Longyearbyen velger nytt Lokalstyre idag – for de ikke-norske medborgere blir det en vondt dag. De har blitt fratatt stemmerett.
Før kunne ikke-norske statsborgere avgi stemme i lokalvalget dersom de har bodd tre år i Longyearbyen – akkurat som i kommuner på fastlandet.
Med de nye regler har de fleste av den ikke-norske befolkningen mistet sine demokratiske rettigheter.
I dag er det valg i Longyearbyen – utafor står en stor del av innborgere som har bodd her i mange år og som bidra mye til samfunnet. Det markeres stille – som det sømmer seg for de som er blitt stemmeløse.
Utstilling av symboliske fotavtrykk av fastboende som fikk fratatt stemmeretten for Lokalstyrevalget i Longyearbyen.
Bilde: Christiane Hübner. Trykk her for en high-res fil av bildet.
Her er noen av deres fotavtrykk i Longyearbyens samfunn:
Lager din mat siden 2017
9 år på øya. Har norsk bedrift med 5 ansatte
Fastboende i 15 år – Stemmerett i Trondheim men ikke lenger her!
19 år på Svalbard. Redder deg ut av snøskred
21 år i Longyearbyen. Folkevalgt medlem av Lokalstyre
Eier en bedrift og er involvert i guidesamfunnet
3 år i Longyearbyen. Nordisk borger. :o(
4 years in Longyearbyen – local guide
Redder deg ut av bresprekken
Har aldri følt at det var oss og dem før nå.
8 år på øya. Fikser dine klær. Har norsk bedrift med 3 ansatte
Vi er Longyearbyen
Ser til at du har en bankett å gå till etter ditt marathon.
Vokst opp i Longyearbyen. Lært norske verdier på skolen
Stilte til valg sist. 16 år på Svalbard. Oslo mener jeg kan mindre om Svalbardpolitikk enn en fersk SFHS-elev
Samiske, kvinner, utenlandske – vi har vært her før. Stemmerett for alle!
20 år i Longyearbyen – jobbet for UNIS, NP, forskningsrådet
3 år på øya med familien – jobber i kundeservice. Stiller opp som frivillig
20 år på Svalbard. 20 år i lokale bedrifter. Elsker Longyearbyen og folk som bor her. Stemerett for ALLE
Vokst opp i Longyearbyen. Gikk på norsk skole i Longyearbyen. Snakker god norsk. Men hører ikke hjemme i Longyearbyen.
12 years for no say
Norwegian guy – 9 years in Longyearbyen. No point in voting anymore
7 år på øya. Driver Resirkuleringsworkshop (frivillig organisasjon), leder Svalbard Guide Association & guider hele året. Jobba på UNIS.
Frivillig siden 2017. Søppeltokt, røde kors, Svalbard turn
5.5 år på Svalbard. Bidratt til samfunnet – anses som verdiløs
12 år på øya – vasker ditt hus
7 år på Svalbard – guide + local business owner – working with 15 local companies + others on mainland. Contributing directly into the Norwegian economy… but we still don’t really count?
7 år på Svalbard – Guide + logistics manager Polar X – previously voted! We make the documentaries that influence the world’s view of Svalbard + our wildlife … but we’re not important enough to influence our local politics
Who else is gonna have the patience to serve Norwegians their drinks…
Longyearbyen er mitt hjem
10 years on Svalbard- Only here doing critical work for the state! I have friends who died! for the right to vote. Norway is no better than Russia
8 years on Svalbard. 2.5 years on mainland. PROUD CANADIAN. Essential worker 4 Norway. Your ‘democracy’ is a joke… our lives are not. Shame on you
29 år på Svalbard. Da jeg kom følte jeg meg veldig velkommen
11 år forskning og undervisning i arktisk økologi
Democracy is a thing to stand for
Det var betydningsfylt å bidra til renoveringen av Nordenskioldhytta under pandemien
Gruvebus
Svalbard: hjørnestein i mitt iv i 26 år. Og nå plutselig andreklasses samfunnsborger
1 år på øya. Student på UNIS. Guide og medlem i guidefellesskapet.
