Det var jo bare for noen uker siden at Svalbard var fortsatt under full kontroll av polarnatten, men nå kommer sola og lyset tilbake i full fart. Dag etter dag stiger sola høyere på himmelen. Hiorthfjellet står i full prakt og solskinn midt på dagen.
Solas tilbakekomst blir feiret i Longyearbyen i en hel uke, den tradisjonsrike Solfestuken som innebærer en rekke forskjellige arrangementer. Programmet begynte med ganske imponerende fyrverkeri på nattehimmelen 🙂
Selv om sola måtte holde seg usynlig under begivenheten, var den nok godt opplagt og sendte flammende hilser inn i magnetosfæren. Det hele gikk for seg i en god stund, så det var nok tid til å skifte posisjon og perspektiv.
Ellers er det jo Spitsbergenrevyen som tradisjonelt åpner Solfestuka. Revyen tar opp emner som lokalbefolkningen var opptatt av i året som gikk og bringer dem på scenen i gamle Huset. Det hele foregår med en god del satire og humør og selvfølgelig mye musikk.
Spitsbergenrevyen i Huset. Solfestuke, Longyearbyen.
Isbjørn og gruvedrift pleier å være med.
En annen tradisjon under Solfestuka er utegudstjenesten ved Telelinken på Hiorthfjellet, hvor du har sjansen å få se sola tidligere enn i Longyearbyen. Hvis himmelen er klar. Det var det jo, stort sett, men det blåste, og det var kalt … mer enn 20 kuldegrader.
Utegudstjenesten ved Telelinken (I). Solfestuke, Longyearbyen.
Utegudstjenesten ved Telelinken (II). Solfestuke, Longyearbyen.
Offisielt kommer sola tilbake til Longyearbyen 08. mars. Faktisk er den allerede her som det neste bildet viser.
Svalbard Snøskuterutleie i full solskinn – 05. Mars!
Det var solskinn i Sjøområdet øst, rundt Svalbard Snøskuterutleie, nederst i Longyearbyen. På tirsdag, 05. mars!
Likevel er 08. mars datoen som feires i Longyearbyen. Bakgrunnen har med historien å gjøre: i Longyearbyens tidlige tider eksisterte Sjøområdet ikke som bydel. Da var det bare Skjæringa, Longyearbyens eldste del, hvor blant annet Svalbard Kirken står. Og dit når sola ikke før 08. mars. Det er på fredag, og da blir det solfest!
Februar måned kan være utrolig flott på Svalbard. Spesielt hvis været er litt mer stabilt enn det var i fjor. Da var det faktisk helt rottent, med flere varmeinnbrudd med regn og drittvær – beklager, jeg ville si mildvær, selvfølgelig.
Nå i år har det stort sett vært fint og kaldt i februar, med mye klar himmel og lite vind. Sola gjemmer seg fortsatt bak horisont og fjell, men fjelltoppene har begynt å gløde midt på dagen for mer enn ei uke siden. Vi har faktisk kunnet nyte de første solstrålene på nesen allerede! Det krever så langt en liten tur, siden det er ikke før 8. mars at sola når Longyearbyen som ligger nede i dalen. Da blir det fest i en hel uke – solfestuken.
Ikke mye aktivitet her på Longyearbyen Camping.
Gjennomsnittstemperaturen i februar var på -11,1°C, «bare» 5 grader over normalen som er definert som gjennomsnittet i perioden 1961-1990. Hele fem grader over normalen som er umulig å nå i nå i våre dager! Men uansett, en gjennomsnitt på -11,1 grader innebærer nok en del kulde og frost. Til og med lille Adventfjorden ser i noen dager ut som om den ville holde på med å fryse over, men det ser nok bare sånt ut. Det har jo ikke skjedd i mange år og det vil vel ikke skje i år heller, men det er i det minste litt isdannelse langs kysten her og der, spesielt i småbåthavna.
Is i Adventfjorden og sol på Hiorthfjellet og Adventtoppen.
