spitzbergen-3
fb  Spitsbergen Panoramabilder - 360 graders panoramabilder  de  en  nb  Spitsbergen Butikk  
Marker
Home

Års-Arkiv: 2022 − Nyheter og Reiseblogg


MS Vir­go grunn­s­tøt­te i Fuglefjor­den

Det kan være en mare­ritt-sce­n­a­rio: et crui­se­skip grunn­s­tøt­ter slik at far­tøy­et og til og med driv­stoff­tan­ken blir skadd

Det er, i skri­ven­de stund, ikke offent­lig kjent hva nøyak­tig skjed­de i går (tirs­dag, 14.6.) i løpet av fore­m­id­da­gen og hva kon­sek­vense­ne vil bli. Men vi vet at det lil­le svens­ke eks­pe­dis­jons­f­ar­tøy­et MS Vir­go grunn­s­tøt­te ca. kl. 10.

Det syner sann­syn­lig at far­tøy­et grunn­s­tøt­te under pas­sas­jen inn i Fuglefjor­den fra nord. Her pas­se­rer man Fug­le­hol­ma­ne, et områ­de med man­ge småøy­er og grun­ner.

Pas­sas­jen tas ruti­ne­mes­sig av mind­re far­tøy under gode for­hold (is, vær) og kre­ver for­sik­tig navi­gas­jon, men van­lig­vis er det ikke noe pro­blem å pas­se­re. Forf­at­te­ren har gjort det man­ge gan­ger på for­skjel­li­ge skip uten van­ske­li­ghe­ter. Far­van­net er godt kart­lagt og det fin­nes fle­re muli­ge ruter, avhen­gig av skips­stør­rel­se. Sel­ve Fuglefjor­den er ganske stor og dyp (unn­tatt en 7,5 m grun­ne i inn­gan­gen, men til og med den er ikke far­lig for små far­tøy som Vir­go). Den inners­te delen av fjor­den, ved breen, er ikke kart­lagt.

Fugleholmane, Fuglefjorden

Pas­sa­ge mel­lom Fug­le­hol­ma­ne ved sei­la­sen inn i Fuglefjor­den.

Men så langt har Sys­sel­mes­te­ren ikke offent­ligg­jort hva som egent­lig skjed­de i Fuglefjor­den og hvor­for ski­pet grunn­s­tøt­te.

Men det er kjent at skro­get ble skadd, inklu­dert minst en driv­stoff­tank, og der­med er det fare for die­sel­søl. MS Polar­sys­sel, Sys­sel­mes­te­rens tje­nes­teskip som har olje­ver­nuts­tyr ombord, var på plass innen noen timer og sat­te straks i gang med til­tak for a hind­re søl.

Ingen men­nes­ker ble skadd. Det var 13 pas­sas­je­rer og et manns­kap på 7 ombord.

I nas­jo­nal­parke­ne og natur­re­ser­va­te­ne er det ikke lov å ha tungol­je ombord. Fuglefjor­den lig­ger innen­for Nord­vest Spits­ber­gen Nas­jo­nal­parken. Som alle mind­re far­tøy, bru­ker MS Vir­go marin die­sel. Det­te er en stor for­del i sli­ke situas­jo­ner for­di kata­stro­fa­le og lang­va­ri­ge oljesøl invol­ve­rer tungol­je, mens marin die­sel fors­vin­ner ganske raskt i mil­jøet, til og med i kald vann. Men like­vel er det fare for die­sel­søl i kor­te­re peri­oder – dager eller til og med uker – og det kan ha kata­stro­fa­le øko­lo­gis­ke kon­sek­ven­ser. Områ­det har fle­re store fug­le­ko­lo­nier, først og fremst med alke­kon­ger på fle­re øyer i nær­he­ten som Fugle­son­gen og Nor­skøya­ne.

Nofre­te­te og sjam­pa­gne­glas­set. Snø­felt rundt om Lon­gye­ar­by­en

Mye av snøen i og rundt omk­ring Lon­gye­ar­by­en er nå forsvun­net. Var­me­da­ge­ne mot slut­ten av mai, med rekord­høye 12,9 varm­e­gra­der, har bid­ratt til det­te. Man må gå så langt til­ba­ke som 1976 for å fin­ne ver­dier på det sam­me nivået.

Det at snøen i og rundt omk­ring Lon­gye­ar­by­en går tid­li­ge­re enn and­re steder på Sval­bard er noe ganske van­lig. Det er gje­r­ne en utfor­d­ring å kom­me seg med sku­te­ren til bens­instas­jo­nen eller ut i Advent­da­len mens det ellers fort­satt er knall­fø­re ute i ter­ren­get.

De som kjen­ner ter­ren­get rundt den lil­le byen kjen­ner også godt til Nofre­te­te og sjam­pa­gne­glas­set. Når snøen går blir en del snø­felt igjen i en god stund uto­ver som­me­ren, og noen av dis­se har en påfal­len­de form. De mest pro­mi­nen­te av dis­se er nok Nofre­te­te og sjam­pa­gne­glas­set. La oss begy­n­ne med Nofre­te­te:

Snøfeltet Nofretete, Adventfjorden

Snø­fel­tet «Nofre­te­te» på nordsi­den av Advent­fjor­den. Nofre­te­te er ikke syn­lig fra sel­ve byen, men for­men av snø­fel­tet ligner vel­dig på den berøm­te egyp­ti­s­ke dron­nin­gen slik vi kjen­ner den fra bys­ten som i dag står i et muse­um i Ber­lin. Her ser Nofre­te­te fak­ti­sk litt gret­ten ut (syn­es jeg), men det er vi vel alle en gang iblant, ikke sant?

