Dickson Land - Billefjorden

Kart over Dick­son Land og Bil­lefjor­den.

Gener­elt

Dick­son Land er nav­net på hal­vøy­en som lig­ger mel­lom Dick­son­fjor­den og Bil­lefjor­den. Den er navn­gitt ett­ter Oscar Dick­son (1823-1897), en svensk indus­trie­ier som spon­set fle­re pola­rek­spe­dis­jo­ner. Bil­lefjor­den har et vak­kert lands­kap, inklu­dert den store kal­ven­de bre­fron­ten på Nor­dens­ki­öld­breen. Grun­net bre­kal­vin­g­en og den kor­te avstan­den fra Lon­gye­ar­by­en og den gam­le rus­sis­ke gru­ve­bo­set­nin­gen Pyra­mi­den blir den ofte besøkt sær­lig om som­me­ren, når båter tar dag­tu­rer inn i Bil­lefjor­den fra Lon­gye­ar­by­en. Om vin­te­ren er det en fin tur med snøs­ku­ter dit, men den er gans­ke lang og gjø­res helst med en over­nat­ting på hotel­let i Pyra­mi­den.

Dick­son Land er et av de vak­res­te og let­test tilg­jen­ge­li­ge tur­om­rå­de­ne på Sval­bard. Lan­ge fot­tu­rer føl­ger de store isfrie dale­ne og høye­re­lig­gen­de pla­tåom­rå­der, og det er i til­legg muli­ghe­ter for noen fine fjell­tur­er (ikke teknisk klat­ring) og bre­van­drin­ger – så len­ge man har god greie på slikt, er i god fysisk form og har rik­tig uts­tyr og erfa­ring.

På den­ne siden fin­ner du først og fremst informas­jon om natur og his­to­rie i hele områ­det, Dick­son Land og Bil­lefjor­den. Siden drei­er seg ikke om Pyra­mi­den, det fin­nes en spe­si­ell side (trykk her) om den gam­le rus­sis­ke gru­ve­by­en.

Ver­neom­rå­der

Den søre og ves­t­re delen av Dick­son Lan­det er en del av Nor­de Isfjor­den Nas­jo­nal­park, og Bün­sow Lan­det på øst­siden av Bil­lefjor­den lig­ger i Sas­sen-Bün­sow Nas­jo­nal­park. Gåsøya­ne er fug­le­re­ser­vat (ferd­sels­for­bud innen­for 300 m fra kys­ten f.o.m. 15. mai t.o.m. 15. august).

For mer og detal­jert info: gui­de­bo­ka Sval­bard – Nor­ge nær­mest Nord­po­len.

Sider om for­skjel­li­ge steder i områ­det – pan­ora­ma­bil­der og informas­jon

Det fin­nes en del sider på spitsbergen-svalbard.no dedi­kert til for­skjel­li­ge steder i Dick­son Land og Bil­lefjor­den, med mer informas­jon og bil­der:

• Det fin­nes selv­føl­ge­lig en gans­ke stor sam­ling med mate­ria­le fra og om Pyra­mi­den. Start her og bruk det inter­ak­ti­ve kar­tet for å navi­ge­re vide­re.
• Pan­ora­ma­utsikt fra Ygg­dra­sil­kam­pen sør for Pyra­mi­den.
• Hør­bye­breen i Petu­ni­abuk­ta lengst nord i Bil­lefjor­den.
• En inns­jø ved Rag­nar­breen i Petu­ni­abuk­ta lengst nord i Bil­lefjor­den.
• Den vak­re Ebba­d­a­len i Petu­ni­abuk­ta.
• Den store Nor­dens­ki­öld­breen.
• Ver­dens­berøm­te Svenske­hu­set ved Kapp Thord­sen, med mye spen­nen­de his­to­rie.
• Det likeså ver­dens­berøm­te Bruce­by­en i Adolf­buk­ta: skot­sk for­søk på kull­gru­ve­drift, også med mye spen­nen­de his­to­rie.

