Det kan være en mareritt-scenario: et cruiseskip grunnstøtter slik at fartøyet og til og med drivstofftanken blir skadd
Det er, i skrivende stund, ikke offentlig kjent hva nøyaktig skjedde i går (tirsdag, 14.6.) i løpet av foremiddagen og hva konsekvensene vil bli. Men vi vet at det lille svenske ekspedisjonsfartøyet MS Virgo grunnstøtte ca. kl. 10.
Det syner sannsynlig at fartøyet grunnstøtte under passasjen inn i Fuglefjorden fra nord. Her passerer man Fugleholmane, et område med mange småøyer og grunner.
Passasjen tas rutinemessig av mindre fartøy under gode forhold (is, vær) og krever forsiktig navigasjon, men vanligvis er det ikke noe problem å passere. Forfatteren har gjort det mange ganger på forskjellige skip uten vanskeligheter. Farvannet er godt kartlagt og det finnes flere mulige ruter, avhengig av skipsstørrelse. Selve Fuglefjorden er ganske stor og dyp (unntatt en 7,5 m grunne i inngangen, men til og med den er ikke farlig for små fartøy som Virgo). Den innerste delen av fjorden, ved breen, er ikke kartlagt.
Passage mellom Fugleholmane ved seilasen inn i Fuglefjorden.
Men så langt har Sysselmesteren ikke offentliggjort hva som egentlig skjedde i Fuglefjorden og hvorfor skipet grunnstøtte.
Men det er kjent at skroget ble skadd, inkludert minst en drivstofftank, og dermed er det fare for dieselsøl. MS Polarsyssel, Sysselmesterens tjenesteskip som har oljevernutstyr ombord, var på plass innen noen timer og satte straks i gang med tiltak for a hindre søl.
Ingen mennesker ble skadd. Det var 13 passasjerer og et mannskap på 7 ombord.
I nasjonalparkene og naturreservatene er det ikke lov å ha tungolje ombord. Fuglefjorden ligger innenfor Nordvest Spitsbergen Nasjonalparken. Som alle mindre fartøy, bruker MS Virgo marin diesel. Dette er en stor fordel i slike situasjoner fordi katastrofale og langvarige oljesøl involverer tungolje, mens marin diesel forsvinner ganske raskt i miljøet, til og med i kald vann. Men likevel er det fare for dieselsøl i kortere perioder – dager eller til og med uker – og det kan ha katastrofale økologiske konsekvenser. Området har flere store fuglekolonier, først og fremst med alkekonger på flere øyer i nærheten som Fuglesongen og Norskøyane.
Mye av snøen i og rundt omkring Longyearbyen er nå forsvunnet. Varmedagene mot slutten av mai, med rekordhøye 12,9 varmegrader, har bidratt til dette. Man må gå så langt tilbake som 1976 for å finne verdier på det samme nivået.
Det at snøen i og rundt omkring Longyearbyen går tidligere enn andre steder på Svalbard er noe ganske vanlig. Det er gjerne en utfordring å komme seg med skuteren til bensinstasjonen eller ut i Adventdalen mens det ellers fortsatt er knallføre ute i terrenget.
De som kjenner terrenget rundt den lille byen kjenner også godt til Nofretete og sjampagneglasset. Når snøen går blir en del snøfelt igjen i en god stund utover sommeren, og noen av disse har en påfallende form. De mest prominente av disse er nok Nofretete og sjampagneglasset. La oss begynne med Nofretete:
Snøfeltet «Nofretete» på nordsiden av Adventfjorden. Nofretete er ikke synlig fra selve byen, men formen av snøfeltet ligner veldig på den berømte egyptiske dronningen slik vi kjenner den fra bysten som i dag står i et museum i Berlin. Her ser Nofretete faktisk litt gretten ut (synes jeg), men det er vi vel alle en gang iblant, ikke sant?
Sjampagneglasset er enda mer berømt enn Nofretete. Det at man kan se det direkte fra byen bidrar sikkert til dette. Det er et snøfelt i form av – overraskelse! – et sjampagneglass og man kan se det på Operafjellet, øst for Longyearbyen i Adventdalen.
Snøfeltet sjampagneglasset på Operafjellet i Adventdalen,
øst for Longyearbyen, i slutten av mai 2022.
