Even­ty­rer­ne Bør­ge Ous­land og Mike Horn kom til­ba­ke til Lon­gye­ar­by­en med forsking­s­ski­pet Lan­ce på lør­d­ag og der­med tok ekspe­dis­jo­nen deres tvers over pol­ha­vet slutt. Den begynn­te med turen ombord Horns seil­båt Pan­gaea til 85 gra­der nord ut fra Bering­st­re­det, hvor Horn og Ous­land sat­te i gang over isen i sep­tem­ber. Nord­po­lom­rå­det ble pass­ert i okto­ber. Sel­ve kry­s­nin­gen tok 87 dager, ikke med­reg­net pas­sas­je­ne på Pan­gaea og Lan­ce.

Hen­tin­gen fra iskan­ten vis­te seg å være van­skel­i­ge­re enn for­ven­tet. Det var det kraft­i­ge forsking­s­ski­pet Lan­ce som måt­te et godt stykke inn i dri­vi­sen og bru­ke heli­ko­pter­et for å hen­te tea­m­et det sis­te stykket. Deret­ter sat­te til og med Lan­ce fast i isen i omt­rent 3 uker før ski­pet kom seg ut. Ankomst til Lon­gye­ar­by­en, opp­rin­ne­lig for­ven­tet omt­rent 10. desem­ber, var på lør­d­ag (28. desem­ber). Av 22 per­soner ombord var da bare 19 igjen, 3 ble hen­tet med heli­ko­pter. Her spil­te medis­ins­ke grun­ner en rol­le.

Til­syn­e­la­ten­de gam­mel­dagse, men lik­e­ve­vel effek­ti­ve meto­der ble brukt for å få Lan­ce litt ras­ke­re ut av isen igjen: mye manuelt arbei­de med å sage og å bære is. Til og med dyna­mitt ble bestilt med heli­ko­pter­et som kom for å hen­te folk ut, men trans­por­ten ble nek­tet på grunn av sik­ker­he­ts­vur­de­rin­ger. Til syven­de og sist var det nok den sør­gåen­de hav­strøm­men som var avgjø­ren­de i å få Lan­ce hjem før nyt­tår­saf­ten, etter en jul fast i isen.

Lan­ce i isen. Bil­de © Eti­en­ne Cla­ret.

Ekspe­dis­jo­nen og ikke minst den van­skel­i­ge hen­tin­gen fikk mye opp­merksom­het i media, både lokalt og internas­jo­n­alt. I Lon­gye­ar­by­en har Sval­bard­pos­ten tatt saken opp gjen­tat­te gan­ger.

Isbjør­nen som var i Lon­gye­ar­by­en tid­lig på tors­dag kom til­ba­ke tid­lig på lør­d­ag. På tors­dag ble den jaget ut av byen av Sys­sel­man­nen med heli­ko­pter­et. Den gan­gen ble den jaget sør- og ves­to­ver, mot Fard­a­len og Coles­da­len. Også den­ne gan­gen var Sys­sel­man­nen raskt ute med heli­ko­pter­et og jaget bjør­nen søro­ver. Den­ne gan­gen er pla­nen å jage bjør­nen enda lengre bort, så langt som til Van Mijenfjor­den som lig­ger 4 mil sør for Lon­gye­ar­by­en.

Isbjørn i Lon­gye­ar­by­en (tors­dag). Bil­de © Sys­sel­man­nen på Sval­bard.

Den­ne distan­sen, mel­lom Van Mijenfjor­den og Lon­gye­ar­by­en, er ingen stor for­hind­ring for en isbjørn i til­fel­le han (hun?) bestem­mer seg for å ven­de til­ba­ke. Sys­sel­man­nen ber folk i Lon­gye­ar­by­en å være opp­merksom, spe­sielt om nat­ten og tid­lig om mor­ge­nen (det er mørkt døg­net rundt, men i den­ne tiden er det lite tra­fikk slik at risi­koen for at en isbjørn kan nær­me seg uten at folk blir opp­merksom på den, øker).

Det ble også vur­dert å bedø­ve bjør­nen og fly den ut til et sted len­ger bort på Sval­bard som Nord­aus­t­lan­det, men Sys­sel­man­nen mang­ler for tiden fag­li­ge kapa­si­te­ter i Lon­gye­ar­by­en for å gjen­nom­fø­re en slik operas­jon grun­net jule­fe­ri­en.