Geo­lo­gi

Områ­det rundt Bil­lefjor­den til­hø­rer den mest geo­lo­gisk sett mest inter­es­san­te regio­nen på Sval­bard, og der­for skal temaet få litt mer plass og opp­merksom­het her. Det pre-devon­ske grunnf­jel­let er eks­po­nert kun nær Nor­dens­ki­öld­breen, blant annet på Retret­tøya rett foran bre­fron­ten, og like nord for Bil­lefjor­den.

På beg­ge sider av fjor­den, men sær­lig på den ves­t­li­ge og nord­li­ge delen av Dick­son Land, fin­nes rød­lig sand­stein og kon­glo­me­rat fra devon­ti­den kalt Old Red som gir lands­ka­pet er sære­gent preg og vak­re far­ger.

Old Red fra devon­ti­den i fjel­let Lyk­ta i Dick­son­fjor­den. Fjell­top­pen består av har­de kalk­stein­lag fra kar­bon­ti­den. Gren­sen mel­lom Old Red og kalks­ten­top­pen er den Sval­bar­dis­ke dis­kordan­sen (se teks­ten neden­for).

Fos­si­le tre­stamm­er fun­net i dis­se berg­ar­te­ne i Mun­ind­a­len er av den eld­re gar­de, de til­hø­rer de elds­te plan­te­fos­si­le­ne i ver­den. Vege­tas­jon had­de akku­rat begynt å dek­ke de førs­te lan­do­ver­fla­tene i devon­ti­den.

Under kar­bon­ti­den og i perm ble sedi­men­ter avsatt, blant dis­se eva­po­rit­ter som gips og anhy­dritt. Dis­se man­ge­far­ge­de sedi­men­tene gir lands­ka­pet sitt far­ge­ri­ke preg, som for eks­em­pel ved fjell­skrå­nin­ge­ne ved Bruce­by­en og nord for Bil­lefjor­den. Et av dis­se fjel­le­ne kal­les Tri­ko­lorf­jel­let.

Fjell på øst­siden av Bil­lefjord: far­ge­rik geo­lo­gi fra øvre kar­bon til ned­re perm.

Også kul­let i gru­ven i Pyra­mi­den stamm­er fra yng­re kar­bon­ti­den (også kjent som kull­t­i­den). Det er der­med mye eld­re enn kul­let i gru­ve­ne ellers på Sval­bard (unn­tatt Tun­heim på Bjørnøya).

Under permt­iden ble for det mes­te kar­bo­na­ter avsatt, deri­blant den har­de, fos­sil­ri­ke kalk­stei­nen som er kjent som Kapp Sta­ros­tin Formas­jo­nen. I Dick­son Land dan­ner de ofte iøy­ne­fal­len­de klip­per; med vak­re fos­ser her og der.

Fjells­i­der med ero­der­te sedi­m­ent­lag fra kar­bon- og permt­iden
i Lyck­holm­da­len, Dick­son Land.

Etter en pau­se i avset­ning av sedi­men­ter sent i permt­iden, ble de typi­ske meso­zois­ke ‘platt­form-sedi­men­tene’ avsatt over mes­te­par­ten av Sval­bard, inklu­dert over Dick­son Land, hvor de er blitt bev­art i den sør­li­ge delen, der lagene fal­ler slakt mot sør. Lito­lo­gisk sett ligner de lagrek­ke­ne fra tri­as som er fun­net på Barent­søya og Edgeøya, og inne­hol­der også dia­ba­s­in­tru­si­ver fra sen jura og kritt. Den svens­ke polar­for­ske­ren Adolf Erik Nor­dens­ki­öld trod­de at fos­for­fo­re­kums­ter fun­net i sedi­men­tene fra tri­as ved Kapp Thord­sen på sør­li­ge Dick­son Land kun­ne gi øko­no­misk gevinst, og det­te før­te til at et svensk sels­kap gjen­nom­før­te under­søkel­ser i områ­det med tan­ke på å grunnl­eg­ge en kolo­nie ved Kapp Thord­sen. Svenske­hu­set stamm­er fra den­ne tiden, men opp­leg­get vis­te seg å være kort­va­rig.