Det er en liten historie eller kanskje heller lokal tradisjon knyttet til sjampagneglasset, som tiltrekker oppmerksomhet hvert år når sommeren nærmerer seg. Når snøen forsvinner kommer sjampagneglasset frem med nesten perfekt form – kanskje ligner selve kalken litt på et vinglass – men senere går stetten i stykker. Og den eksakte datoen når dette skjer er den siste i en liten rekke av begivenheter i naturens gang når vinteren drar sin vei og sommeren tar dens plass. Snøspurvens tilbakekomst i april er vel den første av disse begivenhetene.
Men tilbake til snøfeltet på Operafjellet. Stetten går vanligvis i juli, gjerne mot slutten av måneden, eller i begynnelsen av august. Man kan prøve å spå den eksakte datoen og sende prognosen sin inn til Svalbardposten. Vinneren sikrer seg ære og heder.
I år er det Sarah Gerats som har vunnet konkurransen. Hun var ikke den eneste som gjettet riktig dato (eller kanskje brukte mer avanserte metoder, noe med datamaskiner eller krystallkuler). Men hun var den som var tidligst ute med prognosen.
Sjampagneglasset på den dagen da stetten gikk i år, 6. juni.
I år gikk stetten på den 6. juni, noe som er blant de tidligste datoene for denne bevigenheten.
Sarah Gerats som vant årets konkurranse om sjampagneglasset og stetten.
Her sammen med Mario Czok, denne gangen kaptain på SV Antigua, ved Bjørnøya (2018).
Det ble med forsøket å seile sørover fra nordvesthjørnet til Kongsfjorden. På grunn av manglende vind var det bare å slå maskinen på.
Men senere hadde vi tid å gjøre en avstikker til Blomstrandhalvøya, inkludert to av grottene, før vi gikk langs kaia i Ny-Ålesund. Der tok vi oss god tid til å se på den store byen etter en god natts søvn.
I Forlandsundet fikk vi besøke noen hvalrosser på turen sørover mot Isfjorden.
Galleri – Kongsfjorden & Forlandsundet – 4.-5. juni 2022
Da er vi tilbake til nordvesthjørnet av Spitsbergen. Og været er fortsatt godt, noe som er nesten vanskelig å tro. Men det er stort sett vindstille og mye solskinn her i disse dagene. Bare en lett bris og noen skyer sånn av og til, og det er jo bra med en liten avkjøling.
Vi besøkte en koloni alkekonger og den store breen i Fuglefjorden. Et veldig vakkert område. Det var så mye is i fjorden at det var rett og slett umulig å komme nærmere inn på breen. Opplevelsene kom bare med høy fart. Da var det greit å kaste ankeren i en vakker bukt senere på dagen og å gjøre ingenting i en stund. Bare nyte landskapet rundt oss i ro og fred.
Galleri – Nordvest Spitsbergen – 3. juni 2022
Poenget med en tur så tidlig i sesongen – i hvert fall ett poeng – er jo sjansen at drivisen fortsatt er i nærheten av kysten. Selvfølgelig trenger man været til det for at det skal fungere.
Vi hadde begge deler, drivis og være. Det kunne ikke ha vært vakrere. En utrolig fin dag!
Galleri – Drivis – Biskayarhuken – 2. juni 2022
Tiden går så utrolig fort. Det er så mye som skjer, så mye vakkert og godt. Dagen og dermed den nye måneden begynte med ikke mindre enn fire isbjørner i denne bukta hvor vi hadde tenkt oss en tur. Det var helt klart bare å planlegge på nytt! Det ble heller en tur til Smeerenburgbreen.
Galleri – Nordvest Spitsbergen – 01. juni 2022
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
I Kobbefjorden sjekket vi den gamle „postkassen“, som noen åpenbart hadde tømt siden vi hadde etterlatt postkort der for tre år siden. Jeg lurer på om de er kommet frem.
Men det var enda ikke slutt på dagen. Vi hadde fortsatt litt tid igjen og været var så godt at vi tok anledningen til å se nærmere på Fuglehuken på nordspissen av Prins Karls Forlandet. Fuglehuken ligger så utsatt til at man skal ha veldig gode forhold for å gå i land her.
Men vi hadde gode forhold i dag. Store mengder av forskjellige sjøfugler hekker høyt oppe på klippene og dermed er det ingen mangel på gjødsling på slettelandet mellom fjell og hav. Tundraen er frodig og noen steder har man faktisk tjukke lag av tjorv under overflaten av moser og laver. En god del av tundraen ligger allerede snøfri, noe som reinsdyrene drar godt nytte av. Det finnes mange av dem i området.
