P.S. TLDR? For langt, har ikke lyst til å lese, rett til poen­get? Nederst i inn­leg­get fin­ner du len­ke­ne til de nye side­ne: Akseløya, Mid­ter­huk­ham­na og de gam­le gru­ve­ne på nordsi­den av Advent­fjor­den.

De sis­te ukene har nok en gang vært tett­pak­ket, men det har vært ver­dt det: De nye engels­ke og tyske utga­ve­ne av Sval­bard-gui­de­bo­ka er godt under­veis. De vil være tilg­jen­ge­lig for for­hånds­be­stil­ling snart. Mer om det­te i janu­ar.

Polar­nat­tens lys i Advent­da­len. Bil­det viser vin­kelstas­jo­nen i End­a­len.

Samt­idig har jeg opp­gradet en del sider og til og med laget helt helt nye om spen­nen­de steder og områ­der på Sval­bard. Her kan man lett rei­se til spen­nen­de steder man­ge ikke vil ha anled­ning til å kom­me seg til, de er bare en muse­klikk bor­te.

Svakt nord­lys over Lon­gye­ar­by­en.

Det er mye lese­stoff som du kan nyte i ferie­d­a­ge­ne 🙂

Blant de nye side­ne er fire sider som til sam­men illus­tre­rer det størs­te mer eller mind­re sam­men­hen­gen­de kul­tur­min­neom­rå­det til­knyt­tet tid­lig kull­gru­ve­drift på Spits­ber­gen, nem­lig gru­ve­lands­ka­pet fra begyn­nel­sen av 1900-tal­let på nordsi­den av Advent­fjor­den:

• Advent City var det førs­te for­søket på Spits­ber­gen på å utvin­ne kull indus­trielt.
• Hior­th­hamn fulg­te noen år sene­re og er et av Sval­bards mest bemer­kel­ses­ver­di­ge kul­tur­min­ner fra kull­gru­ve­drif­tens pio­nert­id.
• Sne­heim er den gam­le gru­ven som hører til Hior­th­hamn. På 582 meters høy­de på Hiorth­fjel­let, utro­lig!
• Ørne­re­det var den gam­le mes­sa og her stod brak­ke­ne til gru­va «Sne­heim».

Nytt er også siden om Rus­selt­ved­tod­den (noen som vet hvor den er?) sør på Akseløya (ah selv­føl­ge­lig … den vak­re Akseløya i Bell­sun­det) og om Mid­ter­huk­ham­na. Og så fin­nes det split­ter­nye sider om Sas­senfjor­den og Tem­pel­fjor­den, en for hver av dis­se to som er blant Sval­bards vak­res­te fjor­der.

God jul!

Månen over den gam­le taub­a­ne­sen­tra­len i Lon­gye­ar­by­en.

For noen uker siden skrev jeg litt om klima­en­drin­ge­ne og deres kon­sek­ven­ser på land på Sval­bard.

Men end­rin­ge­ne er selv­sagt ikke begren­set til land, også havet påvir­kes. Eller, kan­skje mer pre­sist, det spil­ler en stor og dri­ven­de rol­le.

Golf­strøm­men

I Nord-Atlan­te­ren er det kjent at mye avhen­ger av Golf­strøm­men. Med sine rela­tivt var­me vann­mas­ser brin­ger den enor­me meng­d­er var­me fra sør og sør­ger der­med for det rela­tivt mil­de kli­ma­et på de høy­es­te bred­de­gra­de­ne, for eks­em­pel 78 gra­der nord, der Isfjor­den i dag stort sett er isfri hele året, mens enkel­te fjor­der på det nord­ligs­te Grøn­land eller i Cana­da (Elles­me­re Island) bare er isfrie en kort stund om som­me­ren eller ikke i det hele tatt.