Sval­bard er isbjørn­land, det har all­tid vært sånn og vi har sett en tyde­lig til­ba­ke­ven­ding siden arten ble total­fre­det av Nor­ge i 1973. Det har blitt mer og mer van­lig å se isbjørn også på ves­t­kys­ten og i nær­he­ten av boset­nin­ge­ne på Sval­bard de sis­te åre­ne. Også i 2019 har det vært isbjør­ner i nær­he­ten av eller til og med i Barents­burg, Pyra­mi­den, Ny-Åle­sund og Lon­gye­ar­by­en – med and­re ord, alle boset­nin­ge­ne på Sval­bard (stas­jo­nene kom­mer i til­legg).

Lon­gye­ar­by­en har nå fått jule­be­søk tid­lig på tors­dag mor­gen. En isbjørn ble sett rundt halv 7 i sen­tra­le deler av byen. Den spa­ser­te langs butik­ker, restau­rant­er og bolig­hus.

Isbjørn i Lon­gye­ar­by­en, tors­dag kl. halv 7 tid­lig.
Bil­de © Marie Lørup Sten­shøj.

Sys­sel­man­nen var raskt til stede og bruk­te heli­ko­pter for å skrem­me bjør­nen mot Lon­gye­ar­breen. Eta­ten valg­te å føl­ge bjør­nen opp Lon­gye­ar­breen, gjen­nom Fard­a­len og inn i Coles­da­len for å være sik­ker at den er langt nok bor­te fra byen for å kun­ne ute­luk­ke umid­del­bar fare.

Hen­dels­en viser at det er vik­tig å ta isbjørn­fa­ren alvor­lig. Det­te gjel­der all­tid og over­alt på Sval­bard, men enda mer i mør­ket­iden og tid­lig på dagen når det er lite tra­fikk som blir opp­merksom på bam­ser i områ­det før den even­tuelt kom­mer inn i sel­ve byen.

På Sval­bard begyn­ner mør­ket­iden så tid­lig som sent i okto­ber og for­ri­ge søn­dag ble adventsti­den åpnet med det tra­dis­jo­nel­le juleto­get. Bar­na kas­ter brev med sine juleøns­ker inn i post­kas­sen under gruve 3 (jule­n­is­se­gru­va) ved Nyby­en og så ten­nes juletreet i sen­trum.

Juletreet i Lon­gye­ar­by­en.

Det er mye kul­tur­elt som skjer i mør­ket­iden. Lit­teræ­re les­nin­ger på for­skjel­li­ge og del­vis litt spe­si­el­le steder i Lon­gye­ar­by­en under kunst­pau­sen er bare et av man­ge eks­emp­ler av det som fore­går på den­ne års­ti­den.

Les­ning i den gam­le taub­a­ne­sen­tra­len i Lon­gye­ar­by­en under kunst­pau­sen:
Elke Morg­ner leser utd­rag av «Isens og mør­kets reds­ler» skre­vet av Chris­toph Rans­mayr på tysk og norsk.

Den pol­ske forsking­s­s­tas­jo­nen i Horn­sund ble pla­get av en vel­dig nær­gåen­de isbjørn. Bam­sen oppfør­te seg gans­ke aggres­sivt og så prøv­de beset­nin­gen på stas­jo­nen å skrem­me den bort, men uten hell. Bjør­nen gikk til og med til angrep på en hund som måt­te avli­ves sene­re av vete­rinæ­ren som kom sam­men med Sys­sel­man­nen fra Lon­gye­ar­by­en. Det er ingen over­ras­kel­se at fol­ke­ne på stas­jo­nen opp­lev­de hen­dels­en som skrem­men­de og dra­ma­tisk, og de had­de sky­te­vå­pen klar til bruk.

Det sam­me lav­trykket som også brag­de mye dår­lig vær til fast­lan­det opp­lev­des som en skikke­lig vin­ter­storm i Lon­gye­ar­by­en på tors­dag (05.12.). Vin­den fikk hus til å ris­te og skred­vars­lin­ger ble sendt ut. Hel­dig­vis gikk været over uten nevn­ever­di­ge hen­del­ser.

