Det har vært en lang og kontroversiell sak som regjeringen i Oslo nå har avgjort: ikke-norske statsborgere som bor i Longyearbyen taper den lokale valgretten (både den aktive og den passive). Unntatt er bare de noen få som har bodd mindst 3 år i en kommune på fastlandet.
Det er omtrent 700 fastboende som er berørt av denne ordningen, ifølge NRK.
Saken har vært tema i flere bidra på denne siden tidligere. Trykk her for et eldre bidrag for litt mer bakgrunn og historie i saken.
Blant Longyearbyens innbyggere som ikke har norsk pass er det de færreste om har bodd på fastlandet i 3 år. Det er mange som har bodd i Longyearbyen i mange år som ikke får lov å avgi sin stemme under neste lokalstyrevalg i 2023. Mange berørte er sint og oppgitt føler seg som andreklasses innbyggere, ifølge Svalbardposten.
Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl sa: «Tilknytning til fastlandet bidrar til at de som til enhver tid forvalter dette samfunnet har god kjennskap og forståelse av svalbardpolitikken og de rammene som gjelder for Svalbard.» Utover det heter det i regjeringens pressemeddelingen at «Longyearbyen lokalstyre har heller ingen egen beskatningsmyndighet, og skattenivået ellers er lavt. Det overføres derfor betydelige midler fra fastlandsøkonomien til driften av tjenestetilbud og infrastruktur. Innbyggere med fastlandstilknytning vil dermed ofte ha bidratt til denne finansieringen. Kravet om fastlandstilknytning må også ses i lys av dette.»
Longyearbyen er en norsk by og skal være et norsk samfunn. Nå blir byen et godt stykke norskere ved å utelukke utenlandske statsborgere fra sentrale politiske prosesser.
Kommentar
Så vidt så klart: de som (antageligvis) har betalt skal få bestemme, de som betaler mindre på grunn av det lave skattenivået i Longyearbyen og ikke har rett pass utelukkes fra sentrale politiske prosesser.
Longyearbyen Lokalstyre er et kommunestyre og ikke noe annet. Her debatterer man lokale trafikkveier, barnehage, skole og annet innen lokal infrastruktur, kultur osv. – det som ethvert kommunestyre gjør. Longyearbyen Lokalstyre har ikke noen innflytelse på den nasjonale Svalbardpolitikken utover å si sin mening (som nettopp igjen ble ignorert i Oslo, ellers ville regjeringen ikke ha tatt den aktuelle avgjørelsen). Longyearbyen Lokalstyre tar ingen avgjørelser av betydning utenfor planområdet.
Det får en å lure på hvilket problem regjeringen i Oslo mener å få løsnet. Eller, i andre ord: hva er regjeringen redd for? Longyearbyen Lokalstyre er i norske hender, og det er lite som tyder på at det vil forandre seg. I den nåværende valgperioden er det bare et medlem i Lokalstyret som ikke er norsk, og det er svenske Olivia Ericson. Hvem er redd for Olivia? Og selv om, en dag i fremtiden, Danskere og Svenskere, Tyskere og Thailendere vil ta en større del av mandatene i Longyearbyen Lokalstyre – så hva? Det er snakk om folk som bor i Longyearbyen. Deres barn går på barnehage og skole, de betaler avgifter ov veigebyr etter norske lover, som de respekterer og ikke har noen innflytelse på. Så hva er problemet med litt mer internasjonalitet i Lokalstyret, som ville reflektere den reelle befolkningsstrukturen?
I fjor sa et lokalstyremedlem fra Høyre i en debatt i denne saken noe som dette: «Det handler om sikkerhet. Her kan vi ikke inngå kompromisser.»
Jeg lurer på på hvilken måte politikkere fra dette lokalstyremedlemet til justisminister Mehl ser norsk sikkerhet truet.
La oss anta at de kunne gi et tilfedsstillende svar på dette spørsmålet (noe som jeg tviler sterk på): den aktuelle avgjørelsen er likevel bare preventiv. Som sagt, er det for tiden bare et medlem i Longyearbyen Lokalstyre som ikke er norsk, og det er ingenting som tyder på at det vil forandre seg. Og regjeringen er villig til å betale en høy pris for dette preventive tiltaket. Eller, rettere sagt, til å la andre betale en høy pris for det. Denne prisen er å være utelukket fra den demokratiske prosessen der hvor den er viktigst. Den mest sentrale delen av demokratiet: valgretten. Det er mange som føler nå at de bare er andreklasses innbyggere.
Norske politikkere utelar vanligvis ingen anledning til å si at Svalbard og Longyearbyen er norsk (og det er ingen som tviler på dette, muligens med unntak av noen sovjetiske/russiske politikkere, men det er en helt annen sak som ikke har noen relevans i denne lokale konteksten). Men plutselig skal Longyearbyen ikke være norsk nok for at man kunne lære nok om norsk Svalbardpolitikk ved å bo her i flere år?
Justisminister Mehl sa at «Det er ingen som er utestengt fra de demokratiske prosessene, men du må bo tre år på fastlandet for å sitte i lokalstyret.» (Svalbardposten).
Det er vanskelig å si hva er mer urovekkende. Det at regjeringen velger å ignorere så mange innspill fra høringsprosessen. Eller at Mehl hevder at «ingen blir utestengt fra de demokratiske prosessene» mens det er akkurat det som skjer – det er enten en urovekkende mangel på forståelse av realiteten eller en loddrett usannhet. Det er bare veldig få ikke-norske fastboende som har minst 3 års botid på fastlandet bak seg. Og ønsket å oppnå dette er vel ikke blitt større blant dem som nettopp fikk vist langfingeren fra regjeringen. Det kan hende at det er kraftige ord for situasjonen og avgjørelsen, men det er nok nettopp det som mange berørte føler.
Hvilket andre moderne, demokratiske land i Europa har i nyere historie valgt å frata den lokale valgretten fra sine utenlandske borgere som hadde allerede hatt denne retten, noen av dem i mange år? Denne avgjørelsen fremstår som politisk uappetitlig, nasjonalistisk og xenofob. Med denne avgjørelsen har den norske regjeringen valgt å bli medlem i en liten klubb av østeuropeiske regjeringer hvor de neppe ønsker å se seg selv som medlem.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.