Selv små end­rin­ger i Golf­strøm­men har stor inn­vir­k­ning på det regio­na­le kli­ma­et i Nor­døst­at­lan­te­ren. Hvis Golf­strøm­men fører med seg litt mer varmt vann, eller hvis van­net er litt var­me­re, vil Nord-Atlan­te­ren bli bety­de­lig var­me­re. Hvis til­før­se­len av varmt vann avtar eller ikke len­ger når like langt nord, vil det også kun­ne opps­tå en regio­nal nedkjø­ling som kan påvir­ke hele Nord­vest-Euro­pa. På lang sikt kan ikke det­te sce­na­riet ute­luk­kes som en del av klima­en­drin­ge­ne, men i dag er det mots­at­te til­fel­le.

Kongsfjor­den

Jør­gen Ber­ge fra Uni­ver­si­te­tet i Trom­sø har fulgt utvi­k­lin­gen i Kongsfjor­den tett i over 20 år. Siden forsk­nings­ba­sen Ny-Åle­sund lig­ger i Kongsfjor­den, har den­ne fjor­den blitt stu­dert nøye i lang tid, og det fin­nes fle­re tiår med data om alle slags detal­jer. I til­legg lig­ger fjor­den på den delen av ves­t­kys­ten som er ster­kest påvir­ket av Golf­strøm­men, slik at den kan fun­ge­re som et tid­lig vars­lings­sys­tem for end­rin­ger i dis­se strøm­me­ne og de loka­le effek­te­ne av dem.

Kongsfjor­den ved Ny-Åle­sund: et oseano­gra­fisk og marin­bio­lo­gisk forsk­nings­la­bo­ra­to­ri­um.

Ber­ge for­tal­te Barents­ob­ser­ver om sitt arbeid og sine obser­vas­jo­ner. Resul­ta­tet var en «radi­kal end­ring i det mari­ne øko­sys­te­met».

Iføl­ge Ber­ge var­mes vann­mas­se­ne i Kongsfjor­den opp med 0,1 gra­der per år i hele vannsøy­len, det vil si med ikke mind­re enn 2 gra­der på bare 20 år. To gra­der er nok til å end­re den oseano­gra­fisk-øko­lo­gis­ke karak­te­ren til et havom­rå­de dras­tisk – og oppv­ar­min­gen stop­per ikke. Kongsfjor­den har i løpet av den­ne tiden end­ret karak­ter fra «ark­tisk» til «atlan­tisk». Oseano­gra­fisk sett betyr det­te i førs­te omgang at van­net er var­me­re og sal­te­re.

Øko­sys­te­met: plank­ton og sjø­fugl

Det­te er selv­sagt ikke uten kon­sek­ven­ser for øko­sys­te­met. Høyark­tisk, fett­rikt plank­ton som rau­då­ta Cala­nus gla­cia­lis blir i øken­de grad fort­rengt av sine sub­ark­tis­ke og mind­re fett­rike slekt­nin­ger Cala­nus finn­mar­chi­cus og Cala­nus hyper­bor­eus, noe som får kon­sek­ven­ser for sjø­fug­ler som lever av plank­ton. Sær­lig alke­kon­gen, som tid­li­ge­re var og såvidt er svært tall­rik, er i høy grad spe­sia­li­sert på å liv­næ­re seg på den ener­gi­ri­ke Cala­nus gla­cia­lis. Hvis de i sta­dig stør­re grad må base­re seg på sine mind­re ener­gi­ri­ke slekt­nin­ger, vil kost­hol­det deres bli sta­dig mer pro­ble­ma­tisk.

Alke­kon­ger på ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen.

Den sis­te tiden har vist at hek­ke­be­stan­de­ne av sjø­fugl krym­per nes­ten over­alt i Nord-Atlan­te­ren. Alke­kon­ge­ne ser fort­satt ut til å kla­re seg gans­ke bra, men det er svært van­skel­ig å tel­le dis­se svært små fug­le­ne som hek­ker usyn­lig under stei­ner. Det sam­me gjel­der lom­vi, lun­de og måke, der enkel­te kolo­nier i Nord-Nor­ge prak­tisk talt har kol­lap­set siden 1980-tal­let. Fors­vun­net.

