spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  
Marker
HomeSvalbard infosideØygruppen Svalbard: Spitsbergen og omegnIsfjorden → Dickson Land – Billefjorden

Dickson Land - Billefjorden

D = Dickson Land
P = Pyramiden
B = Brucebyen
L = Long-
yearbyen

Kart over Dicksonland og Billefjorden

Generelt: Dickson Land er navnet på halvøyen som ligger mellom Dicksonfjorden og Billefjorden. Den er navngitt ettter en svensk industrieier fra 1800-tallet som sponset flere svenske polarekspedisjoner. Billefjorden har et vakkert landskap, inkludert den store kalvende brefronten på Nordenskiöldbreen. Grunnet brekalvingen og den korte avstanden fra Longyearbyen og den russiske gruvebosetningen Pyramiden (forlatt siden 1998) blir den ofte besøkt særlig om sommeren, når båter tar dagturer inn i Billefjorden fra Longyearbyen. Om vinteren er det en fin tur med snøskuter dit, men den er ganske lang og gjøres helst med en overnatting på hotellet i Pyramiden.

Dickson Land er et av de vakreste og lettest tilgjengelige turområdene på Svalbard. Lange fotturer følger de store isfrie dalene og høyereliggende platåområder, og det er i tillegg muligheter for noen fine fjellturer (ikke teknisk klatring) og brevandringer – så lenge man har god greie på slikt, er i god fysisk form og har riktig utstyr og erfaring.

Guidebok: Svalbard - Norge nærmest Nordpolen

For mer og detaljert info: guideboka Svalbard – Norge nærmest Nordpolen.

Geologi: Området rundt Billefjord tilhører den mest geologisk sett mest interessante regionen på Svalbard. Det pre-devonske grunnfjellet er eksponert kun nær Nordenskiöldbreen og like nord for Billefjorden. På begge sider av fjorden, men særlig på den vestlige og nordlige delen av Dickson Land, finnes rødlig sandstein og konglomerat fra devontiden kalt Old Red som gir landskapet er særegent preg og vakre farger. Fossile trestammer funnet i disse bergartene i Munindalen er av den eldre garde, og sammen med kullfløtser avsatt i devontiden som var grunnlaget for gruvedriften i Pyramiden, tilhører disse de eldste plantefossilene i verden – det meste av kullforekomster er datert til yngre karbontiden (også kjent som kulltiden) eller er yngre enn dette. Vegetasjon som kunne ha blitt omdannet til kull hadde akkurat begynt å dekke de første landoverflatene i devontiden.

Under karbontiden og i perm ble sedimenter avsatt, blant disse evaporitter som gips og anhydritt. Disse mangefargede sedimentene gir landskapet sitt fargerike preg, som for eksempel ved fjellskråningene ved Brucebyen og nord for Billefjorden. Et av disse fjellene kalles Trikolorfjellet. Under perm ble for det meste karbonater avsatt, riblant den harde, fossilrike kalksteinen som danner Kapp Starostin Formasjonen. I Dickson Land danner de ofte iøynefallende klipper; med vakre fosser her og der.

Geologi i Skansbukta, Billefjorden

Nær-horisontale sedimentære lag fra karbon og permtiden, skjært gjennom av erosjon som har dannet utstikkende tårn (Skansbukta).

Etter en pause i avsetning av sedimenter sent i permtiden, ble de typiske mesozoiske ‘plattform-sedimentene’ avsatt over mesteparten av Svalbard, inkludert over Dickson Land, hvor de er blitt bevart i den sørlige delen, der lagene faller slakt mot sør. Litologisk sett ligner de lagrekkene fra trias som er funnet på Edgeøya, og inneholder også diabasintrusiver fra sen jura og kritt. Man trodde at fosforårer funnet i sedimentene fra trias på sørlige Dickson Land kunne gi økonomisk gevinst, og dette førte til at svenske ekspedisjoner gjennomførte undersøkelser i området, blant annet med Adolf Erik Nordenskiöld. Navnet ‘Saurierdalen’ hinter til fossilene funnet på sørlige Dickson Land.

Tektonisk aktivitet i regionen har en ‘livlig’ historie og har dannet en interessant geologisk variasjon innen et relativt lite område. Berggrunnen er delvis foldet. Forkastningssonen i Billefjorden går rett gjennom den lange Wijdefjorden i nord og gjennom Billefjorden. Dette er et av de viktigste tektoniske lineamentene på Svalbard, og det har en lang og kompleks historie som begynner lenge før den kaledonske fjellkjedefoldingen under silurtiden og varte til langt inn i mesozoikum. Strukturen har vært avgjørende for regional erosjon, avsetning og senere deformasjon: Hevede blokker på en side ble utsatt for erosjon, mens innsynkende blokker på den andre siden ble dekket av sedimenter. Faktisk er forkastningssonen i Billefjorden ikke bare en forkastning, men heller en kompleks sone som består av flere forkastninger. Dette er godt synlig fra for eksempel nordsiden av Hørbyebreen.

En annen tektonisk hendelse fant sted sent i devontiden, den såkalte Svalbardfasen, en siste steg i den kaledonske fjellkjedefoldingen som i det store og hele fant sted i silurtiden. Etter regional landheving og forskyvning er en inkonformitet mellom “Old Red” sedimentene fra devontiden og de overliggende karbonatene fra kulltiden. Dette er godt synlig, da de relativt myke bergartene (sandstein og konglomerater) fra devontiden danner myke, rødaktige skråninger som dekkes av bratte klipper med gulbrune karbonater (Pyramiden, Triungen, Lykta, Kinamurfjellet etc.).