Å kunne besøke et sånt vakkert og spennende sted som Fuglehuken er rent fantastisk! Det er helt på sin plass at Fuglehuken et innlegg i bloggen her.
Tåka ble igjen i Isfjorden, og vi våknet til strålende solskinn i Hornbækbukta in Forlandsundet. Utrolig vakkert landskap med fjord, fjell og bre. For en start til turen!
Og selve Forlandsundet er absolutt i kjempeform i dag, med en vannoverflate blank som en speil, bratte snødekte fjell og Prins Karls Forlandets berømte isbreer under en utrolig flott polarhimmel.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Vi passerte en flokk med hvalrosser og kastet anker i Engelskbukta for en liten tur i land senere på ettermiddagen. Bare noen få kilometer lenger mot nord enn Hornbækbukta, men flere uker tidligere i årstidenes utvikling. Mye våt snø, mye smeltevann. Midt i vårløsningen.
Å forberede seg på en tur på et seilskip på Svalbard blir nok aldri ren rutine. Ved siden av å pakke, å bære ting og tang, å prøve ikke å glemme noe osv. er det jo alltid noe som ikke fungerer og som må repareres. Denne gangen var det det satellitbaserte kommunikasjonssystemet mitt. Men nå ser det ut til å fungere. Da bør jeg kunne fortsette med reisebloggen de neste dagene.
Galleri – Longyearbyen & Adventfjorde – 30. mai 2022
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Men nå er vi underveis. Vi gikk ombord gode gamle SV Antigua i Longyearbyen i dag i vakker solskinn, men så snart som vi seilte ut i den store Isfjorden ble verden rundt oss ganske grå. Veldig stemningsfull og litt eventyrlig. Men vi får håpe at tåken trekker seg om ikke så lenge.
Alt begynte med et veiskilt som forsvant. Alle kjenner til skiltene som står ved siden av veien flere steder hvor man lar den arktiske metropolen Longyearbyen bak seg og begir seg ut i den arktiske villmarken (mer eller mindre) og dermed i områder med økt fare for å møte isbjørn.
Isbjørnskilt i Adventdalen ved Longyearbyen.
Isbjørnskiltet i Adventdalen forsvant en natt i midten av mai. Et sånt tyveri i midnattsolperioden, rett ved siden av en vei hvor det går overraskende mye trafikk mer eller mindre døgnet rundt, krever nok litt dristighet. Hvem kan ha gjort sånt? Hvem in Longyearbyen ville være så dum å henge et skilt på stueveggen som alle i byen kjenner til?
Nidingen kunne klart ikke være en av de fastboende. Svalbardposten tok saken opp. Man fant en bussjåfor som ikke hadde noe informasjon om saken, men han kjører turister nesten daglig, så han måtte jo bare vite hva han sa da han uttalte seg overfor lokalavisen: «Det er jo turistene som stjeler sånt, sier han.» Det er slående: ikke bare at journalisten eller redaksjonen var ikke inne på tanken at det er et utsagn som fortjener noen kritiske spørsmål, spesielt på bakgrunn at det er basert på ingenting, rett og slett. Men nei, i trykkutgaven ble setningen til og med til overskriften. Jada, selvfølgelig, de slemme og dumme turistene igjen, hvem ellers?
Artikkel i Svalbardpostens trykkutgave, 19. mai: «Det er jo turistene som stjeler sånt».
Online-utgaven til denne artikkelen fikk i mellomtiden en ny overskrift: «Hvem har stjålet isbjørnskiltet?». Da har det vel slått noen at den opprinnelige overskriften kanskje ikke var verdens smarteste måte å starte saken i avisen.
Men til syvende og sist fikk selve saken i hvert fall en morsom oppløsning. Skiltet ble funnet – i bilen til Lars Fause, selve Sysselmesteren! Bilen stå parkert ved flyplassen.
Fause hadde vært på fastlandet når skiltet hadde forsvunnet og dermed slapp han status som mistenkt. Oppløsningen er rett og slett at det er russen som hadde gjort et puss. Og det var et godt puss, det er vel de fleste enige i, Sysselmester Fause inkludert.