Fjor­di­sen: ring­sel og stein­kob­be

Et annet aspekt er at Kongsfjor­den knapt har vært fjor­dis på rundt 15 år. Ringselen, som en gang var den mest tall­ri­ke sel­ar­ten i fjor­de­ne på Spits­ber­gen, tren­ger fjor­di­sen om våren for å føde unge­ne sine og hvi­le. Stein­kob­ben, som også er kjent fra fast­land­s­kys­ten og Nordsjøen, er i dag iføl­ge mine egne obser­vas­jo­ner mye van­li­ge­re på ves­t­kys­ten av Sval­bard enn ringselen, som er svært lik i utse­en­de. Stein­kob­be har vært natur­lig fore­kom­men­de på Spits­ber­gens ves­t­kyst i tusen­vis av år, og den­ne obser­vas­jo­nen kan være litt til­fel­dig, men den pas­ser inn i den viten­ska­pe­lig bekref­te­de utvi­k­lin­gen av fjor­de­ne fra et høyark­tisk til et atlan­tisk øko­sys­tem.

Høyark­tisk ring­sel (til venst­re) og sub­ark­tisk stein­kob­be.
Beg­ge fin­nes på ves­t­kys­ten av Spits­ber­gen.

Fisk, blåskjell og tem­pe­ra­tur­re­kor­der

Ber­ge fortel­ler også om en end­ring i arts­sam­men­set­nin­gen av fisk og blåskjell. Arter som sild og lod­de, som man ikke for­ven­ter å fin­ne i høyark­tis­ke fjor­der, sprer seg, og det sam­me gjør blåskjell.

Blir mer og mer van­lig på Sval­bard: blåskjell.

Den glo­ba­le oppv­ar­min­gen er mer merk­bar ved polene enn på lave­re bred­de­gra­der, og det ans­lås at Ark­tis var­mes opp med en fak­tor tre til fire mer enn and­re regio­ner. Hvis man håper at klima­en­drin­ge­ne på en eller annen måte fort­satt kan begren­ses til en oppv­ar­ming på 1,5-2 gra­der, så er det­te tal­let det glo­ba­le gjen­noms­nit­tet. For Ark­tis kan du gan­ge det med tre eller fire.

I åre­vis har det jevn­lig blitt målt rekord­tem­pe­ra­tur­er på Sval­bard, senest 11. august med 20,3 gra­der, den høy­es­te ver­dien som noen gang er målt på en august­dag i nær­he­ten av Lon­gye­ar­by­en.

Hel­ler ikke de tid­li­ge­re høyark­tis­ke fjor­de­ne nor­døst på Sval­bard vil for­b­li upå­vir­ket av den­ne utvi­k­lin­gen. Det­te bekref­tes både av en jevn­lig titt på iskar­tet og av egen erfa­ring i fjor­de­ne på Nord­aus­t­land og i Hin­lo­pen­st­re­det, der de tid­li­ge­re utbred­te vann­tem­pe­ra­tu­rene rundt 0 gra­der nå er gans­ke sjeld­ne og småska­la, spe­sielt i det sør­li­ge Hin­lo­pen­st­re­det og på sør­si­den av Nord­aus­t­land, der den kal­de Øst-Spits­ber­gen­strøm­men fra Pol­bas­sen­get fort­satt har sin inn­fly­tel­se. I det nord­li­ge Hin­lo­pen­st­re­det og i fjor­de­ne vest og nord for Nord­aus­t­land og opp til Sjuøya­ne blir det sta­dig van­li­ge­re med vann­tem­pe­ra­tur­er på 6-8 gra­der, noe som tyder på øken­de inn­b­landing av mildt atlan­ter­havs­vann (Golf­strøm­men).

Tid­li­ge­re sjel­den isfri, nå regel­mes­sig om som­me­ren:
Fjor­de­ne på nord­kys­ten av Nord­aus­t­land.

