Fjelljo

Fjell­joen er vel­dig lik tyv­joen, men vel­dig sjel­den på Sval­bard. Bare på Blom­strand­hal­vøya i Kongsfjor­den er det gans­ke van­lig å se den.

Bes­kri­vel­se: Fjell­joen er med 53 cm lengre enn den tyde­lig mer utbred­te tyv­joen (46 cm), men er fak­tisk litt mind­re og let­te­re (220-350 g), for de 15 cm lan­ge spiss­fjæ­re­ne på halen reg­nes med i leng­den. Den vir­ker slan­ke­re og mer ele­gant. Fjell­joen har et svart hode, hvitt bryst og en hvit nak­ke og er ellers grå­brun. Hales­pis­sen og den ele­gan­te ygning som lik­ner på sva­lens er karak­te­ris­tisk.

Utbredelse/Migrasjon: Fjell­joen er sir­kum­po­lar utbredt, med enkel­te eks­em­pla­rer i Nor­ge, sær­lig i nord. På Sval­bard er fjell­joen sjel­den for her mang­ler hoved­byt­tet: gna­ge­re. Det fin­nes et lite antall hek­ke­par på Blom­strand­hal­vøya i Kongsfjor­den, even­tuelt også i Ekm­anfjor­den og i Aus­t­fjor­den. Også på dri­vi­sen kan man se den av og til, muli­gens på vei til eller fra hek­ke­om­rå­de­ne på Grøn­land og det rus­sis­ke Ark­tis. Den over­vin­trer i Sør-Atlan­te­ren.

Bio­lo­gi: Fjell­joen eter hovedsa­ke­lig gna­ge­re. På Øst­grøn­land, der det fin­nes gna­ge­re, hek­ker den ofte. På Sval­bard eter den insek­ter, kada­ver og zoo­plank­ton fra van­net nær bred­den.

Den hek­ker par­vis på flat, tørr tun­dra. Egge­ne – sjel­dent ett, som oftest to – ruges av beg­ge foreld­re­ne i 23 dager. Etter få dager for­la­ter unge­ne rei­ret, men for­blir med foreld­re­ne sine helt til de er fly­ge­dy­k­ti­ge, noe som skjer når de er 25 dager gam­le.

Annet: På Sval­bard er fjell­joen ofte gans­ke nysgjer­rig og lett å obser­ve­re og ta bil­der av.

←Til­ba­ke