Stor eien­dom i Recher­chefjor­den til salgs

Det er nes­ten en fris­tel­se å skri­ve «Sval­bard blir kine­sisk» eller noe lignen­de. Men nei, det er bare tull. Lik­e­vel, det er inn­trykket man nes­ten kun­ne få når man gikk gjen­nom noen av aviso­vers­la­ge­ne sis­te uke.

Eien­dom på Sval­bard: et til­ba­ke­b­likk

Vi må gå til­ba­ke til begyn­nel­sen av 1900-tal­let for å fors­tå saken fra et his­to­risk per­spek­tiv. Spits­ber­gen (nav­net Sval­bard ble lite brukt den­ne gan­gen) var ingen­manns­land og både enkelt­per­soner og for­skjel­li­ge sels­ka­per kom og sat­te opp skilt og hyt­ter man­ge steder for å set­te krav på bruks­rett og eien­dom. Tan­ken var som oftest at gru­ve­drift ville nok gi den store gevins­ten. De fles­te sels­ka­pe­ne var alt­for små og had­de ikke midd­ler til å eta­ble­re reell gru­ve­drift og de måt­te trek­ke seg tid­li­ge­re hel­ler enn sene­re, men det var noen tung­vek­te­re som tok saken opp til indus­trielt nivå. Blant dem var ame­ri­ka­ne­ren John Mun­ro Lon­gyear som med sels­ka­pet Arc­tic Coal Com­pa­ny grunn­la Lon­gye­ar­by­en, eller Lon­gyear City som det het den gan­gen, i 1906.

60 kva­drat­ki­lo­me­ter land i Recher­chefjor­den lig­ger ute til salgs
– med en pris­lapp på 3,5 mil­li­ar­der kro­ner.

Men det fles­te mind­re sels­ka­pe­ne måt­te trek­ke seg og man­ge valg­te å sel­ge sine ret­ti­ghe­ter. I man­ge til­fel­ler had­de fle­re gjort krav på det sam­me områ­det. Situas­jo­nen var gans­ke uover­sikt­lig, og det tok fle­re år å få over­sikt og kon­troll på alt. Men det måt­te gjø­res før Sval­bard­trak­ta­ten kun­ne tre i kraft i 1925.

Eie­re fort­sat­te å sel­ge eien­dom og ret­ti­ghe­ter også etter 1925, og etter­føl­ge­re og arvin­g­er gjor­de det sam­me. De fles­te var i mel­lomt­iden blitt klar over at det skul­le aldri bli noe med lønn­som gru­ve­drift på Sval­bard, og da var det bare å sel­ge for å tje­ne noen pen­ger. Det var ofte den nor­ske sta­ten som sik­ret seg eien­dom­me­ne for å få lan­dom­rå­de­ne pa Sval­bard under kon­troll. Opp til nå eier reg­je­ri­n­gen omt­rent 99 % av Sval­bards lan­dom­rå­der. Så er det det rus­sis­ke gru­ve­sels­ka­pet Trust Arc­ti­cu­gol som eier noen lan­dom­rå­der i Isfjor­den: Barents­burg, Coles­da­len, Pyra­mi­den og Erd­mann­flya.

Og til syven­de og sis­te fin­nes det Kul­spids AS, et av man­ge sels­kap som ble dan­net tid­lig på 1900-tal­let for å set­te i gang med utvin­ning av mine­ra­ler på Sval­bard.

Kul­spids AS

Kul­spids AS sik­ret seg et eien­dom på 60 kva­drat­ki­lo­me­ter innerst i Recher­chefjor­den for å dri­ve asbest­fo­re­kom­s­ter. Det ble satt i gang med prø­ve­drift, men det ble aldri noen pro­duk­tiv gru­ve­drift. Men sels­ka­pet Kul­spids AS fin­nes fort­satt og det står fort­satt som eier av 60 kva­drat­ki­lo­me­ter land i Recher­chefjor­den, noe som dagens eie­re nå vil dra nyt­te av ved å sel­ge det. Ame­ri­kans­ke Bloom­berg var det førs­te mediesels­ka­pet som beret­tet om saken, som snart ble tatt opp av blant annet NRK.

