P.S. TLDR? For langt, har ikke lyst til å lese, rett til poen­get? Nederst i inn­leg­get fin­ner du len­ke­ne til de nye side­ne: Akseløya, Mid­ter­huk­ham­na og de gam­le gru­ve­ne på nordsi­den av Advent­fjor­den.

De sis­te ukene har nok en gang vært tett­pak­ket, men det har vært ver­dt det: De nye engels­ke og tyske utga­ve­ne av Sval­bard-gui­de­bo­ka er godt under­veis. De vil være tilg­jen­ge­lig for for­hånds­be­stil­ling snart. Mer om det­te i janu­ar.

Polar­nat­tens lys i Advent­da­len. Bil­det viser vin­kelstas­jo­nen i End­a­len.

Samt­idig har jeg opp­gradet en del sider og til og med laget helt helt nye om spen­nen­de steder og områ­der på Sval­bard. Her kan man lett rei­se til spen­nen­de steder man­ge ikke vil ha anled­ning til å kom­me seg til, de er bare en muse­klikk bor­te.

Svakt nord­lys over Lon­gye­ar­by­en.

Det er mye lese­stoff som du kan nyte i ferie­d­a­ge­ne 🙂

Blant de nye side­ne er fire sider som til sam­men illus­tre­rer det størs­te mer eller mind­re sam­men­hen­gen­de kul­tur­min­neom­rå­det til­knyt­tet tid­lig kull­gru­ve­drift på Spits­ber­gen, nem­lig gru­ve­lands­ka­pet fra begyn­nel­sen av 1900-tal­let på nordsi­den av Advent­fjor­den:

• Advent City var det førs­te for­søket på Spits­ber­gen på å utvin­ne kull indus­trielt.
• Hior­th­hamn fulg­te noen år sene­re og er et av Sval­bards mest bemer­kel­ses­ver­di­ge kul­tur­min­ner fra kull­gru­ve­drif­tens pio­nert­id.
• Sne­heim er den gam­le gru­ven som hører til Hior­th­hamn. På 582 meters høy­de på Hiorth­fjel­let, utro­lig!
• Ørne­re­det var den gam­le mes­sa og her stod brak­ke­ne til gru­va «Sne­heim».

Nytt er også siden om Rus­selt­ved­tod­den (noen som vet hvor den er?) sør på Akseløya (ah selv­føl­ge­lig … den vak­re Akseløya i Bell­sun­det) og om Mid­ter­huk­ham­na. Og så fin­nes det split­ter­nye sider om Sas­senfjor­den og Tem­pel­fjor­den, en for hver av dis­se to som er blant Sval­bards vak­res­te fjor­der.

God jul!

Månen over den gam­le taub­a­ne­sen­tra­len i Lon­gye­ar­by­en.

For noen uker siden skrev jeg litt om klima­en­drin­ge­ne og deres kon­sek­ven­ser på land på Sval­bard.

Men end­rin­ge­ne er selv­sagt ikke begren­set til land, også havet påvir­kes. Eller, kan­skje mer pre­sist, det spil­ler en stor og dri­ven­de rol­le.

Golf­strøm­men

I Nord-Atlan­te­ren er det kjent at mye avhen­ger av Golf­strøm­men. Med sine rela­tivt var­me vann­mas­ser brin­ger den enor­me meng­d­er var­me fra sør og sør­ger der­med for det rela­tivt mil­de kli­ma­et på de høy­es­te bred­de­gra­de­ne, for eks­em­pel 78 gra­der nord, der Isfjor­den i dag stort sett er isfri hele året, mens enkel­te fjor­der på det nord­ligs­te Grøn­land eller i Cana­da (Elles­me­re Island) bare er isfrie en kort stund om som­me­ren eller ikke i det hele tatt.

Selv små end­rin­ger i Golf­strøm­men har stor inn­vir­k­ning på det regio­na­le kli­ma­et i Nor­døst­at­lan­te­ren. Hvis Golf­strøm­men fører med seg litt mer varmt vann, eller hvis van­net er litt var­me­re, vil Nord-Atlan­te­ren bli bety­de­lig var­me­re. Hvis til­før­se­len av varmt vann avtar eller ikke len­ger når like langt nord, vil det også kun­ne opps­tå en regio­nal nedkjø­ling som kan påvir­ke hele Nord­vest-Euro­pa. På lang sikt kan ikke det­te sce­na­riet ute­luk­kes som en del av klima­en­drin­ge­ne, men i dag er det mots­at­te til­fel­le.