Pol­ha­vet: fra hvitt til blått

Havi­sen i Pol­ha­vet er både offer og driv­kraft i den­ne utvi­k­lin­gen. Det­te er en av dis­se til­ba­ke­kob­lings­ef­fek­te­ne i det glo­ba­le kli­ma­sys­te­met der vir­knin­gen fors­ter­ker årsa­ken. I det­te til­fel­let reflek­te­rer et van­nom­rå­de som er blitt isfritt på grunn av oppv­ar­min­gen, ikke len­ger sol­strå­le­ne, men absor­be­rer dem og omd­an­ner dem til var­me, som i sin tur smel­ter enda mer is, og enda stør­re van­nom­rå­der absor­be­rer sol­strå­le­ne … Og slik fort­set­ter det.

Iføl­ge en stu­die som nylig ble publi­sert i Natu­re Com­mu­ni­ca­ti­ons, kan Pol­ha­vet bli isfritt på dag­lig basis rundt 2030. Stu­di­en er den førs­te som ser på utvi­k­lin­gen på dag­lig basis i stedet for på måneds­ba­sis. Pol­ha­vet kan alt­så bli isfritt på dag­lig basis om noen år hvis var­me vint­re med lite isdan­nel­se etter­føl­ges av var­me for­som­re med stor isavs­mel­ting.

Fremt­idens Pol­hav: sta­dig mer blått i stedet for hvitt.

På den annen side bes­kri­ver stu­di­en også sce­na­ri­er der et isfritt Pol­hav ikke vil bli obser­vert innen år 2100. Beg­ge muli­ghe­te­ne er gans­ke ekstre­me sce­na­ri­er; den reel­le utvi­k­lin­gen kan lig­ge et sted midt imel­lom. Eller ikke, de ekstre­me sce­na­riene er også muli­ge iføl­ge de viten­ska­pe­li­ge model­lene.

Som Jør­gen Ber­ge sa til Barents­ob­ser­ver: «Det er sann­syn­lig at det sen­tra­le Pol­ha­vet vil utvik­le seg fra et hvitt (isdek­ket) hav til et blått (åpent vann) hav. Hva det betyr, vet vi ikke.»

Med tan­ke på den var­me som­me­ren med nye tem­pe­ra­tur­re­kor­der, som den var­mes­te tem­pe­ra­tu­ren som noen gang er målt på Sval­bard i august, kom­mer det her nep­pe som noen over­ras­kel­se: isbree­ne på Sval­bard og and­re steder i Ark­tis har krym­pet mas­sivt i år. Spe­sielt på Sval­bard, der klima­en­drin­ge­ne skjer syv (!) gan­ger ras­ke­re enn det glo­ba­le gjen­noms­nit­tet, som gla­sio­log Emma Wad­ham fra Uni­ver­si­te­tet i Trom­sø fortel­ler til Barents Obser­ver. Bare på den rekordv­ar­me 23. juli 2024 mis­tet isbree­ne 55 mil­li­me­ter i vannkvi­va­lent, fem gan­ger så mye som nor­malt, iføl­ge kli­ma­to­log Xavier Fett­weis fra Uni­ver­si­te­tet i Liè­ge, som har ana­ly­sert satel­litt­bil­der. Og det var bare én dag i en ukelang peri­ode der tem­pe­ra­tu­ren i gjen­noms­nitt lå rundt 4 gra­der over lang­tidsgjen­noms­nit­tet for den­ne peri­oden.

Smel­tevann på en isb­re på Sval­bard.

Ten­den­sen til ras­ke­re smel­ting er sær­lig utpre­get på Sval­bard, men den fin­nes klart i hele Ark­tis. Tapet av is på land har i sin tur til­ba­ke­kob­lings­ef­fek­ter på kli­ma­et: isfritt land absor­be­rer mer sol­strå­ling enn is og snø og var­mes der­for opp enda ras­ke­re; i litt mind­re grad gjel­der det­te også for bar is sam­men­li­gnet med snø.

Kan­ten av en liten iskap­pe på Storøya nor­døst på Sval­bard. Man­ge små smel­tevanns­ka­na­ler er syn­li­ge på over­fla­ten. Den våte fir­nen og blåi­sen absor­be­rer bety­de­lig mer sol­strå­ling enn tørr, hvit snø, noe som igjen fører til økt smel­ting. Det isfrie lan­det som duk­ker opp ved siden av iskap­pen, er også mye bed­re i stand til å omd­an­ne sol­strå­ling til var­me.