6 år på øya. Kan redde deg fra et snøskred
Det gir meg stor glede å bidra til byens utvikling etter kull-rushet
12 år på øya og kunne stemme før. Om 17 år kan sønnen min stemme, håper sammen med meg.
Proudness is best in community, not nationality
I dag er det valg i Longyearbyen. For åttende gang er det opp til berettigede velgere å bestemme over byens politiske utvikling.
Longyearbyen Lokalstyre: kommunevalg i Longyearbyen i dag, 9. oktober – for første gang under eksklusjon av utenlandske innbyggere.
Til å begynne med dreier det seg om vanlige lokalpolitiske emner: trafikk i og utenfor Longyearbyen, helse inkludert psysisk helse, veterinærtilbud, boligmarkedet, havnegebyrer, økonomi, miljø, skole, kultur og idrett. Mye som er svært viktig.
Men ved siden av alt det er det selve valget som er blitt et politisk emne. Som kjent og berettet tidligere, har justis- og beredskapsminister Emilie Mehl (Sp) gjennom forskrift tatt valgretten fra Longyearbyens utenlandske innbyggere: folk uten norsk pass kan bare stemme eller bli valgt hvis de har minst tre års botid i en norsk kommune på fastlandet bak seg – og hvis de flyttet direkte derfra til Longyearbyen. Det finnes folk som har bodd i mange år både på fastlandet og i Longyearbyen og som likevel ikke har stemmerett fordi de bodde på andre steder i mellomtiden – og «andre steder» kan til og med bety Ny-Ålesund. Det er minst ett sånt tilfelle.
Det nye valgsystemet kom gjennom forskrift og ble dermed ikke debattert i og vedtatt av Stortinget.
Alle fire partier som har stilt opp til lokalvalg denne gangen (MdG er ute fordi de ikke har nok kandidater å stille opp uten deres utenlandske medlemmer) går inn for å ta opp saken igjen, og minst to vil at forskriften tas tilbake. Men det er regjeringen i Oslo som bestemmer.
Berørte utlendinger har slutt seg sammen i gruppen «unwanted foreigners» for å bli hørt. Det er flere hundre som har tapt stemmeretten, noe i nærheten av en tredjedel av de som tidligere kunne velge. Mange av dem har bodd i Longyearbyen i mange år, noen av dem er vokst opp der eller har barn som besøker barnehagen og skole i Longyearbyen. Det er vel alle som føler at de er andreklasses borgere i dag.
Avdelingen med nyheter har blitt litt forsømt gjennom deler av sommeren, mens det var av åpenbare grunner fokus på reisebloggen. Men nå bytter vi til nyheter igjen.
Og vi begynner med en melding fra biologi og botanikk, et vitenskapelig felt som sjeldent gir anledning til avisoverskrifter. Men her er det snakk om et spennende funn, som også har litt av et uhyggelig bismak. Det dreier seg om funn av moltebær i Colesdalen, omtrent 20 km sørvest for Longyearbyen – med frukt. Det var Stein Tore Pedersen fra Longyearbyen som fant plantene i Colesdalen under en privat tur, som Norsk Polarinstitutt meddeler. Pedersen er fra Tana og uten tvil godt kjent med moltebær.
Colesdalen. Det er rimelig å anta at det finnes moltebær et eller annet sted i bildet 🙂.
På Svalbard ble moltebær for første gang funnet omtrent i 1908 av botanikkeren Hanna Resvoll-Dieset, men det var ikke før i år at man fant planten med modne bær. Det finnes faktisk historier om slike funn fra før, men så langt ble bevis vanligvis umiddelbart fortært av finneren. Noe som forresten ikke er lov: alle planter på Svalbard er fredet og det er ikke tillatt å samle planter eller deler av planter som bær eller frukt. Det er bare sopp, tang og tare som kan lovlig plukkes.
Det antas at årets funn har å gjøre med den rekordvarme sommeren. Dermed er det rimelig å anta at det er knyttet til klimaendringene som i store deler av polarområdene går raskere for seg enn ellers i verden.