Så til slutt kunne man i teorien smile litt over bussjåførens refleks å skylde på turistene for alt det onde i verden og Svalbardpostens mangel av instinkt og kritisk gjennomgang. Det er en ting å si noe sånt etter flere øl på pubben, men det er en helt annen sak å skrive det samme i avisen, til og med som overskrift. Men i tider når politiske diskusjoner som skal innskrenke bevegelsesfriheten på nesten hele Svalbard helt drastisk går høyt og basert på den samme refleksen og forutinntatte tenkemåten, er det faktisk veldig trist.
Man bør kanskje tenke seg litt om neste gang når man sier eller skriver at det må jo være turister som står bak ugjerningen.
Bidrag skrevet av Morten Jørgensen angående diskusjonen om isbjørn som forstyrres av turister (eller kanskje ikke). Mortens kommentar er på engelsk. Vennligst bytt til den engelske utgaven av denne siden ved å trykke på språksymbolet øverst på siden eller trykk her for å åpne bidraget.
Nei, poenget er ikke at Sysselmesterens SAR-enheter vil hjelpe deg å finne mobilen som du har glemt et ukjent sted på tur. Det dreier seg om sikkerhet og inkluderer tipps som turfolk bør få med seg!
Som kjent blir utlyses driften av helikoptertjenesten på Svalbard regelmessig. Så langt ble tjenesten levert av Airluft og Lufttransport. Nå er det CHC Helikopter Service som har tatt over på helikopterbasen, et datterselskap at det kanadiske selskapet CHC Helicopter.
Personell og relevante deler av utstyret, først og fremst helikoptrene, ble overtatt fra Lufftransport slik at det er kontinuitet. Dermed var det mulig å fly SAR-oppdrag til og med i handover-fasen uten problemer.
Sysselmesterens SAR helikopter (Super Puma):
oppgraderes nå med nyeste teknologi. (Arkivbilde, 2015).
Helikoptrene skal etter hvert oppgraderes med det nyeste av SAR-teknologi som finnes på markedet, etter det Svalbardposten fikk opplyst. Begge to vil få infrarødkamera som kan brukes i søkeoppdrag, og de vil få teknologi som kan brukes for å lokalisere en mobiltelefon – uavhengig av mobildekning, som ikke finnes i store deler av Svalbards landområder og farvann.
Men det forutsetter – og det er det som turfolk bør merke seg – at mobilen ikke er slått av eller satt på flymodus. Så lenge den er på og aktiv vil den sende et signal som kan fanges opp av helikopteret slik at telefonen kan lokaliseres. Dette skal fungere på opp til 35 kilometer avstand så lenge det ikke er noe mellom sensoren og mobilen som svekker eller blokkerer forbindelsen.
Det er nødvendig at SAR-systemet kjenner til mobiltelefonnummeret til den savnede. Dermed blir det enda mer viktig at turfolk har en kontakt i byen som er kjent med turplanen og som har mobilnummeret til den som drar ut på eventyr.
Cruisebransjen har satt i gangen med sesongen på Svalbard, så langt den første uten større hindringer fra korona siden 2019. Vinteren har såvidt bare begynt å slippe grepet, øyene er fortsatt stort sett snødekt, det er fastis i mange fjorder og bukter og mye drivis på nord- og østkysten.
Så har man gått i gang med flerdagsturer allerede for flere uker siden, og dagsturene fra Longyearbyen ble operert så tidlig som i mars. Man behøver ikke å gå så veldig langt tilbake i historien for å se helt andre forhold, med en vintersesong som varte til rundt midten av mai og deretter en pause av flere uker uten større aktiviteter før sommersesongen begynte med båt og skip, den gangen – for kanskje 20 år siden – med et langt mindre antall fartøy enn i dag. Men det er historie nå, i dag brukes snøskuter, båt og skip samtidig i måneder før man virkelig kan snakke om sommer. Turoperatørene tar sine fartøy i bruk tidligere og tidligere med hvert år som går, noen så tidlig som i mars.
Nå har vi passert midten av mai og det er flere dusin skip i Svalbards kystfarvann, og det har allerede vært flere hendelser som har tiltrukket negativ oppmerksomhet selv om sesongen har såvidt bare begynt for de fleste. Bilder går rundt på sosiale media som viser møter mellom isbjørner på isen og mennesker på båter på svæert kort hold. Disse bildene har tiltrukket diskusjon og mye kritikk, og saken ble tatt opp blant annet av NRK, hvor det hevdes allerede i overskriften at «Isbjørner forstyrres døgnet rundt av turister».