Ekspe­dis­jo­nen til Bør­ge Ous­land og Mike Horn fikk mye opp­merksom­het i nor­ske og internas­jo­na­le medier. Etter en lang og kre­ven­de ekspe­dis­jon over dri­vi­sen i pol­ha­vet ble de to møtt av Alek­san­der Gam­me og Bengt Rot­mo. Nå er laget på tur søro­ver for å møte forsking­s­spiket Lan­ce et sted ikke langt fra iskan­ten. Seil­bå­ten som slapp Ous­land og Horn ut i dri­vi­sen nord for Russ­land er til­syn­e­la­ten­de ikke en del av hen­tings­ek­spe­dis­jo­nen. Ekspe­dis­jo­nen set­ter pris på at det er ikke snakk om red­ning. I vers­te fall er Sys­sel­man­nens heli­kopt­re i Lon­gye­ar­by­en nok innen­for rek­ke­vi­de.

Mør­ket­iden er en tid med mye akti­vi­tet i skrive­stu­en hos spitsbergen-svalbard.no. Som hvert år had­de jeg en liten tur med offent­li­ge fored­rag for en uke siden – det var gøy, takk til alle som kom!

Så er det man­ge som spør hvor­for Sval­bard-gui­de­bo­ka fin­nes ikke som ebook. Det er jo fak­tisk en idé som jeg har gått med i fle­re år, men det er ikke så lett. Bort­sett fra en del tekt­nis­ke spørs­mål – jeg skal ikke pla­ge lese­ren med fle­re detal­jer her – må en ha et ame­ri­kansk skat­te­num­mer hvis en vil sel­ge på de store inter­nett­platt­for­me­ne, noe som er nok uun­gåe­lig i den­ne brans­jen. I teo­ri­en bør det være lett å søke om et slikt num­mer, og fak­tisk også å få det. Men i praks­is ble søk­na­den min nå avs­lått for and­re gang, til tross for at jeg had­de blan­det inn en advo­kat spe­sia­li­sert på slike søk­n­ader for å få det gjort. Det er jo også en måte å bren­ne en del tid, pen­ger og moti­vas­jon. Og sånt går tiden.

Mør­ket­iden er en god tid for å fremstil­le noen pan­ora­ma­bil­der og -sider med litt av mate­ri­al­et som jeg har sam­let de sis­te åre­ne. Det er bare så mye at det tar sin tid. Hvis du har lyst å rei­se litt rundt på Sval­bard så kan du lett og uten kost­n­ader set­te i gang med dis­se lin­ke­ne:

• André­e­ne­set på Kvi­tøya. Stedet ble berømt etter res­te­ne til Andrée-ekspe­dis­jo­nen ble fun­net her i 1930. I 2018 fikk jeg ende­lig bil­der i pan­ora­ma­for­mat tatt på stedet. Det er jo ikke så ofte en kom­mer seg dit og så er det ikke hel­ler uvan­lig at en eller fle­re isbjør­ner rus­ler rundt der slik at man ikke kan gå i land …
• Brat­lie­kol­len og Irgens­fjel­let på Blom­strand­hal­vøya. Fan­tas­tisk utsikt over Kongsfjor­den!
• Seli­ger­breen (ved siden av Mona­co­b­reen) i Lief­defjor­den. Nytt land «tak­ket være» klima­en­drin­ger og min­ken­de isbre­er.
• Ham­burg­buk­ta på ves­t­kys­ten, sør for Mag­da­le­nefjor­den. En fin liten bukt som ble brukt av hval­fan­ge­re på 1600-tal­let.
• Kved­fjord­buk­ta lig­ger sør for Ham­burg­buk­ta. Et vak­kert stykke land som ikke får mye besøk.
• Dunøya­ne og Isøya­ne er småøy­er, men samt­idig per­ler av ark­tisk natur på ves­t­kys­ten, nord for Horn­sund.
• Die­sets­let­ta er en vids­trakt kyst­s­let­te nord for Kongfjor­den. Man skal være litt hel­dig med været for å kom­me seg til slike steder.
• Den som er inter­es­sert i Sval­bards his­to­rie bør i alle fall ta en tur til Fin­nes­et sør for Barents­burg. Det var her den førs­te radiostas­jo­nen på Sval­bard ble oppret­tet på sam­me sted som en av to hval­fangst­s­tas­jo­ner på den­ne tiden.
• Og litt mer his­to­risk, den­ne gan­gen fra and­re ver­dens­kri­gens mør­ke dager: det tyske flyv­ra­ket på Kapp Bor­then.
• Lyst på en gans­ke lang tur på Ope­raf­jel­let til syven­de og sist?