Dagen begynte med en vakker fottur på Danskøya. Ikke verdens lengste fottur, men likevel anledning til å brenne noen kalorier takket den dype snøen. Smeerenburgfjorden viste det fantastiske landskapet sitt i utrolig vakkert lys.
Senere håpet vi å kunne seile sørover, men det ble ikke noe av grunnet manglende vind. Derfor rakk vi å hoppe i land i Ebeltofthamna for en liten kveldstur til den gamle tyske værstasjonen som var i bruk fra 1912 til 1914.
Videre til den vestre delen av Spitsbergens nordkyst. Det var på tid å få noen sjømil bak seg. En morgen i Liefdefjorden. Vakkert landskap, vakkert vær og lys.
Vi kunne godt ha brukt hele dagen i Liefdefjorden, men vi hadde bestemt oss å besøke den litt legendariske øya Moffen. Været lå tilrette for oss, så det var bare å sette kurset dit. Det ble en veldig vakker kveld på den lille øya.
En dag på Svalbards nest-største øy. Vinteren har tatt full kontroll over området, med snø over hele landskapet og innsjøer og laguner islagt. Været er fint, med vakkert vinterlys.
I Kinnvika var det bare å vente litt og la noen snøbyger passere før vi gikk i land for å se på den gamle stasjonen og dra på tur i dens omgivelser.
Isbjørnobservasjonen på Wahlbergøya i går var en så vakker opplevelse at vi prøvde den samme plassen en gang til i morges. Og det gikk enda bedre. Timingen var helt perfekt, og det ble en utrolig fin opplevelse.
I mellomtiden har vinteren kommet til disse breddegradene. Det er en god del snø både i terrenget og i luften. I luften var det faktisk så mye at vi måtte plukke det riktige øyeblikket nøye for å gå en liten spasertur på Smittøya for å kunne se hva som skjer rundt omkring oss.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Det var ikke så mye som skjedde rundt omkring oss ved Alkefjellet, i hvert fall med tanke på polarlomvier. De har jo dratt sin vei som man kunne forvente. Men den bratte fjellklippen er utrolig imponerende til og med uten lomviene. Og det var fortsatt en god del måker og de kan jo også være ganske spennende å se på.
Det ligger nysnø på Von Otterøya, og dermed er det en helt ny stemning som ligger over arktiske landet. Forskjellige turer går opp på fjellhauger og langs kysten. Vi returnerer til skipet litt tidligere enn planlagt fordi en isbjørn ligger og sover langt borte. Ingen drama, men det er selvfølgelig bedre å være på den sikre siden.
Senere ser vi en isbjørn som rusler rundt på Wahlbergøya. En flott opplevelse 🙂
Det ble ganske sent siste natt til ankeren gikk til bunnen ved Kiepertøya. Og i morges, om man tror det eller ikke, men det var ingen tåke, ingen isbjørn. Rett og slett ingenting i veien med en god tur på øya, med en flokk hvalrosser og mye annet av interesse. Og en del plastsøppel mindre på stranden når vi dro. Og en trist historie. Mer om Kiepertøya Kiepertøya på Kiepertøya-panosiden.
Senere seilte vi mot Bråsvellbreen, den lange brefronten på Nordaustlandets sørside.
Negribreen er blant Spitsbergens største isbreer. Tidligere skulle jeg ha skrevet at den er Spitsbergens (hovedøyas) største isbre, men det er jeg litt mer usikker på nå.
Uendelige mengder av breis av alle størrelser og farger overalt, noen isfjell med utrolig vakre farger. En brefront av flere kilometer. En stor kalving … utrolig imponerende og vakker.
Men forandringene som man kan se her er også utrolige. Den østre delen av Negribreen er delvis forsvunnet og delvis redusert til et dødt område av breis. Denne delen av Negribreen har faktisk kollapset, sånt er det dessverre. Den er fortsatt en stor og imponerende isbre, men ikke var den har vært for bare noen få år siden.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Senere fortsatte vi østover mot Heleysund og Straumsland. En veldig vakker part av Spitsbergen, med tundra, innsjøer, våtmark, basaltsøyler, Spitsbergenreinsdyr, fjellrev og flotte utsikter over Heleysundet, Kükenthaløya og Barentsøya.
