Russisk gruvedrift på Svalbard i begynnelsen av 1900-tallet
Opphav til Barentsburg, Colesbukta/Grumantbyen og Pyramiden
Denne siden trenger fortsatt språkvask, noe som av økonomiske årsaker for tiden ikke er tilgjengelig på den vanlige måten. Gjerne ta kontakt hvis du finner feil – det finnes helt sikkert en del – og hvis du som er norsk morspråksbruker mener at denne siden er verdt en liten dugnad med tanke på språkvask, så vil det helt sikkert være hjertelig velkommen!
Barentsburg (2009). Her, inkludert Heerodden/»Kapp Heer» har det vært grussisk kullgruvedrift helt fra 1932, avbrytt bare av krigen. Men historien går tilbake helt til 1912.
Ved siden av Norge er det bare Russerne som har drevet med kull på Svalbard over store deler av det 20. århundre og som fortsatt gjør det. Men det er overraskende hvor tilgjengelig informasjon det finnes om den tidlige historien til de russiske bosetningene på Svalbard: Barentsburg, Colesbukta, Grumantbyen og Pyramiden.
Derfor prøver jeg å gi en oversikt over den tidlige fasen av russisk kullgruvedrift på Svalbard på denne siden. Denne perioden var opphavet til Barentsburg, som fortsatt er en aktiv gruveby; Pyramiden, som ble nedlagt som gruveby i 1998 men hvor man prøver å finne nye næringsfelt innen turisme, samt Colesbukta og Grumant, som har vært spøkelsesbyer siden 1962. De siste to bør forstås som en funksjonell enhet, som en gruveby fordelt på to lokaliteter med forskjellige funksjoner etter terrengforholdene.
Gruveinngang/ventilasjonssjakt ved Barentsburg.
Det var først og fremst svenske geologer som oppdaget og kartla kullforekomstene på Spitsbergen sent på 1800-tallet. Historien om lovende gruvedrift ble også hørt i Russland, hvor det var økende behov for kull spesielt i nord. Befolkningen, industrien og flåten på Kolahalvøya var i vekst men området hadde ikke noen egne energikilder (mange år skulle gå til olje- og gassforekomstene i Arktis ble oppdaget og utnyttet). Transporten over land fra forekomstene langt sør i Russland var dyr og krevende. Det kom i tillegg at den nye russiske flåten i Østersjøen var avhengig av kull levert fra England, noe som var politisk selvfølgelig ikke ønskelig. Kort sagt, behovet for kull var stort i Russlands nordlige strøk.
Rusanov og Samoilowitsch
Kjøpmenn fra Arkhangelsk utrustet ekspedisjon til Spitsbergen i 1912 med Vladimir Alexandrovitsj Rusanov som leder. Blant deltakerne var Rudolf Lasarewitsch Samoilowitsch, en gruveingeniør som var blitt utdannet i Freiberg i Tyskland. Samoilowitsch skulle senere bli en av Russlands ledende polarforskere og geologer. Hans aktiviteter førte blant annet til dannelsen av Instituttet for Arktis- og Antarktisforsking i St. Petersburg i 1920. Dermed hadde Samoilowitsch en posisjon innen russiske polare kretser som kan sammenlignes med Adolf Hoel sin rolle i Norge omtrent på den samme tiden.
Rudolf Lasarewitsch Samoilowitsch (1883-1939?).
Ukjent fotograf, offentlig eiendom. Svarthvitbilde med kunstig kolorering.
I 1937 deltok Samoilowitsch i en ekspedisjon med flere skip i Russlands arktiske farvann. Flåten ble fast i isen og måtte overvintre, noe som var ikke planlagt. Blant skipene var store isbrytere som Sadko, Malygin og Sedow og flere mindre skip. Man trengte en syndebukk og valget falt på Samoilowitsch. Etter hjemkomsten ble han arrrestert og han ble drept i fengselet i 1939 eller 1940.
Den russiske Spitsbergen-expedisjonen i 1912
Men tilbake til ekspedisjonen til Spitsbergen i 1912. Hovedoppgavene var å kartlegge kullforekomster og sikre lovende områder for gruvedrift. I tillegg skulle det skaffes en oversikt over den allerede eksisterende gruvedriften på øya. Og når anledningen var tilstede så skulle det også drives forskning innen biologi og hydrografi. Ekspedisjonen omfattet 14 deltakgere som forlot Alexandrovsk på skipet Herkules den 26. juni 1912. Forskerne brukte flere ukter på å kartlegge geologien på nordsiden av Van Mijenfjorden. Blant annet krysset Rusanov og to matroser Spitsbergen fra Braganzavågen til østkysten. Senere ble flere områder i Isfjorden undersøkt, med Green Harbour (Grønfjorden), Colesbukta, Adventfjorden og Skansbukta. Rusanov sikret et område mellom Colesbukta og Van Mijenfjorden for sine oppdragsgivere. Så fortsatte ekspedisjonen i Trygghamna og videre vestover og et område på vestsiden av Borebukta ble okkupert. Så besøkte forskerne Prins Karls Forlandet, Kongsfjorden og Krossfjorden.
Arbeidene ble avsluttet i Kongsfjorden 18. august. Samoilowitsch og 2 andre reiste hjem met et norsk dampskip, mens Rusanov og resten av ekspedisjonen fortsatte østover, mot nordøstpassasjen. Men skipet forsvant spurløst, og sammen med Herkules forsvant Rusanov, 10 andre menn og alle forskingsresultater bortsett fra det som Samoilowitsch hadde tatt med seg.