Sjam­pa­gne­glas­set er enda mer berømt enn Nofre­te­te. Det at man kan se det direk­te fra byen bid­rar sik­kert til det­te. Det er et snø­felt i form av – over­ras­kel­se! – et sjam­pa­gne­glass og man kan se det på Ope­raf­jel­let, øst for Lon­gye­ar­by­en i Advent­da­len.

Snøfeltet sjampagneglasset, Adventdalen

Snø­fel­tet sjam­pa­gne­glas­set på Ope­raf­jel­let i Advent­da­len,
øst for Lon­gye­ar­by­en, i slut­ten av mai 2022.

Det er en liten his­to­rie eller kanskje hel­ler lokal tra­dis­jon knyt­tet til sjam­pa­gne­glas­set, som tiltrek­ker opp­merksom­het hvert år når som­me­ren nær­me­rer seg. Når snøen fors­vin­ner kom­mer sjam­pa­gne­glas­set frem med nes­ten per­fekt form – kanskje ligner sel­ve kal­ken litt på et vin­g­lass – men sene­re går stet­ten i stykker. Og den eks­ak­te dato­en når det­te skjer er den sis­te i en liten rek­ke av begi­ven­he­ter i natu­rens gang når vin­te­ren drar sin vei og som­me­ren tar dens plass. Snø­spur­vens til­ba­ke­komst i april er vel den førs­te av dis­se begi­ven­he­te­ne.

Men til­ba­ke til snø­fel­tet på Ope­raf­jel­let. Stet­ten går van­lig­vis i juli, gje­r­ne mot slut­ten av måne­den, eller i begy­n­nel­sen av august. Man kan prø­ve å spå den eks­ak­te dato­en og sen­de pro­gno­sen sin inn til Sval­bard­pos­ten. Vin­ne­ren sik­rer seg ære og heder.

I år er det Sarah Gerats som har vun­net kon­kurran­sen. Hun var ikke den enes­te som gjet­tet rik­tig dato (eller kanskje bruk­te mer avan­ser­te meto­der, noe med data­mas­ki­ner eller krystall­ku­ler). Men hun var den som var tid­ligst ute med pro­gno­sen.

Sjampagneglasset, Adventdalen

Sjam­pa­gne­glas­set på den dagen da stet­ten gikk i år, 6. juni.

I år gikk stet­ten på den 6. juni, noe som er blant de tid­ligs­te datoe­ne for den­ne bevi­gen­he­ten.

Sarah Gerats

Sarah Gerats som vant årets kon­kurran­se om sjam­pa­gne­glas­set og stet­ten.
Her sam­men med Mario Czok, den­ne gan­gen kap­tain på SV Anti­gua, ved Bjørnøya (2018).

Gra­tu­le­rer, Sarah!

Kongsfjor­den & For­landsun­det – 4.-5. juni 2022

Det ble med for­sø­ket å sei­le søro­ver fra nord­vesth­jør­net til Kongsfjor­den. På grunn av man­g­len­de vind var det bare å slå mas­ki­nen på.

Men sene­re had­de vi tid å gjø­re en avs­tik­ker til Blom­strand­hal­vøya, inklu­dert to av grot­te­ne, før vi gikk langs kaia i Ny-Åle­sund. Der tok vi oss god tid til å se på den store byen etter en god natts søvn.

I For­landsun­det fikk vi besø­ke noen hval­ros­ser på turen søro­ver mot Isfjor­den.

Gal­le­ri – Kongsfjor­den & For­landsun­det – 4.-5. juni 2022

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Nord­vest Spits­ber­gen – 3. juni 2022

Da er vi til­ba­ke til nord­vesth­jør­net av Spits­ber­gen. Og været er fort­satt godt, noe som er nes­ten van­ske­lig å tro. Men det er stort sett vin­d­stil­le og mye sol­skinn her i dis­se dage­ne. Bare en lett bris og noen sky­er sånn av og til, og det er jo bra med en liten avk­jø­ling.

Vi besøk­te en kolo­ni alke­kon­ger og den store breen i Fuglefjor­den. Et vel­dig vak­kert områ­de. Det var så mye is i fjor­den at det var rett og slett umu­lig å kom­me nær­me­re inn på breen. Opp­le­vel­se­ne kom bare med høy fart. Da var det greit å kas­te anke­ren i en vak­ker bukt sene­re på dagen og å gjø­re ingen­ting i en stund. Bare nyte lands­ka­pet rundt oss i ro og fred.

Gal­le­ri – Nord­vest Spits­ber­gen – 3. juni 2022

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Dri­vis – Bis­ka­yar­hu­ken – 2. juni 2022

Poen­get med en tur så tid­lig i seson­gen – i hvert fall ett poeng – er jo sjan­sen at dri­vi­sen fort­satt er i nær­he­ten av kys­ten. Selvføl­ge­lig tren­ger man været til det for at det skal fun­ge­re.

