men det er over­ras­ken­de hvor tilg­jen­ge­lig informas­jon det fin­nes om den tid­li­ge his­to­ri­en til de rus­sis­ke boset­nin­ge­ne på Sval­bard: Bar­ents­burg, Cole­s­buk­ta, Grum­ant­by­en og Pyra­mi­den.

Der­for prø­ver jeg å gi en over­sikt over den tid­li­ge fasen av rus­sisk kull­gru­ve­drift på Sval­bard på den­ne siden. Den­ne peri­oden var opp­ha­vet til Bar­ents­burg, som fort­satt er en aktiv gru­ve­by; Pyra­mi­den, som ble ned­lagt som gru­ve­by i 1998 men hvor man prø­ver å fin­ne nye nærings­felt innen turisme, samt Cole­s­buk­ta og Grumant, som har vært spø­kel­ses­by­er siden 1962. De sis­te to bør forstås som en funk­sjo­nell enhet, som en gru­ve­by for­delt på to loka­li­te­ter med for­skjel­li­ge funk­sjo­ner etter ter­reng­for­hol­de­ne.

Gruveinngang/ventilasjonssjakt, Barentsburg

Gruveinngang/ventilasjonssjakt ved Bar­ents­burg.

Det var først og fremst svens­ke geo­lo­ger som opp­daget og kart­la kull­fo­re­koms­te­ne på Spits­ber­gen sent på 1800-tal­let. His­to­ri­en om loven­de gru­ve­drift ble også hørt i Russ­land, hvor det var øken­de behov for kull spe­sielt i nord. Befol­k­nin­gen, indus­trien og flå­ten på Kola­hal­vøya var i vekst men områ­det had­de ikke noen egne ener­gi­kil­der (man­ge år skul­le gå til olje- og gas­s­fo­re­koms­te­ne i Ark­tis ble opp­daget og utnyt­tet). Trans­por­ten over land fra fore­koms­te­ne langt sør i Russ­land var dyr og kre­ven­de. Det kom i til­legg at den nye rus­sis­ke flå­ten i Østersjøen var avhen­gig av kull levert fra Eng­land, noe som var poli­ti­sk selvføl­ge­lig ikke ønske­lig. Kort sagt, beho­vet for kull var stort i Russ­lands nord­li­ge strøk.

Rus­a­nov og Samoi­lo­witsch

Kjøp­menn fra Ark­han­gelsk utrus­tet eks­pe­dis­jon til Spits­ber­gen i 1912 med Vla­di­mir Alex­and­ro­vitsj Rus­a­nov som leder. Blant del­ta­ker­ne var Rudolf Lasa­re­witsch Samoi­lo­witsch, en gruve­in­ge­niør som var blitt utdan­net i Frei­berg i Tysk­land. Samoi­lo­witsch skul­le sene­re bli en av Russ­lands leden­de polar­forske­re og geo­lo­ger. Hans akti­vi­te­ter før­te blant annet til dan­nel­sen av Insti­tuttet for Ark­tis- og Ant­ark­tis­for­sking i St. Peters­burg i 1920. Der­med had­de Samoi­lo­witsch en posis­jon innen rus­sis­ke pola­re kret­ser som kan sam­men­li­gnes med Adolf Hoel sin rol­le i Nor­ge omt­rent på den sam­me tiden.

Rudolf Lasarewitsch Samoilowitsch

Rudolf Lasa­re­witsch Samoi­lo­witsch (1883-1939?).
Ukjent foto­graf, offent­lig eien­dom. Svarth­vit­bil­de med kunst­ig kolore­ring.

I 1937 del­tok Samoi­lo­witsch i en eks­pe­dis­jon med fle­re skip i Russ­lands ark­ti­s­ke far­vann. Flå­ten ble fast i isen og måt­te over­vint­re, noe som var ikke plan­lagt. Blant ski­pe­ne var store isbry­te­re som Sad­ko, Maly­gin og Sedow og fle­re mind­re skip. Man treng­te en syn­de­bukk og val­get falt på Samoi­lo­witsch. Etter hjem­koms­ten ble han arr­res­tert og han ble drept i feng­s­elet i 1939 eller 1940.

Den rus­sis­ke Spits­ber­gen-expe­dis­jo­nen i 1912

Men til­ba­ke til eks­pe­dis­jo­nen til Spits­ber­gen i 1912. Hove­dopp­ga­ve­ne var å kart­leg­ge kull­fo­re­koms­ter og sik­re loven­de områ­der for gru­ve­drift. I til­legg skul­le det skaf­fes en over­sikt over den alle­re­de eksis­ter­en­de gru­ve­drif­ten på øya. Og når anled­nin­gen var tils­tede så skul­le det også dri­ves forsk­ning innen bio­lo­gi og hydro­gra­fi. Eks­pe­dis­jo­nen omf­at­tet 14 del­tak­ge­re som for­lot Alex­and­rovsk på ski­pet Her­ku­les den 26. juni 1912. Forsker­ne bruk­te fle­re ukter på å kart­leg­ge geo­lo­gien på nordsi­den av Van Mijen­fjor­den. Blant annet krys­set Rus­a­nov og to matro­ser Spits­ber­gen fra Bragan­za­vå­gen til øst­kys­ten. Sene­re ble fle­re områ­der i Isfjor­den under­søkt, med Green Har­bour (Grønfjor­den), Cole­s­buk­ta, Advent­fjor­den og Skans­buk­ta. Rus­a­nov sik­ret et områ­de mel­lom Cole­s­buk­ta og Van Mijen­fjor­den for sine opp­drags­gi­ve­re. Så fort­sat­te eks­pe­dis­jo­nen i Trygg­ham­na og vide­re ves­to­ver og et områ­de på vest­siden av Borebuk­ta ble okku­pert. Så besøk­te forsker­ne Prins Karls For­lan­det, Kongsfjor­den og Krossfjor­den.

