Reg­je­ri­n­gen kom med en ny Sval­bard­mel­ding i dag, pre­sen­tert av jus­tis- og bereds­kaps­mi­nis­ter Mehl i Lon­gye­ar­by­en. Det er den Sval­bard­mel­din­gen førs­te siden 2016.

Den inklu­de­rer man­ge mål og til­tak. Lon­gye­ar­by­en skal styr­kes som attrak­tivt sted for nor­ske fami­lier. Reg­je­ri­n­gen vil få bed­re kon­troll over kri­tisk infra­struk­tur, blant annet Lon­gye­ar­by­ens strøm­for­sy­ning. Det skal bli bed­re (men ikke nød­ven­dig­vis fle­re) lei­li­ghe­ter og arbeits­ta­ker­nes ret­ti­ghe­ter skal styr­kes. Et nytt «forsk­nings­kon­tor» skal eta­ble­res.

Fle­re detal­jer får bare ven­te en stund på den­ne siden. Vi for­lot Lon­gye­ar­by­en for noen timer siden med gode gam­le SV Anti­gua og vi ser frem til noen vak­re dager nord­vest på Spits­ber­gen. Det blir nok ikke man­ge opp­date­rin­ger her med tan­ke på nyhe­ter, men rei­se­blog­gen vil nok få noen nye inn­legg 🙂

Norsk insti­tutt for natur­forsk­ning (NINA) fikk noen gans­ke utro­li­ge filmopp­tag ved å fil­me en fjell­rev­fød­sel i et kunst­ig hi på fast­lan­det. Det er en del av et pros­jekt som skal bidra til å øke fjell­rev­po­pu­las­jo­nen på fast­lan­det.

Trykk her for å åpne en kort video på You­tube som viser deler av fødse­len
samt kom­men­ta­rer.

Uto­ver det fin­ners det en live­stream fra hiet. Her er det bare å føl­ge med så len­ge det er action i hiet! 🦊🐱🐱🐱🤩

P.S. hvis lin­ken til livestream’en ikke fun­ge­rer prøv gjen­nom hjem­mesi­den til NINA. Det ser ut som om den forand­res av og til.

Fjell­rev ved Ny-Åle­sund, anta­ge­lig fra sam­me kull. Bil­det ble tatt en gang i august, fle­re måne­der etter fødse­len (sym­bol­bil­de).

I nær­he­ten av Ny-Åle­sund ble muli­gens et reins­dyr med rabies obser­vert. Oppt­re­den var uvan­lig, med blant annet lam­mel­ser av bak­bei­ne­ne. Dyret ble sene­re søkt men ikke fun­net igjen, der­for kun­ne smit­ten hver­ken bekref­tes eller avkref­tes.

Rabies er far­lig for både dyr og men­nes­ker (sym­bol­bil­de).

Det skjer med mel­lom­rom av fle­re år at rabies kom­mer til Sval­bar, muli­gens med fjell­rev som vand­rer over store distan­ser over dri­vi­sen, muli­gens fra Russ­land. Sykdom­men kan ram­me for­skjel­li­ge dyre­ar­ter som fjell­rev, seler og hund men også men­nes­ker. Det frarå­des på det ster­kes­te å røre døde dyr.

Som for­ven­tet ble den nye loven om mini­mum­sav­stand fra isbjørn ved­tatt av Stort­in­get.

Det betyr at der vil fra 2025 være krav på en mini­mum­sav­stand på 300 meter (eller 500 meter, se neden­for) fra isbjørn under alle omsten­di­ghe­ter. Hvis man opp­dager en isbjørn innen­for den­ne avstan­den har man plikt å trek­ke seg til­ba­ke. Det gjel­der også e.g. båter som lig­ger for anker. I peri­oden 1. mars – 30. juni gjel­der 500 meter.

Det­te gjel­der i norsk far­vann, eks­em­pel­vis i tolv­mil­so­nen på Sval­bard.

En van­lig situas­jon hvor turis­ter obser­ve­rer isbjørn. Her er det ikke snakk om fors­tyr­rel­se eller fare. Lik­e­vel blir det ulo­v­lig fra og med 2025.