Isbjørn på fastis ved siden av et skip parkert ved iskanten: hvem besøkte hvem, hvem ble oppsøkt, hvem ble forstyrret eller til og med satt i fare? Kanskje: ingen. (Arkivbilde, 2015).
Den offentlige diskusjonen blir fuelt av slike bilder som dette her som viser en isbjørn og et skip med turister rett ved siden av hverandre. Slike hendelser har forekommet på Spitsbergens vestkyst også nå i mai, bildene sirkulerer på nettet, diskusjonen går høyt og Sysselmesteren har varslet at man vil ta saken(e) opp.
Dette kan det ikke være tvil om: brudd av lover og regler, inkludert uskrevne regler basert på etikk, viten og god skikk og bruk, er helt uakseptabelt og hvis det er snakk om lovbrudd er det absolutt på sin plass med oppfølging fra Sysselmesterens side.
Lovbrudd, uetisk handling eller akseptabel hendelse?
Men spørsmålet er hva det er som vi snakker om. Det er tilsynelatende klart og lett å forstå: mange som kommenterer saken offentlig som NRKs journalist tar det som en selvfølge at isbjørnen ble forstyrret av turistene, til og med «døgnet rundt». Man hva ser vi egentlig på bildene som den på denne siden eller på det som tiltrakk så mye oppmerksomhet nylig på nettet? Fotografen har i mellomtiden forresten valgt å fjerne bilde fra nettet fordi det har skapt så mye debatt. Men dette bildet viser en situasjon ganske lik som den på bildet her på siden – bare at den ble tatt fra en annen båt i nærheten som ellers ikke var direkte involvert i hendelsen. Så, er en hendelse som denne problematisk, kanskje til og med et lovbrudd?
Jeg har vært en del av bransjen i over 20 år og jeg har vært i lignenede situasjoner oftere enn én eller to ganger: et skip, gjerne et lite fartøy, parkert ved iskanten eller mellom isflakene. En isbjørn som får lukt av båten selv om den er langt borte. Isbjørner er gjerne nysgjerrige og det er slett ikke uvanlig at dyret bestemmer seg å komme nærmere for å ta en titt på det som lukter så rart. Så kommer han (eller hun, begge kjønn kan være nysgjerrige) mot båten, enten langsomt og forsiktig eller i noen tilfeller til og med løpende. Det hender at bjørnen kommer så nært inn på fartøyet at den presser nesen mot skrogen. Utover mange år ble mange bilder tatt av isbjørner som kikker inn gjennom et kuøye. Folkene ombord tar bilder. Etter hvert blir det nok kjedelig og isbjørnen vil skjønne at her er det ingen mat eller annet å få og den vil dra sin vei.
Det er selvfølgelig vanskelig å si hva som faktisk skjedde i en konkret situasjon med mindre en har vært på stedet. Det er mange som uttaler seg nå men veldig få som så hva som faktisk skjedde. I dette tilfelle var jeg faktisk i det samme området, for langt unna for å kunne se detaljer men man kunne i hvert fall se noe. Det vil jeg komme tilbake til senere.
Generelt kan man jo tenke seg et vidt spekter av mulige hendelsesforløp. Kanskje gjorde folkene ombord noe aktivt for å tiltrekke bjørnen? Har de til og med fôret den slik at den skulle komme enda nærmere og bli en stund slik at alle kunne ta bilder? Begge deler er strengt forbudt av Svalbardmiljøloven slik som den ble innført i 2001, begge scenarier er helt uakseptable og ville absolutt kreve en kraftig reaksjon fra offisielt hold, det kan det ikke være noen diskusjon om.
Men med mindre det foreligger noe som peker mot at noe slikt faktisk skjedde – og det er ikke tilfellet – er det ingen grunnlag å annta at noe uetisk eller til og med ulovlig ble gjort: tilstedeværelsen av en båt, parkert ved eller inne i isen, er often mer enn nok for tiltrekke en isbjørns oppmerksomhet og nysgjerrighet, og da kommer den gjerne for å se nærmere på fartøyet (eller hytta, teltet, …). Da er det isbjørnen som velger hvilken vei og hvor langt den skal gå. Det er ikke uvanlig, det er ikke uetisk og heller ikke ulovlig. Med mindre det kan oppstå en situasjon som involverer fare for mennesker eller dyr. Men ombord på et skip, inkludert mindre fartøy, er folk generelt ikke i fare for isbjørnangrep (og dermed er det ingen risiko for bjørnen heller). Bare hvis båten er så liten at bjørnen kunne – i teorien – hoppe ombord i en rask bevegelse, med et kjapp sprang, kunne man nok tenke seg farlige scenarier. Noe som ville forutsette et veldig uvanlig adferd av isbjørnen: slike hendelser har forekommet på Svalbard mange ganger i alle år, men jeg har aldri hørt om at en isbjørn hopper på et skip hvor folk står på dekk (at den klatrer ombord mens alle sover er en helt annen sak, det har selvfølgelig skjedd mer enn en gang, men det er en helt annen sak).