Nav­net ‘Sau­ri­erd­a­len’ hin­ter til fos­si­le­ne fun­net på sør­li­ge Dick­son Land.

Tek­to­nisk akti­vi­tet i regio­nen har en ‘liv­lig’ his­to­rie og har dan­net en inter­es­sant geo­lo­gisk varias­jon innen et rela­tivt lite områ­de. Berg­grun­nen er del­vis fol­det. Bil­lefjor­den-for­kast­nings­so­nen går rett gjen­nom den lan­ge Wij­defjor­den i nord og gjen­nom Bil­lefjor­den. Det­te er et av de vik­tigs­te tek­to­nis­ke linea­men­tene på Sval­bard, og det har en lang og kom­pl­eks his­to­rie som begyn­ner len­ge før den kale­dons­ke fjellkje­de­fol­din­gen under sil­urt­iden og var­te til langt inn i meso­zoi­kum. Struk­tu­ren har vært avgjø­ren­de for regio­nal eros­jon, avset­ning og sene­re deformas­jon: Heve­de blok­ker på en side ble utsatt for eros­jon, mens inn­syn­ken­de blok­ker på den and­re siden ble dek­ket av sedi­men­ter. Fak­tisk er for­kast­nings­so­nen i Bil­lefjor­den ikke bare en for­kast­ning, men hel­ler en kom­pl­eks sone som består av fle­re for­kast­nin­ger. Det­te er godt syn­lig fra for eks­em­pel nordsi­den av Hør­bye­breen.

Bil­lefjor­den-for­kast­nings­so­nen ved Hør­bye­breen sepa­re­rer gam­melt grunnf­jell (til venst­re) fra yng­re kalk­stein fra kar­bon­ti­den (til høy­re).

En annen tek­to­nisk hen­del­se fant sted sent i devon­ti­den, den såkal­te Sval­bar­dis­ke fasen, en sis­te steg i den kale­dons­ke fjellkje­de­fol­din­gen som i det store og hele fant sted i sil­urt­iden. Etter regio­nal land­he­ving og forskyv­ning skil­ler en dis­kordans mel­lom “Old Red” sedi­men­tene fra devon­ti­den fra de over­lig­gen­de kar­bo­na­te­ne fra kar­bon­ti­den. Dis­kordan­sen er godt syn­lig, da den dan­ner gren­sen mel­lom Old Red berg­ar­te­ne fra devon­ti­den som dan­ner myke, rødak­ti­ge skrå­nin­ger og de brat­te klip­pene av gul­bru­ne kar­bo­na­ter på top­pen (Pyra­mi­den, Tri­un­gen, Lyk­ta, Kina­murf­jel­let etc.).

Kvar­tær­geo­lo­gien er også spen­nen­de. Man­ge bre­er har dan­net store more­ner med iskjer­ner for­di de har skrum­pet bety­de­lig i 1900-tal­let og enda mer i sene­re år. Uto­ver det­te er det vak­re seri­er med gam­le strand­vol­ler for eks­em­pel ved Bruce­by­en, ved Kapp Ekholm og på Phan­to­mod­den. Opp­løs­ning av sul­fa­ter og kar­bo­na­ter har dan­net karst­li­gnen­de fen­om­e­ner som syn­ke­hull (doli­ner) i Mathie­son­da­len og Gips­da­len (Bün­sow Land), og utfelling av mine­ra­ler før­te til at holo­ce­ne sedi­men­ter som del­ta- og more­ne­av­set­nin­ger i Mathie­son­da­len og nord for more­nen i Hør­bye­breen gjen­nom­gikk en rask dia­ge­ne­se.

Lands­kap

Med variert geo­lo­gi, føl­ger et variert lands­kap. Nær kys­ten er det ofte vak­re slettel­ands­kap med tun­dra med godt utvik­le­de strand­vol­ler. Inn­lan­det, områ­det øst for Bil­lefjor­den og Bün­sow Land, er dek­ket av bre­er, mens Dick­son Land har store isfrie områ­der.

