Men endringene er selvsagt ikke begrenset til land, også havet påvirkes. Eller, kanskje mer presist, det spiller en stor og drivende rolle.
Golfstrømmen
I Nord-Atlanteren er det kjent at mye avhenger av Golfstrømmen. Med sine relativt varme vannmasser bringer den enorme mengder varme fra sør og sørger dermed for det relativt milde klimaet på de høyeste breddegradene, for eksempel 78 grader nord, der Isfjorden i dag stort sett er isfri hele året, mens enkelte fjorder på det nordligste Grønland eller i Canada (Ellesmere Island) bare er isfrie en kort stund om sommeren eller ikke i det hele tatt.
Selv små endringer i Golfstrømmen har stor innvirkning på det regionale klimaet i Nordøstatlanteren. Hvis Golfstrømmen fører med seg litt mer varmt vann, eller hvis vannet er litt varmere, vil Nord-Atlanteren bli betydelig varmere. Hvis tilførselen av varmt vann avtar eller ikke lenger når like langt nord, vil det også kunne oppstå en regional nedkjøling som kan påvirke hele Nordvest-Europa. På lang sikt kan ikke dette scenariet utelukkes som en del av klimaendringene, men i dag er det motsatte tilfelle.
Kongsfjorden
Jørgen Berge fra Universitetet i Tromsø har fulgt utviklingen i Kongsfjorden tett i over 20 år. Siden forskningsbasen Ny-Ålesund ligger i Kongsfjorden, har denne fjorden blitt studert nøye i lang tid, og det finnes flere tiår med data om alle slags detaljer. I tillegg ligger fjorden på den delen av vestkysten som er sterkest påvirket av Golfstrømmen, slik at den kan fungere som et tidlig varslingssystem for endringer i disse strømmene og de lokale effektene av dem.
Kongsfjorden ved Ny-Ålesund: et oseanografisk og marinbiologisk forskningslaboratorium.
Berge fortalte Barentsobserver om sitt arbeid og sine observasjoner. Resultatet var en «radikal endring i det marine økosystemet».
Ifølge Berge varmes vannmassene i Kongsfjorden opp med 0,1 grader per år i hele vannsøylen, det vil si med ikke mindre enn 2 grader på bare 20 år. To grader er nok til å endre den oseanografisk-økologiske karakteren til et havområde drastisk – og oppvarmingen stopper ikke. Kongsfjorden har i løpet av denne tiden endret karakter fra «arktisk» til «atlantisk». Oseanografisk sett betyr dette i første omgang at vannet er varmere og saltere.
Økosystemet: plankton og sjøfugl
Dette er selvsagt ikke uten konsekvenser for økosystemet. Høyarktisk, fettrikt plankton som raudåta Calanus glacialis blir i økende grad fortrengt av sine subarktiske og mindre fettrike slektninger Calanus finnmarchicus og Calanus hyperboreus, noe som får konsekvenser for sjøfugler som lever av plankton. Særlig alkekongen, som tidligere var og såvidt er svært tallrik, er i høy grad spesialisert på å livnære seg på den energirike Calanus glacialis. Hvis de i stadig større grad må basere seg på sine mindre energirike slektninger, vil kostholdet deres bli stadig mer problematisk.
Alkekonger på vestkysten av Spitsbergen.
Den siste tiden har vist at hekkebestandene av sjøfugl krymper nesten overalt i Nord-Atlanteren. Alkekongene ser fortsatt ut til å klare seg ganske bra, men det er svært vanskelig å telle disse svært små fuglene som hekker usynlig under steiner. Det samme gjelder lomvi, lunde og måke, der enkelte kolonier i Nord-Norge praktisk talt har kollapset siden 1980-tallet. Forsvunnet.
Fjordisen: ringsel og steinkobbe
Et annet aspekt er at Kongsfjorden knapt har vært fjordis på rundt 15 år. Ringselen, som en gang var den mest tallrike selarten i fjordene på Spitsbergen, trenger fjordisen om våren for å føde ungene sine og hvile. Steinkobben, som også er kjent fra fastlandskysten og Nordsjøen, er i dag ifølge mine egne observasjoner mye vanligere på vestkysten av Svalbard enn ringselen, som er svært lik i utseende. Steinkobbe har vært naturlig forekommende på Spitsbergens vestkyst i tusenvis av år, og denne observasjonen kan være litt tilfeldig, men den passer inn i den vitenskapelig bekreftede utviklingen av fjordene fra et høyarktisk til et atlantisk økosystem.