Så, hva sier loven? Dette står i Svalbardmiljølovens §30: «Det er forbudt å lokke til seg, forfølge eller ved annen aktiv handling oppsøke isbjørn slik at den blir forstyrret eller det kan oppstå fare for mennesker eller isbjørn.» Men det var ingen slik handling i møtene med isbjørner som jeg selv har opplevd, ingenting av det som loven beskriver og ikke noe ekvivalent som man kanskje har glemt å ta med i teksten. Menneskene hadde ikke gjort annet enn å sitte på båten, kanskje under en hvileperiode eller opptatt av matlaging, og det var bjørnen som valgte å nærmere seg båten. Ikke den andre veien rundt. Uten unntak.
Så, er det bare fred og ingen fare?
Som sagt, kan man i hvert fall i teorien tenke seg andre hendelsesforløp, inkludert slike som involverer uetisk adferd eller til og med lovbrudd. Men det er ingenting som peker på dette i det som man for tiden kunne og fortsatt kan finne på nettet, i hvert fall så langt jeg kunne se. Jeg har vært i kontakt med personer som var på stedet og jeg har selv vært i området, for langt borte for å kunne se detaljer men det var i hvert fall klart at fartøyet ikke rørte seg, det var parkert i den samme posisjonen i timevis.
Det er forresten et veldig usannsynlig scenario at båten forfulgte isbjørnen i isen. Unntatt mye større og kraftigere skip, vil mindre fartøy neppe være i stande å gjøre dette. Bare ved å spasere på en avslappet måte vil bjørnen lett kunne fjerne seg fra båten om den måtte ønske det, uten at mindre fartøy vil kunne klare å bevege seg i isen raskt nok for å innhente den. Langt fra. Jeg har forresten selv vært på denne båten ganske mange ganger og jeg kjenner skipperen som også var med denne gangen ganske godt. Han forfølger ikke isbjørn. Og som sagt, båten sto stille også denne gangen, det kunne jeg se fra min posisjon. (Isbryting er forresten forbudt med mindre man har særlig grunn og tillatelse til det).
Snøskuter på jevn fastis kan være en helt annen sak, forutsatt at føreren ikke bryr seg om etikk og lover, og det finnes jo folk som ikke bryr seg om noe i det hele tatt, dessverre. Men fastisen (fjordisen) i relevante områder er jo stengt for det meste av motorisert trafikk. Også hurtiggående småbåter i åpent vann kan uten tvil medføre potensiale for reelle forstyrrelser. Det gjelder forresten selvfølgelig ikke bare isbjørn, her kunne man gjerne føre en debatt om slike båter eksempelvis i sammenheng med hvalturer i Nordnorge. Hvorfor har man ikke ikke en generell hastighetsbegrensning i Svalbards eller, såvidt som relevant, fastlandets farvann, i det mindste når det er marine pattedyr i nærheten? Det er helt åpenbart at ikke alle har nok skjønn og etikk for å drive forsvarlig med hurtiggående båter i nærheten av marine pattedyr (som inkluderer isbjørn). Her gjelder det å være oppmerksom og langsomt, stoppe ved første tegn at dyret endrer atferden og snu og trekke seg tilbake så snart man ser at dyret ikke setter pris på menneskets tilstedeværelse. Det er ikke vanskelig, men forutsetter bare litt erfaring og etikk, og dermed følger man samtidig Svalbardmiljølovens §30.