Et annet pro­blem er ring­vir­knin­ger på det mari­ne øko­sys­te­met: Sta­dig stør­re meng­d­er smel­tevann til­fø­res det tid­li­ge­re mer kla­re fjord- og kyst­van­net, som på grunn av sedi­ment­be­last­nin­gen blir mer og mer uklart og slip­per lite lys gjen­nom. Det­te påvir­ker igjen alge­veks­ten, som er avhen­gig av lys for foto­syn­te­sen.

Smel­tevann ved Mona­co­b­reen i Lief­defjor­den.

Men end­rin­ge­ne i det mari­ne øko­sys­te­met i Ark­tis er et annet tema. Mer om det snart.

Tors­dag 21. novem­ber ved­tok Stort­in­get den nye Sval­bard­mel­din­gen. Sval­bard­mel­din­gen er reg­je­ri­n­gens stra­te­gi­do­ku­ment, der reg­je­ri­n­gen leg­ger førin­ger for poli­tik­ken de nes­te 5-10 åre­ne. Den er i seg selv ikke en iverksatt poli­tikk, men en inten­sjon­s­er­klæring fra reg­je­ri­n­gen ved­tatt av Stort­in­get om den fremt­idi­ge poli­tik­ken slik den nå er tenkt på reg­je­ri­ngs­ni­vå.

Over­ord­net dan­ner føl­gen­de fem prin­sip­per ram­men for norsk Sval­bard­po­li­tikk:

• Kon­sek­vent og fast hånd­he­vel­se av suver­eni­te­ten.
• Kor­rekt over­hol­del­se av Sval­bard­trak­ta­ten og kon­troll med at trak­ta­ten blir etter­levd.
• Beva­ring av ro og sta­bi­li­tet i områ­det.
• Beva­ring av områ­dets særeg­ne vill­marks­na­tur.
• =pprett­hol­del­se av nor­ske sam­funn på øygrup­pen.

Nor­ske flagg i Lon­gye­ar­by­en (17. mai): Lon­gye­ar­by­en hele Sval­bard er norsk, men Lon­gye­ar­by­ens befol­k­ning får gjer­ne bli litt nor­ske­re igjen iføl­ge reg­je­ri­n­gen. Sys­sel­mes­ter Lars Fau­se (til høy­re) er reg­je­ri­n­gens høy­es­te repre­sen­tant på Sval­bard.

Hva sier den nye Sval­bard­mel­din­gen?

Mye, den har mer enn 80 sider. Du kan ned­las­te doku­mentet fra reg­je­ri­n­gens side.

Før man ser på hva som er pla­nen for fremt­iden bør man være klar over at fle­re til dels vik­ti­ge og til og med dras­tis­ke steg som reg­je­ri­n­gen aller­e­de har tatt de sis­te åre­ne. Blant dem er den nye val­gret­ten som før­te til at de fles­te utlen­din­ge­ne som bor i Lon­gye­ar­by­en har mis­tet val­gret­ten. Et annet eks­em­pel er de nye reg­le­ne for turis­ter som trer i kraft den 1. janu­ar 2025 og som inklu­de­rer at store deler av Sval­bard blir stengt for de aller­fles­te. Ener­gi og bolig­mark­edet er også emner som man aller­e­de har job­bet intenst med gjen­nom en rek­ke år.

Noen vik­ti­ge punk­ter fra den nye Sval­bard­mel­din­gen:

Pysisk hel­se

Det fin­nes men­nes­ker med psy­kis­ke hel­se­pro­blemer over hele ver­den, og Sval­bard er selv­føl­ge­lig ingen unn­tak. Men de som får akut­te psy­kis­ke pro­blemer i Lon­gye­ar­by­en har som oftest ikke direk­te til­gang til pro­fes­jo­nell hjelp. Det­te kan ha kos­tet to men­nes­ker livet i den sene­re tid: det var to selv­mord i Lon­gye­ar­by­en i 2023.