Pan­ora­ma (skjerm­bil­de) fra Nord­re Isøya, på ves­t­kys­ten nord for Horn­sund. Det ekte pan­ora­ma­bil­det som du kan snu rundt i fin­ner du ved å klik­ke her.

Og selv­føl­ge­lig hol­der jeg all­tid på med å opp­da­te­re Sva­bard-gui­de­bo­ka eller gjob­be litt med and­re pros­jekter. Det er bare ikke nok tid for å få ting gjort på den­ne kan­ten, dess­ver­re.

Snart har vi for­res­ten nye skjæ­ref­jø­ler fra Lon­gye­ar­by­en og årets sam­ling av Sval­bard driv­ved bil­deram­mer på lage­ret til nett­bu­tik­ken! Det er en lang tur fra Sval­bard til nett­bu­tik­kens lager og logis­tik­kav­de­ling for alt som fin­ner ikke plass i ryggsek­ken … de nye bil­der­ram­mene vil snart være tilg­jen­ge­li­ge i nett­bu­tik­ken.

Hva gjør stor­kob­ben i Lon­gye­ar­by­en? 🙂

Sval­bard­rei­nen har opp­levd litt av hvert i århund­re­ne som har gått siden Spits­ber­gen ble opp­daget i 1596. Arten vand­ret inn for fle­re årtusen siden fra den rus­sis­ke Ark­tis og har siden utvi­klet seg til en egen under­art. Den­ne under­ar­ten (Ran­gi­fer taran­dus pla­ty­r­hyn­chus) fin­nes bare på Sval­bard. Arten ble over­bes­kat­tet gjen­nom århund­rer til den ble total­fre­det i 1925, straks etter Sval­bard­trak­ta­ten tråd­te i kraft

Sval­bar­d­rein: to kraft­i­ge buk­ker i Straums­lan­det, lengst øst på hove­døya Spits­ber­gen.

Sval­bard­rei­nen kan vand­re over store avstan­der og den kan krys­se isbre­er, fjor­dis og til og med dri­vi­sen. Ellers ville den da ikke kun­ne ha kom­met til Sval­bard etter isti­den. Men egent­lig liker de å bli i ett og sam­me områ­det så len­ge de tri­ves. Der­for kan det ta lang tid før de vand­rer til­ba­ke til de avsi­des­lig­gen­de områ­der de fors­vant til etter man­ge år med alt­for intens jakt.

I til­legg fin­nes det store fluk­tuas­jo­ner i bestan­den: i dår­li­ge år, når kraft­ig regn om vin­te­ren ska­per et isdek­ke på tun­draen, blir vege­tas­jo­nen så van­skel­ig tilg­jen­ge­lig at man­ge reins­dyr sul­ter ihjel når spekk­re­ser­ve­ne er brukt opp mot våren. And­re dør i ulykker når de fal­ler på brat­te, islag­te skrå­nin­ger. Vin­te­ren 2018-2019 var nok en van­skel­ig en for reins­dy­re­ne, i hvert fall rundt omkring Lon­gye­ar­by­en: kraft­ig regn i desem­ber før­te til mye is i ter­ren­get, og man­ge reins­dyr falt ned fra brat­te skrå­nin­ger, og and­re had­de pro­blemer med til­gang til mat i måne­de­ne som fulg­te.

Død Sval­bar­d­rein under Ope­raf­jel­let øst for Lon­gye­ar­by­en:
død­sår­sa­ken er ikke kjent, men det er sann­syn­lig at den enten styr­tet ned eller sul­tet ihjel.

På den and­re siden kan bestan­den også ta seg gans­ke raskt opp igjen i gode år. I 2017 kon­stat­er­te man at den loka­le popu­las­jo­nen i Advent­da­len had­de tatt seg kraft­ig opp etter gode for­hold.