Den store Nor­dens­ki­öld­breen er en hove­d­at­traks­jon i Bil­lefjor­den,
men den hol­der på med å min­ke.

Rundt Bil­lefjor­den dan­ner kar­bon­ri­ke berg­ar­ter fra over­gan­gen mel­lom perm og kull­t­i­den brat­te klip­per som eros­jon har skjært igjen­nom, og resul­ta­tet er vak­re tårn­struk­turer og mer­ke­li­ge struk­turer som ‘Taran­tel­len’ nord for Bil­lefjor­den. Stein­tår­net Taran­tel­len er ver­dt å se, men det er en lang og kre­ven­de tur å kom­me seg dit fra nor­den­den av Bil­lefjor­den gjen­nom en bratt, smal dal. Det er en stein­bue mer enn 20 meter høy som ser ut som en gigan­tisk edder­kopp av stein, derav nav­net.

And­re, like spek­ta­kulæ­re klip­per fin­nes man­ge steder, for eks­em­pel på nordsi­den av Skans­buk­ta. I ind­re områ­der av Dick­son Land dan­ner dis­se skrå­nin­ge­ne ofte brat­te gjel.

Sjurs­eth­fos­sen er den høy­es­te fos­sen i Dick­son Land.

I sør­li­ge Dick­son Land kan lands­kap med tri­as-sedi­men­ter min­ne om steder som for eks­em­pel i øst­li­ge Nor­dens­ki­öld Land (øst for Lon­gye­ar­by­en), Edgeøya etc. Her dan­ner dia­ba­s­in­tru­si­ve­ne ure­gel­mes­si­ge ryg­ger og klip­per i skrå­nin­ge­ne. Små iskap­per dek­ker deler av høy­lan­det, som ellers skjæ­res igjen­nom av brat­te gjel fle­re steder.

Brat­te fjells­i­der i øvre Skans­da­len.

I sen­tra­le deler av Dick­son Land domi­ne­res lands­ka­pet av de rød­bru­ne ‘Old Red’ sand­stei­ne­ne og kon­glo­me­ra­te­ne; her fin­nes store isfrie daler med var­me far­ger på laver­elig­gen­de og mid­le­re skrå­nin­ger (Hud­ind­a­len, Nathorst­da­len). På top­pen av skrå­nin­ge­ne dan­ner har­de kar­bo­na­ter brat­te klip­per som gjør det van­skel­ig å nå top­pen.

Tun­dra i Nathorst­da­len med skrå­nin­ger beståen­de av “Old Red” sand­stein
med sin var­me far­ge­pa­lett.

Lands­kap i sen­tra­le deler av Dick­son Land: utsikt fra Ygg­dra­sil­kam­pen
tvers over Mimerd­a­len og mot Mun­ind­a­len.

Len­ger nord, rundt Åland­vat­net og Mit­tag-Leff­ler­breen, dan­ner meta­mor­fe grunnf­jell­ber­gar­ter og sedi­men­tæ­re lag en mosa­ikk grun­net den tek­to­nis­ke akti­vi­te­ten i Bil­lefjor­den for­kast­nings­so­nen (se for­kla­ring oven­for). I områ­det der sedi­men­tæ­re berg­ar­ter står i dagen fin­ner man noen vak­re, far­ge­ri­ke fjell hvor skrå­nin­ge­ne ofte er skjært igjen­nom av eros­jon og har dan­net stein­tårn. Det har­de­re grunnf­jel­let dan­ner brat­te­re fjell­skrå­nin­ger med et mer ujevnt utse­en­de. Nær Mit­tag Leff­ler­breen dan­ner store more­ner et kao­tisk lands­kap som syn­es å være i sta­dig forand­ring.

Plan­te- og dyre­liv

Det er en gans­ke rik tun­dra nær kys­ten spe­sielt i områ­det ved Kapp Thord­sen og i noen av de stør­re isfrie dal­strøke­ne i Dick­son Land. I de inners­te strøk av Isfjor­den er som­re­ne gjer­ne litt var­me­re enn på ves­t­kys­ten, noe som har en tyde­lig inn­fly­tel­se på vege­tas­jo­nen.