Arbei­de­ne ble avs­lut­tet i Kongsfjor­den 18. august. Samoi­lo­witsch og 2 and­re reis­te hjem met et nor­sk damp­skip, mens Rus­a­nov og res­ten av eks­pe­dis­jo­nen fort­sat­te østo­ver, mot nor­døst­pas­sas­jen. Men ski­pet forsvant spur­løst, og sam­men med Her­ku­les forsvant Rus­a­nov, 10 and­re menn og alle for­sking­s­re­sul­ta­ter bort­sett fra det som Samoi­lo­witsch had­de tatt med seg.

Vla­di­mir Rus­a­nov (1875-1913?).
Ukjent foto­graf, offent­lig eien­dom. Svarth­vit­bil­de med kunst­ig kolore­ring.

Vladimir Rusanov

Samoi­lo­witsch så muli­ghe­ter for kull­drift i fire områ­der som han had­de sik­ret seg: nordsi­den av Van Mijen­fjor­den, Spits­ber­gens øst­kyst mel­lom Kval­vå­gen og Agardhbuk­ta, sør­si­den av Isfjor­den mel­lom Cole­s­buk­ta og Advent­fjor­den og Borebuk­ta på nordsi­den av Isfjor­den. Uto­ver det­te gjor­de Samoi­lo­witsch krav på områ­der i Engelskbuk­ta, Skans­buk­ta og Rin­ders­buk­ta.

Russisk Anneksjonskilt, Bohemanflya

Rus­sisk Ann­eks­jons­kilt fra 1970 på Bohem­an­flya.

16. mars 1913 stif­tet han­dels­men­ne­ne som sto bak eks­pe­dis­jo­nen fra 1912 og ande­re inter­es­ser­te han­dels­hu­set Grumant – A.g. Aga­fel­off & Co, som over­tok ret­ti­ghe­te­ne til kull­fo­re­koms­te­ne som Rus­a­nov og Samoi­lo­witsch had­de gjort krav på.

Den and­re eks­pe­dis­jo­nen (1913)

Man gikk i gang med for­be­redel­se­ne til gru­ve­drift ved å sen­de ut en ny eks­pe­dis­jon med 25 del­ta­ke­re og 2 skip under ledelse av Samoi­lo­witsch. Ski­pe­ne var Maria (600 ton, fra Ark­han­gelsk) og den lil­le nor­ske kut­te­ren Grumant. Samoi­lo­witsch valg­te å eta­ble­re en base på øst­siden av Cole­s­buk­ta. Her gikk arbei­der­ne i land og sat­te i gang med å eta­ble­re seg. To hus ble byg­get, et bohus og et lag­rings­hus. Hyt­ta på Rus­a­no­vod­den skal også date­re til det­te året.

Colesbukta

Cole­s­buk­ta. Her eta­bler­te eks­pe­dis­jo­nen i 1913 hove­dkvar­te­ret sitt.

Det vis­te seg at kull­fløt­sen som Samoi­lo­witsch had­de satset på lå under havs­ni­vå i Cole­s­buk­ta. Men samt­idig fant man et fløts som var tilg­jen­ge­lig i 60 m.o.h. i den «and­re lil­le dalen» øst for Cole­s­buk­ta, som heter Grum­ant­da­len i dag. Samoi­lo­witsch fokus­ser­te under­sø­kel­se­ne på det­te fløt­set og tok 4 tonn kull­prø­ver.

Et lite hyg­ge­lig møte tok sted mel­lom Rus­ser­ne og Ame­ri­ka­ner­ne fra Arc­tic Coal Com­pa­ny (ACC) i Lon­gye­ar City (dagens Lon­gye­ar­by­en). John Mun­ro Lon­gye­ar hims­elf og sin dag­lig leder Scott Tur­ner, som var kjent som en per­son som var ikke redd for kon­flik­ter, møt­te opp, kal­te Samoi­lo­witsch for en løg­ner og ned­la både munt­lig og skrift­lig pro­test mot det de men­te var en brudd av sine egne ret­ti­ghe­ter. Men til syven­de og sist løp saken ut i san­den og pro­tes­ten før­te til ingen­ting.

Grumant

Grumant (i dag Grum­ant­by­en).
Det var her eks­pe­dis­jo­nen i 1912 gjor­de sine under­sø­kel­ser.