Vi had­de beg­ge deler, dri­vis og være. Det kun­ne ikke ha vært vakre­re. En utro­lig fin dag!

Gal­le­ri – Dri­vis – Bis­ka­yar­hu­ken – 2. juni 2022

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Sene­re på etter­mid­da­gen rakk vi til og med å gå i land på Bis­ka­yar­hu­ken.

Nord­vest Spits­ber­gen – 01. juni 2022

Tiden går så utro­lig fort. Det er så mye som skjer, så mye vak­kert og godt. Dagen og der­med den nye måne­den begy­n­te med ikke mind­re enn fire isbjør­ner i den­ne buk­ta hvor vi had­de tenkt oss en tur. Det var helt klart bare å plan­leg­ge på nytt! Det ble hel­ler en tur til Smee­ren­burg­breen.

Gal­le­ri – Nord­vest Spits­ber­gen – 01. juni 2022

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

I Kob­befjor­den sjek­ket vi den gam­le „post­kas­sen“, som noen åpen­bart had­de tømt siden vi had­de etter­latt post­kort der for tre år siden. Jeg lurer på om de er kom­met frem.

Prins Karls For­land – Fug­le­hu­ken – 31. mai 2022

Men det var enda ikke slutt på dagen. Vi had­de fort­satt litt tid igjen og været var så godt at vi tok anled­nin­gen til å se nær­me­re på Fug­le­hu­ken på nords­pis­sen av Prins Karls For­lan­det. Fug­le­hu­ken lig­ger så utsatt til at man skal ha vel­dig gode for­hold for å gå i land her.

220531e Fuglehuken 019

Men vi had­de gode for­hold i dag. Store meng­der av for­skjel­li­ge sjø­fug­ler hek­ker høyt oppe på klip­pe­ne og der­med er det ingen man­gel på gjøds­ling på slet­telan­det mel­lom fjell og hav. Tund­ra­en er fro­dig og noen steder har man fak­ti­sk tjuk­ke lag av tjorv under over­fla­ten av moser og laver. En god del av tund­ra­en lig­ger alle­re­de snø­fri, noe som reins­dy­re­ne drar godt nyt­te av. Det fin­nes man­ge av dem i områ­det.

Å kun­ne besø­ke et sånt vak­kert og spen­nen­de sted som Fug­le­hu­ken er rent fan­tas­ti­sk! Det er helt på sin plass at Fug­le­hu­ken et inn­legg i blog­gen her.

For­landsun­det – 31. mai 2022

Tåka ble igjen i Isfjor­den, og vi våk­net til strå­len­de sol­skinn i Horn­bæk­buk­ta in For­landsun­det. Utro­lig vak­kert lands­kap med fjord, fjell og bre. For en start til turen!

Og sel­ve For­landsun­det er abso­lutt i kjempe­form i dag, med en van­no­ver­fla­te blank som en speil, brat­te snø­dek­te fjell og Prins Karls For­lan­dets berøm­te isbre­er under en utro­lig flott polar­him­mel.

Gal­le­ri – For­landsun­det – 31. mai 2022

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Vi pas­ser­te en flokk med hval­ros­ser og kas­tet anker i Engelskbuk­ta for en liten tur i land sene­re på etter­mid­da­gen. Bare noen få kilo­me­ter len­ger mot nord enn Horn­bæk­buk­ta, men fle­re uker tid­li­ge­re i årst­ide­nes utvik­ling. Mye våt snø, mye smel­tevann. Midt i vår­løs­nin­gen.

Lon­gye­ar­by­en & Advent­fjor­de – 30. mai 2022

Å for­be­re­de seg på en tur på et seilskip på Sval­bard blir nok ald­ri ren ruti­ne. Ved siden av å pak­ke, å bære ting og tang, å prø­ve ikke å glem­me noe osv. er det jo all­tid noe som ikke fun­ge­rer og som må repa­re­res. Den­ne gan­gen var det det satel­lit­ba­ser­te kom­mu­ni­kas­jons­sys­te­met mitt. Men nå ser det ut til å fun­ge­re. Da bør jeg kun­ne fort­set­te med rei­se­b­log­gen de nes­te dage­ne.

Gal­le­ri – Lon­gye­ar­by­en & Advent­fjor­de – 30. mai 2022

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Men nå er vi under­veis. Vi gikk ombord gode gam­le SV Anti­gua i Lon­gye­ar­by­en i dag i vak­ker sol­skinn, men så snart som vi seil­te ut i den store Isfjor­den ble ver­den rundt oss ganske grå. Vel­dig stem­nings­full og litt even­tyr­lig. Men vi får håpe at tåken trek­ker seg om ikke så len­ge.

«Det er jo turis­tene som stje­ler sånt»

Alt begy­n­te med et veis­kilt som forsvant. Alle kjen­ner til skil­te­ne som står ved siden av vei­en fle­re steder hvor man lar den ark­ti­s­ke metro­po­len Lon­gye­ar­by­en bak seg og begir seg ut i den ark­ti­s­ke vill­mar­ken (mer eller mind­re) og der­med i områ­der med økt fare for å møte isbjørn.

Isbjørnskilt, Adventdalen ved Longyearbyen

Isbjørns­kilt i Advent­da­len ved Lon­gye­ar­by­en.