I til­legg til kort­va­ri­ge vær­fluk­tuas­jo­ner er det klima­en­drin­ger som har en sterk inn­fly­tel­se på tun­draø­ko­lo­gien og der­med reins­dy­ret. Dagens klima­en­drin­ger brin­ger med ned­bør, også regn, om vin­te­ren. På den and­re siden kan et var­me­re kli­ma også føre til mer vege­tas­jon, noe som reins­dyr også kan nyte godt av.

Og så hol­der popu­las­jo­nen fort­satt på med å ta seg opp igjen etter over­bes­kat­tel­sen i man­ge år til og med 1925, inklu­dert re-okku­pe­ring av gam­le områ­der i avsi­des­lig­gen­de strøk.

Det er, med and­re ord, man­ge gode grunn for å føl­ge nøye med hva som skjer med Sval­bard­rei­nen i dag. Tid­li­ge­re tel­lin­ger var ufull­sten­di­ge, de gjaldt bare vis­se områ­der og de ble gjen­nom­ført stort sett bare epi­so­disk, når anled­nin­gen var til stede. Nå har en grup­pe viten­skaps­folk gjen­nom­ført en mer sys­te­ma­tisk tel­ling av reins­dyr på hele Sval­bard. Så langt som mulig ble hele områ­der under­søkt, og hvis nød­ven­dig ble det tatt stikkprø­ver. Resul­ta­tet har grup­pen med Mat­hil­de Le Moul­lec i spis­sen nå offent­liggjort i The Jour­nal of Wild­life Manage­ment.

Uvan­lig stor grup­pe av Sval­bar­d­rein i Kross­fjor­den, et områ­de hvor det ikke fan­tes rein gjen­nom store deler av 1900-tal­let.

Og hvor man­ge Sval­bar­d­rein fin­nes det? Sva­ret er 22.000, iføl­ge Le Moul­lec (22.435, med et 95% kon­fi­dens­in­ter­vall fra 21.452 til 23.425). Det er gans­ke nøyak­tig dob­belt så man­ge som ble ans­lått i 2009. Det høye­re tal­let kan godt skyl­des mer nøyak­ti­ge tel­leme­to­der, men også med den fort­satt pågåen­de pro­ses­sen av bestand­sø­k­ning etter at jakt­for­bu­det ble inn­ført i 1925, samt inn­vand­ring til «nye» gam­le områ­der. For eks­em­pel fin­nes det nå reins­dyr igjen på Kong Karls Land, noe som ikke var til­fel­le i 1959.

Det fin­nes store for­skjel­ler på tet­the­ten mel­lom områ­de­ne. Under guns­ti­ge for­hold kan det være opp til ti dyr – eller, lokalt, til og med fle­re under spe­sielt gode beting­el­ser – per kva­drat­ki­lo­me­ter mens ett enes­te dyr tren­ger det sam­me områ­det eller enda mer for å fin­ne nok å spi­se i kar­ri­ge strøk som Nord­aus­t­lan­dets polarør­ken­lands­kap.

Resul­ta­tet til den nye under­søkel­sen ble publi­sert den 4. okto­ber: Mat­hil­de Le Moul­lec et al (2019), A Cen­tu­ry of Con­ser­va­ti­on: The Ongo­ing Reco­very of Sval­bard Reinde­er. In: The Jour­nal of Wild­life Manage­ment, Vol. 83, 1676-1686.

En mann fra Lon­gye­ar­by­en fikk 15.000 kro­ner i bot for å ha fors­tyr­ret isbjørn. Hen­dels­en skjed­de den 10. mars 2018 under en pri­vat snøs­ku­ter­tur i Tem­pel­fjor­den. Han skal ha nær­met seg fire isbjør­ner inn­til 70 meter slik at dyre­ne ble fors­tyr­ret og trakk seg unna.

Hen­sel­sen ble sett av tur­folk på Fjord­nib­ba, et fjell på sør­si­den av Tem­pel­fjor­den. Man­nen ble snart stop­pet av Sys­sel­man­nens felt­in­spek­tø­rer. En annen mann som skal også ha vært invol­vert ble aldri iden­ti­fi­sert.

Med hen­syn til den økte sku­ter­tra­fik­ken har Sys­sel­man­nen vars­let om skar­pe reaks­jo­ner på slike hen­del­ser. Boten ble ilagt man­nen av stats­ad­vo­ka­ten i Troms og Finn­mark og ble straks aksep­tert, med­del­te Sys­sel­man­nen.