Etter en smooth runding av Sørkappet seilte vi inn i Hambergbukta og til Hambergbreen. Det er et av stedene hvor konsekvensene av klimaendringene er mest synlige. Hambergbukta ligger på Spitsbergens østkyst på høyden av Hornsund, og det er ikke mange kilometer av breis igjen mellom disse to. Breene trekker seg kraftig tilbake hvert år, og det er ikke mange år igjen til det vil bli et gjennomgående sund hvor Hambergbreen og Hornbreen ligger i dag. Sørkapp Land vil bli en stor ny øy da.
Men så langt er det enda ikke kommet. Hambergbreen er såvidt en mektig og imponerende isbre.
Klikk på miniatyrbildet for å åpne forstørret versjon av et spesielt bilde.
Senere fikk vi gå i land på Boltodden. Det er der man kan finne de verdensberømte dino-fotsporene. En veldig spennende og vakker plass, det er fantastisk hvis forholdene ligger til rette for å gå i land her.
Vi har tid og vi har vær av alle sorter, vi har lyst og vi har tilsynelatende anledning til å seile rundt hele Spitsbergen, så det var bare å sette i gang med det. Det er bare et spørsmål om vær, men værmeldinga ser så vidt greit. Så det ble mange sjømil sørover siste natt og i morges nådde vi frem til Dunøyane hvor forholdene lå tilrette for å gå i land, noe som vi selvfølgelig også gjorde. Senere fortsatte vi innover Hornsundet, helt inn i Samarinvågen. Fra en liten haug hadde vi en helt fantastisk utsikt over fjell- og brepanoramaet rundt omkring oss.
Sesongen nærmerer seg slutten, men en gang til drar vi ut, denne gangen med gode gamle Antigua igjen. Det var en fantastisk begynnelse, under seil tvers over Isfjorden.
Vi ankret ved Kapp Wijk hvor vi også gikk på tur i morges. Fantastisk flott lys, vakkert landskap, fargerik tundra og nysgerrige reinsdyr. Og når vi var nesten klar til å dra tilbake til båten passerte en stor flokk hvithvaler bare noen få meter unna. Det må ha vært minst 70-80, godt mulig det var mange flere, det er umulig å si. Fantastisk!
Senere gjorde vi en liten tur ved den mektige Sveabreen.
Sommeren er over og overgangsperioden som tilsvarer høsten kan være veldig vakker, men det finnes dager hvor det er best å holde seg inne, med en god kopp te og en bok på sofaen. Da kan det være vanskelig å finne et sted å komme seg ut i Svalbards natur som er jo vakker i all slags vær, selv om nettopp det i enkelte tider kan være litt mer vanskelig å se. Denne dagen måtte vi si oss fornøyde med en liten runde i Ny-Ålesund og en liten strandvandring på Poolepynten på Prins Karls Forlandet. Men det er jo ikke verst …
Og så kom reisens siste dag i Isfjorden, og da var været klart på vår side igjen. Veldig vakre landskap i Trygghamna og ved Borebreen, til og med litt solskinn her og der.
Og så var vi tilbake i Longyearbyen og reisen var plutselig over. For en vakker tur, så mange flotte opplevelser! Tusen takk til skipper og skipseier Mario og det gode mannskapet ombord SV Meander og alle som har bidratt til å gjøre denne reisen så godt og opplevelsesrik!
Vi våknet i Krossfjorden, i hvert fall ifølge moderne navigasjonsmetoder – det var ingenting å se av landskapet der ute. Tett tåke. Men vi fant et sted hvor forholdene var såvidt bra nok at det lot seg gjøre med en kort ilandstigning i Ebeltofthamna. Der finnes en del spennende kulturminner, blant annet rester etter en tysk værstasjon fra 1912-14.
Etter en liten runde til Fjortende Julibreen besluttet vi at Ny-Ålesund var stedet i dag. Grei sak å kunne besøke butikk og museum når det er regn og tåke ute.