Kongsfjor­den

Jør­gen Ber­ge fra Uni­ver­si­te­tet i Trom­sø har fulgt utvi­k­lin­gen i Kongsfjor­den tett i over 20 år. Siden forsk­nings­ba­sen Ny-Åle­sund lig­ger i Kongsfjor­den, har den­ne fjor­den blitt stu­dert nøye i lang tid, og det fin­nes fle­re tiår med data om alle slags detal­jer. I til­legg lig­ger fjor­den på den delen av ves­t­kys­ten som er ster­kest påvir­ket av Golf­strøm­men, slik at den kan fun­ge­re som et tid­lig vars­lings­sys­tem for end­rin­ger i dis­se strøm­me­ne og de loka­le effek­te­ne av dem.

Kongsfjor­den ved Ny-Åle­sund: et oseano­gra­fisk og marin­bio­lo­gisk forsk­nings­la­bo­ra­to­ri­um.

Ber­ge for­tal­te Barents­ob­ser­ver om sitt arbeid og sine obser­vas­jo­ner. Resul­ta­tet var en «radi­kal end­ring i det mari­ne øko­sys­te­met».

Iføl­ge Ber­ge var­mes vann­mas­se­ne i Kongsfjor­den opp med 0,1 gra­der per år i hele vannsøy­len, det vil si med ikke mind­re enn 2 gra­der på bare 20 år. To gra­der er nok til å end­re den oseano­gra­fisk-øko­lo­gis­ke karak­te­ren til et havom­rå­de dras­tisk – og oppv­ar­min­gen stop­per ikke. Kongsfjor­den har i løpet av den­ne tiden end­ret karak­ter fra «ark­tisk» til «atlan­tisk». Oseano­gra­fisk sett betyr det­te i førs­te omgang at van­net er var­me­re og sal­te­re.

Øko­sys­te­met: plank­ton og sjø­fugl

Det­te er selv­sagt ikke uten kon­sek­ven­ser for øko­sys­te­met. Høyark­tisk, fett­rikt plank­ton som rau­då­ta Cala­nus gla­cia­lis blir i øken­de grad fort­rengt av sine sub­ark­tis­ke og mind­re fett­rike slekt­nin­ger Cala­nus finn­mar­chi­cus og Cala­nus hyper­bor­eus, noe som får kon­sek­ven­ser for sjø­fug­ler som lever av plank­ton. Sær­lig alke­kon­gen, som tid­li­ge­re var og såvidt er svært tall­rik, er i høy grad spe­sia­li­sert på å liv­næ­re seg på den ener­gi­ri­ke Cala­nus gla­cia­lis. Hvis de i sta­dig stør­re grad må base­re seg på sine mind­re ener­gi­ri­ke slekt­nin­ger, vil kost­hol­det deres bli sta­dig mer pro­ble­ma­tisk.

Alke­kon­ger på ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen.

Den sis­te tiden har vist at hek­ke­be­stan­de­ne av sjø­fugl krym­per nes­ten over­alt i Nord-Atlan­te­ren. Alke­kon­ge­ne ser fort­satt ut til å kla­re seg gans­ke bra, men det er svært van­skel­ig å tel­le dis­se svært små fug­le­ne som hek­ker usyn­lig under stei­ner. Det sam­me gjel­der lom­vi, lun­de og måke, der enkel­te kolo­nier i Nord-Nor­ge prak­tisk talt har kol­lap­set siden 1980-tal­let. Fors­vun­net.

Fjor­di­sen: ring­sel og stein­kob­be

Et annet aspekt er at Kongsfjor­den knapt har vært fjor­dis på rundt 15 år. Ringselen, som en gang var den mest tall­ri­ke sel­ar­ten i fjor­de­ne på Spits­ber­gen, tren­ger fjor­di­sen om våren for å føde unge­ne sine og hvi­le. Stein­kob­ben, som også er kjent fra fast­land­s­kys­ten og Nordsjøen, er i dag iføl­ge mine egne obser­vas­jo­ner mye van­li­ge­re på ves­t­kys­ten av Sval­bard enn ringselen, som er svært lik i utse­en­de. Stein­kob­be har vært natur­lig fore­kom­men­de på Spits­ber­gens ves­t­kyst i tusen­vis av år, og den­ne obser­vas­jo­nen kan være litt til­fel­dig, men den pas­ser inn i den viten­ska­pe­lig bekref­te­de utvi­k­lin­gen av fjor­de­ne fra et høyark­tisk til et atlan­tisk øko­sys­tem.

Høyark­tisk ring­sel (til venst­re) og sub­ark­tisk stein­kob­be.
Beg­ge fin­nes på ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen.