Kom­men­tar

Som man kan ten­ke seg var det en gans­ke inten­siv offent­lig debatt om saken, som ved fle­re anled­nin­ger ble tatt opp også på den­ne siden. Som van­lig har myn­di­ghe­te­ne valgt å igno­re­re det mes­te som kom av ins­pill bort­sett fra det som pas­ser inn i bil­det som øns­ket. Det er man­ge, blant dem folk mye mye rele­vant erfa­ring, som har uttalt seg klart om at de mener at de nye reg­le­ner er – for å si det rett ut – tull. Det er nok ikke ordet som ble brukt i inns­pil­le­ne, men det er det det går ut på. De nye reg­le­ne vil bidra lite til dyre­vern eller til å redu­se­re fare­si­tuas­jo­ner, som flest opps­tår når det drei­er seg om leir eller hyt­te, men ikke når det er snakk om turis­ter eller film­folk på skip eller båt. I dagens Sval­bard­mil­jø­l­ov § 30 står det: «Det er for­budt å lok­ke til seg, for­føl­ge eller ved annen aktiv hand­ling oppsøke isbjørn slik at den blir fors­tyr­ret eller det kan opps­tå fare for men­nes­ker eller isbjørn.» Og et er det som er vik­tig. Ingen fors­tyr­rel­se, ingen fare. Her er det helt klart ikke snakk om mang­len­de regu­le­ring, men det er man­gel på kon­troll som er saken. Her er det ingen for­be­drin­ger å for­ven­te i sam­men­h­eng med den nye loven, og den vil hel­ler ikke redu­se­re de fles­te fare­si­tuas­jo­nene som, som sagt, opps­tår i sam­men­h­eng med opp­hold i leir eller hyt­te.

Nas­jo­nal­da­gen ble også i år fei­ret med et mang­fold av arran­ge­men­ter i Lon­gye­ar­by­en. Her er noen bil­der av fest­da­gen som var fult med min­nes­tund, salutt, bekrans­ning, flagg­hei­sing, fest­gudstje­nes­te, taler, toget og man­ge arran­ge­men­ter for store og små. Fest­fo­re­stil­lin­gen i Lon­gye­ar­by­en kul­tur­hu­set med musikk, dans og fest­ta­len var ein ver­dig avs­lut­ning på en flott men kan­skje litt kaldt dag.

Besøk fra Barents­burg, taler over­satt på rus­sisk

Den­ne gan­gen ble det besøk igjen fra nabo­e­ne i rus­sis­ke Barents­burg. Det var bar­na som kom og bidro til gudstje­nes­ten med sang. Det var ingen voks­ne med bort­sett fra noen led­sa­ge­re, man had­de sett bort fra å invi­te­re offi­si­el­le repre­sen­tan­ter. Lik­e­vel ble tale­ne over­satt på rus­sisk. Lokals­ty­re­le­der Ter­je Aune­vik fant pas­sen­de ord for å frem­he­ve betyd­nin­gen av en gle­des­dag som set­ter fokus på bar­netog og arran­ge­men­ter bereg­net for fami­lier med kul­tur mm, i mot­set­ning til mili­tær­pa­ra­der og sei­ers­da­ger som i vis­se nabol­and. Uten å nev­ne Russ­land eller den rus­sis­ke angreps­kri­gen i Ukrai­na uttal­te Aune­vik seg umis­fors­tåe­lig om betyd­nin­gen av demo­kra­ti, fri­het og fred.

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Det var nok ikke helt fritt for at den ene aller and­re var inne på stil­le og kan­skje litt tris­te tan­ker om til­ba­kes­la­get som Lon­gye­ar­by­ens lokal­de­mo­kra­ti fikk for ikke len­ge siden når de uten­lands­ke fast­bo­en­de fikk val­gret­ten fra­t­att.

Sami­s­ke sym­bo­ler

Det sis­te bil­det viser sami­sk kof­te og flagg. Også i Lon­gye­ar­by­en fin­nes det inn­byg­ge­re med sami­sk bak­grunn.

Det er nes­ten en fris­tel­se å skri­ve «Sval­bard blir kine­sisk» eller noe lignen­de. Men nei, det er bare tull. Lik­e­vel, det er inn­trykket man nes­ten kun­ne få når man gikk gjen­nom noen av aviso­vers­la­ge­ne sis­te uke.

Eien­dom på Sval­bard: et til­ba­ke­b­likk

Vi må gå til­ba­ke til begyn­nel­sen av 1900-tal­let for å fors­tå saken fra et his­to­risk per­spek­tiv. Spits­ber­gen (nav­net Sval­bard ble lite brukt den­ne gan­gen) var ingen­manns­land og både enkelt­per­soner og for­skjel­li­ge sels­ka­per kom og sat­te opp skilt og hyt­ter man­ge steder for å set­te krav på bruks­rett og eien­dom. Tan­ken var som oftest at gru­ve­drift ville nok gi den store gevins­ten. De fles­te sels­ka­pe­ne var alt­for små og had­de ikke midd­ler til å eta­ble­re reell gru­ve­drift og de måt­te trek­ke seg tid­li­ge­re hel­ler enn sene­re, men det var noen tung­vek­te­re som tok saken opp til indus­trielt nivå. Blant dem var ame­ri­ka­ne­ren John Mun­ro Lon­gyear som med sels­ka­pet Arc­tic Coal Com­pa­ny grunn­la Lon­gye­ar­by­en, eller Lon­gyear City som det het den gan­gen, i 1906.