Det er først og fremst tak­ket være engas­je­mentet til Lon­gye­ar­by­ens poli­tis­ke ung­dom at reg­je­ri­n­gen øns­ker å bed­re situas­jo­nen her. Iføl­ge NRK vil de imid­lert­id først applau­de­re det­te når en psy­ko­log fak­tisk til­trer sin stil­ling i Lon­gye­ar­by­en.

Post­fly­et

Du tren­ger ikke å få alt du bestil­ler levert sam­me dag, spe­sielt ikke rett under nord­po­len. Men i Lon­gye­ar­by­en skal man lik­e­vel ha påli­te­lig leve­ring av varer av alle slag, inklu­dert fersk­va­rer, året rundt og pas­sen­de til moder­ne behov. Det har vært en del dis­kus­jon og usik­ker­het rundt Pos­tens frakt­fly til Lon­gye­ar­by­en. Nå bevil­ger reg­je­ri­n­gen pen­ger for å opprett­hol­de den­ne fly­lo­gis­tik­ken, som selv­sagt omfat­ter mer enn bare epler og bana­ner. Det gjens­tår imid­lert­id å se hvor­dan det­te skal orga­nis­e­res på sikt.

Tom­me reo­ler på Sval­bard­bu­tik­ken (Coop Sval­bard) i Lon­gye­ar­by­en:
ikke ukjent, men skal ikke skje alt­for ofte.

Lave taks­ter og avgif­ter

Sval­bard skal fort­satt være et lavs­kat­teom­rå­de. Bak­grun­nen for det­te lig­ger i Sval­bard­trak­ta­ten; kort for­talt skal Nor­ge som stat ikke ha net­to­inn­tek­ter av skat­ter og avgif­ter. Der­for er det ingen moms på Sval­bard, og and­re skat­ter og avgif­ter er også ofte lave­re enn på fast­lan­det. Slik skal det fort­satt være, men det er anled­ning til å jus­te­re etter behov.

Bolig og befol­k­ning

Nå blir det tro­lig mer spen­nen­de for man­ge her. Reg­je­ri­n­gen øns­ker at Lon­gye­ar­by­en ikke vok­ser uto­ver nivået før det fata­le snøskre­det 19. desem­ber 2015. Og uto­ver det øns­ker reg­je­ri­n­gen at den nor­ske andelen av befol­knin­gen øker.

Hus­byg­ging i Lon­gye­ar­by­en. Inn­trykket at byen vok­ser er feilt:
det hand­ler om å erstat­te det som gikk tapt fra og med 2015.

Iføl­ge Sta­tis­tisk sen­tral­by­rå (SSB) bor det i dag 2595 per­soner i Lon­gye­ar­by­en og Ny-Åle­sund, hvo­r­av 1621 er nord­menn, det vil si rundt 63 %. Det­te er ikke nok for reg­je­ri­n­gen. Fak­tisk har andelen nord­menn i befol­knin­gen vært syn­ken­de i en årrek­ke, noe som blant annet skyl­des ned­leg­gel­sen av de nor­ske kull­gru­ve­ne i Sveagru­va og Lon­gye­ar­by­en: I dis­se godt betal­te og tid­li­ge­re tryg­ge indus­tri­ar­bei­ds­plas­se­ne var en høy andel av arbei­dsstyr­ken norsk. Stra­te­gien som ble for­mu­lert i tid­li­ge­re Sval­bard­mel­din­ger om å erstat­te gru­ve­drift med utdan­ning, forsk­ning og turis­me, har vist seg å vir­ke mot sin hen­sikt sett fra reg­je­ri­n­gens side, etter­som arbei­ds­plas­se­ne i dis­se sek­to­re­ne er langt mer internas­jo­na­le enn i gru­ve­drif­ten. Det er her reg­je­ri­n­gen øns­ker å set­te inn mot­til­tak (kom­men­tar: reg­le­ne som trer i kraft 1. janu­ar 2025 kan vel også ses i lys av det­te; den poli­tis­ke skuf­fel­sen over den rela­tivt lave nor­ske andelen av arbei­ds­plas­se­ne som ska­pes i rei­se­li­vet, er tro­lig minst like vik­tig som mil­jø­ver­net, som nok er mer et pås­kudd her. Slutt på kom­men­ta­ren).