Samoilowitsch så muligheter for kulldrift i fire områder som han hadde sikret seg: nordsiden av Van Mijenfjorden, Spitsbergens østkyst mellom Kvalvågen og Agardhbukta, sørsiden av Isfjorden mellom Colesbukta og Adventfjorden og Borebukta på nordsiden av Isfjorden. Utover dette gjorde Samoilowitsch krav på områder i Engelskbukta, Skansbukta og Rindersbukta.
Russisk Anneksjonskilt fra 1970 på Bohemanflya.
16. mars 1913 stiftet handelsmennene som sto bak ekspedisjonen fra 1912 og andere interesserte handelshuset Grumant – A.g. Agafeloff & Co, som overtok rettighetene til kullforekomstene som Rusanov og Samoilowitsch hadde gjort krav på.
Den andre ekspedisjonen (1913)
Man gikk i gang med forberedelsene til gruvedrift ved å sende ut en ny ekspedisjon med 25 deltakere og 2 skip under ledelse av Samoilowitsch. Skipene var Maria (600 ton, fra Arkhangelsk) og den lille norske kutteren Grumant. Samoilowitsch valgte å etablere en base på østsiden av Colesbukta. Her gikk arbeiderne i land og satte i gang med å etablere seg. To hus ble bygget, et bohus og et lagringshus. Hytta på Rusanovodden skal også datere til dette året.
Colesbukta. Her etablerte ekspedisjonen i 1913 hovedkvarteret sitt.
Det viste seg at kullfløtsen som Samoilowitsch hadde satset på lå under havsnivå i Colesbukta. Men samtidig fant man et fløts som var tilgjengelig i 60 m.o.h. i den «andre lille dalen» øst for Colesbukta, som heter Grumantdalen i dag. Samoilowitsch fokusserte undersøkelsene på dette fløtset og tok 4 tonn kullprøver.
Et lite hyggelig møte tok sted mellom Russerne og Amerikanerne fra Arctic Coal Company (ACC) i Longyear City (dagens Longyearbyen). John Munro Longyear himself og sin daglig leder Scott Turner, som var kjent som en person som var ikke redd for konflikter, møtte opp, kalte Samoilowitsch for en løgner og nedla både muntlig og skriftlig protest mot det de mente var en brudd av sine egne rettigheter. Men til syvende og sist løp saken ut i sanden og protesten førte til ingenting.
Grumant (i dag Grumantbyen).
Det var her ekspedisjonen i 1912 gjorde sine undersøkelser.
Ekspedisjonen dro fra Spitsbergen i begynnelsen av september. To menn ble igjen i Colesbukta (Rusanovodden) for å holde vakt på eiendommen gjennom vinteren. Men overvintringen gikk ikke bra: en av dem fikk skjørbuk. De prøvde å berge seg til Longyear City, men det ble for sent: til tross for legebehandling døde den syke dagen etter ankomsten. Den andre mannen fikk flere finger og tær amputert på grunn av koldbrann. Han ble hos Amerikanerne i flere måneder.
Ekspedisjonene i 1914 og 1915
Ekspedisjoner ble sent ut for å fortsette arbeidene i Colesbukta og Grumant i 1914 og 1915, men lite er kjent om disse foretakene. Det er rimelig å anta at Samoilowitsch ledet arbeidene, og Hoel skriver at Samoilowitsch hadde bare 2 menn med seg. Etter ekspedisjonen i 1915 satte den første verdenskrigen og revolusjonen i Russland en stopper for de russiske aktivitetene på Spitsbergen.
Utviklingen etter den første verdenskrigen og frem til 1932
Den første verdenskrigen berørte Spitsbergen ikke direkte. Likevel fikk den konsekvenser langt i nord. Flere gruveselskaper, inkludert det russiske handelshuset Grumant – A.g. Agafeloff & Co, trakk seg tilbake. På den andre siden førte mangelen på råstoffer og energi til økende priser etter krigen, noe som gjorde gruvedriften også i avsidesliggende regioner lønnsomt i en stund slik at flere selskaper satte i gang igjen med kulldrift på Spitsbergen.
Gammel gruveinngang på Bohemanflya.
Men lite skjedde på den russiske siden. Det var det nederlandske selskapet NeSpiCo (Nederlandsche Spitsbergen Compagnie) som startet virksomheten i Harbour/Barentsburg og Rijpsburg (Bohemanneset). Det London-baserte selskapet Anglo Russian Grumant (ARG) tok over i Grumant, og Svenskene begynte i Pyramiden.
Det finnes sider med mer informasjon om hver av disse stedene:
Fra og med 1931 gikk de russiske anleggene og rettighetene med mellomskritt over til selskapet Trust Arktikugol som var og fortsatt er eid av staten. I mellomtiden dukket også selskapet Sojusljesprom opp som eier, men det var ikke en langvarig konstruksjon. Fra og med 1932 hadde Trust Arktikugol full kontroll over alle russiske gruveanlegg og interesser på Spitsbergen, og det gjelder til og med dagen i dag.
Kilder
Kildesituasjonen om den tidlige historien til de russiske bosetningene på Svalbard er dårlig. Jeg husker at jeg ble glad en gang når jeg endelig oppdaget en russisk bok om Spitsbergens historie, bare for å oppdage at det var en russisk oversettelse av Thor Bjørn Arlovs norsk bok Svalbards Historie. Denne boken et nå et standardverk, men et av kritikkpunktene er nettopp at Arlov fokusserer meget på den norske perspektiven. Derfor virker det litt rart av man valgte å oversette denne boka istedenfor å skrive en russisk bok. Russiske polare kretser er store, sterke og aktive. Det må da vel finnes en russisk historiker med interesse i gruvedriften på Spitsbergen og adgang til relevante kretser og arkiver? En sånn bok bør helt klart skrives fra et inside perspektiv.
Og mens vi venter får vi nøye oss med Adolf Hoels bok Svalbards historie 1596-1965.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.