Isbjørns­kil­tet i Advent­da­len forsvant en natt i mid­ten av mai. Et sånt tyve­ri i mid­natt­sol­pe­ri­oden, rett ved siden av en vei hvor det går over­ras­ken­de mye tra­fikk mer eller mind­re døg­net rundt, kre­ver nok litt dris­ti­ghet. Hvem kan ha gjort sånt? Hvem in Lon­gye­ar­by­en vil­le være så dum å hen­ge et skilt på stue­ve­g­gen som alle i byen kjen­ner til?

Nidin­gen kun­ne klart ikke være en av de fast­bo­en­de. Sval­bard­pos­ten tok saken opp. Man fant en buss­jå­for som ikke had­de noe informas­jon om saken, men han kjø­rer turis­ter nes­ten dag­lig, så han måt­te jo bare vite hva han sa da han uttal­te seg over­for lokala­vi­sen: «Det er jo turis­tene som stje­ler sånt, sier han.» Det er slåen­de: ikke bare at jour­na­lis­ten eller redaks­jo­nen var ikke inne på tan­ken at det er et utsagn som fort­je­ner noen kri­ti­s­ke spørsmål, spe­sielt på bak­grunn at det er basert på ingen­ting, rett og slett. Men nei, i trykkut­ga­ven ble set­nin­gen til og med til over­skrif­ten. Jada, selvføl­ge­lig, de slem­me og dum­me turis­tene igjen, hvem ellers?

Svalbardposten: isbjørnskilt

Artikkel i Sval­bard­pos­tens trykkut­ga­ve, 19. mai: «Det er jo turis­tene som stje­ler sånt».

Online-utga­ven til den­ne artikke­len fikk i mel­lomtiden en ny over­skrift: «Hvem har stjå­let isbjørns­kil­tet?». Da har det vel slått noen at den opprin­ne­li­ge over­skrif­ten kanskje ikke var ver­dens smar­tes­te måte å star­te saken i avi­sen.

Men til syven­de og sist fikk sel­ve saken i hvert fall en mor­som opp­løs­ning. Skil­tet ble fun­net – i bilen til Lars Fau­se, sel­ve Sys­sel­mes­te­ren! Bilen stå par­kert ved fly­plas­sen.

Fau­se had­de vært på fast­lan­det når skil­tet had­de forsvun­net og der­med slapp han sta­tus som mis­tenkt. Opp­løs­nin­gen er rett og slett at det er rus­sen som had­de gjort et puss. Og det var et godt puss, det er vel de fles­te eni­ge i, Sys­sel­mes­ter Fau­se inklu­dert.

Så til slutt kun­ne man i teo­ri­en smi­le litt over buss­jå­fø­rens refleks å skyl­de på turis­tene for alt det onde i ver­den og Sval­bard­pos­tens man­gel av instinkt og kri­ti­sk gjen­nom­gang. Det er en ting å si noe sånt etter fle­re øl på pub­ben, men det er en helt annen sak å skri­ve det sam­me i avi­sen, til og med som over­skrift. Men i tider når poli­ti­s­ke dis­kus­jo­ner som skal inns­kren­ke beve­gel­ses­fri­he­ten på nes­ten hele Sval­bard helt dras­ti­sk går høyt og basert på den sam­me reflek­sen og foru­tinn­tat­te ten­ke­må­ten, er det fak­ti­sk vel­dig trist.

Man bør kanskje ten­ke seg litt om nes­te gang når man sier eller skri­ver at det må jo være turis­ter som står bak ugje­r­nin­gen.

Et nytt nivå av hys­te­ri. Kom­men­tar av Mor­gen Jør­gen­sen

Bid­rag skre­vet av Mor­ten Jør­gen­sen angåen­de dis­kus­jo­nen om isbjørn som forstyr­res av turis­ter (eller kanskje ikke). Mor­tens kom­men­tar er på engelsk. Venn­ligst bytt til den engels­ke utga­ven av den­ne siden ved å trykke på språk­sym­bo­let øverst på siden eller trykk her for å åpne bid­ra­get.

SAR-heli­ko­ptre­ne opp­gra­de­res: skal bli mulig å loka­li­se­re mobil­te­le­fo­ner

Nei, poen­get er ikke at Sys­sel­mes­te­rens SAR-enhe­ter vil hjel­pe deg å fin­ne mobi­len som du har glemt et ukjent sted på tur. Det drei­er seg om sik­ker­het og inklu­de­rer tipps som tur­folk bør få med seg!

Som kjent blir utly­ses drif­ten av heli­ko­ptertje­nes­ten på Sval­bard regel­mes­sig. Så langt ble tje­nes­ten levert av Air­luft og Luft­trans­port. Nå er det CHC Heli­ko­pter Ser­vice som har tatt over på heli­ko­pter­ba­sen, et dat­ter­sels­kap at det kana­dis­ke sels­ka­pet CHC Heli­co­p­ter.

Per­so­nell og rele­van­te deler av uts­ty­ret, først og fremst heli­ko­ptre­ne, ble over­tatt fra Luff­trans­port slik at det er kon­ti­nui­tet. Der­med var det mulig å fly SAR-opp­drag til og med i han­do­ver-fasen uten pro­ble­mer.