Hen­dels­en før­te til dis­kus­jo­ner i sosia­le medier i Lon­gye­ar­by­en. Bare noen dager sene­re inn­før­te Sys­sel­man­nen et vidt­gåen­de ferd­sels­for­bud for moto­ri­sert tra­fikk på isen blant annet i Tem­pel­fjor­den, et områ­de som tid­li­ge­re had­de vært et populært turm­ål for både fast­bo­en­de og turis­ter.

Isbjørn i Tem­pel­fjor­den: Sys­sel­man­nen prio­ri­te­rer ver­ne­for­skrif­te­ne høyt.

I Sval­bard­mil­jøl­oven (kapit­tel IV § 30) står det at «Det er for­budt å lok­ke til seg, for­føl­ge eller ved annen aktiv hand­ling oppsøke isbjørn slik at den blir fors­tyr­ret eller det kan opps­tå fare for men­nes­ker eller isbjørn.»

Bergin­gen av vra­ket til reket­rå­le­ren North­gui­der har vist seg å være mer van­skel­ig enn antatt og der­med må en ny plan på plass. Samt­idig hol­der polar­nat­ten på med å nær­me­re seg med store skritt. Som resul­tat er det ikke ufor­ven­tet at for­sik­rings­sels­ka­pet Gard og bergings­firm­aet Smit Sal­va­ge har bestemt at operas­jo­nen skal utset­tes til 2020, som Kyst­ver­ket mede­ler.

Reket­rå­le­ren North­gui­der ved Spar­ren­e­set i Hin­lo­pens­tre­tet i august 2019.

Det betyr at ingen­ting kom­mer til å skje med vra­ket i Hin­lo­pens­tre­tet før til som­me­ren i 2020 – det vil si ingen­ting bort­sett fra det som natu­rens kref­ter som vær, is og strøm kom­mer til å gjø­re med North­gui­der. Om det er da fort­satt noe å ber­ge etter vin­te­ren er noe som baren tiden vil vise.

Fjer­nin­gen av vra­ket til North­gui­der, reket­rå­le­ren som gikk på grunn i Hin­lo­pens­tre­tet nord på Sval­bard i fjord, blir enda mer for­sin­ket. Operas­jo­nen har vist seg å være enda van­skel­i­ge­re enn man had­de tenkt, for­di skro­get er enda mer ska­det enn antatt, og der­med kan ikke operas­jo­nen gjen­nom­fø­res som plan­lagt.

North­gui­der lig­ger fort­satt på stei­ner nes­ten i fjæra ved Spar­ren­e­set sør for Murch­ison­fjor­den. Rede­riet er påleg­get å fjer­ne vra­ket innen utgan­gen av 2019. Men det blir mer og mer tvil­somt om det er mulig i det hele tatt for­di polar­nat­ten er ikke langt unna.

North­gui­der på grunn ved Spar­ren­e­set Hin­lo­pen i august 2019.

Det var ikke før august at far­tøyene til sels­ka­pet Smit Sal­va­ge kom til stedet, noe som ble møtt med offent­lig kri­tikk. Deret­ter har van­skel­i­ge is- og vær­for­hold ført til for­sin­kel­ser slik at det var ikke før nå i okto­ber at man klar­te å set­te vra­ket i en mer oppret­tet posis­jon. Da vis­te det seg at skro­get er lang mer ska­det enn for­ven­tet. Det er en over­fla­te på 5×12 meter som er ram­met og der­med er det umu­lig å føl­ge den opp­rin­ne­li­ge frem­gangs­må­ten for å fjer­ne vra­ket.

Nå må kyst­vak­ta, kyst­ver­ket, rede­riet Opi­lio AS, for­sik­rings­sels­ka­pet og bergings­sels­ka­pet Smit Sal­va­ge kom­me opp med en ny plan. Men man kan tvi­le på om det blir mulig å få vra­ket fjer­net i det hele tatt. Å utset­te operas­jo­nen til nes­te år ble aller­e­de nevnt som en muli­ghet fra offi­si­ell side. Men om North­gui­der fort­satt vil lig­ge tilg­jen­ge­lig etter man­ge måne­der med mye is og vær er et åpent spørs­mål.