Bolig­po­li­tik­ken, som len­ge har vært et hett tema i Lon­gye­ar­by­en, som er pre­get av bolig­man­gel, har aller­e­de i lengre tid vært et virk­emid­del reg­je­ri­n­gen har brukt for å øke den nor­ske befol­k­nings­an­delen i Lon­gye­ar­by­en: Selv om den tota­le boligs­mas­sen ikke skal øke uto­ver det man had­de i 2015, gir den uunn­gåe­li­ge omstruk­ture­rin­gen som skjed­de etter snøskre­det (over 100 lei­li­ghe­ter ble klas­si­fi­sert som ras­far­li­ge og revet) også en muli­ghet til å omor­ga­nis­e­re eier­s­ka­pet. Det pri­va­te bolig­mark­edet redu­se­res, og andelen stat­sei­de boli­ger øker til for­del for ansat­te hos store, direk­te eller indi­rek­te statlige/offentlige aktø­rer, der andelen nor­ske arbei­dsta­ke­re er høye­re enn for eks­em­pel i tje­nes­te­sek­to­ren. Blant dis­se aktø­re­ne fin­ner vi Lon­gye­ar­by­en Lokals­ty­re, Sys­sel­mes­te­ren, UNIS, Fol­kehøgs­ko­le og fle­re.

I til­legg skal det fort­satt være attrak­tivt å bo i Lon­gye­ar­by­en, sær­lig for den nor­ske befol­knin­gen. Her er det tro­lig behov for til­tak, etter­som den gjen­noms­nitt­li­ge boti­den i Lon­gye­ar­by­en, det sted som all­tid har vært pre­get av høy fluk­tuas­jon, går ned.

Ener­gi

Og hva hjel­per det med den fines­te lei­li­ghe­ten hvis det ikke kom­mer strøm fra stik­kon­tak­ten og var­men for­blir kald? Så ille er det ikke, men sce­na­riet kan ikke ute­luk­kes i den lil­le byen Lon­gye­ar­by­en, hvis ener­gi­for­sy­ning er pre­get av at den ikke er en del av et over­re­gio­n­alt nett. Ener­gi har len­ge vært et omdis­ku­tert tema i Lon­gye­ar­by­en. På den ene siden hand­ler det om den kraft­i­ge prisø­knin­gen på strøm og fjernv­ar­me, men også om for­sy­nings­sik­ker­het og hvor ener­gien skal kom­me fra på lang sikt. Kul­lets tid som ener­gi­kil­de i Lon­gye­ar­by­en er his­to­rie, og dagens die­sel­kraft­verk oppf­yl­ler ikke kra­ve­ne til for­sy­nings­sik­ker­het, øko­no­misk effek­ti­vi­tet og kli­manøy­tra­li­tet. Dagens vir­ke­li­ghet er langt fra den tid­li­ge­re så kjæ­re ideen om å være et fyr­tårn­pro­s­jekt på internas­jo­n­alt nivå; i dag er folk gla­de hvis var­men er på i de kal­de måne­de­ne og strøm­men i det mins­te er noen­lun­de rime­lig, selv om sta­ten må hjel­pe til med pen­ger og fors­va­ret leve­rer mobi­le gene­ra­to­rer slik at man har noen mar­gi­ner i til­fel­let at.

Uan­sett hvor­dan fremt­idens ener­gi­for­sy­ning vil se ut i Lon­gye­ar­by­en: Sta­ten vil spil­le en vik­ti­ge­re rol­le gjen­nom det stat­sei­de sels­ka­pet Store Nor­ske Spits­ber­gen Kul­kom­pa­ni.