SAR helikopter

Sys­sel­mes­te­rens SAR heli­ko­pter (Super Puma):
opp­gra­de­res nå med nyes­te tekno­lo­gi. (Arkiv­bil­de, 2015).

Heli­ko­ptre­ne skal etter hvert opp­gra­de­res med det nyes­te av SAR-tekno­lo­gi som fin­nes på mar­ke­det, etter det Sval­bard­pos­ten fikk opp­lyst. Beg­ge to vil få infrarød­ka­me­ra som kan bru­kes i søke­opp­drag, og de vil få tekno­lo­gi som kan bru­kes for å loka­li­se­re en mobil­te­le­fon – uav­hen­gig av mobil­de­kning, som ikke fin­nes i store deler av Sval­bards lan­dom­rå­der og far­vann.

Men det forut­set­ter – og det er det som tur­folk bør mer­ke seg – at mobi­len ikke er slått av eller satt på fly­mo­dus. Så len­ge den er på og aktiv vil den sen­de et signal som kan fan­ges opp av heli­ko­pte­ret slik at tele­fo­nen kan loka­li­se­res. Det­te skal fun­ge­re på opp til 35 kilo­me­ter avstand så len­ge det ikke er noe mel­lom sen­so­ren og mobi­len som svek­ker eller blok­ke­rer for­bin­delsen.

Det er nød­ven­dig at SAR-sys­te­met kjen­ner til mobil­te­le­fon­num­me­ret til den sav­ne­de. Der­med blir det enda mer vik­tig at tur­folk har en kon­takt i byen som er kjent med tur­pla­nen og som har mobil­num­me­ret til den som drar ut på even­tyr.

Isbjør­ner forstyr­ret av turis­ter «døg­net rundt»?

Crui­se­brans­jen har satt i gan­gen med seson­gen på Sval­bard, så langt den førs­te uten stør­re hin­drin­ger fra koro­na siden 2019. Vin­te­ren har såvidt bare begy­nt å slip­pe gre­pet, øye­ne er fort­satt stort sett snø­dekt, det er fas­tis i man­ge fjor­der og buk­ter og mye dri­vis på nord- og øst­kys­ten.

Så har man gått i gang med fler­dags­tu­rer alle­re­de for fle­re uker siden, og dags­tu­re­ne fra Lon­gye­ar­by­en ble operert så tid­lig som i mars. Man behø­ver ikke å gå så vel­dig langt til­ba­ke i his­to­ri­en for å se helt and­re for­hold, med en vin­ter­se­song som var­te til rundt mid­ten av mai og deret­ter en pau­se av fle­re uker uten stør­re akti­vi­te­ter før som­mer­se­son­gen begy­n­te med båt og skip, den gan­gen – for kanskje 20 år siden – med et langt mind­re ant­all far­tøy enn i dag. Men det er his­to­rie nå, i dag bru­kes snøs­ku­ter, båt og skip samt­idig i måne­der før man vir­ke­lig kan snak­ke om som­mer. Tur­ope­ra­tø­re­ne tar sine far­tøy i bruk tid­li­ge­re og tid­li­ge­re med hvert år som går, noen så tid­lig som i mars.

Nå har vi pas­sert mid­ten av mai og det er fle­re dusin skip i Sval­bards kyst­far­vann, og det har alle­re­de vært fle­re hen­del­ser som har tiltruk­ket nega­tiv opp­merksom­het selv om seson­gen har såvidt bare begy­nt for de fles­te. Bil­der går rundt på sosia­le media som viser møter mel­lom isbjør­ner på isen og men­nes­ker på båter på svæert kort hold. Dis­se bil­de­ne har tiltruk­ket dis­kus­jon og mye kri­tikk, og saken ble tatt opp blant annet av NRK, hvor det hev­des alle­re­de i over­skrif­ten at «Isbjør­ner forstyr­res døg­net rundt av turis­ter».

Isbjørn og båt

Isbjørn på fas­tis ved siden av et skip par­kert ved iskan­ten: hvem besøk­te hvem, hvem ble opp­søkt, hvem ble forstyr­ret eller til og med satt i fare? Kanskje: ingen. (Arkiv­bil­de, 2015).

Den offent­li­ge dis­kus­jo­nen blir fuelt av sli­ke bil­der som det­te her som viser en isbjørn og et skip med turis­ter rett ved siden av hve­r­and­re. Sli­ke hen­del­ser har fore­kom­met på Spits­ber­gens ves­t­kyst også nå i mai, bil­de­ne sir­ku­le­rer på net­tet, dis­kus­jo­nen går høyt og Sys­sel­mes­te­ren har vars­let at man vil ta saken(e) opp.

Det­te kan det ikke være tvil om: brudd av lover og reg­ler, inklu­dert uskrev­ne reg­ler basert på etikk, viten og god ski­kk og bruk, er helt uak­sep­ta­belt og hvis det er snakk om lov­brudd er det abso­lutt på sin plass med opp­føl­ging fra Sys­sel­mes­te­rens side.

Lov­brudd, ueti­sk hand­ling eller aksep­ta­bel hen­delse?