«All bidders wel­co­me» var sel­ger­ens buds­kap som var ret­tet mot enkelt­per­soner, firm­aer og reg­je­ri­n­ger ver­den rundt, bare for­ut­satt at de kom fra et land som er med i Sval­bard­trak­ta­ten. Det betyr at eien­dom­men kun­ne sel­ges til Kina eller Russ­land hvis bare pri­sen stem­mer – i teo­ri­en. I praks­is ser det nok litt anner­le­des ut. Lik­e­vel nøl­te Kul­spids AS sine repre­sen­tan­ter ikke med å leg­ge vekt på den store geo­po­li­tis­ke betyd­nin­gen av det å eie land på Sval­bard.

Geo­po­li­tisk betyd­ning – eller ikke

Men hva er nå saken med den geo­po­li­tis­ke betyd­nin­gen? En ny eier vil også måt­te for­hol­de seg til Sval­bard­trak­ta­ten, Sval­bard­mil­jøl­oven og annet rele­vant regel­verk. Det betyr at enhver form for bruk i praks­is er ute­luk­ket. Ingen fremt­idig eier, uan­sett hvem det måt­te være, vil ha lov til å byg­ge hotell eller havn, en forsk­nings­s­tas­jon eller mili­tær­ba­se eller set­te i gang med gru­ve­drift. Det er ikke en gang lov til å kjø­re snøs­ku­ter i områ­det uten spe­si­ell til­l­atel­se fra Sys­sel­mes­te­ren. Sånt sett er den geo­po­li­tis­ke betyd­nin­gen knyt­tet til eien­dom­men nok gans­ke tvil­som, bort­sett kan­skje fra pres­tis­je.

Med tan­ke på det­te anbe­fa­ler Andre­as Øst­ha­gen, for­sker i Fri­dt­jof Nan­sen Insti­tutt, reg­je­ri­n­gen å være for­sik­tig med alt­for generø­se bud, som Sval­bard­pos­ten skri­ver. Sel­ge­ren har satt en mini­mums­pris på ikke mind­re enn 3,5 mil­li­ar­der kro­ner. Når den sis­te store eien­dom­men på Sval­bard ble kjøpt av sta­ten, stå pris­lap­pen på 300 mil­lio­ner kro­ner, og den­ne gan­gen var det snakk om et områ­de i nær­he­ten av Lon­gye­ar­by­en, uten­for ver­neom­rå­de­ne. Der­med kun­ne det den­ne gan­gen ha blitt aktuelt med gru­ve­drift eller annet. Det er ikke til­fel­let nå.

Der­for kan det se ut som bemer­knin­ger om Kina som poten­si­ell kjø­per og lignen­de tar først og fremst sik­te på å dri­ve pri­sen opp og å øke pres­set på reg­je­ri­n­gen å kom­me med bud. Så langt ble det ikke kjent at det ellers fin­nes seriø­se inter­es­sen­ter eller rele­van­te bud.

I mel­lomt­iden har reg­je­ri­n­gen gjort det klart at det er ikke bare å sel­ge til hvem som helst. Iføl­ge en gam­mel avta­le mel­lom reg­je­ri­n­gen og Kul­spids AS, som var en del av en avta­le om et lån som sels­ka­pet fikk i sine tid­li­ge år, kan eien­dom­men ikke sel­ges uten sam­tykke fra reg­je­ri­n­gen. Samt­idig sa en tals­per­son at reg­je­ri­n­gen tid­li­ge­re had­de lagt inn et bud som eier­ne ikke aksep­ter­te da, selv om reg­je­ri­n­gen vur­der­te pri­sen som generøst med tan­ke på at det ikke er aktuelt med land­bruk i områ­det.

I hvert fall er det den sis­te stør­re eien­dom­men på Sval­bard som per nå fort­satt er i pri­va­te hen­der.

Er du enig i at spitsbergen-svalbard.no er et fan­tas­tisk nett­sted for Sval­bard-enthu­si­as­ter?

Alt er fritt tilg­jen­ge­lig, ingen pay­wall, ingen regis­tre­ring, ingen betalt rekla­me osv. Hjelp oss å hol­de det slik ved å støt­te oss gjen­nom Ste­ady!