Hvis du vil nyte sola så er det fortsatt å ta turen midt på dagen. Legger du ut senere så er det ikke mer en demring å få. Det skaper da nok veldig fine lysforhold det også, men nå er det sola som vi vil få se.
Ute tur med ski og hunder: snørekjøring i Adventdalen.
Hiorthfjellet, denne karakteren av et fjell på nordsiden av Adventfjorden, er et veldig populært sted i disse dager. Halvveis oppe på er ei hytte med noen store antennaer, et sted som er kjent som Telelinken her i Longyearbyen. Plasseringen er helt perfekt, på en sørvendt skråning med fantastisk utsikt over Adventfjorden. En utmerket plass for å få tak i noen solstråler!
Sol over Adventfjorden.
Det er fortsatt 20 kuldegrader i lufta, men vi nyter disse første solstrålene på den lille biten av huden som er faktisk eksponert …
Her nytes de første solstrålene!
… og den fantastiske stemningen som ligger over de frosne fjellene nå da sollyset vender tilbake i nord.
Solys på fjelltoppene i Nordenskiöld Land.
Det er ikke mye dyreliv her enda bortsett fra de få artene som tilbringer vinteren her lokalt, som fjellreven og reinsdyret. Det er jo noen ærfugler som pleier å overvintre i Adventfjorden og havhesten er ikke langt borte heller. For noen få dager mener noen å ha sett ei krykkje.
Reketråleren Northguider gikk på grunn ved Sparreneset på Nordaustland, rett før for Murchisonfjorden på Svalbard, i slutten av desember. Mannskapet opplevde hendelsen i totalt mørke, sterk kulde og kraftig vind som dramatisk, men alle kunne hentes med helikopter etter noen timer.
Reketråler Northguider på grunn i Hinlopenstretet, under kysten av Nordaustlandet.
Foto: Kystverket.
300 tonn diesel og andre miljøfarlige substanser og gjenstander som garn kunne berges i januar. Eksperter fra Sjøfartsdirektoratet vurderer situasjonen av skipet for tiden som stabil. Foredelen av dette er at man forventer ikke at naturens krefter som is, strøm og vind vil føre skipet fra grunnen og inn i dypere vann. Ulempen er at det samme gjelder menneskelige krefter: bergingen antas å være en større operasjon som vil ta flere uker.
Sysselmannen som forvalter området har sammen med Sjøfartsdirektoratet og Kystvakten bestemt at bergingen planlegges i august. På denne tiden kan man forvente gode forhold med tanke på vær, is og lys.
KV Svalbard er nå på vei til ulykkesstedet for å forberede havaristen for flere måneders ventetid. Dette betyr at det blir sjekket at Northguider ligger såpass stabilt og at det er ingen miljøfarlige stoffer eller gjenstander ombord. Havaristen skal overvåkes ved hjelp av posisjoneringsutstyr.
Utsikt gjennom Eskerdalen. Sassendalen skimtes på langt hold
i polardagens morgengry i februar.
Starten til vår lille tur er nok litt humpete. Først må vi dra en bil ut av et dypt snøhull hvor noen tenkte å kunne snu. Det var ikke første gang at dette jævla hullet har lurt noen. Vi bør kanskje sette opp et skilt …
Utsikt over ytre Tempelfjorden mot Isfjorden.
Og så vil snøskuterne ikke helt som vi vil, noe som de like å gjøre ganske så ofte. Men til syvende og sist kommer vi oss avgårde. Det er nok litt frisk i dag, godt under 20 kuldegrader i Longyearbyen og visst ikke langt fra -30 i Sassendalen og Tempelfjorden. En kollega som var en tur til østkysten fortalte senere at temperaturen på breene dit lå på omtrent -40 … som sagt, det er litt frisk i dag.
Det er ikke bare lufta som er litt isete i dag, det samme gjelder fjorden. Fastisen strekker seg fra Fredheim innover Tempelfjorden, og til og med Sassenfjorden – bindeledded mellom Tempelfjorden og Isfjorden – viser klare tegn av isdannelse. Om dette ville bare fortsette i noen uker fremover …! Vi får se.