Men spørsmå­let er hva det er som vi snak­ker om. Det er til­syn­ela­ten­de klart og lett å forstå: man­ge som kom­men­te­rer saken offent­lig som NRKs jour­na­list tar det som en selvføl­ge at isbjør­nen ble forstyr­ret av turis­tene, til og med «døg­net rundt». Man hva ser vi egent­lig på bil­de­ne som den på den­ne siden eller på det som til­trakk så mye opp­merksom­het nylig på net­tet? Foto­gra­fen har i mel­lomtiden for­res­ten valgt å fje­r­ne bil­de fra net­tet for­di det har skapt så mye debatt. Men det­te bil­det viser en situas­jon ganske lik som den på bil­det her på siden – bare at den ble tatt fra en annen båt i nær­he­ten som ellers ikke var direk­te invol­vert i hen­delsen. Så, er en hen­delse som den­ne pro­ble­ma­ti­sk, kanskje til og med et lov­brudd?

Jeg har vært en del av brans­jen i over 20 år og jeg har vært i ligne­ne­de situas­jo­ner ofte­re enn én eller to gan­ger: et skip, gje­r­ne et lite far­tøy, par­kert ved iskan­ten eller mel­lom isfla­ke­ne. En isbjørn som får lukt av båten selv om den er langt bor­te. Isbjør­ner er gje­r­ne nysgjer­ri­ge og det er slett ikke uvan­lig at dyret bestem­mer seg å kom­me nær­me­re for å ta en titt på det som luk­ter så rart. Så kom­mer han (eller hun, beg­ge kjønn kan være nysgjer­ri­ge) mot båten, enten lang­somt og for­sik­tig eller i noen til­fel­ler til og med løpen­de. Det hen­der at bjør­nen kom­mer så nært inn på far­tøy­et at den pres­ser nesen mot skro­gen. Uto­ver man­ge år ble man­ge bil­der tatt av isbjør­ner som kik­ker inn gjen­nom et kuøye. Fol­ke­ne ombord tar bil­der. Etter hvert blir det nok kje­de­lig og isbjør­nen vil skjøn­ne at her er det ingen mat eller annet å få og den vil dra sin vei.

Det er selvføl­ge­lig van­ske­lig å si hva som fak­ti­sk skjed­de i en kon­kret situas­jon med mind­re en har vært på stedet. Det er man­ge som utta­ler seg nå men vel­dig få som så hva som fak­ti­sk skjed­de. I det­te til­fel­le var jeg fak­ti­sk i det sam­me områ­det, for langt unna for å kun­ne se detal­jer men man kun­ne i hvert fall se noe. Det vil jeg kom­me til­ba­ke til sene­re.

Gener­elt kan man jo ten­ke seg et vidt spek­ter av muli­ge hen­delses­for­løp. Kanskje gjor­de fol­ke­ne ombord noe aktivt for å tiltrek­ke bjør­nen? Har de til og med fôret den slik at den skul­le kom­me enda nær­me­re og bli en stund slik at alle kun­ne ta bil­der? Beg­ge deler er strengt for­budt av Sval­bard­mil­jøl­o­ven slik som den ble inn­ført i 2001, beg­ge sce­n­a­ri­er er helt uak­sep­ta­ble og vil­le abso­lutt kre­ve en kraf­tig reaks­jon fra offi­sielt hold, det kan det ikke være noen dis­kus­jon om.

Men med mind­re det fore­lig­ger noe som peker mot at noe slikt fak­ti­sk skjed­de – og det er ikke til­fel­let – er det ingen grunn­lag å ann­ta at noe ueti­sk eller til og med ulov­lig ble gjort: tils­tede­væ­rel­sen av en båt, par­kert ved eller inne i isen, er often mer enn nok for tiltrek­ke en isbjørns opp­merksom­het og nysgjer­ri­ghet, og da kom­mer den gje­r­ne for å se nær­me­re på far­tøy­et (eller hyt­ta, tel­tet, …). Da er det isbjør­nen som vel­ger hvilken vei og hvor langt den skal gå. Det er ikke uvan­lig, det er ikke ueti­sk og hel­ler ikke ulov­lig. Med mind­re det kan opps­tå en situas­jon som invol­ve­rer fare for men­nes­ker eller dyr. Men ombord på et skip, inklu­dert mind­re far­tøy, er folk gener­elt ikke i fare for isbjørn­an­grep (og der­med er det ingen risi­ko for bjør­nen hel­ler). Bare hvis båten er så liten at bjør­nen kun­ne – i teo­ri­en – hop­pe ombord i en rask beve­gel­se, med et kjapp sprang, kun­ne man nok ten­ke seg far­li­ge sce­n­a­ri­er. Noe som vil­le forut­set­te et vel­dig uvan­lig adferd av isbjør­nen: sli­ke hen­del­ser har fore­kom­met på Sval­bard man­ge gan­ger i alle år, men jeg har ald­ri hørt om at en isbjørn hop­per på et skip hvor folk står på dekk (at den kla­trer ombord mens alle sover er en helt annen sak, det har selvføl­ge­lig skjedd mer enn en gang, men det er en helt annen sak).