Høyarktisk ringsel (til venstre) og subarktisk steinkobbe.
Begge finnes på vestkysten av Spitsbergen.
Fisk, blåskjell og temperaturrekorder
Berge forteller også om en endring i artssammensetningen av fisk og blåskjell. Arter som sild og lodde, som man ikke forventer å finne i høyarktiske fjorder, sprer seg, og det samme gjør blåskjell.
Blir mer og mer vanlig på Svalbard: blåskjell.
Den globale oppvarmingen er mer merkbar ved polene enn på lavere breddegrader, og det anslås at Arktis varmes opp med en faktor tre til fire mer enn andre regioner. Hvis man håper at klimaendringene på en eller annen måte fortsatt kan begrenses til en oppvarming på 1,5-2 grader, så er dette tallet det globale gjennomsnittet. For Arktis kan du gange det med tre eller fire.
I årevis har det jevnlig blitt målt rekordtemperaturer på Svalbard, senest 11. august med 20,3 grader, den høyeste verdien som noen gang er målt på en augustdag i nærheten av Longyearbyen.
Heller ikke de tidligere høyarktiske fjordene nordøst på Svalbard vil forbli upåvirket av denne utviklingen. Dette bekreftes både av en jevnlig titt på iskartet og av egen erfaring i fjordene på Nordaustland og i Hinlopenstredet, der de tidligere utbredte vanntemperaturene rundt 0 grader nå er ganske sjeldne og småskala, spesielt i det sørlige Hinlopenstredet og på sørsiden av Nordaustland, der den kalde Øst-Spitsbergenstrømmen fra Polbassenget fortsatt har sin innflytelse. I det nordlige Hinlopenstredet og i fjordene vest og nord for Nordaustland og opp til Sjuøyane blir det stadig vanligere med vanntemperaturer på 6-8 grader, noe som tyder på økende innblanding av mildt atlanterhavsvann (Golfstrømmen).
Tidligere sjelden isfri, nå regelmessig om sommeren:
Fjordene på nordkysten av Nordaustland.
Polhavet: fra hvitt til blått
Havisen i Polhavet er både offer og drivkraft i denne utviklingen. Dette er en av disse tilbakekoblingseffektene i det globale klimasystemet der virkningen forsterker årsaken. I dette tilfellet reflekterer et vannområde som er blitt isfritt på grunn av oppvarmingen, ikke lenger solstrålene, men absorberer dem og omdanner dem til varme, som i sin tur smelter enda mer is, og enda større vannområder absorberer solstrålene … Og slik fortsetter det.
Ifølge en studie som nylig ble publisert i Nature Communications, kan Polhavet bli isfritt på daglig basis rundt 2030. Studien er den første som ser på utviklingen på daglig basis i stedet for på månedsbasis. Polhavet kan altså bli isfritt på daglig basis om noen år hvis varme vintre med lite isdannelse etterfølges av varme forsomre med stor isavsmelting.
Fremtidens Polhav: stadig mer blått i stedet for hvitt.
På den annen side beskriver studien også scenarier der et isfritt Polhav ikke vil bli observert innen år 2100. Begge mulighetene er ganske ekstreme scenarier; den reelle utviklingen kan ligge et sted midt imellom. Eller ikke, de ekstreme scenariene er også mulige ifølge de vitenskapelige modellene.
Som Jørgen Berge sa til Barentsobserver: «Det er sannsynlig at det sentrale Polhavet vil utvikle seg fra et hvitt (isdekket) hav til et blått (åpent vann) hav. Hva det betyr, vet vi ikke.»
Posteren "Svalbardhytter" (70 x 100 cm) viser mangfoldet av Svalbards hytter i forskjellige landskap. Posteren nytes best sammen med boka "Svalbardhytter".
Boka supplerer posteren Svalbardhytter. Den forteller historiene bak hyttene på tre språk mens posteren visualiserer de mange variasjonene av hyttene i Svalbards forskjellige landskap.
Denne boka er ikke bare den mest omfattende Svalbard-guidebok med informasjon angående alle relevante fagområder, men den er samtidig en fotobok med mange bilder som illustrerer Svalbard sitt landskapelig mangfold, sammen med dyre- og plantelivet sitt i sin helhet.