Fisk, blåskjell og tem­pe­ra­tur­re­kor­der

Ber­ge fortel­ler også om en end­ring i arts­sam­men­set­nin­gen av fisk og blåskjell. Arter som sild og lod­de, som man ikke for­ven­ter å fin­ne i høyark­tis­ke fjor­der, sprer seg, og det sam­me gjør blåskjell.

Blir mer og mer van­lig på Sval­bard: blåskjell.

Den glo­ba­le oppv­ar­min­gen er mer merk­bar ved polene enn på lave­re bred­de­gra­der, og det ans­lås at Ark­tis var­mes opp med en fak­tor tre til fire mer enn and­re regio­ner. Hvis man håper at klima­en­drin­ge­ne på en eller annen måte fort­satt kan begren­ses til en oppv­ar­ming på 1,5-2 gra­der, så er det­te tal­let det glo­ba­le gjen­noms­nit­tet. For Ark­tis kan du gan­ge det med tre eller fire.

I åre­vis har det jevn­lig blitt målt rekord­tem­pe­ra­tur­er på Sval­bard, senest 11. august med 20,3 gra­der, den høy­es­te ver­dien som noen gang er målt på en august­dag i nær­he­ten av Lon­gye­ar­by­en.

Hel­ler ikke de tid­li­ge­re høyark­tis­ke fjor­de­ne nor­døst på Sval­bard vil for­b­li upå­vir­ket av den­ne utvi­k­lin­gen. Det­te bekref­tes både av en jevn­lig titt på iskar­tet og av egen erfa­ring i fjor­de­ne på Nord­aus­t­land og i Hin­lo­pen­st­re­det, der de tid­li­ge­re utbred­te vann­tem­pe­ra­tu­rene rundt 0 gra­der nå er gans­ke sjeld­ne og småska­la, spe­sielt i det sør­li­ge Hin­lo­pen­st­re­det og på sør­si­den av Nord­aus­t­land, der den kal­de Øst-Spits­ber­gen­strøm­men fra Pol­bas­sen­get fort­satt har sin inn­fly­tel­se. I det nord­li­ge Hin­lo­pen­st­re­det og i fjor­de­ne vest og nord for Nord­aus­t­land og opp til Sjuøya­ne blir det sta­dig van­li­ge­re med vann­tem­pe­ra­tur­er på 6-8 gra­der, noe som tyder på øken­de inn­b­landing av mildt atlan­ter­havs­vann (Golf­strøm­men).

Tid­li­ge­re sjel­den isfri, nå regel­mes­sig om som­me­ren:
Fjor­de­ne på nord­kys­ten av Nord­aus­t­land.

Pol­ha­vet: fra hvitt til blått

Havi­sen i Pol­ha­vet er både offer og driv­kraft i den­ne utvi­k­lin­gen. Det­te er en av dis­se til­ba­ke­kob­lings­ef­fek­te­ne i det glo­ba­le kli­ma­sys­te­met der vir­knin­gen fors­ter­ker årsa­ken. I det­te til­fel­let reflek­te­rer et van­nom­rå­de som er blitt isfritt på grunn av oppv­ar­min­gen, ikke len­ger sol­strå­le­ne, men absor­be­rer dem og omd­an­ner dem til var­me, som i sin tur smel­ter enda mer is, og enda stør­re van­nom­rå­der absor­be­rer sol­strå­le­ne … Og slik fort­set­ter det.

Iføl­ge en stu­die som nylig ble publi­sert i Natu­re Com­mu­ni­ca­ti­ons, kan Pol­ha­vet bli isfritt på dag­lig basis rundt 2030. Stu­di­en er den førs­te som ser på utvi­k­lin­gen på dag­lig basis i stedet for på måneds­ba­sis. Pol­ha­vet kan alt­så bli isfritt på dag­lig basis om noen år hvis var­me vint­re med lite isdan­nel­se etter­føl­ges av var­me for­som­re med stor isavs­mel­ting.

Fremt­idens Pol­hav: sta­dig mer blått i stedet for hvitt.

På den annen side bes­kri­ver stu­di­en også sce­na­ri­er der et isfritt Pol­hav ikke vil bli obser­vert innen år 2100. Beg­ge muli­ghe­te­ne er gans­ke ekstre­me sce­na­ri­er; den reel­le utvi­k­lin­gen kan lig­ge et sted midt imel­lom. Eller ikke, de ekstre­me sce­na­riene er også muli­ge iføl­ge de viten­ska­pe­li­ge model­lene.

Som Jør­gen Ber­ge sa til Barents­ob­ser­ver: «Det er sann­syn­lig at det sen­tra­le Pol­ha­vet vil utvik­le seg fra et hvitt (isdek­ket) hav til et blått (åpent vann) hav. Hva det betyr, vet vi ikke.»