Kvartærgeologien er også ganske interessant. Mange breer har dannet store morener med iskjerner, og det er vakre serier med fossilrike strandvoller for eksempel ved Brucebyen. Oppløsning av sulfater og karbonater har dannet karstlignende fenomener som synkehull i Mathiesondalen og Gipsdalen (Bünsow Land), og utfelling av mineraler førte til at holocene sedimenter som delta- og moreneavsetninger i Mathiesondalen og nord for morenen i Hørbyebreen gjennomgikk en rask diagenese.

Landskap: Med variert geologi, følger et variert landskap. Nær kysten er det ofte fine områder med tundra med tydelige strandvoller. Innlandet, området øst for Billefjorden og Bünsow Land, er dekket av breer, mens Dickson Land er tilnærmet isfritt. Rundt Billefjorden danner karbonrike bergarter fra overgangen mellom perm og kulltiden bratte klipper som erosjon har skjært igjennom, og resultatet er vakre tårnstrukturer og merkelige strukturer som ‘Tarantellen’ nord for Billefjorden. Steintårnet Tarantellen er verdt å se, men det er en lang og krevende tur å komme seg dit fra nordenden av Billefjorden gjennom en bratt, smal dal. Det er en steinbue mer enn 20 meter høy som ser ut som en gigantisk edderkopp av stein, derav navnet.

Andre, like spektakulære klipper finnes langs Kapp Starostin formasjonen, for eksempel på nordsiden av Skansbukta. I indre områder av Dickson Land danner disse skråningene ofte bratte gjel.

Foss i fritt fall over karbonatlag i Kapp Starostin formasjonen vest i Dickson Land.

Foss i fritt fall over karbonatlag i Kapp Starostin formasjonen vest i Dickson Land

I sørlige Dickson Land kan landskap med trias-sedimenter minne om lignende steder som for eksempel i østlige Nordenskiöld Land (øst for Longyearbyen), Edgeøya etc. Her danner diabasintrusivene uregelmessige rygger og klipper i skråningene. Små iskapper dekker deler av høylandet, som skjæres igjennom av bratte gjel.

I sentrale deler av Dickson Land domineres landskapet av de rødbrune ‘Old Red’ sandsteinene og konglomeratene; her finnes store isfrie daler med varme farger på lavereliggende og midlere skråninger (Hudindalen, Nathorstdalen). På toppen av skråningene danner harde karbonater bratte klipper som gjør det vanskelig å nå toppen.

Tundra i Nathorstdalen med skråninger bestående av “Old Red” sandstein med sin varme fargepalett

Tundra i Nathorstdalen med skråninger bestående av “Old Red” sandstein med sin varme fargepalett.

Skansbukta

Skansbukta, Billefjorden.

Lenger nord, rundt Ålandvatnet og Mittag-Lefflerbreen, danner omdannede grunnfjellbergarter og sedimentære dekker en mosaikk grunnet den tektoniske aktiviteten I Billefjorden forkastningssone (se forklaring ovenfor). I området der sedimentære bergarter dekker grunnfjellet finner man noen vakre, fargerike fjell hvor skråningene ned fra fjellene ofte er skjært igjennom av erosjon og har dannet steintårn. Det hardere grunnfjellet danner brattere fjellskråninger med et mer ujevnt utseende. Nær Mittag Lefflerbreen danner store morener et kaotisk landskap som synes å være i stadig forandring(Ålandsvatnet, Hoglandvatnet).

Plante- og dyreliv: Det er en ganske rik tundra nær kysten og i noen av de større isfrie dalstrøkene på Dickson Land. På bratte klipper finner man sjøfuglkolonier, men ellers er det lite liv i denne sentrale delen av Svalbard. Rundt Billefjorden er det et fåtall med reinsdyr, men til tross for å ha vært her ganske ofte, har jeg bare sett dem et par ganger. I nyere tid har isbjørn regelmessig blitt sett i Billefjorden, ofte nær Nordenskiöldbreen, men også nær eller til og med i Pyramiden.

Historie: Jeg kjenner ikke til noe hvalfangstaktivitet på 1600-tallet i området. Pomorene brukte området, slik som de norske fangstmennene; særlig Dicksonfjorden, som var hjem til den legendariske Arthur Oxaas i mellomkrigstiden.

Billefjorden ble brukt til gruvedrift flere ganger gjennom 1900-tallet. Scottish Spitsbergen Syndicate (SSS), med William Spierce Bruce i spissen undersøke kullfløtsene fra karbontiden øst i Billefjorden i Brucebyen, som de brukte til undersøkelser i området. Et annet tidlig forsøk på å utforske mineralene i området ble gjort av ‘Portland Cement Fabric’, som etablerte gruvefasiliteter i Skanskbukta, men her som andre steder viste forekomstene seg å være verdiløse økonomisk sett. Inngangen til gruven og noe gammelt maskineri inkludert en kort skinnegang er det eneste som står igjen.

Storskala gruvedrift ble gjort i Pyramiden. Etter å ha blitt grunnlagt i 1910 av et svensk firma, ble området tatt over av russerne i 1926. Gruvedriften kom ikke ordentlig i gang før i 1940 og ble fortsatt, med noen avbrytelser, til 1998 da gruven til slutt ble lagt ned.

Spor etter gipsgruva i Skansbukta.

Skansbukta

Tilbake

Siste modifikasjon: 28.03.2019 · Opphavsrett: Rolf Stange
css.php