Så, hva sier loven? Det­te står i Sval­bard­mil­jøl­o­vens §30: «Det er for­budt å lok­ke til seg, for­føl­ge eller ved annen aktiv hand­ling opp­sø­ke isbjørn slik at den blir forstyr­ret eller det kan opps­tå fare for men­nes­ker eller isbjørn.» Men det var ingen slik hand­ling i møte­ne med isbjør­ner som jeg selv har opp­levd, ingen­ting av det som loven bes­kri­ver og ikke noe ekvi­va­lent som man kanskje har glemt å ta med i teks­ten. Men­nes­ke­ne had­de ikke gjort annet enn å sit­te på båten, kanskje under en hvile­pe­ri­ode eller oppt­att av mat­laging, og det var bjør­nen som valg­te å nær­me­re seg båten. Ikke den and­re vei­en rundt. Uten unn­tak.

Så, er det bare fred og ingen fare?

Som sagt, kan man i hvert fall i teo­ri­en ten­ke seg and­re hen­delses­for­løp, inklu­dert sli­ke som invol­ve­rer ueti­sk adferd eller til og med lov­brudd. Men det er ingen­ting som peker på det­te i det som man for tiden kun­ne og fort­satt kan fin­ne på net­tet, i hvert fall så langt jeg kun­ne se. Jeg har vært i kon­takt med per­so­ner som var på stedet og jeg har selv vært i områ­det, for langt bor­te for å kun­ne se detal­jer men det var i hvert fall klart at far­tøy­et ikke rør­te seg, det var par­kert i den sam­me posis­jo­nen i time­vis.

Det er for­res­ten et vel­dig usann­syn­lig sce­n­a­rio at båten for­fulg­te isbjør­nen i isen. Unn­tatt mye stør­re og kraf­ti­ge­re skip, vil mind­re far­tøy nep­pe være i stan­de å gjø­re det­te. Bare ved å spa­se­re på en avs­lap­pet måte vil bjør­nen lett kun­ne fje­r­ne seg fra båten om den måt­te øns­ke det, uten at mind­re far­tøy vil kun­ne kla­re å beve­ge seg i isen raskt nok for å inn­hen­te den. Langt fra. Jeg har for­res­ten selv vært på den­ne båten ganske man­ge gan­ger og jeg kjen­ner skip­pe­ren som også var med den­ne gan­gen ganske godt. Han for­føl­ger ikke isbjørn. Og som sagt, båten sto stil­le også den­ne gan­gen, det kun­ne jeg se fra min posis­jon. (Isbry­ting er for­res­ten for­budt med mind­re man har sær­lig grunn og till­atel­se til det).

Snøs­ku­ter på jevn fas­tis kan være en helt annen sak, forut­satt at føre­ren ikke bryr seg om etikk og lover, og det fin­nes jo folk som ikke bryr seg om noe i det hele tatt, dess­ver­re. Men fas­ti­sen (fjor­di­sen) i rele­van­te områ­der er jo stengt for det mes­te av moto­ri­sert tra­fikk. Også hur­tig­gåen­de små­bå­ter i åpent vann kan uten tvil med­fø­re poten­sia­le for reel­le forstyr­rel­ser. Det gjel­der for­res­ten selvføl­ge­lig ikke bare isbjørn, her kun­ne man gje­r­ne føre en debatt om sli­ke båter eks­em­pel­vis i sam­men­heng med hval­tu­rer i Nordnor­ge. Hvor­for har man ikke ikke en gene­rell has­ti­ghe­ts­be­grens­ning i Sval­bards eller, såvidt som rele­vant, fast­lan­dets far­vann, i det minds­te når det er mari­ne pat­te­dyr i nær­he­ten? Det er helt åpen­bart at ikke alle har nok skjønn og etikk for å dri­ve forsvar­lig med hur­tig­gåen­de båter i nær­he­ten av mari­ne pat­te­dyr (som inklu­de­rer isbjørn). Her gjel­der det å være opp­merksom og lang­somt, stop­pe ved førs­te tegn at dyret end­rer atfer­den og snu og trek­ke seg til­ba­ke så snart man ser at dyret ikke set­ter pris på men­nes­kets tils­tede­væ­rel­se. Det er ikke van­ske­lig, men forut­set­ter bare litt erfa­ring og etikk, og der­med føl­ger man samt­idig Sval­bard­mil­jøl­o­vens §30.

Til­ba­ke til den aktu­el­le hen­delsen i Isfjor­den på Sval­bard: det er ingen­ting å se i bil­de­ne og det som ble skre­vet offent­lig – så langt jeg kun­ne se – som tyder på noe annet, på noe ueti­sk, kanskje noe ulov­lig. NRK-jour­na­list Rune N. Andre­as­sen hev­der at «Isbjør­ner forstyr­res døg­net rundt av turis­ter», men i artikke­len fin­nes det ingen­ting som tyder på at det fak­ti­sk skjer. Man kan få inn­trykk at opps­la­get forster­ker den offent­li­ge debat­ten som den er basert på – i så fall en sir­ku­lær «argu­men­tas­jon» isten­for fak­ta­ba­sert framstil­ling. Grunn­la­get i store deler av den offent­li­ge dis­kus­jo­nen syner å være at turis­ter og isbjørn i sam­me områ­det er rett og slett ikke noe som er greit, da behø­ver man ikke å se på hva som fak­ti­sk har skjedd. Og hvis det er lite avstand mel­lom beg­ge deler så er det jo bare å anta at det kan ikke være noe annet en helt uak­sep­ta­bel, ueti­sk og ulov­lig.

Eller?