Besøks­bid­rag

Reg­je­ri­n­gen øns­ker at turis­tene skal bidra mer også til offent­li­ge kas­ser gjen­nom et såkalt besøks­bid­rag. Bid­ra­get kan utgjø­re inn­til 5 pro­sent, som for eks­em­pel kan leg­ges på hotell­over­nat­tin­ger. Skips­pas­sas­je­rer kan belas­tes med en fast sats på for eks­em­pel 150 kro­ner. Et slikt sys­tem fin­nes aller­e­de på fast­lan­det, der inn­tek­te­ne i sin hel­het går til kom­mu­na­le kas­ser. På Sval­bard øns­ker sta­ten å for­be­hol­de seg ret­ten til en del av inn­tek­te­ne.

Siden 2007 har man på Sval­bard hatt et mil­jø­ge­byr på 150 kro­ner, som er inklu­dert i fly­bil­let­tene og som beta­les av skip som brin­ger pas­sas­je­rer til Sval­bard. Mil­jø­ge­by­ret admi­nis­tre­res av Sval­bard Mil­jø­vern­fond, som alle i Lon­gye­ar­by­en kan søke om øko­no­misk støt­te til pros­jekter med et mil­jøaspekt. Mil­jøav­gif­ten er ikke en del av dis­kus­jo­nen nå. Kom­mer et besøks­bid­rag så kom­mer det i til­legg.

Inn­til det skjer, vil det nok fort­satt være behov for en del dis­kus­jon, blant annet om hvem som skal nyte godt av inn­tek­te­ne og hva de kan bru­kes til.

Det var uten tvil bra å ven­te på at stor­men skul­le dra vide­re, bort­sett fra at det var spen­nen­de i seg selv å besøke Mann­da­len. Men uto­ver det har vi Kvæn­an­gen uten storm nå. Bare noen døn­nin­ger igjen.

Hva kan jeg si? Det var nep­pe mer enn en halv times tid som gikk før vi fikk se de førs­te spekkhog­ger­ne. Fulgt av noen finnhva­ler. Deret­ter kom knølh­va­ler. Man­ge.

For en dag! Bare se bil­de­ne. Sånt gikk det i time­vis.

På kvel­den gikk vi langs kaia i Rein­fjor­den. Vel, „kveld“ er jo et rela­tivt begrep her nå. Klok­ka 13.08 går sola ned.

Bil­de­gal­le­ri Kvæn­an­gen (1) – 15. novem­ber 2024

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Så fort­sat­te vi med wha­le­wat­ching også på lør­d­ag. Det er hva­ler som står i fokus på den­ne turen, og jeg vil si at her er det lite å kla­ge på … været kun­net sik­kert vært litt bed­re, med mind­re sky­er og litt bed­re lys, men været er været. Det er jo lov å øns­ke seg noe. Sånt er det bare her i nord på den­ne års­ti­den 🐳 🙂

Foto­gal­le­ri Kvæn­an­gen (2) – 16. novem­ber 2024

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Og igjen er det lav­trykk og storm over store deler av kys­ten i nord. For å kom­me oss litt unna det vers­te trakk vi oss til­ba­ke inno­ver Lyn­gen­fjor­den, til Mann­da­len. Her er det tre etnis­ke grup­per som har bodd ved siden av hver­and­re i fle­re århund­re: kve­ner, samer og nord­menn. Nabo­la­get har iblant vært van­skel­ig.

Vi besøk­te «sen­ter­et for nor­dis­ke folk», et kul­tur­sen­ter og muse­um, hvor vi fikk en hyg­ge­lig og spen­nen­de omvis­ning.

Sene­re ble det fored­rag og film hos oss ombord. Den mør­ke delen av dagen blir jo lengre og lengre.

Foto­gal­le­ri Mann­da­len (1) – 13. novem­ber 2024

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.

Er det storm så er det storm. Den værer gjer­ne i to døgn. Da var det bare å smø­re seg med tol­mo­di­ghet. En tur rundt Mann­da­len for å strek­ke litt på bei­na og fle­re fored­rag ombord.

Foto­gal­le­ri Mann­da­len (2) – 14. novem­ber 2024

Klikk på minia­tyr­bil­det for å åpne fors­tør­ret vers­jon av et spe­sielt bil­de.