Eks­pe­dis­jo­nen dro fra Spits­ber­gen i begy­n­nel­sen av sep­tem­ber. To menn ble igjen i Cole­s­buk­ta (Rus­a­no­vod­den) for å hol­de vakt på eien­dom­men gjen­nom vin­te­ren. Men over­vin­trin­gen gikk ikke bra: en av dem fikk skjør­buk. De prøv­de å ber­ge seg til Lon­gye­ar City, men det ble for sent: til tross for lege­be­hand­ling døde den syke dagen etter ankoms­ten. Den and­re man­nen fikk fle­re fin­ger og tær ampu­tert på grunn av kold­brann. Han ble hos Ame­ri­ka­ner­ne i fle­re måne­der.

Eks­pe­dis­jo­nene i 1914 og 1915

Eks­pe­dis­jo­ner ble sent ut for å fort­set­te arbei­de­ne i Cole­s­buk­ta og Grumant i 1914 og 1915, men lite er kjent om dis­se foreta­ke­ne. Det er rime­lig å anta at Samoi­lo­witsch ledet arbei­de­ne, og Hoel skri­ver at Samoi­lo­witsch had­de bare 2 menn med seg. Etter eks­pe­dis­jo­nen i 1915 sat­te den førs­te ver­dens­k­ri­gen og revo­lus­jo­nen i Russ­land en stop­per for de rus­sis­ke akti­vi­te­te­ne på Spits­ber­gen.

Utvik­lin­gen etter den førs­te ver­dens­k­ri­gen og frem til 1932

Den førs­te ver­dens­k­ri­gen berør­te Spits­ber­gen ikke direk­te. Like­vel fikk den kon­sek­ven­ser langt i nord. Fle­re gruve­sels­ka­per, inklu­dert det rus­sis­ke han­dels­hu­set Grumant – A.g. Aga­fel­off & Co, trakk seg til­ba­ke. På den and­re siden før­te man­ge­len på råstoff­er og ener­gi til øken­de pri­ser etter kri­gen, noe som gjor­de gru­ve­drif­ten også i avsi­des­lig­gen­de regio­ner lønn­somt i en stund slik at fle­re sels­ka­per sat­te i gang igjen med kull­drift på Spits­ber­gen.

Gruveinngang, Bohemanflya

Gam­mel gruvein­ngang på Bohem­an­flya.

Men lite skjed­de på den rus­sis­ke siden. Det var det neder­lands­ke sels­ka­pet NeSpi­Co (Neder­land­sche Spits­ber­gen Com­pa­gnie) som star­tet virksom­he­ten i Harbour/Barentsburg og Rijps­burg (Bohe­man­nes­et). Det Lon­don-baser­te sels­ka­pet Anglo Rus­si­an Grumant (ARG) tok over i Grumant, og Svens­ke­ne begy­n­te i Pyra­mi­den.

Det fin­nes sider med mer informas­jon om hver av dis­se stede­ne:

Fra og med 1931 gikk de rus­sis­ke anleg­ge­ne og ret­ti­ghe­te­ne med mel­lom­skritt over til sels­ka­pet Trust Ark­ti­ku­gol som var og fort­satt er eid av sta­ten. I mel­lomtiden duk­ket også sels­ka­pet Sojuslje­s­prom opp som eier, men det var ikke en lang­va­rig kon­struks­jon. Fra og med 1932 had­de Trust Ark­ti­ku­gol full kon­troll over alle rus­sis­ke gru­ve­an­legg og inter­es­ser på Spits­ber­gen, og det gjel­der til og med dagen i dag.

Kil­der

Kil­de­si­tuas­jo­nen om den tid­li­ge his­to­ri­en til de rus­sis­ke boset­nin­ge­ne på Sval­bard er dår­lig. Jeg hus­ker at jeg ble glad en gang når jeg ende­lig opp­daget en rus­sisk bok om Spits­ber­gens his­to­rie, bare for å opp­dage at det var en rus­sisk over­set­tel­se av Thor Bjørn Arlovs nor­sk bok Sval­bards His­to­rie. Den­ne boken et nå et stan­dard­verk, men et av kri­tikk­punk­tene er net­topp at Arlov fokus­se­rer meget på den nor­ske per­spek­ti­ven. Der­for vir­ker det litt rart av man valg­te å over­set­te den­ne boka isteden­for å skri­ve en rus­sisk bok. Rus­sis­ke pola­re kret­ser er store, ster­ke og akti­ve. Det må da vel fin­nes en rus­sisk his­to­ri­ker med inter­es­se i gru­ve­drif­ten på Spits­ber­gen og adgang til rele­van­te kret­ser og arki­ver? En sånn bok bør helt klart skri­ves fra et insi­de per­spek­tiv.

Og mens vi ven­ter får vi nøye oss med Adolf Hoels bok Sval­bards his­to­rie 1596-1965.

Til­ba­ke

BØKER, KALENDER, POSTKORT OG MER

Dette og mye mer får du i Spitsbergen-Svalbard nettbutikken.

Siste modifikasjon: 23.12.2020 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php