60 kva­drat­ki­lo­me­ter land i Recher­chefjor­den lig­ger ute til salgs
– med en pris­lapp på 3,5 mil­li­ar­der kro­ner.

Men det fles­te mind­re sels­ka­pe­ne måt­te trek­ke seg og man­ge valg­te å sel­ge sine ret­ti­ghe­ter. I man­ge til­fel­ler had­de fle­re gjort krav på det sam­me områ­det. Situas­jo­nen var gans­ke uover­sikt­lig, og det tok fle­re år å få over­sikt og kon­troll på alt. Men det måt­te gjø­res før Sval­bard­trak­ta­ten kun­ne tre i kraft i 1925.

Eie­re fort­sat­te å sel­ge eien­dom og ret­ti­ghe­ter også etter 1925, og etter­føl­ge­re og arvin­g­er gjor­de det sam­me. De fles­te var i mel­lomt­iden blitt klar over at det skul­le aldri bli noe med lønn­som gru­ve­drift på Sval­bard, og da var det bare å sel­ge for å tje­ne noen pen­ger. Det var ofte den nor­ske sta­ten som sik­ret seg eien­dom­me­ne for å få lan­dom­rå­de­ne pa Sval­bard under kon­troll. Opp til nå eier reg­je­ri­n­gen omt­rent 99 % av Sval­bards lan­dom­rå­der. Så er det det rus­sis­ke gru­ve­sels­ka­pet Trust Arc­ti­cu­gol som eier noen lan­dom­rå­der i Isfjor­den: Barents­burg, Coles­da­len, Pyra­mi­den og Erd­mann­flya.

Og til syven­de og sis­te fin­nes det Kul­spids AS, et av man­ge sels­kap som ble dan­net tid­lig på 1900-tal­let for å set­te i gang med utvin­ning av mine­ra­ler på Sval­bard.

Kul­spids AS

Kul­spids AS sik­ret seg et eien­dom på 60 kva­drat­ki­lo­me­ter innerst i Recher­chefjor­den for å dri­ve asbest­fo­re­kom­s­ter. Det ble satt i gang med prø­ve­drift, men det ble aldri noen pro­duk­tiv gru­ve­drift. Men sels­ka­pet Kul­spids AS fin­nes fort­satt og det står fort­satt som eier av 60 kva­drat­ki­lo­me­ter land i Recher­chefjor­den, noe som dagens eie­re nå vil dra nyt­te av ved å sel­ge det. Ame­ri­kans­ke Bloom­berg var det førs­te mediesels­ka­pet som beret­tet om saken, som snart ble tatt opp av blant annet NRK.

«All bidders wel­co­me» var sel­ger­ens buds­kap som var ret­tet mot enkelt­per­soner, firm­aer og reg­je­ri­n­ger ver­den rundt, bare for­ut­satt at de kom fra et land som er med i Sval­bard­trak­ta­ten. Det betyr at eien­dom­men kun­ne sel­ges til Kina eller Russ­land hvis bare pri­sen stem­mer – i teo­ri­en. I praks­is ser det nok litt anner­le­des ut. Lik­e­vel nøl­te Kul­spids AS sine repre­sen­tan­ter ikke med å leg­ge vekt på den store geo­po­li­tis­ke betyd­nin­gen av det å eie land på Sval­bard.

Geo­po­li­tisk betyd­ning – eller ikke

Men hva er nå saken med den geo­po­li­tis­ke betyd­nin­gen? En ny eier vil også måt­te for­hol­de seg til Sval­bard­trak­ta­ten, Sval­bard­mil­jøl­oven og annet rele­vant regel­verk. Det betyr at enhver form for bruk i praks­is er ute­luk­ket. Ingen fremt­idig eier, uan­sett hvem det måt­te være, vil ha lov til å byg­ge hotell eller havn, en forsk­nings­s­tas­jon eller mili­tær­ba­se eller set­te i gang med gru­ve­drift. Det er ikke en gang lov til å kjø­re snøs­ku­ter i områ­det uten spe­si­ell til­l­atel­se fra Sys­sel­mes­te­ren. Sånt sett er den geo­po­li­tis­ke betyd­nin­gen knyt­tet til eien­dom­men nok gans­ke tvil­som, bort­sett kan­skje fra pres­tis­je.

