Generelt: Barentsøyas landområdet dekker 1300 km2. Den er 50 km lang og bred. Den er oppkalt etter Willem Barentsz, den offisielle oppdageren av Spitsbergen. Barentsøya er veldig lik Edgeøya; de to øyene er separert av det naturskjønne Freemansundet, som bare er noen kilometer bred. Det kan være en del drivis i farvannet rundt Barentsøya godt inn i sommermånedene. Sammen med Edgeøya, tar det del i Søraust-Svalbard Naturreservat og er derfor beskyttet (se rules).
Sørsiden av Barentsøya i Freemansundet med typiske platåformede fjellformasjoner og Freemanbreen.
Geologi: Samme som Edgeøya. Særdeles like Trias sedimenter (tidlig Mesozoikum, 205-250 million år siden), sand-, mudder- or leire. Disse ble avsatt i grunne kontinentalsokler og nærme kysten (delta sedimenter osv.), delvis i et anoksis (mangel av oksygen) miljø, men rik i et organisk perspektiv og ofte mørke i utseende. Sedimentene har ikke deformert, og lagene har mer eller mindre bevart sine opprinnelige horisontale posisjoner. Noen lag har rikt med fossiler (ammonitter, skjell osv.). Noe av sandsteinene fra elvedelta inneholder tynne kull sømmer, men på grunn av deres lave kvantitet og kvalitet, er de ikke av økonomisk interesse.
Innenfor de triasiske sedimentene er det ett lag av svart papirskifer som ofte former bratte klipper, synlig fra for eksempel begge sidene av Freemansundet. Der smale elver kutter gjennom, er det ofte små canyoner (Freemansundet, Diskobukta).
Det er diabas (‘basalt’) intrusjoner i noen deler fra den øvre Jura til krittalderen. Ettersom de er relativt harde, former ofte intrusjonene odder, øyer og utstikkende klipper i ellers slake skråninger eller uniforme kystlinjer.
Bratte klipper av hard diabas. Sørvest Barentsøya.
Landskap: Som Edgeøya. Brede platåformede fjell og åpne daler. Mindre breer enn i østre deler av Spitsbergen, som ligger høyere og får mer nedbør.
Typisk Barentsøya landskap: Flate sletter med rik tundra og bratte helninger av diabas i bakgrunnen.
Flora og Fauna: Som Edgeøya, øvre Arktis. Tundraen er ofte veldig rik, selv om den har færre arter enn nært vestkysten av Spitsbergen. Den rike tundraen har en sterk bestand av reinsdyr. Bratte klipper (Trias papirskifer) er hjemmet til kolonier av krykkjer, hvilke som tiltrekker fjellrev. Viktige migrerings og hi områder for isbjørn.
Reinsdyr i Sundneset, Barentsøya.
Historie: Inn i det 19. århundre trodde folk at Barentsøya var en del av Spitsbergen, frem til det smale Heleysundet ble funnet. Mye mindre besøkt enn Tusenøyane eller Edgeøya av Pomorer eller fangstmenn på grunn av ofte tunge isforhold, er besøk av hvalfangstere ukjent. Den eneste overvintringen av norske fangstmenn fant sted sør for Duckwitzbreen tidlig på 1900-tallet. På 1950 og 60-tallet ble flere forsknings ekspedisjoner ledet av den tyske geografen Julius Büdel, som etablerte hans første hoved feltcamp i Sundneset, hvor de bygget ‘Würzburger Hütte’. De undersøkte utviklingen i det arktiske landskapet slik som fenomenet permafrost, frostforvitring, Solifluksjon, landheving osv. (se Rocks and Ice).
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.