På brat­te klip­per fin­ner man sjø­fu­gl­ko­lo­nier, men ellers er det lite liv i den­ne sen­tra­le delen av Sval­bard. Rundt Bil­lefjor­den er det en del reins­dyr og fjell­rev.

Isbjørn i Bil­lefjor­den.

I nye­re tid, med en økning fra 2013, har isbjørn regel­mes­sig blitt sett i Bil­lefjor­den, ofte nær Nor­dens­ki­öld­breen, men også nær eller til og med i Pyra­mi­den. Det er der­for vik­tiv å ta de van­li­ge for­holds­reg­le­ne, både i fel­tet og i den gam­le gru­ve­by­en hvor byg­ge­ne gjør at man kan ikke se hva som even­tuelt fore­går i områ­det.

His­to­rie

Jeg kjen­ner ikke til noe hval­fangst­ak­ti­vi­tet på 1600-tal­let i områ­det selv om Bil­lefjor­den fikk nav­net sitt etter Claas Bil­le, en neder­landsk hval­fangst­kapt­ein fra den­ne peri­oden. Pomo­re­ne bruk­te områ­det, slik som de nor­ske fang­st­men­ne­ne; sær­lig Dick­son­fjor­den, som var hjem til den legen­da­ris­ke Arthur Oxaas i mel­lom­krigs­ti­den. Harald Sol­eim fulg­te som «kon­gen på Kapp Wijk» på 1970-tal­let.

Gam­mel fang­sthyt­te på sør­si­den av Skans­buk­ta.

Bil­lefjor­den ble brukt til gru­ve­drift fle­re gan­ger gjen­nom 1900-tal­let. The Scot­tish Spits­ber­gen Syn­di­ca­te (SSS), med Wil­liam Spier­ce Bruce i spis­sen under­søke kull­fløt­se­ne fra kar­bon­ti­den øst i Bil­lefjor­den med base i Bruce­by­en. Et tid­lig for­søk på å utfor­ske gips­fo­re­kom­s­ter i områ­det ble gjort av Port­land Cement Fabric, som eta­bler­te gru­ve­fa­si­li­te­ter i Skans­buk­ta, men her som and­re steder vis­te fore­kom­ste­ne seg å være ver­dilø­se øko­no­misk sett. Inn­gan­gen til gru­ven og noe gam­melt mas­ki­ne­ri inklu­dert en kort skin­ne­gang er det enes­te som står igjen.

Stor­ska­la gru­ve­drift ble gjort i Pyra­mi­den. Etter å ha blitt grunn­lagt i 1910 av et svensk fir­ma, ble områ­det tatt over av russ­er­ne i 1926. Gru­ve­drif­ten kom ikke ordent­lig i gang før i 1940 og ble fort­satt, med noen avbry­tel­ser, til 1998 da gru­ven til slutt ble lagt ned. Hotel­let er fort­satt i drift og det fin­nes akti­vi­te­ter innen turis­me og kul­tur i Pyra­mi­den.

Gal­le­ri Skans­buk­ta

Skans­buk­ta er et natur­skjønt sted med vak­re blom­s­ter og spen­nen­de kul­tur­min­ner, en kom­bi­nas­jon som gjør den populær blant både turis­ter og fast­bo­en­de. Noen inn­trykk fra tra­dis­jo­nel­le og mer uvan­li­ge per­spek­ti­ver:

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Gal­le­ri Bil­le­jor­den

Inn­trykk fra Bil­lefjor­den. For­skjel­li­ge års­ti­der, for­skjel­li­ge turer, for­skjel­li­ge per­spek­ti­ver.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Gal­le­ri Dick­son Land

En sam­ling bil­der fra Dick­son Land som illus­trer i førs­te omgang den slags opp­le­vel­ser som man får på lang­tur om som­me­ren.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Gal­le­ri Petu­ni­abuk­ta

Og til syven­de og sist en bil­de­sam­ling fra vak­re Petu­ni­abuk­ta, lengst nord i Bil­lefjor­den:

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

← Til­ba­ke