Med tan­ke på det­te anbe­fa­ler Andre­as Øst­ha­gen, for­sker i Fri­dt­jof Nan­sen Insti­tutt, reg­je­ri­n­gen å være for­sik­tig med alt­for generø­se bud, som Sval­bard­pos­ten skri­ver. Sel­ge­ren har satt en mini­mums­pris på ikke mind­re enn 3,5 mil­li­ar­der kro­ner. Når den sis­te store eien­dom­men på Sval­bard ble kjøpt av sta­ten, stå pris­lap­pen på 300 mil­lio­ner kro­ner, og den­ne gan­gen var det snakk om et områ­de i nær­he­ten av Lon­gye­ar­by­en, uten­for ver­neom­rå­de­ne. Der­med kun­ne det den­ne gan­gen ha blitt aktuelt med gru­ve­drift eller annet. Det er ikke til­fel­let nå.

Der­for kan det se ut som bemer­knin­ger om Kina som poten­si­ell kjø­per og lignen­de tar først og fremst sik­te på å dri­ve pri­sen opp og å øke pres­set på reg­je­ri­n­gen å kom­me med bud. Så langt ble det ikke kjent at det ellers fin­nes seriø­se inter­es­sen­ter eller rele­van­te bud.

I mel­lomt­iden har reg­je­ri­n­gen gjort det klart at det er ikke bare å sel­ge til hvem som helst. Iføl­ge en gam­mel avta­le mel­lom reg­je­ri­n­gen og Kul­spids AS, som var en del av en avta­le om et lån som sels­ka­pet fikk i sine tid­li­ge år, kan eien­dom­men ikke sel­ges uten sam­tykke fra reg­je­ri­n­gen. Samt­idig sa en tals­per­son at reg­je­ri­n­gen tid­li­ge­re had­de lagt inn et bud som eier­ne ikke aksep­ter­te da, selv om reg­je­ri­n­gen vur­der­te pri­sen som generøst med tan­ke på at det ikke er aktuelt med land­bruk i områ­det.

I hvert fall er det den sis­te stør­re eien­dom­men på Sval­bard som per nå fort­satt er i pri­va­te hen­der.

… er ingen bra kom­bi­nas­jon, det vet man. Lik­e­vel skjer det at beg­ge møter.

Det skjed­de fak­tisk to gan­ger på Sval­bard i april, rett etter sesong­start. Hel­dig­vis før­te ingen av dis­se hen­dels­e­ne til alvor­li­ge ska­der.

Det frans­ke ski­pet Polar­front gikk på grunn ikke langt fra kys­ten ved Dia­ba­sod­den i Isfjor­den, ikke langt fra Lon­gye­ar­by­en. Ski­pet fikk snart hjelpt av Kyst­vak­ta som eva­kuer­te de 12 pas­sas­je­re­ne og sene­re dro ski­pet av grunn. Polar­front seil­te til Lon­gye­ar­by­en under egen mas­kin og ble sene­re fri­gitt etter inspeks­jon. Myn­di­ghe­te­ne under­søker saken, men det skal være snakk om uopp­merksom navi­ge­ring.

Polar­front (arkiv­bil­de).

Ogå i april gikk Viking­fjord på grunn tett inn på fjæra i Mag­da­le­nefjor­den, med 22 men­nes­ker ombord inklu­dert 12 pas­sa­ge­rer. Ski­pet kom av grunn med nes­te flo uten stør­re ska­der.

En annen hen­del­se skjed­de på ves­t­kys­ten nord for Horn­sund når det ble brann på seils­ku­ta Lin­den. Bran­nen ble bragt under kon­troll og Lin­den kun­ne fort­set­te til hav­na i Lon­gye­ar­by­en for inspeks­jon.

Kom­men­tar

Ingen som sei­ler skal si at han eller hun vil aldri gå på grunn. Lik­e­vel, når et skip går på grunn med en viss has­ti­ghet kloss inn på kys­ten i gener­elt godt kjent og godt kart­lagt far­vann, vil det ska­pe en viss forund­ring. Under­søkel­ser vil vise hva som gikk for seg, men tan­ken er nok ikke langt bor­te at man kan­skje kun­ne ha unn­gått beg­ge til­fel­ler med litt mer opp­merksom­het og god praks­is.

Hel­dig­vis kom ingen og intenting til ska­der, bort­sett fra de øko­no­mis­ke kon­sek­vens­e­ne for berør­te eie­re og tur­ope­ra­tø­rer. Men det som blir igjen er den poli­tis­ke ska­den for alle som sei­ler i Sval­bards far­vann. Det er alle som vil få leve med kon­sek­vens­e­ne hvis myn­di­ghe­te­ne skul­le bestem­me seg å stram­me regel­ver­ket inn på bak­grunn av slike hen­del­ser.