Vi nyter stedet, det fantastiske landskapet, kulden, isen, lyset og til syvende og sist varm suppe fra thermosen og så er det på tide å sette i gang med tilbaketuren. Dagene er fortsatt korte, men lyset kommer tilbake nå med voldsom fart.
Etter en stund i det sørlige hjemmet vårt i Tyskland drar vi opp igjen til det nordlige hjemmet: Longyearbyen. Vi bruker noen dager på fastlandet og besøker kjære venner før vi tar flyet på Gardermoen.
Flyet går på morgenen og ankommer Longyearbyen midt på dagen. Likevel flyr vi fra solskinn til mørket. Vi nyter noen siste solstråler mens vi går ombord på flyet. Det blir de siste i en stund, det kan faktisk gå opp til 2 måneder før vi ser sola igjen.
Men til gjengjeld er det polarnattens magi som venter nå på oss.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Wir haben zunehmenden Mond – das ist kein Geheimnis, das ist natürlich überall auf Erden gleichermaßen so. Hier aber hat das mehr Bedeutung als anderswo. Nicht nur, da wir jenseits (äh, diesseits … also: polseitig 🙂 ) des Polarkreises den Mond im Sommer kaum zu sehen bekommen, da steht er nämlich meistens unter dem Horizont, wenn nicht gerade Neumond ist, und dann sieht man ihn natürlich auch nicht. Im Winter hingegen ist er schön zu sehen. Und als Lichtquelle hat er hier natürlich eine ganz andere Bedeutung als in Breiten, wo auf die Sonne noch Verlass ist, zumindest tagsüber.
Das Adventdalen in der Polarnacht (I): Mondschein über dem Operafjellet.
Die Landschaft im Mondschein ist magisch. Silberblaues Licht ergießt sich über die von einer dünnen Schnee- und Eisschicht bedeckte Tundra. Auf Fotos sieht der Mond so hell aus, dass man meinen kann, es sei die Sonne.
Schwierig zu fotografieren. Die Bilder sind entweder übertrieben hell – natürlich kann man mit der Kamera auf einem Stativ belichten, bis die Bilder aussehen, als seien sie am hellen Tag aufgenommen worden. Dieser Eindruck ist schön, aber falsch. Die Realität ist auch schön, und vor allem echt und wirklich. Nur fotografisch eben schwer wiederzugeben. Die Schönheit, die sich dem an Dunkelheit gewöhnten Auge schließlich offenbart, wirkt auf realistischen Fotos wahrscheinlich einfach dunkel. Und das ist dann ja wiederum auch, nun, vielleicht die Realität, aber nicht die Wirklichkeit. Da gibt es ja einen kleinen, aber feinen Unterschied.
Das Adventdalen in der Polarnacht (II): etwas dunkler, etwas realistischer (? je nach Gewöhnung des Auges an die Dunkelheit).
Ich habe versucht, hier einen realitätsnahen Kompromiss zu finden, der realistisch ist und die reelle Schönheit der Polarnacht gut wiedergibt.
Abschließend für diesen ersten Eintrag des Arktis-Blogs 2019 noch ein Eindruck vom polarnächtlichen Longyearbyen. Aufgenommen um die Mittagszeit. Der Anblick wird vielen Besucherinnen und Besuchern dieser Seite vertraut sein, aber wahrscheinlich doch in einem sehr, sehr anderen Licht.
Longyearbyen in der Polarnacht. Die Sonnenuhr hat derzeit technische Probleme 😉
Zuguterletzt erlaube ich mir, darauf hinzweisen, dass ich ein neues Fotobuch gemacht habe, das die Arktis aus einer ganz neuen, ungewohnten Perspektive zeigt. Norwegens arktischer Norden (2) – Aerial Arctic zeigt Jan Mayen und Spitzbergen aus der Luft.