Det over­ras­ker ikke at bil­de­ne som har gått rundt på sosia­le medi­er – og som flest kan fin­nes der, men med unn­tak – pro­vo­se­rer til dis­kus­jon, spe­sielt blant dem som ald­ri har vært bor­ti lignen­de situas­jo­ner selv. Har man obser­vert slikt fra begy­n­nel­sen til slutt, fra isbjør­nens nysgjer­ri­ge tilnær­ming til dens frede­li­ge avmars, tvi­ler man på at noe uetisk/ulovlig har skjedd med mind­re man har kon­kret informas­jon som peker på det mots­at­te. Det kan jo hen­de at de som utta­ler seg kri­ti­skt, som NRKs Rune N. Andre­as­sen, vet noe som jeg ikke vet, men det tvi­ler jeg på. Og så langt det er ingen­ting som tyder på man­gen på etikk eller lov­brudd, vil jeg fores­lå å hol­de seg litt til­ba­ke med antyd­nin­ger om slikt. Det­te bør gjel­de gener­elt, men spe­sielt når man skri­ver i medi­er som blir lest i hele lan­det og uten­for dets gren­ser.

Og det gjel­der enda mer når debat­ten er i en kri­ti­sk fase uan­sett: lov­gi­ve­ren vur­de­rer blant annet en påkrevd gene­rell mini­mum­s­av­stand på 500 meter. Fem­hund­re meter.

Isteden­for å la en isbjørn gjø­re som den vil så langt det ikke med­fø­rer risi­ko og fare, vil det bety at man må trek­ke seg unna ved å star­te båten opp og beve­ge den ut av isen eller få anke­ren opp igjen, eller kanskje skrem­me isbjør­nen bort e.g. ved bruk av knalls­kudd. Men alt det­te vil langt mer sann­syn­lig utgjø­re reel­le forstyr­rel­ser enn bare å bli hvor man er og la dyret gjø­re som det vil så langt situas­jo­nen ikke blir far­lig. Og det vil det ikke bli, gitt men­nes­ke­ne er på båten og bjør­nen er på isen. Og det er det vi snak­ker om her. Ikke noe annet.

Rune N. Andre­as­sen bru­ker i artikke­len som lig­ger på NRKs hjem­mesi­de for­res­ten et bil­de som ble tatt av en av Nor­sk Polar­in­sti­tutts leden­de feltbio­lo­ger. Han føy­er til at isbjør­ne­ne – en bin­ne med unge – ble «foto­grafert på behø­rig avstand». Jeg anslår avstan­den på omt­rent 50 meter (fem­ti). En tiend­edel av det som nå fores­lås som lov­lig mini­mum­s­av­stand.

17. mai uten bar­na fra Bar­ents­burg

Det har vært en tra­dis­jon at både offi­si­el­le repre­sen­tan­ter fra gruve­sels­ka­pet og kon­su­len samt bar­na fra Bar­ents­burg del­tar under 17. mai toget i Lon­gye­ar­by­en, og Bar­ents­burgs bar­na kun­ne møte Lon­gye­ar­by­ens yngs­te.

17. mai, Longyearbyen

Repre­sen­tan­ter fra Bar­ents­burg plei­de å hol­de 17. mai taler ved siden av Sys­sel­man­nen (nå: Sys­sel­mes­ter) og lokals­ty­re­le­de­ren (her i 2019).

I år ble offi­si­el­le repre­sen­tan­ter ikke invi­tert, og i Bar­ents­burg had­de man etter «intern dis­kus­jon» bes­lut­tet at deres bar­na skul­le hel­ler ikke del­ta, iføl­ge Sval­bard­pos­ten. Pla­nen had­de vært at de rus­sis­ke og ukrain­s­ke bar­na fra Bar­ents­burg skul­le syn­ge sam­men med nor­ske og inter­nas­jo­na­le barn fra Lon­gye­ar­by­en. Men nå ble det ingen møter mel­lom naboe­ne Lon­gye­ar­by­en og Bar­ents­burg under 17. mai fei­rin­gen i år.

Lon­gye­ar­by­ens kul­tur­s­jef Are Nundal håper at for­hol­de­ne snart til­la­ter en nor­ma­li­se­ring av for­hol­det mel­lom naboe­ne.

Isfjor­den

Og igjen: utro­lig vak­kert lands­kap i strå­len­de sol­skinn alle vei­er rundt omk­ring oss her i Ymer­buk­ta.

Ymerbukta

Ymer­buk­ta.

Det er man­ge Sval­bard­rein på den fort­satt snø­dek­te tund­ra­en nå som ser frem til at snøen fors­vin­ner.

Svalbardrein, Erdmannodden

Sval­bard­rein på Erd­mannod­den.

Sene­re fikk vi en kraf­tig visu­ell avveks­ling og en god del lokal­his­to­rie i den gam­le rus­sis­ke boset­nin­gen i Cole­s­buk­ta, som var en del av kull­gru­ven i Grum­ant­by­en. (Trykk her for mer bak­grunn om rus­sisk kull­gru­ve­drift på Sval­bard på 1900-tal­let).

Colesbukta

Cole­s­buk­ta.

Pho­to gal­le­ry Isfjord

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne forstør­ret versjon av et spe­sielt bil­de.

Tilbake

Nyhetene er i fra 27.09.2022 klokken 00:46:57 (GMT+1)
css.php