Høsten i Arktis forventes å bringe vakkert lys. Lav sol, endeløse solnedganger. Solen skinner selvfølgelig ikke i det hele tatt på Svalbard i november, siden polarnatten begynner i slutten av oktober. Spitsbergen-bildet på novembersiden ble tatt på en vakker dag i slutten av august 2022, på den første omseilingen av Spitsbergen med det vakre seilskipet Meander noensinne. Været var helt topp, og da er den sjeldne anledningen til stede til å besøke sprø steder der du normalt ikke ville dratt. Fordi de er veldig eksponerte, fordi farvannet nær kysten er ukjent og grunt.
Akkurat dette er tilfellet i den langstrakte Diskobukta på Edgeøya. Hver bølge blir raskt til en brottsjø allerede før den når land, og ved lavvann kverner propellen i mudderet langt utenfor kysten. Derfor er det fornuftig å holde seg unna slike steder i hverdagen. Men ikke hver dag er hverdag, og vi er jo ikke alltid fornuftige 😄 hvor ville vi ellers havnet … absolutt ikke til denne delen av Diskobukta! (Og det er ikke den forholdsvis godt kjente krykkjekolonien videre nord det er snakk om her). Der var vi i land om kvelden denne uforglemmelige dagen og tok en liten tur til og opp en ås. Jeg hadde sett den så ofte på avstand når vi seilte forbi i Storfjorden, og alltid tenkt at jeg en dag måtte bare komme dit … og dette var den rette anledningen! Det må bare skje, du kan ikke tvinge det frem.
Diskobukta beskrives treffende som «enorm». Karrig, høyarktisk, en vidstrakt, mørkfarget alluvialslette. Tallrike hvalbein gir variasjon til det ellers monotone landskapet, og det flotte lyset en vakker kveld i slutten av august på rundt 78 grader nord gjorde sitt til det.
Svalbard-november-bildet viser Diskobukta på Edgeøya.
Jeg hadde vært der noen år tidligere. Den gangen var det snøvær – og en isbjørn i fjæra. Det var også flott. Men den kvelden i slutten av august, da vi kunne gå i land … uforglemmelig! Det er det stoffet mine Svalbarddrømmer er laget av. Det var så vakkert at jeg innså på stedet at et av bildene skulle med i kalenderen så snart som mulig. «Kalenderpotensial» er nå den høyeste fotografiske standarden her 🙂.
De andre historiene er relativt raskt fortalt. I Scoresbysund på Øst-Grønland står moskusen på en måte omtrent på samme plass som isbjørnen på Svalbard: De fleste turistene vil se dem.
Nå står de som regel et sted langt borte i fjellsiden. Det krever litt flaks å få se dem på nært hold. Og for nærme er selvfølgelig også potensielt helseskadelig, særlig hvis man ferdes til fots.
En fin dag en gang i september – vinteren hadde allerede satt in – i Rypefjorden langt inne i Scoresbysund, var alt akkurat som det skulle: moskusoksene var ganske nærme land, og vi kunne godt se dem fra båten – det var denne gangen det vakre seilskipet Ópal fra Island. Og veldig nyttig: Jeg hadde med meg 600-millimeterobjektivet mitt, det virkelig store som vanligvis får bli på Spitsbergen og bor på skipet i stedet for å bli slept rundt på land. Bare for isbjørnene, vanligvis. Men denne gangen også på Grønland for moskusoksene. Her var det verdt innsatsen.
November-bildet på Grønland-siden: moskusokser i Rypefjorden.
Kalender «Svalbard & Grønland 2025»: desember
Vi kunne selvfølgelig ikke gå glipp av nordlyset på slutten av året. Desember er nå en gang den dypeste polarnatten. På denne tiden av året kan du selvfølgelig ikke komme deg til de mest avsidesliggende hjørnene av Svalbard. Men hvorfor skulle du det, du kan se nordlyset i Adventdalen, ikke langt fra Longyearbyen.
Desember-bildet, Spitsbergen: Nordlys over Adventdalen.
Store deler av Grønland, inkludert Scoresbysund, er faktisk enda bedre for nordlysobservasjoner enn Svalbard, der du allerede befinner deg nord for den varme nordlyssonen. Scoresbysund er det rette stedet å være, for her skjer det mye når det først blir mørkt om natten. Og på grunn av den sørligere beliggenheten er dette tilfellet tidligere, september er en ganske pålitelig måned. På dette bildet ser vi nordlyset over Bjørneøerne, med den storslåtte Øfjorden og det markante fjellet Grundtvigskirke i bakgrunnen.
Grønland-bildet, desember: nordlys over Bjørneøerne.
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.