Tilbake til den aktuelle hendelsen i Isfjorden på Svalbard: det er ingenting å se i bildene og det som ble skrevet offentlig – så langt jeg kunne se – som tyder på noe annet, på noe uetisk, kanskje noe ulovlig. NRK-journalist Rune N. Andreassen hevder at «Isbjørner forstyrres døgnet rundt av turister», men i artikkelen finnes det ingenting som tyder på at det faktisk skjer. Man kan få inntrykk at oppslaget forsterker den offentlige debatten som den er basert på – i så fall en sirkulær «argumentasjon» istenfor faktabasert framstilling. Grunnlaget i store deler av den offentlige diskusjonen syner å være at turister og isbjørn i samme området er rett og slett ikke noe som er greit, da behøver man ikke å se på hva som faktisk har skjedd. Og hvis det er lite avstand mellom begge deler så er det jo bare å anta at det kan ikke være noe annet en helt uakseptabel, uetisk og ulovlig.
Eller?
Det overrasker ikke at bildene som har gått rundt på sosiale medier – og som flest kan finnes der, men med unntak – provoserer til diskusjon, spesielt blant dem som aldri har vært borti lignende situasjoner selv. Har man observert slikt fra begynnelsen til slutt, fra isbjørnens nysgjerrige tilnærming til dens fredelige avmars, tviler man på at noe uetisk/ulovlig har skjedd med mindre man har konkret informasjon som peker på det motsatte. Det kan jo hende at de som uttaler seg kritiskt, som NRKs Rune N. Andreassen, vet noe som jeg ikke vet, men det tviler jeg på. Og så langt det er ingenting som tyder på mangen på etikk eller lovbrudd, vil jeg foreslå å holde seg litt tilbake med antydninger om slikt. Dette bør gjelde generelt, men spesielt når man skriver i medier som blir lest i hele landet og utenfor dets grenser.
Og det gjelder enda mer når debatten er i en kritisk fase uansett: lovgiveren vurderer blant annet en påkrevd generell minimumsavstand på 500 meter. Femhundre meter.
Istedenfor å la en isbjørn gjøre som den vil så langt det ikke medfører risiko og fare, vil det bety at man må trekke seg unna ved å starte båten opp og bevege den ut av isen eller få ankeren opp igjen, eller kanskje skremme isbjørnen bort e.g. ved bruk av knallskudd. Men alt dette vil langt mer sannsynlig utgjøre reelle forstyrrelser enn bare å bli hvor man er og la dyret gjøre som det vil så langt situasjonen ikke blir farlig. Og det vil det ikke bli, gitt menneskene er på båten og bjørnen er på isen. Og det er det vi snakker om her. Ikke noe annet.
Rune N. Andreassen bruker i artikkelen som ligger på NRKs hjemmeside forresten et bilde som ble tatt av en av Norsk Polarinstitutts ledende feltbiologer. Han føyer til at isbjørnene – en binne med unge – ble «fotografert på behørig avstand». Jeg anslår avstanden på omtrent 50 meter (femti). En tiendedel av det som nå foreslås som lovlig minimumsavstand.
Det har vært en tradisjon at både offisielle representanter fra gruveselskapet og konsulen samt barna fra Barentsburg deltar under 17. mai toget i Longyearbyen, og Barentsburgs barna kunne møte Longyearbyens yngste.
Representanter fra Barentsburg pleide å holde 17. mai taler ved siden av Sysselmannen (nå: Sysselmester) og lokalstyrelederen (her i 2019).
I år ble offisielle representanter ikke invitert, og i Barentsburg hadde man etter «intern diskusjon» besluttet at deres barna skulle heller ikke delta, ifølge Svalbardposten. Planen hadde vært at de russiske og ukrainske barna fra Barentsburg skulle synge sammen med norske og internasjonale barn fra Longyearbyen. Men nå ble det ingen møter mellom naboene Longyearbyen og Barentsburg under 17. mai feiringen i år.
Longyearbyens kultursjef Are Nundal håper at forholdene snart tillater en normalisering av forholdet mellom naboene.
Og igjen: utrolig vakkert landskap i strålende solskinn alle veier rundt omkring oss her i Ymerbukta.
Ymerbukta.
Det er mange Svalbardrein på den fortsatt snødekte tundraen nå som ser frem til at snøen forsvinner.
Svalbardrein på Erdmannodden.
Senere fikk vi en kraftig visuell avveksling og en god del lokalhistorie i den gamle russiske bosetningen i Colesbukta, som var en del av kullgruven i Grumantbyen. (Trykk her for mer bakgrunn om russisk kullgruvedrift på Svalbard på 1900-tallet).